Foto: Siw Järbyn med Ingrid Bolsø Berdal under opptak til «Spionen»

– Når jeg underviser sier jeg alltid: ikke si ja før dere vet hva jobben er. For tar man ett oppdrag og mislykkes, så er man død i denne bransjen.

Det var Siw Järbyns krystallklare bransjelærdom da Rushprint intervjuet henne for snart fire år siden. I helgen ble hun historisk ved å vinne den første Amandaprisen for beste maske/sminke for Spionen. At det skulle gå så lang tid før denne essensielle fagfunksjonen ble tatt inn i varmen (ved siden av beste kostyme-kategorien), tilhører ikke bransjens mest ærerike kapitler.

Järbyn er utdannet maskør og parykkmaker, og har jobbet på et imponerende antall film og tv-produksjoner – alt fra Døden på Oslo S, Salige er de som tørster og Jakten på nyresteinen til O’ Horten, Grand Hotel og nå sist Spionen, som hun fikk en Amanda for. I tillegg har hun jobbet i NRK, undervist ved ulike studiesteder og vært sensor for den norske fagopplæringen for maskør- og parykkmakere. For å nevne noe.

Hun lager ikke parykker lenger («Jeg fikk så vondt i nakken av å sitte bøyd og konsentrert over dem, sier hun») Men da regissør Arild Frölich ønsket å ha Järbyn med på laget for å forme Atle Antonsens karakter i Grand Hotel, dro hun ut til sitt eget lager for å se hva hun hadde av parykker.

– Jeg sa til Arild jeg klipper ikke i disse, du får bare forsøke å se for deg hvordan det blir. Vi forsøkte et par før plutselig – der var den. Så kom neste fight – hvor mye skal vi klippe, hvordan skal den se ut?

Jo mer farger du blander i en parykk, jo bedre ser den ut på film, sier Järbyn. I tillegg er det viktig å finne den riktige lyssettingen for at hår og sminke skal fungere best mulig.

– Jeg jobbet med fotografen, vi snakket om at i denne scenen er han syk – her er han litt bedre. Det er ikke alt vi kan påvirke, noe av lyssettingen skjer jo også i labben i etterarbeidet. Men jeg kjenner på det som min plikt å prate med fotografen og regissøren, og si her må vi kanskje sette litt mer lys for at disse detaljene skal komme frem.

– Jeg elsker lys og vet hvor mye hår og sminke som vil komme frem til slutt, legger hun til.

– Da er det en fordel å ha jobbet mye med parykker og laget dem fra scratch.

Et av de første oppdragene Järbyn hadde i Norge, var Orions belte.

– Det var Sverre Anker Ousdal som anbefalte meg. Jeg reiste over for å presentere meg og vise at jeg kunne legge skjegg. Så rakk jeg knapt å komme hjem igjen før de ringte og sa du må gjøre denne jobben. Det er jo så mye skjegg i den filmen. Og når jeg ser den igjen i dag – oi, det er så harde kontraster, ler hun.

Järbyn er svært opptatt av parykkhåndverket, og synes det er sørgmodig at folk ikke er like opptatt av å fortsette å utvikle seg.

– Jeg får innimellom forespørsler om jeg kan komme og lære studenter å legge skjegg. Jeg legger nemlig løst skjegg, det er det få som gjør. Jeg tar bare tre-fire hårstrå i gangen. Det er en fantastisk teknikk, skuespillere kjenner seg veldig ledige, det er ingenting som sitter for hardt. Men det krever trening. Man må trene, trene, trene. Og det gidder ikke folk i dag. Det er det tragiske, mener hun.

– Da jeg begynte å lære meg å legge skjegg la jeg det på låret mitt. Og så gikk jeg på min far. Og har jeg ikke gjort det på et par måneder må jeg trene litt igjen for å få inn bevegelsen. For jeg vil ikke stå usikker foran en skuespiller. De skal føle seg trygge på meg.

I samme intervjuet sa Atle Antonsen følgende om å jobbe med Järbyn:

«Siw er en av de aller mest dedikerte personene jeg noensinne har jobbet med. Hun legger hele sin komplette stolthet, ære, erfaring og fagkunnskap i at den jobben hun gjør skal bli så nær perfekt som over hodet mulig. Det innebærer at hun er på meg som en utrettelig – men ønsket – stalker hvert sekund mellom opptakene for å sørge for at alt er hundre prosent. Og sånn skal det være. Hun møter før alle andre på jobb og drar sist hjem.

Det er kort og godt en fryd og et privilegium å få jobbe med folk som går så totalt og nådeløst inn for oppgaven, bokstavelig talt med hud og hår. Hun er også veldig inspirerende for alle som jobber på en produksjon, for hun er med på å legge lista høyt der oppe, dit vi alle forsøker å strekke oss. Hun er kort og godt en ener.»

Les mer om alle Amandavinnerne