Samiske Elle Márjá Eira har reist verden rundt som musiker og filmskaper. Hun er snart aktuell med serien «Makta», hvor hun har regissert en episode, og skal snart regissere Netflix sin første samiske spillefilm. Suksessen til tross, hun kan likevel føle seg som en underdog.
Elle Márjá Eira (39) er hjemme i Guovdageaidnu (Kautokeino) når jeg ringer henne på Teams. Opprinnelig kommer hun fra den lille bygda Máze, en 45 minutters kjøretur unna Guovdageaidnu. Hun er beskrevet som en multikunstner, og er, i tillegg til mor og reindriftsutøver, musiker, filmskaper, komponist og artist. Hun er stadig på farten, enten det er filmvisning i Venezia, turné i Japan eller komponering av filmmusikk i Los Angeles.
Tidligere i år ble det kjent at Elle Márjá skal regissere den første samiske spillefilmen for Netflix. Manuset til filmen er basert på boka Stjålet, skrevet av samiske Ann-Helén Laestadius, som kommer fra svensk side av Sápmi. Manuset er skrevet av Peter Birro og premieren er satt til 2024.
– Det er veldig positivt for bransjen i Sápmi at Netflix gjør dette. Jeg tror at Internasjonalt Samisk Filminstitutt har vært avgjørende for at dette skjer nå, de har hatt store ambisjoner og jobbet veldig målrettet. Jeg håper at dette filmprosjektet kan være en døråpner og at Netflix satser på flere samiske filmer.
Bokas hovedperson er samiske Elsa, som vi først møter som barn, senere som en ung kvinne. Handlingen skjer på et ikke navngitt sted i nord-Sverige, og her beskrives konflikter mellom samer og fastboende og reindriftssamer mot samer utenfor næringa. Det handler om rettigheter, ressursfordeling og historie, og desperasjonen det medfører.
Foreløpig kan hun ikke si noe særlig om produksjonen, men forteller at det selvfølgelig var helt fantastisk å bli spurt.
– Boka handler mye om reindrift og det er en type film jeg lenge har ønsket å lage selv, en fortelling fra samtiden. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som beskrives i boka. Jeg har jo mye erfaring med å være reineier og problemer som man møter på, noe jeg selvfølgelig tar med meg når vi skal lage filmen.
Hun opplever at det er mange likheter når det gjelder reindrift I Norge og i Sverige. Ann-Helén Laestadius, som også er executive producer, kommer fra Soppero i nord-Sverige, 2.5 time unna Guovdageaidnu. I nordnorsk målestokk vil det si at avstanden er kort, og Elle Márjá sier de har vokst opp like ved hverandre. Dette blir hennes første spillefilm, og hun er spent.
– Jeg føler meg veldig klar til å ta steget fra kortfilm til spillefilm. Nå har jeg laget noen kortfilmer, musikkvideoer, dokumentar og nå sist en episode på en tv-serie, så det kjennes naturlig.
Nyheten om at hun skal regissere film for Netflix har medført mange henvendelser, og hun har valgt å skaffe seg agent fra amerikanske William Morris Agency (WME) for å ta unna forespørsler. Agenten bidrar også med råd og nye kontakter. Det er mange baller i lufta, som for eksempel musikalsk samarbeid med John Paul Jones (tidl. Led Zeppelin) og utvikling av dokumentar om den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen sammen med Christine Cynn (en av produsentene bak dokumentaren The Act of Killing). I august deltok Elle Márjá, sammen med fem andre samiske filmskapere, med en 360-graders film under Venezia-biennalen. Eallu girdnu viser reinsdyr som beveger seg rundt i en sirkel, i hjertet av reingjerdet (girdnu). Filmene ble vist i en spesialbygget 10 meter høy lávvu, og var en del av del av den samiske paviljongen.
Hun har nylig regissert en episode av den kommende tv-serien Makta, som produseres av Motlys og Novemberfilm. Serieskapere er Johan Fasting, Silje Storstein og Kristin Grue, mens Yngvild Sve Flikke er konseptuerende regissør. Makta handler om Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtlands vei til makten. Serien består av 12 episoder, og vil bli vist på NRK. Episoden hvor Elle Márjá har regi, handler om Alta-saken og den helt ferske statsministeren Gro (Kathrine Thorborg Johansen), som fikk 13 samekvinner, og en liten jente på fem år, inn på sitt kontor. Kvinnene var mot utbygging av Altaelva, og de ønsket at Gro skulle avblåse utbyggingsplanene. For Elle Márjá var det en ny og uvant opplevelse å jobbe utenfor Sápmi.
– Det var også uvant å filme innendørs, for jeg har gjort mine produksjoner utendørs. Jeg får en del forespørsler, men jeg velger hva jeg skal si ja til ut ifra hva jeg er interessert i. Jeg sa ja fordi manuset var veldig bra, jeg likte konseptet og visjonen. Det var også utrolig dyktige folk med i produksjonen og det var en veldig fin opplevelse.
Avgjørelsen om å satse på film og musikk ble tatt i 2015. Da bestemte hun seg for å satse for fullt på egne prosjekter. Stillingen ved NRK Sápmi, hvor hun hadde jobbet med samisk barne-tv og med produksjon av dokumentarfilmserier, ble sagt opp. Tidligere hadde hun studert medieproduksjon i Alta, og jobbet som skuespiller for det samiske nasjonale teatret Beaivváš.
– På den tida var jeg allerede i gang med å produsere kortfilm, og jeg hadde spilt konserter siden 2005. Jeg var også småbarnsmor, i tillegg til full jobb hos NRK Sápmi. Det var tøft å gå fra fast jobb til å satse fulltid på film og musikk, men det føltes riktig. Jeg startet selskapet Sahkkon, og gjennom det produserer jeg alt jeg lager, fra musikk til film.
Gjennom jobben i NRK Sápmi regisserte hun bla dokumentarserien Melkeveien, om melkebilsjåfører som jobber langs verdens nordligste og lengste rute. Som produsent av innhold for samisk barne-tv skrev hun blant annet manus til serien Sámi Nigát, om samiske nisser, hvor hun også var skuespiller.
– Det var fint å være i NRK Sápmi. Det var på en måte en lekegrind hvor jeg fikk prøve mye forskjellig, produsere mye, jobbe både foran og bak kamera og ikke minst være kreativ med få ressurser.
Film og musikk har fulgt henne hele livet. Hun forteller at hun begynte å joike før hun kunne snakke, og at hun kommer fra en joikeglad familie. Filminteressen har hun fått fra mamma.
– Jeg brukte å filme med mamma sitt kamera, og var vant til at hun filmet mye da jeg vokste opp. Hver jul velger vi ut en eller to kassetter som vi ser på, forskjellige filmer og opptak som jeg laget da jeg var liten.
Så langt har hun laget fem kortfilmer, en dokumentarserie og en barne-tv serie. I den senere tid har hun også begynt å komponere filmmusikk, og har blant annet bidratt i filmen Den 12. mann (regissert av Harald Zwart), og selvfølgelig laget musikken til egne filmer. Mange av filmene handler om reindrift, de er personlige og tar utgangspunkt i hennes egen familie.
– Det å lage film er personlig, det tror jeg mange filmskapere kan kjenne seg igjen i. Reindriften er en viktig del av meg, og det er viktig å fortelle de historiene vi ikke hører og å dele det med andre.
Elle Márjá sier at hun ofte føler at reindrifta blir feil fremstilt i media.
– Derfor er det viktig å fortelle fra vårt perspektiv om hva som skjer i dag. Jeg har vokst opp med dette, det er mitt liv og det er i blodet. Jeg prøver å være så mye jeg kan på fjellet. Jeg vet at det er få som driver med reindrift, men det er det normale for meg.
Hun beskriver det som hardt, men fint å vokse opp i reindrifta, og lykken ved å komme hjem etter en reise og være nær naturen. Siden reindrifta betyr mye, er det der hun har hentet mye av sin inspirasjon. Filmene veksler mellom å være konfronterende og aktivististiske, men også skildrende og upolitiske, som i dokumentaren Eálat, som betyr beite på norsk. Ordet kommer fra ordet livet, som i denne forbindelse handler om å overleve. Den ble laget etter at Tromsø internasjonale filmfestival (Tiff) i 2020 forespurte tre unge filmskapere om de kunne dokumentere hvordan det var da verden og landet gikk i lockdown. Prosjektets formål var å vise hvordan det var å leve i koronatiden, og da var det et trygt valg å lage en film med familien. Filmen dokumenterer hennes familie gjennom et reindriftsår i pandemien. Den viser blant annet hva vær og klima betyr (vi som bor lengst nord i landet husker godt at det var uhorvelige mengder snø den vinteren), noe som medførte at reinen måtte fores. Selv om hun sier at hun lager film først og fremst for sitt folk, er dette en film som for en utenforstående gir et innblikk i reindriftas åtte årstider, uten å gå inn på konflikter og rettssaker.
Med filmen Iđitsilba, som kom fem år tidligere, går hun tilbake i tid og skildrer en del av kolonihistorien fra 17-1800 tallet. Kortfilmen forteller om den tida hvor det var forbudt å bruke ládjogahpir/hornlue, fordi pietistiske læstadianere mente at djevelen satt i enden av lua. I filmen ser vi den unge Majjen, spilt av Sarakka Gaup, som prøver å rømme når hun ser at en prest med følge har kommet for å brenne luene. Elle Márjá forteller at hun var opptatt av kvinneperspektivet da det var kvinnene som brukte denne lua. Filmen har en positiv slutt i og med at Majjen klarer å utmanøvrere overgriperne. Filmen var en del av 7 Sámi stories, en workshop i regi av Internasjonalt samisk filminstitutt (ISFI), hvor syv samiske filmskapere samarbeidet og produserte hver sin kortfilm. Workshopen skapte ifølge Elle Márjá flere samiske filmarbeidere, og bidro til synliggjøring av det samiske filmmiljøet. Filmene hadde premiere på Tiff i 2015.
– Filmen ble laget fordi jeg var nysgjerrig på noe jeg knapt hadde hørt om. Folk visste lite om hornlua. Jeg dro blant annet til Sametinget for å gjøre research, og komponerte først en sang, deretter kom filmen. Jeg fikk også laget meg en egen hornlue til å bruke på scenen, og da var det noen som kommenterte, «har du fått djevler på deg».
Elle Márjá tror dette har noe med fornorskningen å gjøre, som blant annet førte til at joik ble sett på som synd, og at samene ble kristnet. I dag er det blant annet fortsatt ikke lov til å joike i Guovdageaidnu kirke.
Den sterkeste kritikken kommer fram i filmen Sámiin Leat Rievttit/Samene har rett/The Sámi have rights (2019), en film som trekker paralleller fra Alta-saken og overkjøring av samiske rettigheter, til dagens debatter om vindkraftutbygging og gruvedrift. Elle Márjá har vokst opp med protest, hun er født et par år etter at kampen om utbyggingen av Altaelva var over. Hjembygda hennes skulle, dersom de opprinnelige planene hadde gått gjennom, legges under vann. Mange i bygda, også hennes egen oldefar, var sentrale i kampen for å stoppe utbygging.
Hun forteller at filmen Samene har rett ble til i en tid da familien og reinbeitedistriktet sto midt i en prosess med flere rettssaker, hvor reinbeitedistriktet motsatte seg at Statnett skulle bygge kraftlinjer gjennom deres beiteområder. Sammen med søsteren Mai-Lis Eira, bestemte hun seg for å si ifra. Til den samiske avisa Ságat uttalte Elle Márjá den gangen at «Det er vrient å være same i dag, og det er for mange en tøff hverdag. Man går gjennom en hverdag av angst og depresjon, og man er ikke flink til å snakke om det. Man vil egentlig bare få lov til å jobbe ute med rein i pakt med en uberørt natur. I stedet må man kjempe mot inngrep, og det kan være veldig tungt» (Ságat 19.01.19).
Første del av filmen viser klipp fra da de samiske kvinnene okkuperte Gro sitt kontor, og tre av kvinnene forteller om maktesløsheten de følte. Filmen gjør så et hopp til dagens inngrep i reinbeiteland, fulgt av et alarmerende lydspor, raske klipp som viser inngrep i natur, bulldosere og gravemaskiner. I tillegg til Mai-Lis Eira, som forteller om hvordan kraftlinjer vil påvirke deres rein, ser vi Maja Kristine Jåma som kjemper mot utbygging av vindkraft på Fosen. Vi får også se bilder av Biedjovággi gruver, og høre Marit Hætta Sara beskrive hvordan reinbeiteområdene har minsket som følge av gruvedriften. Mens de forteller, ser vi utbyggingsområdene i bakgrunnen.
Siste del av filmen er en musikkvideo, med den beskrivende tittelen «Don’t fuck with me». Her deltar Elle Márjá sammen med tre andre samer, som går med faste skritt nedover Karl Johan, og ser rett i kamera med sinte blikk.
Den kan beskrives som en protest mot den norske stat, som symbolsk vises gjennom tre svartkledde, truende menn som nærmest sloss med de fire samene foran Stortinget, med den norske løven som vitne.
– Mennene symboliserer motstand og den norske stat, men det som starter som slåsskamp ender med dans, sier Elle Márjá.
I tillegg har de satt opp en lavvo foran Stortinget hvor det på et banner står «Mii leat ain dás» («vi er fortsatt her»), på et annet står det «Pile o’ Sápmi». Lavvoen og bannerne er et tydelig hint til første del av historien, nemlig Alta-saken, hvor Samisk aksjonsgruppe satte opp en protestleir foran Stortinget. I tillegg viser den samisk berettigelse og det vises til en annen kamp. Kunstner Máret Ánne Sara brukte reinhoder i kunsten sin og skapte verket Pile o’ Sápmi for å protestere mot at broren, Jovsset Ánte Sara, måtte redusere reinflokken sin. Saken gikk helt til Høyesterett, hvor han tapte. Kunstverket, bestående av 400 reinhoder med kulehull i pannen, står i dag utstilt på Nasjonalmuseet.
– Vi satte oss selv i fare ved å lage den filmen og vi møtte en del motstand. Blant annet ble jeg invitert til Kirkeneskonferansen for å opptre, og jeg viste filmen. Da forlot enkelte salen, og etterpå fikk jeg flere stygge meldinger. Det er et privilegium å vise film uten å bli trua.
Da hun og søsteren viste filmen i Tromsø, opplevde de også sterke reaksjoner. Til avisa iTromsø uttalte hun: «Premièrekvelden endte med store politiske diskusjoner og krangler, og jeg ropte helt til jeg mistet stemmen min. Da tenkte jeg at det kanskje var et tegn fra universet om at det var på tide å holde munn, så vi ga premièreblomstene til den siste vi hadde kranglet med, og stakk. Jeg har i senere tid fått stygge meldinger på innboks som følge av filmen.»
Kraftlinjen ble bygd, og reindriftssamene vant ikke fram. Eira sier hun er vant med å ikke bli forstått, og å hele tiden måtte forklare seg.
– Jeg blir sliten av det, når folk vet så lite, og likevel uttaler seg om reindrifta. Reindrifta er skjør, vi er få mennesker og for meg er det viktig å få fram de stemmene som ikke blir hørt. Jeg har opplevd rasisme fra jeg var liten og i dag er det lett å bli påvirka når folk uttaler seg i sosiale medier. Det er akkurat som om du er en underdog som reindriftssame. Derfor er det fint noen ganger å bare trekke seg tilbake, og være i fred i musikk- og filmverdenen.
Utad kan likevel Elle Márjá virke ganske uredd og alle som har sett henne vise film og fremføre egenkomponert musikk, vet at det er en sterk opplevelse. I forbindelse med premiere av filmen Iđitsilba i Tromsø, fikk hun laget sin egen hornlue og opptrådte med den. I forbindelse med et arrangement på TIFF kom hun opp på scenen, og etter stund henvendte hun seg til oss som satt i salen og sa, «når jeg nå først står her, så kan jeg jo ta en joik.» Og det gjorde hun, uten mikrofon, og det hørtes godt på bakerste rad.
TIFF har i det hele tatt vært viktig for filmkarrieren, blant annet gjennom programmet Film fra nord, hvor filmskapere fra nord kan vise sine filmer. I år hadde TIFF rekord, 12 samiske filmer ble vist. Bak denne rekorden skjuler det seg flere år med framgang for samisk film, både lokalt og internasjonalt. I den senere tid har kunst, musikk og film fra Sápmi fått økt oppmerksomhet. Hva tenker hun om den økende interessen for samisk film?
– Det er utrolig fint og bra, at folk oppdager oss og at vi blir synlige. Det er på tide. Vi bor i et land med to språk og to folk og da burde det være en selvfølge at folk kjenner til og lærer om oss. Kunst er en del av dette.
Hun tror blant annet at festivaler som Riddu riddu (sjøsamisk kulturfesitval), Skábmagovat (filmfestival i Enare, Finland) og TIFF har bidratt til økt oppmerksomhet. Her på Rushprint.no har hun også i en kronikk tatt til orde for at samer bør ha definisjonsmakt til å fortelle historier om seg selv, og at det er et problem at andre kommer utenifra og lager film om det samiske. Hun sier at hun ikke har lyst til å gå inn i denne debatten på nytt, og at det hun har å si allerede står i kronikken. Gjennom flere år har hun tatt del i prosesser som hun beskriver som positive, men opplever fortsatt at hennes publikum først og fremst er lokalt og internasjonalt – ikke nasjonalt.
– Da jeg begynte med musikk, var det vanskelig å komme inn i musikkbransjen i Oslo. Etter hvert fikk jeg forespørsler i fra utlandet. Jeg oppdaget tidlig at jeg hadde et lokalt og internasjonalt publikum både når det gjelder filmene og musikken.
Selv har hun i podcasten Drivkraft på NRK beskrevet det å reise fra Oslo til Guovdageaidnu som å gå gjennom et Narnia-skap: «Jeg kommer til et helt annet univers.» Hun har ikke noe godt svar på hvorfor det er vanskelig å nå det nasjonale publikummet, men den internasjonale suksessen tror hun skyldes ISFIs målretta arbeid mot samarbeidspartnere internasjonalt, inkludert Sundance Institute’s Indigenous Program, imagineNATIVE i Toronto, og Disney, for å nevne noen. I tillegg har mange samiske artister banet vei, og samisk kultur vies mer oppmerksomhet i media. For Elle Márjá har den kreative klyngen Dáiddadállu, som holder til i hjembygda, vært viktig. Det er et kunstnerkollektiv hvor 21 samiske kunstnere fra ulike felt samarbeider og jobber for å nå ut. Ikke minst er det viktig som en sosial møteplass for kunstnerne. I tillegg til Elle Márjá, er flere andre samiske filmskapere en del av kollektivet og de bruker gjerne hverandres kompetanse dersom det er mulig, for slik å bidra til å styrke og utvikle en kreativ bransje i stadig utvikling.
Stine Sand er professor i medievitenskap, UiT Norges arktiske universitet.
Relaterte artikler og intervjuer:
Netflix utvider samarbeidet med samisk film
Samiske Elle Márjá Eira har reist verden rundt som musiker og filmskaper. Hun er snart aktuell med serien «Makta», hvor hun har regissert en episode, og skal snart regissere Netflix sin første samiske spillefilm. Suksessen til tross, hun kan likevel føle seg som en underdog.
Elle Márjá Eira (39) er hjemme i Guovdageaidnu (Kautokeino) når jeg ringer henne på Teams. Opprinnelig kommer hun fra den lille bygda Máze, en 45 minutters kjøretur unna Guovdageaidnu. Hun er beskrevet som en multikunstner, og er, i tillegg til mor og reindriftsutøver, musiker, filmskaper, komponist og artist. Hun er stadig på farten, enten det er filmvisning i Venezia, turné i Japan eller komponering av filmmusikk i Los Angeles.
Tidligere i år ble det kjent at Elle Márjá skal regissere den første samiske spillefilmen for Netflix. Manuset til filmen er basert på boka Stjålet, skrevet av samiske Ann-Helén Laestadius, som kommer fra svensk side av Sápmi. Manuset er skrevet av Peter Birro og premieren er satt til 2024.
– Det er veldig positivt for bransjen i Sápmi at Netflix gjør dette. Jeg tror at Internasjonalt Samisk Filminstitutt har vært avgjørende for at dette skjer nå, de har hatt store ambisjoner og jobbet veldig målrettet. Jeg håper at dette filmprosjektet kan være en døråpner og at Netflix satser på flere samiske filmer.
Bokas hovedperson er samiske Elsa, som vi først møter som barn, senere som en ung kvinne. Handlingen skjer på et ikke navngitt sted i nord-Sverige, og her beskrives konflikter mellom samer og fastboende og reindriftssamer mot samer utenfor næringa. Det handler om rettigheter, ressursfordeling og historie, og desperasjonen det medfører.
Foreløpig kan hun ikke si noe særlig om produksjonen, men forteller at det selvfølgelig var helt fantastisk å bli spurt.
– Boka handler mye om reindrift og det er en type film jeg lenge har ønsket å lage selv, en fortelling fra samtiden. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som beskrives i boka. Jeg har jo mye erfaring med å være reineier og problemer som man møter på, noe jeg selvfølgelig tar med meg når vi skal lage filmen.
Hun opplever at det er mange likheter når det gjelder reindrift I Norge og i Sverige. Ann-Helén Laestadius, som også er executive producer, kommer fra Soppero i nord-Sverige, 2.5 time unna Guovdageaidnu. I nordnorsk målestokk vil det si at avstanden er kort, og Elle Márjá sier de har vokst opp like ved hverandre. Dette blir hennes første spillefilm, og hun er spent.
– Jeg føler meg veldig klar til å ta steget fra kortfilm til spillefilm. Nå har jeg laget noen kortfilmer, musikkvideoer, dokumentar og nå sist en episode på en tv-serie, så det kjennes naturlig.
Nyheten om at hun skal regissere film for Netflix har medført mange henvendelser, og hun har valgt å skaffe seg agent fra amerikanske William Morris Agency (WME) for å ta unna forespørsler. Agenten bidrar også med råd og nye kontakter. Det er mange baller i lufta, som for eksempel musikalsk samarbeid med John Paul Jones (tidl. Led Zeppelin) og utvikling av dokumentar om den samiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen sammen med Christine Cynn (en av produsentene bak dokumentaren The Act of Killing). I august deltok Elle Márjá, sammen med fem andre samiske filmskapere, med en 360-graders film under Venezia-biennalen. Eallu girdnu viser reinsdyr som beveger seg rundt i en sirkel, i hjertet av reingjerdet (girdnu). Filmene ble vist i en spesialbygget 10 meter høy lávvu, og var en del av del av den samiske paviljongen.
Hun har nylig regissert en episode av den kommende tv-serien Makta, som produseres av Motlys og Novemberfilm. Serieskapere er Johan Fasting, Silje Storstein og Kristin Grue, mens Yngvild Sve Flikke er konseptuerende regissør. Makta handler om Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtlands vei til makten. Serien består av 12 episoder, og vil bli vist på NRK. Episoden hvor Elle Márjá har regi, handler om Alta-saken og den helt ferske statsministeren Gro (Kathrine Thorborg Johansen), som fikk 13 samekvinner, og en liten jente på fem år, inn på sitt kontor. Kvinnene var mot utbygging av Altaelva, og de ønsket at Gro skulle avblåse utbyggingsplanene. For Elle Márjá var det en ny og uvant opplevelse å jobbe utenfor Sápmi.
– Det var også uvant å filme innendørs, for jeg har gjort mine produksjoner utendørs. Jeg får en del forespørsler, men jeg velger hva jeg skal si ja til ut ifra hva jeg er interessert i. Jeg sa ja fordi manuset var veldig bra, jeg likte konseptet og visjonen. Det var også utrolig dyktige folk med i produksjonen og det var en veldig fin opplevelse.
Avgjørelsen om å satse på film og musikk ble tatt i 2015. Da bestemte hun seg for å satse for fullt på egne prosjekter. Stillingen ved NRK Sápmi, hvor hun hadde jobbet med samisk barne-tv og med produksjon av dokumentarfilmserier, ble sagt opp. Tidligere hadde hun studert medieproduksjon i Alta, og jobbet som skuespiller for det samiske nasjonale teatret Beaivváš.
– På den tida var jeg allerede i gang med å produsere kortfilm, og jeg hadde spilt konserter siden 2005. Jeg var også småbarnsmor, i tillegg til full jobb hos NRK Sápmi. Det var tøft å gå fra fast jobb til å satse fulltid på film og musikk, men det føltes riktig. Jeg startet selskapet Sahkkon, og gjennom det produserer jeg alt jeg lager, fra musikk til film.
Gjennom jobben i NRK Sápmi regisserte hun bla dokumentarserien Melkeveien, om melkebilsjåfører som jobber langs verdens nordligste og lengste rute. Som produsent av innhold for samisk barne-tv skrev hun blant annet manus til serien Sámi Nigát, om samiske nisser, hvor hun også var skuespiller.
– Det var fint å være i NRK Sápmi. Det var på en måte en lekegrind hvor jeg fikk prøve mye forskjellig, produsere mye, jobbe både foran og bak kamera og ikke minst være kreativ med få ressurser.
Film og musikk har fulgt henne hele livet. Hun forteller at hun begynte å joike før hun kunne snakke, og at hun kommer fra en joikeglad familie. Filminteressen har hun fått fra mamma.
– Jeg brukte å filme med mamma sitt kamera, og var vant til at hun filmet mye da jeg vokste opp. Hver jul velger vi ut en eller to kassetter som vi ser på, forskjellige filmer og opptak som jeg laget da jeg var liten.
Så langt har hun laget fem kortfilmer, en dokumentarserie og en barne-tv serie. I den senere tid har hun også begynt å komponere filmmusikk, og har blant annet bidratt i filmen Den 12. mann (regissert av Harald Zwart), og selvfølgelig laget musikken til egne filmer. Mange av filmene handler om reindrift, de er personlige og tar utgangspunkt i hennes egen familie.
– Det å lage film er personlig, det tror jeg mange filmskapere kan kjenne seg igjen i. Reindriften er en viktig del av meg, og det er viktig å fortelle de historiene vi ikke hører og å dele det med andre.
Elle Márjá sier at hun ofte føler at reindrifta blir feil fremstilt i media.
– Derfor er det viktig å fortelle fra vårt perspektiv om hva som skjer i dag. Jeg har vokst opp med dette, det er mitt liv og det er i blodet. Jeg prøver å være så mye jeg kan på fjellet. Jeg vet at det er få som driver med reindrift, men det er det normale for meg.
Hun beskriver det som hardt, men fint å vokse opp i reindrifta, og lykken ved å komme hjem etter en reise og være nær naturen. Siden reindrifta betyr mye, er det der hun har hentet mye av sin inspirasjon. Filmene veksler mellom å være konfronterende og aktivististiske, men også skildrende og upolitiske, som i dokumentaren Eálat, som betyr beite på norsk. Ordet kommer fra ordet livet, som i denne forbindelse handler om å overleve. Den ble laget etter at Tromsø internasjonale filmfestival (Tiff) i 2020 forespurte tre unge filmskapere om de kunne dokumentere hvordan det var da verden og landet gikk i lockdown. Prosjektets formål var å vise hvordan det var å leve i koronatiden, og da var det et trygt valg å lage en film med familien. Filmen dokumenterer hennes familie gjennom et reindriftsår i pandemien. Den viser blant annet hva vær og klima betyr (vi som bor lengst nord i landet husker godt at det var uhorvelige mengder snø den vinteren), noe som medførte at reinen måtte fores. Selv om hun sier at hun lager film først og fremst for sitt folk, er dette en film som for en utenforstående gir et innblikk i reindriftas åtte årstider, uten å gå inn på konflikter og rettssaker.
Med filmen Iđitsilba, som kom fem år tidligere, går hun tilbake i tid og skildrer en del av kolonihistorien fra 17-1800 tallet. Kortfilmen forteller om den tida hvor det var forbudt å bruke ládjogahpir/hornlue, fordi pietistiske læstadianere mente at djevelen satt i enden av lua. I filmen ser vi den unge Majjen, spilt av Sarakka Gaup, som prøver å rømme når hun ser at en prest med følge har kommet for å brenne luene. Elle Márjá forteller at hun var opptatt av kvinneperspektivet da det var kvinnene som brukte denne lua. Filmen har en positiv slutt i og med at Majjen klarer å utmanøvrere overgriperne. Filmen var en del av 7 Sámi stories, en workshop i regi av Internasjonalt samisk filminstitutt (ISFI), hvor syv samiske filmskapere samarbeidet og produserte hver sin kortfilm. Workshopen skapte ifølge Elle Márjá flere samiske filmarbeidere, og bidro til synliggjøring av det samiske filmmiljøet. Filmene hadde premiere på Tiff i 2015.
– Filmen ble laget fordi jeg var nysgjerrig på noe jeg knapt hadde hørt om. Folk visste lite om hornlua. Jeg dro blant annet til Sametinget for å gjøre research, og komponerte først en sang, deretter kom filmen. Jeg fikk også laget meg en egen hornlue til å bruke på scenen, og da var det noen som kommenterte, «har du fått djevler på deg».
Elle Márjá tror dette har noe med fornorskningen å gjøre, som blant annet førte til at joik ble sett på som synd, og at samene ble kristnet. I dag er det blant annet fortsatt ikke lov til å joike i Guovdageaidnu kirke.
Den sterkeste kritikken kommer fram i filmen Sámiin Leat Rievttit/Samene har rett/The Sámi have rights (2019), en film som trekker paralleller fra Alta-saken og overkjøring av samiske rettigheter, til dagens debatter om vindkraftutbygging og gruvedrift. Elle Márjá har vokst opp med protest, hun er født et par år etter at kampen om utbyggingen av Altaelva var over. Hjembygda hennes skulle, dersom de opprinnelige planene hadde gått gjennom, legges under vann. Mange i bygda, også hennes egen oldefar, var sentrale i kampen for å stoppe utbygging.
Hun forteller at filmen Samene har rett ble til i en tid da familien og reinbeitedistriktet sto midt i en prosess med flere rettssaker, hvor reinbeitedistriktet motsatte seg at Statnett skulle bygge kraftlinjer gjennom deres beiteområder. Sammen med søsteren Mai-Lis Eira, bestemte hun seg for å si ifra. Til den samiske avisa Ságat uttalte Elle Márjá den gangen at «Det er vrient å være same i dag, og det er for mange en tøff hverdag. Man går gjennom en hverdag av angst og depresjon, og man er ikke flink til å snakke om det. Man vil egentlig bare få lov til å jobbe ute med rein i pakt med en uberørt natur. I stedet må man kjempe mot inngrep, og det kan være veldig tungt» (Ságat 19.01.19).
Første del av filmen viser klipp fra da de samiske kvinnene okkuperte Gro sitt kontor, og tre av kvinnene forteller om maktesløsheten de følte. Filmen gjør så et hopp til dagens inngrep i reinbeiteland, fulgt av et alarmerende lydspor, raske klipp som viser inngrep i natur, bulldosere og gravemaskiner. I tillegg til Mai-Lis Eira, som forteller om hvordan kraftlinjer vil påvirke deres rein, ser vi Maja Kristine Jåma som kjemper mot utbygging av vindkraft på Fosen. Vi får også se bilder av Biedjovággi gruver, og høre Marit Hætta Sara beskrive hvordan reinbeiteområdene har minsket som følge av gruvedriften. Mens de forteller, ser vi utbyggingsområdene i bakgrunnen.
Siste del av filmen er en musikkvideo, med den beskrivende tittelen «Don’t fuck with me». Her deltar Elle Márjá sammen med tre andre samer, som går med faste skritt nedover Karl Johan, og ser rett i kamera med sinte blikk.
Den kan beskrives som en protest mot den norske stat, som symbolsk vises gjennom tre svartkledde, truende menn som nærmest sloss med de fire samene foran Stortinget, med den norske løven som vitne.
– Mennene symboliserer motstand og den norske stat, men det som starter som slåsskamp ender med dans, sier Elle Márjá.
I tillegg har de satt opp en lavvo foran Stortinget hvor det på et banner står «Mii leat ain dás» («vi er fortsatt her»), på et annet står det «Pile o’ Sápmi». Lavvoen og bannerne er et tydelig hint til første del av historien, nemlig Alta-saken, hvor Samisk aksjonsgruppe satte opp en protestleir foran Stortinget. I tillegg viser den samisk berettigelse og det vises til en annen kamp. Kunstner Máret Ánne Sara brukte reinhoder i kunsten sin og skapte verket Pile o’ Sápmi for å protestere mot at broren, Jovsset Ánte Sara, måtte redusere reinflokken sin. Saken gikk helt til Høyesterett, hvor han tapte. Kunstverket, bestående av 400 reinhoder med kulehull i pannen, står i dag utstilt på Nasjonalmuseet.
– Vi satte oss selv i fare ved å lage den filmen og vi møtte en del motstand. Blant annet ble jeg invitert til Kirkeneskonferansen for å opptre, og jeg viste filmen. Da forlot enkelte salen, og etterpå fikk jeg flere stygge meldinger. Det er et privilegium å vise film uten å bli trua.
Da hun og søsteren viste filmen i Tromsø, opplevde de også sterke reaksjoner. Til avisa iTromsø uttalte hun: «Premièrekvelden endte med store politiske diskusjoner og krangler, og jeg ropte helt til jeg mistet stemmen min. Da tenkte jeg at det kanskje var et tegn fra universet om at det var på tide å holde munn, så vi ga premièreblomstene til den siste vi hadde kranglet med, og stakk. Jeg har i senere tid fått stygge meldinger på innboks som følge av filmen.»
Kraftlinjen ble bygd, og reindriftssamene vant ikke fram. Eira sier hun er vant med å ikke bli forstått, og å hele tiden måtte forklare seg.
– Jeg blir sliten av det, når folk vet så lite, og likevel uttaler seg om reindrifta. Reindrifta er skjør, vi er få mennesker og for meg er det viktig å få fram de stemmene som ikke blir hørt. Jeg har opplevd rasisme fra jeg var liten og i dag er det lett å bli påvirka når folk uttaler seg i sosiale medier. Det er akkurat som om du er en underdog som reindriftssame. Derfor er det fint noen ganger å bare trekke seg tilbake, og være i fred i musikk- og filmverdenen.
Utad kan likevel Elle Márjá virke ganske uredd og alle som har sett henne vise film og fremføre egenkomponert musikk, vet at det er en sterk opplevelse. I forbindelse med premiere av filmen Iđitsilba i Tromsø, fikk hun laget sin egen hornlue og opptrådte med den. I forbindelse med et arrangement på TIFF kom hun opp på scenen, og etter stund henvendte hun seg til oss som satt i salen og sa, «når jeg nå først står her, så kan jeg jo ta en joik.» Og det gjorde hun, uten mikrofon, og det hørtes godt på bakerste rad.
TIFF har i det hele tatt vært viktig for filmkarrieren, blant annet gjennom programmet Film fra nord, hvor filmskapere fra nord kan vise sine filmer. I år hadde TIFF rekord, 12 samiske filmer ble vist. Bak denne rekorden skjuler det seg flere år med framgang for samisk film, både lokalt og internasjonalt. I den senere tid har kunst, musikk og film fra Sápmi fått økt oppmerksomhet. Hva tenker hun om den økende interessen for samisk film?
– Det er utrolig fint og bra, at folk oppdager oss og at vi blir synlige. Det er på tide. Vi bor i et land med to språk og to folk og da burde det være en selvfølge at folk kjenner til og lærer om oss. Kunst er en del av dette.
Hun tror blant annet at festivaler som Riddu riddu (sjøsamisk kulturfesitval), Skábmagovat (filmfestival i Enare, Finland) og TIFF har bidratt til økt oppmerksomhet. Her på Rushprint.no har hun også i en kronikk tatt til orde for at samer bør ha definisjonsmakt til å fortelle historier om seg selv, og at det er et problem at andre kommer utenifra og lager film om det samiske. Hun sier at hun ikke har lyst til å gå inn i denne debatten på nytt, og at det hun har å si allerede står i kronikken. Gjennom flere år har hun tatt del i prosesser som hun beskriver som positive, men opplever fortsatt at hennes publikum først og fremst er lokalt og internasjonalt – ikke nasjonalt.
– Da jeg begynte med musikk, var det vanskelig å komme inn i musikkbransjen i Oslo. Etter hvert fikk jeg forespørsler i fra utlandet. Jeg oppdaget tidlig at jeg hadde et lokalt og internasjonalt publikum både når det gjelder filmene og musikken.
Selv har hun i podcasten Drivkraft på NRK beskrevet det å reise fra Oslo til Guovdageaidnu som å gå gjennom et Narnia-skap: «Jeg kommer til et helt annet univers.» Hun har ikke noe godt svar på hvorfor det er vanskelig å nå det nasjonale publikummet, men den internasjonale suksessen tror hun skyldes ISFIs målretta arbeid mot samarbeidspartnere internasjonalt, inkludert Sundance Institute’s Indigenous Program, imagineNATIVE i Toronto, og Disney, for å nevne noen. I tillegg har mange samiske artister banet vei, og samisk kultur vies mer oppmerksomhet i media. For Elle Márjá har den kreative klyngen Dáiddadállu, som holder til i hjembygda, vært viktig. Det er et kunstnerkollektiv hvor 21 samiske kunstnere fra ulike felt samarbeider og jobber for å nå ut. Ikke minst er det viktig som en sosial møteplass for kunstnerne. I tillegg til Elle Márjá, er flere andre samiske filmskapere en del av kollektivet og de bruker gjerne hverandres kompetanse dersom det er mulig, for slik å bidra til å styrke og utvikle en kreativ bransje i stadig utvikling.
Stine Sand er professor i medievitenskap, UiT Norges arktiske universitet.
Relaterte artikler og intervjuer:
Netflix utvider samarbeidet med samisk film
