For Egil Pedersen har arbeidet med film vært en måte å utvikle og bli trygg på sin egen identitet. Nylig skrev han en kronikk i NRK Ytring, hvor han åpent og ærlig fortalte om å ikke være godtatt, verken i det samiske samfunnet, eller blant nordmenn: «Hva er verst? Å bli trakassert av en som hater deg for det du er, eller å bli hånet og eksludert av din egen flokk?».

De mange erfaringene han har fått opp gjennom årene, fra søringer med bachelor i sosialantropologi som skal belære ham om samisk tilhørighet, til samiske aktivister som mener han har sviktet sin identitet, har resultert i kortfilmen Koftepolitiet. Det er et ømtålig og ladet begrep, ofte brukt om personer som har sterke meninger om alt fra hvordan kofta brukes, til hvem som kan bruke den, og hvordan den skal se ut. Ideen kom etter at hans nordnorske produsent, Mathis Mathisen i Rein Film, foreslo at de burde lage en samisk film fra Oslo, siden det tross alt er mange samer som bor i hovedstaden.

– Jeg har bodd på Østlandet siden slutten av 1990-tallet, og har jo hatt en del møter og opplevelser med nordmenn som er «eksperter» på det samiske. Mange av replikkene i filmen har jeg selv hørt, og det er mange, både samer og nordmenn, som har sterke meninger om den rette måten å være samisk på.

«10-prosent-samer og etno-kåthet»

I filmen møter vi tre samiske menn på optikerkonferanse i Oslo, og en av de tre har tatt gákti (kofte) på seg. Plagget er en samisk markør, noe som blir tydelig da en norsk kvinne bråstopper midt på gata og utbasunerer «hei, same jo!». Så gir hun seg i kast med å belære de stakkars tre mennene om samiske forhold, hvorpå den ene kommenterer tørt, «metrosexual fangirl». Kofta kan nemlig, ifølge den ene av mennene, fungere som «lårspreder» overfor norske kvinner, noe den koftekledde kritiseres for, mens den tredje snurt konstaterer at plagget ikke har samme effekt når han bruker den. Mennene, som egentlig kunne tenke seg en tur på Scotsman, en velkjent pub for mange finnmarkinger, ender i stedet opp på en trendy bar sammen med kvinnen de møtte på gata. Her begynner den ene mannen til slutt å joike for å, ifølge ham selv, bevise at han er «mye mer samisk enn hele Oslo», mens koftekledde Nils blir invitert hjem av en norsk kvinne – dersom han beholder kofta på, selvfølgelig. Vi blir i løpet av filmen vitne til vittige diskusjoner om hvorvidt det finnes 10% samer, etno-kåthet, og hva som er «riktig» måte å bruke kofte på.

De tre mannlige hovedrollene, som spilles av Mikkel Gaup, Sverre Porsanger, og Ingor Ántte Áilu Gaup, er noen av de mest kjente, samiske skuespillerne vi har. Det at mange allerede kjenner disse skuespillerne, gjør at filmen forhåpentligvis kan nå flere, håper Pedersen. Han understreker likevel at de først og fremst er valgt ut fra hva de tilfører sine karakterer. Mikkel Gaup spiller rollen som den koftekledde, han er den mest lyttende og positivt innstilte av de tre. Han går for eksempel med på å bli kalt Niilas i stedet for Nils, som er hans døpenavn, når kvinnen på gata insisterer på at foreldrene har kalt ham Nils på grunn av fornorskningspolitikken. Nils går heller ikke av veien for å utnytte koftas «lårspreder-effekt». Sverre Porsangers karakter er mer betraktende og distansert, og har som regel en knusktørr kommentar til situasjonene som oppstår. Ingor Ántte Áilu Gaup, derimot, spiller rollen som den frittalende, ofte småhissige, som fyrer løs enten det gjelder det han mener er kompisens feilaktige bruk av kofta, eller de norske bargjestenes etniske fascinasjon.

Det pinlige og reaksjonsklipp

De pinlige situasjonene mellom karakterene som oppstår i filmen forsterkes visuelt av at de som regel er presset inn i det samme bildet, som om kamera ikke lar noen slippe unna.

– Denne tettheten gjør at karakterene som har få replikker i manus, likevel blir viktige i filmfortellingen, fordi de alltid må stå å kjenne på det pinlige som oppstår. Humoren handler ikke bare om handlingene og det som sies, men kanskje minst like mye om avmakten og usikkerheten man kan lese ut av reaksjonene. I klippen var det ofte viktigere å klippe til reaksjonene enn å vise handlingene, forteller Pedersen.

Mye av komikken i Koftepolitiet forsterkes av at ting sies og gjøres i ramme alvor, det er ingen av karakterene i filmen som selv opplever det som morsomt. Dette grepet fungerer godt fordi det forsterker absurditeten i mange av situasjonene, vi ser det komiske i at en norsk kvinne forteller Nils at han må kalle seg for Niilas, selv om han er døpt Nils. Mangelen på latter gjør at vi forstår at dette er realistiske situasjoner, det er eksempler tatt fra virkeligheten. I arbeidet med skuespillerne var Pedersen opptatt av nettopp dette:

– De fikk ikke lov å kommentere situasjonene, ved å legge på en kort latter eller et smil. Ting skulle sies i alvor, og reaksjonene skulle være alvorlige.

Komponistene Remi Semshaug Langseth og Mathis Ståle Mathisen, sistnevnte er også filmens produsent, testet flere ulike retninger før de sammen med regissøren landet på det musikalske uttrykket.

– De har laget en enkel beat, som har en slag urfolks-feeling, og denne beaten utvikler seg underveis gjennom filmen til å bli mer og mer urban, til den til slutt er en elektronika-låt som kunne vært spilt på baren der filmen slutter. Musikken har en slags dramaturgi som følger reisen til de samiske mennene, de er samer og den urbane byen preger dem mer og mer, forteller Pedersen.

Det identitetspolitiske landskapet

Filmen har en utpreget realistisk tilnærming, og Pedersen klarer å sjonglere de mange innfallsvinklene til tematikken gjennom presise ordvekslinger hvor vi skjønner at her er det ingen fasit eller enkle forklaringer på hva som er rett eller galt. Koftepolitiet er både morsom og absurd, og den lykkes godt med å få fram de mange, ofte motsetningsfylte, dilemmaene og diskusjonene i det samiske, identitetspolitiske landskapet. Det er heller ikke ofte vi ser samiske filmskapere som tør å sparke innad, og tulle med sider ved det samiske samfunnet. Det er befriende å se. Alle karakterene roter seg inn i identitetspolitiske problemstillinger, uten at de ser sine egne urimelige handlinger. I et debattklima preget av et til dels polarisert ordskifte, frykt for å tråkke noen på tærne, og diskusjoner rundt hva som er lov og hvem som kan si hva, klarer Pedersen på imponerende vis å lage en film som ikke forsterker forholdet mellom «oss» og «de andre», men som både opplyser, underholder, og utfordrer. Filmen danner derfor et godt utgangspunkt for dialog, i stedet for steile fronter.

Skepsisen han ble møtt med da han søkte Sametinget om støtte, synliggjør hvor viktig tematikken i filmen er. Han opplevde at det ikke bare finnes et koftepoliti, men også et identitetspoliti som ønsker å definere hva som er samisk og hvordan det samiske skal skildres. Sametinget ga beskjed om at han måtte være mer «kultursensitiv» og at han manglet kunnskap om det samiske.

– Det var en merkelig tilbakemelding. Jeg trodde kunst skulle provosere. Film skal kunne støte, eller som Lars von Trier sier, være en stein i skoen. Samer må kunne harselere, lage satire og peke på ukultur innad i det samiske også, sier han.

Han understreker at samisk film trenger et bredt spekter av filmer både geografisk, kulturelt og fra ulike miljøer, men at det blir feil dersom støtte bare skal gis til filmer som viser et positivt bilde av egen kultur. Heldigvis endret Sametinget mening og bidro med støtte til filmen, sammen med Internašunála Sámi Filbmainstituhtta/Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI), og Norsk filminstitutt (NFI). Ironisk nok mottok han Sametingets kunstnerstipend i 2011 og i 2020 for å jobbe med film.

– Jeg tenkte aldri at jeg var en samisk filmskaper, selv om jeg visste at jeg var same. Det var da jeg første gangen fikk arbeidsstipend gjennom Sametingets kunstnerstipend, at jeg våget å tenke at jeg kunne lage samisk film.

Den samiske filmen

Anne Lajla Utsi, direktør ved ISFI, ble kjent med Egil allerede da han studerte regi ved Den norske filmskolen. Hun var en av de viktige personene i det samiske filmmiljøet som støttet ham i å lage samiske filmer. Utsi er en samisk filmpioner og sentral i oppbyggingen av ISFI og samisk filmproduksjon i Sápmi.

– Det meste vi ser av milepæler og suksesshistorier innenfor samisk film de siste 5-10 årene, skyldes i stor grad ISFI. De er viktige for rekrutteringen og videreutviklingen av den samiske filmbransjen, og ikke minst bidrar de til at politikere og andre forstår viktigheten av samisk film.

Selv har han fulgt med på debatten i Rushprint om hva samisk film er og hvem som skal få lage samisk film, og sier at dette er spørsmål han har tenkt mye på.

– Det er viktig at samiske filmskapere lager film, fordi det er så få samiske filmer. Hvem som lager filmer har jo noe å si for steder og personer som skildres, at det lages noe som vi kan identifisere oss med. Ta for eksempel Utøya, det ville vært rart om en så viktig hendelse bare ble skildret av utenlandske filmskapere. Det betyr ikke at andre også kan lage film om samiske forhold, men det bør gis insentiver for å få fram flere samiske filmskapere – for det er ingen tvil om at det finnes mange talenter.

Situasjonen for samisk film virker lovende, flere filmskapere har kommet til og det er mange produksjoner på gang. Ole Giæver produserer nå spillefilmen La elva leve om Alta-saken, Elle Sofe Sara skal lage sin første spillefilm, Árru, og NRK Drama utvikler samisk tv-drama i samarbeid med flere samiske filmskapere, blant annet Egil Pedersen.

Koftepolitiet vises på TIFF fra 19-23 januar, i Alta 3. februar, Vadsø 5. februar og på Vega Kino i Oslo, fra 6. februar.

6 av Pedersens filmer kan sees på https://www.sapmifilm.com, og et utvalg musikkvideoer og andre kortfilmerkan sees på https://www.egilpedersen.com

Stine Sand er professor i medievitenskap, UiT Norges arktiske universitet.