De norske filmene i Nordisk Panoramas hovedkonkurranse, «War of Art», «Vinterens lengsel» og langfilmversjonen av «En gang Aurora», er usedvanlig vellykkede ambassadører for norsk dokumentarfilm, mener Gunnar Iversen. De forener en evne til å skildre større sammenhenger med et ønske om å gi oss nærbilder av mennesker og deres livsverdener i vår komplekse samtid.
Nordisk Panorama er Nordens største bransjefestival for dokumentar- og kortfilm. For norske filmers reise over grensen, og ut på et stort nordisk og internasjonalt marked, er festivalen et avgjørende vindu mot verden. Det er også en viktig bransjesamling og et utstillingsvindu for norsk og nordisk film. I løpet av noen få hektiske septemberdager vises noe av det beste som er laget i Norden i løpet av det siste året.
14 dokumentarer kjemper i år om prisen «Beste Nordiske dokumentar». De tre norske bidragene er alle eksempler på norsk dokumentarfilms overraskende og drastiske dreining ut mot verden. For drøyd ti år siden var norsk dokumentar så å si utelukkende opptatt av hjemlige forhold og saker, og tok forholdsvis sjelden turen ut over landegrensene. Nå er det snarere det motsatte som er tilfellet. Norske dokumentarister rapporterer fra alle verdens kontinenter, i en rastløs og nysgjerrig bevegelse, for å skildre og forstå den kompliserte og sammensatte verden vi lever i.
De tre helnorske bidragene til Nordisk Panoramas dokumentarkategori, om man virkelig kan si helnorsk i vår samproduksjonstid, er også gode eksempler på norsk dokumentarfilms imponerende kvalitet og profesjonalitet. Med en nesten slentrende selvfølgelighet skildrer dokumentaristene Nord-Koreas lukkede verden, Grønlands vanskelige økonomiske situasjon, eller en norsk popartists litt motvillige reise mot verdenstoppen. Alt sett gjennom et knippe fascinerende mennesker, som blir våre bindeledd til større saker eller ideer. Det menneskelige blir veien inn i kompliserte samfunnsforhold og større diskusjoner om kunst og levd liv.
War of Art, Vinterens lengsel og En gang Aurora er usedvanlig vellykkede ambassadører for norsk dokumentar. De forener en evne til å skildre større sammenhenger med et ønske om å gi oss nærbilder av mennesker og deres livsverdener i vår komplekse samtid. La oss se litt nærmere på disse tre filmene.
Tommy Gulliksens War of Art tar oss med til verdens mest lukkede og dermed også mest myte-omspunne land: Nord-Korea. Han tar oss med bak nyhetsoverskriftenes kulisser, hinsides storpolitikkens brautende Tarzan-brøl om sanksjoner og atomsprengninger, og gir oss et finstemt og tilbakeholdent bilde av dette merkelige landet. Vi får ikke servert noen «sannheter» og avsløringer, og det er vel også tvilsomt om Gulliksen og hans medarbeidere fikk se så mye av Nord-Korea som han ville og ønsket, men på en meget vellykket måte blir moderne eksperimentell kunst en ny inngang til å forstå de andre – og kanskje også oss selv?
I War of Art møter vi en håndfull vestlige kunstnere som er med på den første virkelige kunstutvekslingen til Nord-Korea. Det er gjennom deres opplevelser og deres øyne at vi opplever Nord-Korea. Mannen bak det hele er Morten Traavik. Kjent for mange for sine kunstprovokasjoner her i landet. Siden 2011 har han besøkt Nord-Korea gang på gang. Traavik er en mann med store visjoner og et konkret mål. Og redskapet er hypermoderne kunst.
I begynnelsen av Gulliksens film forklarer Traavik selv om sitt prosjekt. Målet hans er å introdusere moderne vestlig samtidskunst i verdens mest kontrollerte samfunn. Siden 1948 har Nord-Korea vært isolert, og alle sanksjoner og militære og politiske forpostfektninger har utelukkende ført til at nasjonen har lukket seg inne om sine ledere og sine ideer. Traavik ønsker kulturell utvikling og forståelse. Han har kanskje ikke allverdens tro på at moderne kunst vil kunne bryte den stillstanden som diplomati eller politiske dramaer har mislyktes med å bryte, men han vil være en av de dråpene som huler ut stenen. Selv om andre ser ham som et redskap for et diktatur, en nyttig idiot for et undertrykkende regime, insisterer Traavik på at siden alt annet har gått i vasken kan kanskje eksperimentell samtidskunst gjøre nytten. Kanskje vil moderne kunst virkelig fungere slik den en gang var tenkt, for hundre år siden i den klassiske avantgarden, som en granat som ikke bare sprenger den borgerlige kunstinstitusjonen, men som også forandrer samfunnet.
Derfor forhandler Traavik med de nord-koreanske myndighetene, og får tillatelse til å ta med seg et knippe kunstnere på et slags forsøk på kulturell utveksling. Det er noe nesten rørende ved Traaviks prosjekt. Og samtidig noe selvmorderisk. Hvordan vil Nord-Korea og kunstnere der reagere på siste nytt fra Vestens kunstscene?
Hva vil de tro i Nord-Korea når de møter lydkunstneren Nik Nowak, som bygger høyttalersystemer og lager lydinstallasjoner av lyder som det menneskelige øret ikke kan oppfatte? Eller når de møter Jean Valnoir fra Paris, en visuell kunstner og designer som foretrekker å arbeide med eget blod som materiale eller pulveriserte menneskeknokler? Det er duket for en kunstkollisjon, men vil dette bli vellykket? Vil Traavik og hans kunstnere nå fram til kunstnere eller andre i Nord-Korea?
Dette er den enkle dramaturgiske kjernen i Tommy Gulliksens film. Selv om de fleste nok vil tvile på om dette vil resultere i annet enn frustrasjon, fra begges side, er grepet både besnærende og effektivt. Med tilsynelatende umenneskelig tålmodighet og diplomati prøver Traavik å forhandle både med sine vestlige kunstnere og med myndighetene i Nord-Korea, og alle blir til syvende og sist frustrerte, men for oss som ser War of Art er dette en inngang til å forstå vestlig kunst like mye som å forstå Nord-Korea.
Selvfølgelig er møtene Traavik og hans medreisende kunstnere har med folk i Nord-Korea velregisserte og velkontrollerte. Selvfølgelig går det også galt. Vi får noen av de forventede øyeblikkene. Vi får scenene som viser hvordan ingen av de vestlige gjestene får gå fritt rundt. At de omgis av en nesten usynlig mur. Likevel viser filmen med all tydelighet at mange av de vi møter i Nord-Korea er helt vanlige mennesker, og at hovedstaden Pyongyang er full av lykkelige mennesker. Gulliksens film synes imidlertid til tider å nærme seg science fiction genren. Menneskene vi møter i Nord-Korea er så annerledes enn de fleste av oss i Vesten at de godt kunne være aliens fra en annen planet.
Kunstmøtene i War of Art er utfordrende på flere måter. Gulliksen og hans medarbeidere bak kamera har lyktes i å finne scener og sekvenser som utfordrer oss. I Nord-Korea er kunsten figurativ og didaktisk. Den skal ha en klar funksjon. Hylle nasjonen og lederne, eller være oppbyggelig. Først og fremst er den forståelig. Den skal ikke være blott til lyst eller eksperimentere med uttrykk, form og funksjon. Hver gang noen av guidene i Traaviks gruppe snakker med de vestlige kunstnerne slår de fast at det kunstnere som Nowak eller Valnoir gjør er noe annet enn kunst. «Jeg ser ikke dette som kunst», sier en av de unge guidene til en av kunstnerne, «Dette betyr ingenting».
Det mest fascinerende kunstmøtet er kanskje når lydkunstneren Nowak skal møte komponister og musikere på Musikkakademiet i Pyongyang. En sint leder, som ikke har blitt informert om besøket, sier demonstrativt nei til forslaget om at Nowak skal få møte noen komponister fra Nord-Korea. Når han får høre hva Nowak vil spille for dem, tar han av seg hodetelefonene etter et par sekunder, og forklarer bryskt at dette har han hørt før. Underforstått at dette bare er vestlig tull. Når Nowak tålmodig forklarer at han definitivt ikke kan ha hørt dette før, fordi det er en komposisjon laget av lyder det menneskelige øret normalt ikke kan oppfatte, men som han har manipulert og gjort hørbare, rister mannen bare på hodet. Senere får Nowak spille av en lydinstallasjon i en park, i det offentlige rommet i Pyongyang, men nærmest gjemt bak en busk og på lavt volum.
Den norske abstrakte ekspresjonisten Henrik Placht, som også er med på reisen, lykkes litt mer i sitt møte med kollegaer fra Nord-Korea. Han imponeres av deres figurative teknikker og kvaliteten på materialet de jobber med, men når han lager en abstrakt akvarell skuer kunstnerne fra Nord-Korea på ham som om han er et barn som bare leker med former og farger. Og det er han kanskje også. Fotografen Quentin Shih, som kommer fra Kina, er også en interessant ambassadør fra Vesten. Å forsøke å forklare at fotografi, ja bare bilder av folk på gaten, kan være kunst, er ikke lett i Pyongyang.
Disse kulturelle kollisjonene er kanskje som forventet, men i tillegg til å skildre forskjellige syn på kunst, er de gode eksempler på generelle kulturelle kontraster og forskjeller. Mange som ser War of Art vil kanskje ved første møte med noen av de vestlige kunstnerne selv stusse og tenke at dette er da ikke kunst, men tvinges i Gulliksens film nærmest til å forsvare den mest eksperimentelle vestlige samtidskunsten, fordi de ser begrensningene i den strikt figurative og didaktisk-instrumentelle kunstforståelsen i Nord-Korea.
Gulliksens film får en ufrivillig dramatisk fortetning ved at Traavik og hans kunstnere blir vitner til en vellykket underjordisk atomsprengning, en del i den endeløse diplomatiske tautrekkingen mellom Vesten og spesielt USA på den ene siden og Nord-Korea på den andre, når Pyongyang rister som av et jordskjelv. Og med stigende uro opplever Traavik, og alle oss som ser Gulliksens film, det uhyggelige ved nord-koreanernes reaksjoner. Traavik og de andre kunstnerne reagerer med skrekk og gru. Er dette begynnelsen på en atomkrig? Guidene fra Nord-Korea er stolte. Dette får også vi til, sier de med stolthet i stemmene, våre ledere og vitenskapsmenn er store. Men om det blir krig vil vi jo alle dø, sier den irske operasjefen Cathie Boyd, som også er med på reisen, ja men det var ikke vi som startet det hele, svarer guidene.
I slike øyeblikk blir War of Art noe mer enn en fascinerende og provokativ kunstreise. Både gjennom kunstutvekslingen, eller snarere fraværet av et virkelig møte og en egentlig utveksling av ideer, og i scenene etter atomsprengningen forstår vi virkelig hvor annerledes dette systemet og disse menneskene er. Tommy Gulliksen stirrer storøyd på et merkelig annerledesland, men tvinger oss tilskuere også til å gå inn i oss selv. For vi ser også hvor merkelige nord-koreanerne mener at vi er. Så hvem er vi egentlig? Det er kanskje det siste spørsmålet vi sitter igjen med etter å ha sette denne dokumentaren. Og bedre enn det kan det jo ikke gjøres.
Sidse Torstholm Larsen og Sturla Pilskogs Vinterens lengsel er mer nedtonet og forsiktig enn War of Art. I Gulliksens film lærer vi ikke å kjenne hverken Traavik eller hans kunstnerkollegaer særlig mye. Vinterens lengsel bruker tre mennesker som brennglass for å skildre Grønland av i dag, og lykkes på en imponerende måte å forene portretter av tre mennesker og samtidig skildre den situasjonen Grønland opplever i dag.
Vi er i Maniitsoq, på vestkysten av Grønland, i et lite tettsted med omlag 3000 mennesker. Det er vinter og mørketid, og landskapet er dekket av snø rundt julens høytid. I 2006 lovet den amerikanske industrigiganten ALCOA at de skulle bygge et smelteverk for aluminium på stedet, og både menneskene der og myndighetene på Grønland håper at dette kan være en vei ut av den økonomiske og kulturelle krisen som landet befinner seg i. Mer enn ti år senere har intet skjedd, og mot slutten av Vinterens lengsel får vi vite at ALCOA ikke vil etablere noe smelteverk likevel. Det som kunne blitt et industrieventyr, og gitt Grønland et nytt økonomisk ben å stå på, renner ut i sanden.
Peter jobber som koordinator mellom ALCOA og de grønlandske myndighetene. Han var i sin tid den aller første grønlenderen med en mastergrad, nå har han sittet på et kontor i over ti år og ventet på at noe skal skje. Et par ganger har han fått besøk av representanter fra de amerikanske investorene, men han har vanskeligheter med å holde håpet og troen oppe. Fraværet av jobber og muligheter fører til at alle unge enten drar til hovedstaden Nuuk eller til Danmark, så Maniitsoq er i ferd med å bli en spøkelsesby bebodd av eldre uten håp eller framtid. «ALCOA er løgnere», sier en gammel mann som Peter møter, og alt vi ser i filmen bekrefter dette.
Gideon jobber som terapeut. Han tar hånd om folk som har alkoholproblemer, men også alle som har opplevd traumatiske opplevelser, gjerne knyttet til alkoholmisbruk i familien. Han holder kurs, treffer mennesker, prøver å hjelpe. Han treffer andre eldre menn i badstuen, som forteller om hvordan alkoholen ødela familier og hjem, og skapte sår som aldri riktig gror.
Om Peter og Gideon er fortiden, er Kirsten framtiden. Hun er i begynnelsen av tyveårene og arbeider i en fiskefabrikk. Når hun ikke står ved samlebåndet og lager filéer av torsk drikker hun. Sammen med en venninne drømmer hun om å gå på konsert med Eminem i Danmark, men det er altfor dyrt for de to, og hun forteller om hvordan alkoholen gjør henne voldelig. En voldsepisode ender med en dom, men de 70 dagene med samfunnstjeneste som hun må utføre fører til at hun tenker annerledes. Hun vil gjøre noe med livet sitt, og får tross alle odds positivt svar på en skole i Nuuk. Hun vil bli hjemmehjelp og hjelpe de eldre.
«Vi arver våre forfedres utfordringer», sier en eldre kvinne som Kirsten tar hånd om på gamlehjemmet i Maniitsoq, og Vinterens lengsel viser hvordan dette er tilfellet på Grønland i dag. Utvungent veksler Larsen og Pilskogs film mellom Peter, Gideon og Kirsten, i en vev av pregnante øyeblikk som langsomt folder seg ut som en dypt menneskelig rapport fra en lite sårbart samfunn som venter på investeringer og en framtid som aldri kommer. De er alle fanget i en umulig skvis mellom en kolonialistisk fortid som har tatt fra dem all identitet, og en framtid som ikke kan bringe annet enn mer moderne utvikling som ytterligere truer med å viske ut deres identitet. I filmen tror Peter at hvalturisme kanskje kan være redningen, og erstatte smelteverket, men i hvilken grad dette kan endre Maniitsoq og Grønland er vanskelig å se.
Vinterens lengsel er en fremragende film. Forsiktig og nedtonet, men uten å nøle bringes vi til hjertet av Grønlands situasjon i dag. Og vi bringes dit gjennom å få del i livene til Gideon, Peter og Kirsten. Tre forskjellige mennesker som på en overraskende og effektiv måte utfyller hverandre. Kirstens liv kaster lys over Gideons kursvirksomhet, og Peter forsøker å få Maniitsoq ut av den økonomiske bakevja. De har ennå ikke mistet håpet, vinterens lengsel er rettet mot en vår som vi alle håper vil komme, men mens vi venter har vi lært tre mennesker å kjenne som både er helt vanlige og samtidig helt unike.
Benjamin Langeland og Stian Servoss har vakt berettiget oppsikt med sitt kunstnerportrett En gang Aurora. Jan Toreg karakteriserte her i Rushprint fjernsynsversjonen av filmen som et av de mest vellykkede kunstnerportrettene han hadde sett, og kinoversjonen er ikke mindre vellykket. Med enda litt mer tid til rådighet kan Langeland og Servoss utvikle noen av trådene i skildringen av Aurora Aksnes og hennes karriere som internasjonal popartist som bare ble antydet i fjernsynsversjonen.
De har beholdt noen av de eksplosive og ekspressive montasjene, veritable angrep på våre sanser, som effektivt summerer opp vekslingene i Auroras liv og hennes artistkarriere, men går enda litt dypere inn i Auroras liv og livsverden. Hun blir ikke mindre av en gåte for det. Noe av det som gjør En gang Aurora så vellykket er at popartisten både blir et helt vanlig menneske, ei jente fra Vestlandet som brått og overraskende har blitt internasjonal popstjerne og idol, og samtidig en gåtefull og motsetningsfull kunstner.
På den ene siden skildrer En gang Aurora livet og arbeidet «bak kulissene» når hun lager sin andre plate. Vi starter i Provence, der Aurora litt motvillig arbeider med franske produsenter for å tilfredsstille sin ambisiøse manager Geir i Bergen. «Jeg har ikke tenkt å slippe taket», sier Aurora et sted i filmen, og mye av filmen handler om drakampen mellom artisten og det hyperkommersielle apparatet rundt popsirkuset hun er kjernen i. Aurora vil ha kontroll. Hun vil skrive, synge, spille, men også produsere og forme sangene sine helt etter eget hode. Og hun vil lage et album. Ikke bare et knippe sanger. En radiohit er ikke nødvendig. Dessuten vil hun selv bestemme hvilke sanger hun skal synge. Hit-låten «Conqueror», som alle vil hun skal synge, er hun ikke så begeistret for. Og folket fra platekompaniet Decca i London vil også ha et ord med i laget. Dette er historien om AURORA, med store bokstaver.
På den andre siden skildrer En gang Aurora popartistens usikkerhet og ensomhet på scenekanten så vel som backstage. Aurora er et følelsesmenneske. En av filmens mest slående scener finner sted på en jentedo. Det ser i hvert fall ut slik. Etter konserten er Aurora helt tom. Hendene skjelver av utmattelse. Hun har gitt alt. Og så er det likevel tid for å møte fans og bransjefolk. De vil alle ha en bit av henne, og gi henne en klem, selv om Aurora selv ikke liker å bli omfavnet. Her er det Aurora Aksnes vi møter, ikke artisten AURORA. Og noe av det som gjør filmen så vellykket er at regissørene kompliserer våre bilder av artisten og hverdagsmennesket. Selv om vi møter Aurora hjemme i Norge, og hos familie og venner, er det kanskje i et lite rom backstage etter en stor konsert i Brasil at vi virkelig ser glimt av den sammensatte personen hun er. Hun blir menneskelig ikke i bildene fra oppveksten, men i de små øyeblikkene av popartistens angst for fans og konsertarrangører.
En gang Aurora er en film om et ungt følelsesmenneske, som kjæler med en algeball og tegner bilder av seg selv som en figur fra en fantasy-bok, men også samtidig om en sterk og selvstendig kunstner som kjemper for kontroll i det samarbeidet moderne popmusikk er og må være. «Jeg forstår ikke dette livet!», sier hun et sted, og gjør et poeng gang på gang at man må skille mellom artisten og mennesket, AURORA og Aurora. Men likevel smelter de to sammen, ofte i overraskende sammenhenger, og det bidrar til at dette fascinerende portrettet blir så vellykket.
Aurora er et takknemlig subjekt for en film. Ikke bare en vidunderlig sanger og låtskriver som allerede har laget noen uforglemmelige sanger, men også en person som vet hvordan hun kan manipulere mennesker og media. «Hver gang jeg lager en sang blir jeg litt mindre», sier hun kledelig et sted tidlig i filmen, men i hver scene i filmen blir hun litt større. Og i slutten av filmen leker hun med regissørene og oss som ser på filmen gjennom å fortelle at selv om hennes musikk er større enn henne selv, vil hun gjerne bli sett på som et geni. Alt sagt med et lurt smil om munnen.
Aurora er en vandrende motsetning, kokett og manipulerende i det ene øyeblikket og hudløst åpen og grenseløst ensom i det andre. Like motsetningsfull og sammensatt som alle mennesker til syvende og sist er. Benjamin Langeland og Stian Servoss tvinger ikke filmen til å vise én overgripende side ved Aurora, eller skape én samlende ide om hvem hun egentlig er. De våger å omfavne det motsigelsesfulle i hennes personlighet og liv, og det krever kunstnerisk mot. Kanskje er kunstnerportrettet og rockumentaren en genre hvor dette er lov mer enn i andre dokumentariske genrer i dag, men fraværet av reduksjon er helt avgjørende for at et portrett skal fungere.
Vi krysser fingrene for War of Art, Vinterens lengsel og En gang Aurora på Nordisk Panorama. Alle fortjener de en pris, alle kan de vinne. Vinterens lengsel er den mest tilbakeholdne og forsiktige av de tre filmene, men preget av en helt egen bundet energi, mens War of Art og En gang Aurora i større grad veksler mellom scener som går innover og skildrer mennesker i nærbilder og eksplosive utagerende sekvenser som risser opp deres livsverdener i kraftige penselstrøk. Langeland og Servoss ekselerer i dynamiske klipp og korte ekspressive montasjer, som seg hør og bør i en rockumentar, og Gulliksen følger kunstprovokatøren Traavik med nysgjerrig interesse på hans reise på det som framstår som en fremmed planet.
Alle de tre filmene er vellykkede fordi de skildrer forskjellige livsverdener. Dette er jo en av langdokumentarens unike muligheter, å gi oss tid, tid til å oppleve andre menneskers verdener. En gang Aurora er et portrett, og alt kretser om henne, men også Vinterens lengsel skildrer tre mennesker i helfigur. War of Art er skildringen av en kulturkollisjon, en slags moderne ekspedisjonsfilm til et land mer underlig enn David Attenboroughs mange jungler og ørkener, men også en serie små portretter av seks kunstnere med en misjon. De vil forandre verden med kunst, men møter større utfordringer i Nord-Korea enn de forventet seg.
Å finne balansen mellom å skildre en eller flere mennesker, som er inngangen til større perspektiver, ideer og verdensbilder, og samtidig la deres livsverden folde seg ut, er en av de store utfordringene i dokumentarfilmen i dag som tidligere. De tre norske bidragene til årets Nordisk Panorama holder balansen med stil.
I disse tre filmene møter vi fascinerende mennesker, og lærer mye om verden. Vi opplever innsiden av samtidens internasjonale popsirkus, blir litt kjent med livet i Maniitsoq og utfordringene det moderne Grønland står overfor, og vi tar en liten kikk inn i verdens mest lukkede samfunn. Alle de tre filmene har overraskelser å by på, alle går de tett inn på noen mennesker, og alle skildrer de livsverdener som gir oss nye perspektiv på verden.
Dette er Gunnar Iversens 61.innlegg her på rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
De norske filmene i Nordisk Panoramas hovedkonkurranse, «War of Art», «Vinterens lengsel» og langfilmversjonen av «En gang Aurora», er usedvanlig vellykkede ambassadører for norsk dokumentarfilm, mener Gunnar Iversen. De forener en evne til å skildre større sammenhenger med et ønske om å gi oss nærbilder av mennesker og deres livsverdener i vår komplekse samtid.
Nordisk Panorama er Nordens største bransjefestival for dokumentar- og kortfilm. For norske filmers reise over grensen, og ut på et stort nordisk og internasjonalt marked, er festivalen et avgjørende vindu mot verden. Det er også en viktig bransjesamling og et utstillingsvindu for norsk og nordisk film. I løpet av noen få hektiske septemberdager vises noe av det beste som er laget i Norden i løpet av det siste året.
14 dokumentarer kjemper i år om prisen «Beste Nordiske dokumentar». De tre norske bidragene er alle eksempler på norsk dokumentarfilms overraskende og drastiske dreining ut mot verden. For drøyd ti år siden var norsk dokumentar så å si utelukkende opptatt av hjemlige forhold og saker, og tok forholdsvis sjelden turen ut over landegrensene. Nå er det snarere det motsatte som er tilfellet. Norske dokumentarister rapporterer fra alle verdens kontinenter, i en rastløs og nysgjerrig bevegelse, for å skildre og forstå den kompliserte og sammensatte verden vi lever i.
De tre helnorske bidragene til Nordisk Panoramas dokumentarkategori, om man virkelig kan si helnorsk i vår samproduksjonstid, er også gode eksempler på norsk dokumentarfilms imponerende kvalitet og profesjonalitet. Med en nesten slentrende selvfølgelighet skildrer dokumentaristene Nord-Koreas lukkede verden, Grønlands vanskelige økonomiske situasjon, eller en norsk popartists litt motvillige reise mot verdenstoppen. Alt sett gjennom et knippe fascinerende mennesker, som blir våre bindeledd til større saker eller ideer. Det menneskelige blir veien inn i kompliserte samfunnsforhold og større diskusjoner om kunst og levd liv.
War of Art, Vinterens lengsel og En gang Aurora er usedvanlig vellykkede ambassadører for norsk dokumentar. De forener en evne til å skildre større sammenhenger med et ønske om å gi oss nærbilder av mennesker og deres livsverdener i vår komplekse samtid. La oss se litt nærmere på disse tre filmene.
Tommy Gulliksens War of Art tar oss med til verdens mest lukkede og dermed også mest myte-omspunne land: Nord-Korea. Han tar oss med bak nyhetsoverskriftenes kulisser, hinsides storpolitikkens brautende Tarzan-brøl om sanksjoner og atomsprengninger, og gir oss et finstemt og tilbakeholdent bilde av dette merkelige landet. Vi får ikke servert noen «sannheter» og avsløringer, og det er vel også tvilsomt om Gulliksen og hans medarbeidere fikk se så mye av Nord-Korea som han ville og ønsket, men på en meget vellykket måte blir moderne eksperimentell kunst en ny inngang til å forstå de andre – og kanskje også oss selv?
I War of Art møter vi en håndfull vestlige kunstnere som er med på den første virkelige kunstutvekslingen til Nord-Korea. Det er gjennom deres opplevelser og deres øyne at vi opplever Nord-Korea. Mannen bak det hele er Morten Traavik. Kjent for mange for sine kunstprovokasjoner her i landet. Siden 2011 har han besøkt Nord-Korea gang på gang. Traavik er en mann med store visjoner og et konkret mål. Og redskapet er hypermoderne kunst.
I begynnelsen av Gulliksens film forklarer Traavik selv om sitt prosjekt. Målet hans er å introdusere moderne vestlig samtidskunst i verdens mest kontrollerte samfunn. Siden 1948 har Nord-Korea vært isolert, og alle sanksjoner og militære og politiske forpostfektninger har utelukkende ført til at nasjonen har lukket seg inne om sine ledere og sine ideer. Traavik ønsker kulturell utvikling og forståelse. Han har kanskje ikke allverdens tro på at moderne kunst vil kunne bryte den stillstanden som diplomati eller politiske dramaer har mislyktes med å bryte, men han vil være en av de dråpene som huler ut stenen. Selv om andre ser ham som et redskap for et diktatur, en nyttig idiot for et undertrykkende regime, insisterer Traavik på at siden alt annet har gått i vasken kan kanskje eksperimentell samtidskunst gjøre nytten. Kanskje vil moderne kunst virkelig fungere slik den en gang var tenkt, for hundre år siden i den klassiske avantgarden, som en granat som ikke bare sprenger den borgerlige kunstinstitusjonen, men som også forandrer samfunnet.
Derfor forhandler Traavik med de nord-koreanske myndighetene, og får tillatelse til å ta med seg et knippe kunstnere på et slags forsøk på kulturell utveksling. Det er noe nesten rørende ved Traaviks prosjekt. Og samtidig noe selvmorderisk. Hvordan vil Nord-Korea og kunstnere der reagere på siste nytt fra Vestens kunstscene?
Hva vil de tro i Nord-Korea når de møter lydkunstneren Nik Nowak, som bygger høyttalersystemer og lager lydinstallasjoner av lyder som det menneskelige øret ikke kan oppfatte? Eller når de møter Jean Valnoir fra Paris, en visuell kunstner og designer som foretrekker å arbeide med eget blod som materiale eller pulveriserte menneskeknokler? Det er duket for en kunstkollisjon, men vil dette bli vellykket? Vil Traavik og hans kunstnere nå fram til kunstnere eller andre i Nord-Korea?
Dette er den enkle dramaturgiske kjernen i Tommy Gulliksens film. Selv om de fleste nok vil tvile på om dette vil resultere i annet enn frustrasjon, fra begges side, er grepet både besnærende og effektivt. Med tilsynelatende umenneskelig tålmodighet og diplomati prøver Traavik å forhandle både med sine vestlige kunstnere og med myndighetene i Nord-Korea, og alle blir til syvende og sist frustrerte, men for oss som ser War of Art er dette en inngang til å forstå vestlig kunst like mye som å forstå Nord-Korea.
Selvfølgelig er møtene Traavik og hans medreisende kunstnere har med folk i Nord-Korea velregisserte og velkontrollerte. Selvfølgelig går det også galt. Vi får noen av de forventede øyeblikkene. Vi får scenene som viser hvordan ingen av de vestlige gjestene får gå fritt rundt. At de omgis av en nesten usynlig mur. Likevel viser filmen med all tydelighet at mange av de vi møter i Nord-Korea er helt vanlige mennesker, og at hovedstaden Pyongyang er full av lykkelige mennesker. Gulliksens film synes imidlertid til tider å nærme seg science fiction genren. Menneskene vi møter i Nord-Korea er så annerledes enn de fleste av oss i Vesten at de godt kunne være aliens fra en annen planet.
Kunstmøtene i War of Art er utfordrende på flere måter. Gulliksen og hans medarbeidere bak kamera har lyktes i å finne scener og sekvenser som utfordrer oss. I Nord-Korea er kunsten figurativ og didaktisk. Den skal ha en klar funksjon. Hylle nasjonen og lederne, eller være oppbyggelig. Først og fremst er den forståelig. Den skal ikke være blott til lyst eller eksperimentere med uttrykk, form og funksjon. Hver gang noen av guidene i Traaviks gruppe snakker med de vestlige kunstnerne slår de fast at det kunstnere som Nowak eller Valnoir gjør er noe annet enn kunst. «Jeg ser ikke dette som kunst», sier en av de unge guidene til en av kunstnerne, «Dette betyr ingenting».
Det mest fascinerende kunstmøtet er kanskje når lydkunstneren Nowak skal møte komponister og musikere på Musikkakademiet i Pyongyang. En sint leder, som ikke har blitt informert om besøket, sier demonstrativt nei til forslaget om at Nowak skal få møte noen komponister fra Nord-Korea. Når han får høre hva Nowak vil spille for dem, tar han av seg hodetelefonene etter et par sekunder, og forklarer bryskt at dette har han hørt før. Underforstått at dette bare er vestlig tull. Når Nowak tålmodig forklarer at han definitivt ikke kan ha hørt dette før, fordi det er en komposisjon laget av lyder det menneskelige øret normalt ikke kan oppfatte, men som han har manipulert og gjort hørbare, rister mannen bare på hodet. Senere får Nowak spille av en lydinstallasjon i en park, i det offentlige rommet i Pyongyang, men nærmest gjemt bak en busk og på lavt volum.
Den norske abstrakte ekspresjonisten Henrik Placht, som også er med på reisen, lykkes litt mer i sitt møte med kollegaer fra Nord-Korea. Han imponeres av deres figurative teknikker og kvaliteten på materialet de jobber med, men når han lager en abstrakt akvarell skuer kunstnerne fra Nord-Korea på ham som om han er et barn som bare leker med former og farger. Og det er han kanskje også. Fotografen Quentin Shih, som kommer fra Kina, er også en interessant ambassadør fra Vesten. Å forsøke å forklare at fotografi, ja bare bilder av folk på gaten, kan være kunst, er ikke lett i Pyongyang.
Disse kulturelle kollisjonene er kanskje som forventet, men i tillegg til å skildre forskjellige syn på kunst, er de gode eksempler på generelle kulturelle kontraster og forskjeller. Mange som ser War of Art vil kanskje ved første møte med noen av de vestlige kunstnerne selv stusse og tenke at dette er da ikke kunst, men tvinges i Gulliksens film nærmest til å forsvare den mest eksperimentelle vestlige samtidskunsten, fordi de ser begrensningene i den strikt figurative og didaktisk-instrumentelle kunstforståelsen i Nord-Korea.
Gulliksens film får en ufrivillig dramatisk fortetning ved at Traavik og hans kunstnere blir vitner til en vellykket underjordisk atomsprengning, en del i den endeløse diplomatiske tautrekkingen mellom Vesten og spesielt USA på den ene siden og Nord-Korea på den andre, når Pyongyang rister som av et jordskjelv. Og med stigende uro opplever Traavik, og alle oss som ser Gulliksens film, det uhyggelige ved nord-koreanernes reaksjoner. Traavik og de andre kunstnerne reagerer med skrekk og gru. Er dette begynnelsen på en atomkrig? Guidene fra Nord-Korea er stolte. Dette får også vi til, sier de med stolthet i stemmene, våre ledere og vitenskapsmenn er store. Men om det blir krig vil vi jo alle dø, sier den irske operasjefen Cathie Boyd, som også er med på reisen, ja men det var ikke vi som startet det hele, svarer guidene.
I slike øyeblikk blir War of Art noe mer enn en fascinerende og provokativ kunstreise. Både gjennom kunstutvekslingen, eller snarere fraværet av et virkelig møte og en egentlig utveksling av ideer, og i scenene etter atomsprengningen forstår vi virkelig hvor annerledes dette systemet og disse menneskene er. Tommy Gulliksen stirrer storøyd på et merkelig annerledesland, men tvinger oss tilskuere også til å gå inn i oss selv. For vi ser også hvor merkelige nord-koreanerne mener at vi er. Så hvem er vi egentlig? Det er kanskje det siste spørsmålet vi sitter igjen med etter å ha sette denne dokumentaren. Og bedre enn det kan det jo ikke gjøres.
Sidse Torstholm Larsen og Sturla Pilskogs Vinterens lengsel er mer nedtonet og forsiktig enn War of Art. I Gulliksens film lærer vi ikke å kjenne hverken Traavik eller hans kunstnerkollegaer særlig mye. Vinterens lengsel bruker tre mennesker som brennglass for å skildre Grønland av i dag, og lykkes på en imponerende måte å forene portretter av tre mennesker og samtidig skildre den situasjonen Grønland opplever i dag.
Vi er i Maniitsoq, på vestkysten av Grønland, i et lite tettsted med omlag 3000 mennesker. Det er vinter og mørketid, og landskapet er dekket av snø rundt julens høytid. I 2006 lovet den amerikanske industrigiganten ALCOA at de skulle bygge et smelteverk for aluminium på stedet, og både menneskene der og myndighetene på Grønland håper at dette kan være en vei ut av den økonomiske og kulturelle krisen som landet befinner seg i. Mer enn ti år senere har intet skjedd, og mot slutten av Vinterens lengsel får vi vite at ALCOA ikke vil etablere noe smelteverk likevel. Det som kunne blitt et industrieventyr, og gitt Grønland et nytt økonomisk ben å stå på, renner ut i sanden.
Peter jobber som koordinator mellom ALCOA og de grønlandske myndighetene. Han var i sin tid den aller første grønlenderen med en mastergrad, nå har han sittet på et kontor i over ti år og ventet på at noe skal skje. Et par ganger har han fått besøk av representanter fra de amerikanske investorene, men han har vanskeligheter med å holde håpet og troen oppe. Fraværet av jobber og muligheter fører til at alle unge enten drar til hovedstaden Nuuk eller til Danmark, så Maniitsoq er i ferd med å bli en spøkelsesby bebodd av eldre uten håp eller framtid. «ALCOA er løgnere», sier en gammel mann som Peter møter, og alt vi ser i filmen bekrefter dette.
Gideon jobber som terapeut. Han tar hånd om folk som har alkoholproblemer, men også alle som har opplevd traumatiske opplevelser, gjerne knyttet til alkoholmisbruk i familien. Han holder kurs, treffer mennesker, prøver å hjelpe. Han treffer andre eldre menn i badstuen, som forteller om hvordan alkoholen ødela familier og hjem, og skapte sår som aldri riktig gror.
Om Peter og Gideon er fortiden, er Kirsten framtiden. Hun er i begynnelsen av tyveårene og arbeider i en fiskefabrikk. Når hun ikke står ved samlebåndet og lager filéer av torsk drikker hun. Sammen med en venninne drømmer hun om å gå på konsert med Eminem i Danmark, men det er altfor dyrt for de to, og hun forteller om hvordan alkoholen gjør henne voldelig. En voldsepisode ender med en dom, men de 70 dagene med samfunnstjeneste som hun må utføre fører til at hun tenker annerledes. Hun vil gjøre noe med livet sitt, og får tross alle odds positivt svar på en skole i Nuuk. Hun vil bli hjemmehjelp og hjelpe de eldre.
«Vi arver våre forfedres utfordringer», sier en eldre kvinne som Kirsten tar hånd om på gamlehjemmet i Maniitsoq, og Vinterens lengsel viser hvordan dette er tilfellet på Grønland i dag. Utvungent veksler Larsen og Pilskogs film mellom Peter, Gideon og Kirsten, i en vev av pregnante øyeblikk som langsomt folder seg ut som en dypt menneskelig rapport fra en lite sårbart samfunn som venter på investeringer og en framtid som aldri kommer. De er alle fanget i en umulig skvis mellom en kolonialistisk fortid som har tatt fra dem all identitet, og en framtid som ikke kan bringe annet enn mer moderne utvikling som ytterligere truer med å viske ut deres identitet. I filmen tror Peter at hvalturisme kanskje kan være redningen, og erstatte smelteverket, men i hvilken grad dette kan endre Maniitsoq og Grønland er vanskelig å se.
Vinterens lengsel er en fremragende film. Forsiktig og nedtonet, men uten å nøle bringes vi til hjertet av Grønlands situasjon i dag. Og vi bringes dit gjennom å få del i livene til Gideon, Peter og Kirsten. Tre forskjellige mennesker som på en overraskende og effektiv måte utfyller hverandre. Kirstens liv kaster lys over Gideons kursvirksomhet, og Peter forsøker å få Maniitsoq ut av den økonomiske bakevja. De har ennå ikke mistet håpet, vinterens lengsel er rettet mot en vår som vi alle håper vil komme, men mens vi venter har vi lært tre mennesker å kjenne som både er helt vanlige og samtidig helt unike.
Benjamin Langeland og Stian Servoss har vakt berettiget oppsikt med sitt kunstnerportrett En gang Aurora. Jan Toreg karakteriserte her i Rushprint fjernsynsversjonen av filmen som et av de mest vellykkede kunstnerportrettene han hadde sett, og kinoversjonen er ikke mindre vellykket. Med enda litt mer tid til rådighet kan Langeland og Servoss utvikle noen av trådene i skildringen av Aurora Aksnes og hennes karriere som internasjonal popartist som bare ble antydet i fjernsynsversjonen.
De har beholdt noen av de eksplosive og ekspressive montasjene, veritable angrep på våre sanser, som effektivt summerer opp vekslingene i Auroras liv og hennes artistkarriere, men går enda litt dypere inn i Auroras liv og livsverden. Hun blir ikke mindre av en gåte for det. Noe av det som gjør En gang Aurora så vellykket er at popartisten både blir et helt vanlig menneske, ei jente fra Vestlandet som brått og overraskende har blitt internasjonal popstjerne og idol, og samtidig en gåtefull og motsetningsfull kunstner.
På den ene siden skildrer En gang Aurora livet og arbeidet «bak kulissene» når hun lager sin andre plate. Vi starter i Provence, der Aurora litt motvillig arbeider med franske produsenter for å tilfredsstille sin ambisiøse manager Geir i Bergen. «Jeg har ikke tenkt å slippe taket», sier Aurora et sted i filmen, og mye av filmen handler om drakampen mellom artisten og det hyperkommersielle apparatet rundt popsirkuset hun er kjernen i. Aurora vil ha kontroll. Hun vil skrive, synge, spille, men også produsere og forme sangene sine helt etter eget hode. Og hun vil lage et album. Ikke bare et knippe sanger. En radiohit er ikke nødvendig. Dessuten vil hun selv bestemme hvilke sanger hun skal synge. Hit-låten «Conqueror», som alle vil hun skal synge, er hun ikke så begeistret for. Og folket fra platekompaniet Decca i London vil også ha et ord med i laget. Dette er historien om AURORA, med store bokstaver.
På den andre siden skildrer En gang Aurora popartistens usikkerhet og ensomhet på scenekanten så vel som backstage. Aurora er et følelsesmenneske. En av filmens mest slående scener finner sted på en jentedo. Det ser i hvert fall ut slik. Etter konserten er Aurora helt tom. Hendene skjelver av utmattelse. Hun har gitt alt. Og så er det likevel tid for å møte fans og bransjefolk. De vil alle ha en bit av henne, og gi henne en klem, selv om Aurora selv ikke liker å bli omfavnet. Her er det Aurora Aksnes vi møter, ikke artisten AURORA. Og noe av det som gjør filmen så vellykket er at regissørene kompliserer våre bilder av artisten og hverdagsmennesket. Selv om vi møter Aurora hjemme i Norge, og hos familie og venner, er det kanskje i et lite rom backstage etter en stor konsert i Brasil at vi virkelig ser glimt av den sammensatte personen hun er. Hun blir menneskelig ikke i bildene fra oppveksten, men i de små øyeblikkene av popartistens angst for fans og konsertarrangører.
En gang Aurora er en film om et ungt følelsesmenneske, som kjæler med en algeball og tegner bilder av seg selv som en figur fra en fantasy-bok, men også samtidig om en sterk og selvstendig kunstner som kjemper for kontroll i det samarbeidet moderne popmusikk er og må være. «Jeg forstår ikke dette livet!», sier hun et sted, og gjør et poeng gang på gang at man må skille mellom artisten og mennesket, AURORA og Aurora. Men likevel smelter de to sammen, ofte i overraskende sammenhenger, og det bidrar til at dette fascinerende portrettet blir så vellykket.
Aurora er et takknemlig subjekt for en film. Ikke bare en vidunderlig sanger og låtskriver som allerede har laget noen uforglemmelige sanger, men også en person som vet hvordan hun kan manipulere mennesker og media. «Hver gang jeg lager en sang blir jeg litt mindre», sier hun kledelig et sted tidlig i filmen, men i hver scene i filmen blir hun litt større. Og i slutten av filmen leker hun med regissørene og oss som ser på filmen gjennom å fortelle at selv om hennes musikk er større enn henne selv, vil hun gjerne bli sett på som et geni. Alt sagt med et lurt smil om munnen.
Aurora er en vandrende motsetning, kokett og manipulerende i det ene øyeblikket og hudløst åpen og grenseløst ensom i det andre. Like motsetningsfull og sammensatt som alle mennesker til syvende og sist er. Benjamin Langeland og Stian Servoss tvinger ikke filmen til å vise én overgripende side ved Aurora, eller skape én samlende ide om hvem hun egentlig er. De våger å omfavne det motsigelsesfulle i hennes personlighet og liv, og det krever kunstnerisk mot. Kanskje er kunstnerportrettet og rockumentaren en genre hvor dette er lov mer enn i andre dokumentariske genrer i dag, men fraværet av reduksjon er helt avgjørende for at et portrett skal fungere.
Vi krysser fingrene for War of Art, Vinterens lengsel og En gang Aurora på Nordisk Panorama. Alle fortjener de en pris, alle kan de vinne. Vinterens lengsel er den mest tilbakeholdne og forsiktige av de tre filmene, men preget av en helt egen bundet energi, mens War of Art og En gang Aurora i større grad veksler mellom scener som går innover og skildrer mennesker i nærbilder og eksplosive utagerende sekvenser som risser opp deres livsverdener i kraftige penselstrøk. Langeland og Servoss ekselerer i dynamiske klipp og korte ekspressive montasjer, som seg hør og bør i en rockumentar, og Gulliksen følger kunstprovokatøren Traavik med nysgjerrig interesse på hans reise på det som framstår som en fremmed planet.
Alle de tre filmene er vellykkede fordi de skildrer forskjellige livsverdener. Dette er jo en av langdokumentarens unike muligheter, å gi oss tid, tid til å oppleve andre menneskers verdener. En gang Aurora er et portrett, og alt kretser om henne, men også Vinterens lengsel skildrer tre mennesker i helfigur. War of Art er skildringen av en kulturkollisjon, en slags moderne ekspedisjonsfilm til et land mer underlig enn David Attenboroughs mange jungler og ørkener, men også en serie små portretter av seks kunstnere med en misjon. De vil forandre verden med kunst, men møter større utfordringer i Nord-Korea enn de forventet seg.
Å finne balansen mellom å skildre en eller flere mennesker, som er inngangen til større perspektiver, ideer og verdensbilder, og samtidig la deres livsverden folde seg ut, er en av de store utfordringene i dokumentarfilmen i dag som tidligere. De tre norske bidragene til årets Nordisk Panorama holder balansen med stil.
I disse tre filmene møter vi fascinerende mennesker, og lærer mye om verden. Vi opplever innsiden av samtidens internasjonale popsirkus, blir litt kjent med livet i Maniitsoq og utfordringene det moderne Grønland står overfor, og vi tar en liten kikk inn i verdens mest lukkede samfunn. Alle de tre filmene har overraskelser å by på, alle går de tett inn på noen mennesker, og alle skildrer de livsverdener som gir oss nye perspektiv på verden.
Dette er Gunnar Iversens 61.innlegg her på rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
