Å filme en person og et miljø er ingen kunst. Å lykkes i å finne, definere og med filmatiske virkemidler avdekke et menneske og dets univers – det er en kunst. Jan Toreg ser her nærmere på tre dokumentarer som har gjort inntrykk på ham den siste tiden.
Først et lite hjertesukk: Egentlig ser jeg alt for lite film. Det gjelder både fiksjon, kort- og dokumentarfilm. Jeg føler et sterkere og sterkere slektskap med hovedkarakteren i Tor Åge Bringsværds bok Syvsoverskens dystre frokost, som etter å ha kommet ut fra en bokhandel med 8 nyinnkjøpte bøker faller i tanker om når han skal få tid til å lese disse. Hvis han leser to bøker i uka, blir det 104 i året. I et slikt regnestykke vil han være en svært gammel mann før han har lest de nyervervede bøkene og den delen av boksamlingen sin han ennå ikke har lest. Å kjøpe nye vil skape et umulig regnestykke.
Slik føles det også som seer av all verdens varianter av levende bilder. Hva skal jeg se, hva burde jeg ha sett? Og hva vet jeg ikke en gang at jeg har gått glipp av? Derfor føles det av og til litt meningsløst å rangere opplevelser. På den annen side, det er selvfølgelig mulig å si noe om kvalitet i det du har sett.
Tre dokumentarer
Å filme en person og et miljø er ingen kunst. Å lykkes i å finne, definere og med filmatiske virkemidler avdekke et menneske og det menneskets univers – det er en kunst.
Jeg har lyst til å trekke fram tre dokumentarfilmer som alle, på helt forskjellige måter, er unike i sin formidling av et menneskes karakter og miljø, og som hver for seg og i sum sier noe om kvalitet. Filmer som evner å bryte historien gjennom et fortellerteknisk prisme og skape en unik palett. Formidling som i kraft av sin egenverdi kan defineres som kunst. Og selv om ulikhetene er store … det var filmen om musikeren, sangeren og artisten Aurora som fikk meg til å se disse tre filmene i en sammenheng.
Fakta om filmen: Regi/foto/klipp: Benjamin Langeland og Stian Servoss. Klippekonsulent: Lars Apneseth. Produsent: Flimmerfilm, 2018.
Filmen om Aurora er et av de mest vellykkede og beste kunstnerportrett jeg har sett på film. Helt uten filter kommer jeg nær mennesket og artisten. Fortellerstandpunktet er hennes – og særdeles nært og nakent. I dette utsagnet ligger det selvfølgelig en motsigelse. Når fortellerstandpunktet er så godt ivaretatt, betyr det også at filmskapernes manipulasjon (i ordets positive forstand) er noe nær perfekt. Det vil si at filmatisk form og fortellerteknikk evner å trekke underteksten noe nær hundre prosent hudløst opp til overflaten. Alle karakterens nyanser ligger i filmfortellingen.
Vi får et blikk inn i moderne musikkproduksjon, opplever gode og dårlige sider. Stress og press, men også glede og positive adrenalinkick. Midt i dette universet lever Aurora, hennes familie, musikere og management. Aurora er ingen A-4 artist. Dette gir filmen et unikt preg av hennes, på den ene siden både ærlige og til dels koketterende naivisme, men også særdeles bevisste forhold til egen rolle og den musikkindustrien hun er en del av.
Filmen om Aurora er en godtebutikk i filmatiske og klippetekniske virkemidler. Dynamikken i hovedkarakterens liv skildres gjennom tempovariasjoner, i det langsomme og det kjappe. Her er stillhet, her er kaos. Her er «drypp» (1 til 5 ruters-klipp) av kontraster som følges av tid til ettertanke. Her er elementer av Dziga Vertovs Mannen med kameraet og MTV-estetikken, noe starten av filmen gir et godt bilde av. En gjennomført filmatisk og interessevekkende presentasjon ender i en fragmentarisk kakofoni før filmens tittelplakat. Stemning, stil og karakter settes presist.
Et annet eksempel er dualismen i sekvensen hvor manageren snakker alvor om album nummer 2, den viktige oppfølgeren, hvorpå Aurora svarer med å snakke om algeballen sin; Septimus – det nye kjæledyret. Her blir naivismen strålende absurd, samtidig som Auroras avsporing virker som en godt planlagt avledningsmanøver.
Under avslutningen av et konsertnummer i USA, hvor siste strofe er – «I can’t take it anymore», klippes det nært inn på koristen som etter litt usikker nøling slår blikket ned. I neste klipp faller Aurora ned fra scenen. Tiden står stille, – før vi møter Aurora etter konserten hvor hun overøses med komplimenter og klemmer, samtidig som off-monologen hennes i korte drypp drodler rundt det å ikke like slike ansamlinger og den fysiske kontakten som er uunngåelig i slike sammenhenger. Presisjonen her er viktig. Koristens vikende blikk trigger underteksten. Luften, pausene i Auroras monolog gjør det samme. Uten koristens vikende blikk og nevnte pauser i monologen, ville dette sett helt annerledes ut. Filmen er gjennomsyret av denne presisjonen.
På turneen i Brasil er møtet med kvinnene som trommer på gaten, og det jeg opplever som et panikkangstanfall etter en konsert, sterkt; både filmatisk og menneskelig. Det samme er møtene med fans både i Brasil og England, og kanskje like sterkt glimtene av dem som ikke får møte henne. Varmt, nært og fjernt.
Til bildet hører også filmens gjennomtenkte og helhetlige lydside (musikk: Olav Røyrhus Øyehaug – lyddesign: Yngve Leidulv Sætre) som til hundre prosent spiller på lag.
Ok. Det hjelper å ha et menneske som er så spontant og ubetinget tilstede som Aurora. Og det er definitivt en fordel å kjenne sitt objekt som Stian Servoss og Benjamin Langeland (begge kreditert med regi, foto og klipp) må gjøre for å komme så nær, men denne posisjonen skal også omsettes i filmfortelling, og det har Servoss og Langeland så definitivt klart.
Når jeg litt tidligere definerte filmen som en godtebutikk i filmatiske og klippetekniske virkemidler, er det viktig å si at disse ikke er flinke grep klistret på en historie, men presist plasserte nødvendigheter i fortellingen om mennesket og artisten Aurora, i den fasen av livet og karrieren hun er nå.
Mitt eneste lille ankepunkt, er savnet av et litt mer bevisst forhold til organisk, skjult klipping noen få steder, blant annet når filmen tar oss tilbake til Auroras barndom. Det handler om rom for undertekst og behovet for å være lengre i en stemning.
Men, dette er mikroskopiske innvendinger i et særdeles vel gjennomført filmprosjekt.
Om filmen: Regi/klipp: Frode M. Skog. Klippekonsulenter: Lars K. Noer, Cecilie Bjørnaraa, Sirin Eide. Produsent: AFF, 2005
Jeg må innrømme at Riksmeklingsmannen i sin tid gikk meg hus forbi. Selv om mekling mellom partene i arbeidslivet er viktig, kan jeg ikke fri meg fra å se på temaet som et litt tørt og kjedelig stoff i nyhetsstrømmen. For det andre tenkte jeg at selv ikke dokumentarfilmformatet eller en dyktig regissør ville klare å løfte hverken riksmekleren eller meklingen ut av en grå, byråkratisk og til dels traurig hverdag. Så feil kan man ta.
Først da jeg for et par, tre år siden ble hyret inn av Viken filmsenter som manuskonsulent for Frode Skog og hans dokumentarfilm Som far så datter, så jeg et par av hans tidligere produksjoner, bl.a. Riksmeklingsmannen, en godt skjult hemmelighet av en film. Den ble vist i «Fakta på lørdag» (NRK) i 2005, og den vant publikumsprisen under Dokumentarfilmfestivalen i Volda, samme år. Jeg er likevel usikker på hvor mange som har sett den. De jeg fleste jeg har spurt, har ikke kjennskap til filmen.
I Riksmeklingsmannen skaper Frode M. Skog et nært, personlig og ganske hudløst portrett av riksmeklingsmann (1988 – 2004) Reidar Webster. Hovedvekten ligger på det siste oppgjøret han ledet før han gikk av, ergo møter vi også den tidens kjemper i LO og NHO; blant andre Karl Glad, Yngve Hågensen og Gerd-Liv Valla. Men vi møter dem på en helt annen måte enn i nyhetsbildet. Vi møter dem gjennom en riksmeklingsmann som, ifølge ham selv, har som mål å provosere partene til å finne løsninger. En særdeles uhøytidelig karakter som bruker en dramaturgisk verktøykasse i sin kommunikasjon med partene og sine omgivelser. Reidar Websters provokasjon er fjernt fra hva vi forbinder med ordet provokasjon. Her består den av humor, alvor og ironi i en grenseløs setting. Når opplevde vi sist en nærmest thrilleraktig spenning i et lønnsoppgjør, – hvor den drivende konflikten heter lovfestet tjenestepensjon? Når så vi en byråkrat (riksmeklingsmannen) få tårer i øynene i formidling av sin kjærlighet til musikk. Eller snakke til oss i alvorlige termer, mens klippet over skulderen til PC’en viser legging av kabal under progresjon. Hva med begrepet som «forgiftede ord» eller mekling i tidsperspektivet «… en natt nærmere døden»?
En karakter som Reidar Webster er et funn for enhver forteller, men de færreste evner å fange opp, videreforedle (ikke minst tørre) og omsette karakter og historie i et så lekent filmspråk som Frode M. Skog. Av og til er skillene mellom privatliv og jobb, politisk kannestøperi, humor, alvor og naivisme brå og særdeles overraskende. Av og til er de usynlige, og du lurer på om smaken er salt, sur eller søt – om du skal le eller gråte. Men alt er gjort med stor respekt for, og kunnskap om karakterene. Dette er en varm fortelling, med en dyktig og særdeles lite selvhøytidelig hovedkarakter som byr på seg selv, samtidig som det er læring om politiske mekanismer på et høyt nivå.
Og akkurat som riksmeklingsmann Reidar Webster benytter sin dramaturgi i kommunikasjonen med partene, bruker Frode M. Skog ditto i sin formidling. Her er fortellerfantasi, klippetekniske- og dramaturgiske virkemidler som løfter historien opp til et nivå som på en utmerket måte viser at summen av 1 + 1 i god fortellerkunst definitivt er langt over 2.
Et annet aspekt, og kanskje et tankekors, er den kunnskap og interesse en så godt formidlet historie skaper rundt et tema som pr. definisjon ikke vekker jubelrop utenfor temaets nerdemiljø. Joda, jeg vet at folk er interessert i hva de eventuelt får i lønnspålegg, men her snakker vi om mekanismene rundt et årlig ritual som kanskje er viktige å se, med tanke på en større bevissthet rundt demokratiet. De endeløse nyhetsinnslagene med venting utenfor en dør ved hvert lønnsoppgjør er i alle fall ikke egnet for å skape forståelse og interesse. Men, det finnes altså metoder.
Filmen er et godt eksempel på hvordan tilsynelatende tørt og kjedelig stoff kan løftes til en interessant historie i hendene på en dyktig filmskaper. Og selv om den er 14 år gammel, vil den fortsatt suverent forsvare sin plass som lekent hjelpemiddel for lærere som vil fortelle sine elever noe om politiske mekanismer, uten å kjede dem til døde.
Fakta om filmen: Regi/klipp: Sara Broos. Dramaturg: Stefan Jarl. Produsent: Broos Film, 2016)
Om Speglingar skrev jeg her på rushprint.no i desember i fjor; «Speglingar – er filmen om et mor/datter-forhold, som både er universelt og spesielt. Sara Broos er datter og filmskaper – Karin Broos er mor og kunstmaler. Begge er barn av sin tid, Karin ekte 1968’er, Sara er født i 1977. Rammen rundt forholdet er det Värmlandske landskapet. Og filmens premiss er en datter som vil komme nærmere inn på sin mor, og gjennom det også kanskje forstå mer av seg selv?»
Videre skrev jeg: «Speglingar har kvaliteter som gjør den til en helstøpt film. Fortellerstandpunktet er klart og personlig, drevet fram i monologs form i essayets forskende ramme. Dette kan være et tveegget sverd hvis monologen blir for litterær, noe som ikke er tilfelle i Speglingar. Filmen opererer trygt på filmfortellingens premisser. Visualiseringer og en monolog/tekst som gir presis plass og rom til underteksten, skaper framdrift og dybde. Klippen er i hovedsak sømløs – organisk i sin form, hvilket er helt riktig til dette materialet. I helheten føyer foto, lyd og musikk seg fint inn. Filmen er eksemplarisk klippet av Sara Broos selv. Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling, ved presentasjon av en historie – underteksten».
Se artikkelen; I Sara Broos Speglingar hvis du vil lese mer om denne filmen.
Tre filmer, og en slags konklusjon:
Innledningens lille hjertesukk sier at det er mye film jeg går glipp av. Det finnes sikkert andre kandidater til disse betraktninger. Og som med all film; synet på disse tre filmene er helt sikkert ganske nyansert. Men jeg vil hevde at det objektivt sett i disse tre filmene ligger så mye godt gjennomført filmfortellerfag, at de har interesse utover seg selv og sitt tema. De tre filmene har lite til felles bortsett fra en ting –filmatisk fortellerkvalitet på øverste hylle. Dette er filmer som evner å bryte historien gjennom et fortellerteknisk prisme og skape en unik palett. Formidling som i kraft av sin egenverdi kan defineres som kunst.
Jeg har satt disse tre filmene sammen fordi de er gode eksempler på dokumentar-formatet, og så forskjellige i sin mangefasettert skala av virkemidler, at de sier noe om mulighetenes marked i filmfortelling.
Og som en sideeffekt: Disse tre filmen vist eksempelvis i sammenheng ved en dokumentarfilm-utdanning, bør gir pedagogen nok bensin til en lang og bredspektret reise inn i nevnte virkemidler og muligheter. I tillegg vil det for studentene være en utmerket veiviser for grensedragning mellom dokumentarfilm og reportasje.
Og så til problemet jeg har skissert i en tidligere artikkel, Norsk film som kulturelt synkehull. Hvor får vi tak i disse filmene?
En gang Aurora er tilgjengelig på NRK-TV fram til 2028. Riksmeklingsmannen er en liten nøtt, men ligger foreløpig på Vimeo (uten kode). Speglingar: Det enkleste er sannsynligvis å se eller kjøpe den via FilmCentrum i Sverige (https://filmcentrum.se/).
Jan Toreg er filmklipper, foreleser og forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Å filme en person og et miljø er ingen kunst. Å lykkes i å finne, definere og med filmatiske virkemidler avdekke et menneske og dets univers – det er en kunst. Jan Toreg ser her nærmere på tre dokumentarer som har gjort inntrykk på ham den siste tiden.
Først et lite hjertesukk: Egentlig ser jeg alt for lite film. Det gjelder både fiksjon, kort- og dokumentarfilm. Jeg føler et sterkere og sterkere slektskap med hovedkarakteren i Tor Åge Bringsværds bok Syvsoverskens dystre frokost, som etter å ha kommet ut fra en bokhandel med 8 nyinnkjøpte bøker faller i tanker om når han skal få tid til å lese disse. Hvis han leser to bøker i uka, blir det 104 i året. I et slikt regnestykke vil han være en svært gammel mann før han har lest de nyervervede bøkene og den delen av boksamlingen sin han ennå ikke har lest. Å kjøpe nye vil skape et umulig regnestykke.
Slik føles det også som seer av all verdens varianter av levende bilder. Hva skal jeg se, hva burde jeg ha sett? Og hva vet jeg ikke en gang at jeg har gått glipp av? Derfor føles det av og til litt meningsløst å rangere opplevelser. På den annen side, det er selvfølgelig mulig å si noe om kvalitet i det du har sett.
Tre dokumentarer
Å filme en person og et miljø er ingen kunst. Å lykkes i å finne, definere og med filmatiske virkemidler avdekke et menneske og det menneskets univers – det er en kunst.
Jeg har lyst til å trekke fram tre dokumentarfilmer som alle, på helt forskjellige måter, er unike i sin formidling av et menneskes karakter og miljø, og som hver for seg og i sum sier noe om kvalitet. Filmer som evner å bryte historien gjennom et fortellerteknisk prisme og skape en unik palett. Formidling som i kraft av sin egenverdi kan defineres som kunst. Og selv om ulikhetene er store … det var filmen om musikeren, sangeren og artisten Aurora som fikk meg til å se disse tre filmene i en sammenheng.
Fakta om filmen: Regi/foto/klipp: Benjamin Langeland og Stian Servoss. Klippekonsulent: Lars Apneseth. Produsent: Flimmerfilm, 2018.
Filmen om Aurora er et av de mest vellykkede og beste kunstnerportrett jeg har sett på film. Helt uten filter kommer jeg nær mennesket og artisten. Fortellerstandpunktet er hennes – og særdeles nært og nakent. I dette utsagnet ligger det selvfølgelig en motsigelse. Når fortellerstandpunktet er så godt ivaretatt, betyr det også at filmskapernes manipulasjon (i ordets positive forstand) er noe nær perfekt. Det vil si at filmatisk form og fortellerteknikk evner å trekke underteksten noe nær hundre prosent hudløst opp til overflaten. Alle karakterens nyanser ligger i filmfortellingen.
Vi får et blikk inn i moderne musikkproduksjon, opplever gode og dårlige sider. Stress og press, men også glede og positive adrenalinkick. Midt i dette universet lever Aurora, hennes familie, musikere og management. Aurora er ingen A-4 artist. Dette gir filmen et unikt preg av hennes, på den ene siden både ærlige og til dels koketterende naivisme, men også særdeles bevisste forhold til egen rolle og den musikkindustrien hun er en del av.
Filmen om Aurora er en godtebutikk i filmatiske og klippetekniske virkemidler. Dynamikken i hovedkarakterens liv skildres gjennom tempovariasjoner, i det langsomme og det kjappe. Her er stillhet, her er kaos. Her er «drypp» (1 til 5 ruters-klipp) av kontraster som følges av tid til ettertanke. Her er elementer av Dziga Vertovs Mannen med kameraet og MTV-estetikken, noe starten av filmen gir et godt bilde av. En gjennomført filmatisk og interessevekkende presentasjon ender i en fragmentarisk kakofoni før filmens tittelplakat. Stemning, stil og karakter settes presist.
Et annet eksempel er dualismen i sekvensen hvor manageren snakker alvor om album nummer 2, den viktige oppfølgeren, hvorpå Aurora svarer med å snakke om algeballen sin; Septimus – det nye kjæledyret. Her blir naivismen strålende absurd, samtidig som Auroras avsporing virker som en godt planlagt avledningsmanøver.
Under avslutningen av et konsertnummer i USA, hvor siste strofe er – «I can’t take it anymore», klippes det nært inn på koristen som etter litt usikker nøling slår blikket ned. I neste klipp faller Aurora ned fra scenen. Tiden står stille, – før vi møter Aurora etter konserten hvor hun overøses med komplimenter og klemmer, samtidig som off-monologen hennes i korte drypp drodler rundt det å ikke like slike ansamlinger og den fysiske kontakten som er uunngåelig i slike sammenhenger. Presisjonen her er viktig. Koristens vikende blikk trigger underteksten. Luften, pausene i Auroras monolog gjør det samme. Uten koristens vikende blikk og nevnte pauser i monologen, ville dette sett helt annerledes ut. Filmen er gjennomsyret av denne presisjonen.
På turneen i Brasil er møtet med kvinnene som trommer på gaten, og det jeg opplever som et panikkangstanfall etter en konsert, sterkt; både filmatisk og menneskelig. Det samme er møtene med fans både i Brasil og England, og kanskje like sterkt glimtene av dem som ikke får møte henne. Varmt, nært og fjernt.
Til bildet hører også filmens gjennomtenkte og helhetlige lydside (musikk: Olav Røyrhus Øyehaug – lyddesign: Yngve Leidulv Sætre) som til hundre prosent spiller på lag.
Ok. Det hjelper å ha et menneske som er så spontant og ubetinget tilstede som Aurora. Og det er definitivt en fordel å kjenne sitt objekt som Stian Servoss og Benjamin Langeland (begge kreditert med regi, foto og klipp) må gjøre for å komme så nær, men denne posisjonen skal også omsettes i filmfortelling, og det har Servoss og Langeland så definitivt klart.
Når jeg litt tidligere definerte filmen som en godtebutikk i filmatiske og klippetekniske virkemidler, er det viktig å si at disse ikke er flinke grep klistret på en historie, men presist plasserte nødvendigheter i fortellingen om mennesket og artisten Aurora, i den fasen av livet og karrieren hun er nå.
Mitt eneste lille ankepunkt, er savnet av et litt mer bevisst forhold til organisk, skjult klipping noen få steder, blant annet når filmen tar oss tilbake til Auroras barndom. Det handler om rom for undertekst og behovet for å være lengre i en stemning.
Men, dette er mikroskopiske innvendinger i et særdeles vel gjennomført filmprosjekt.
Om filmen: Regi/klipp: Frode M. Skog. Klippekonsulenter: Lars K. Noer, Cecilie Bjørnaraa, Sirin Eide. Produsent: AFF, 2005
Jeg må innrømme at Riksmeklingsmannen i sin tid gikk meg hus forbi. Selv om mekling mellom partene i arbeidslivet er viktig, kan jeg ikke fri meg fra å se på temaet som et litt tørt og kjedelig stoff i nyhetsstrømmen. For det andre tenkte jeg at selv ikke dokumentarfilmformatet eller en dyktig regissør ville klare å løfte hverken riksmekleren eller meklingen ut av en grå, byråkratisk og til dels traurig hverdag. Så feil kan man ta.
Først da jeg for et par, tre år siden ble hyret inn av Viken filmsenter som manuskonsulent for Frode Skog og hans dokumentarfilm Som far så datter, så jeg et par av hans tidligere produksjoner, bl.a. Riksmeklingsmannen, en godt skjult hemmelighet av en film. Den ble vist i «Fakta på lørdag» (NRK) i 2005, og den vant publikumsprisen under Dokumentarfilmfestivalen i Volda, samme år. Jeg er likevel usikker på hvor mange som har sett den. De jeg fleste jeg har spurt, har ikke kjennskap til filmen.
I Riksmeklingsmannen skaper Frode M. Skog et nært, personlig og ganske hudløst portrett av riksmeklingsmann (1988 – 2004) Reidar Webster. Hovedvekten ligger på det siste oppgjøret han ledet før han gikk av, ergo møter vi også den tidens kjemper i LO og NHO; blant andre Karl Glad, Yngve Hågensen og Gerd-Liv Valla. Men vi møter dem på en helt annen måte enn i nyhetsbildet. Vi møter dem gjennom en riksmeklingsmann som, ifølge ham selv, har som mål å provosere partene til å finne løsninger. En særdeles uhøytidelig karakter som bruker en dramaturgisk verktøykasse i sin kommunikasjon med partene og sine omgivelser. Reidar Websters provokasjon er fjernt fra hva vi forbinder med ordet provokasjon. Her består den av humor, alvor og ironi i en grenseløs setting. Når opplevde vi sist en nærmest thrilleraktig spenning i et lønnsoppgjør, – hvor den drivende konflikten heter lovfestet tjenestepensjon? Når så vi en byråkrat (riksmeklingsmannen) få tårer i øynene i formidling av sin kjærlighet til musikk. Eller snakke til oss i alvorlige termer, mens klippet over skulderen til PC’en viser legging av kabal under progresjon. Hva med begrepet som «forgiftede ord» eller mekling i tidsperspektivet «… en natt nærmere døden»?
En karakter som Reidar Webster er et funn for enhver forteller, men de færreste evner å fange opp, videreforedle (ikke minst tørre) og omsette karakter og historie i et så lekent filmspråk som Frode M. Skog. Av og til er skillene mellom privatliv og jobb, politisk kannestøperi, humor, alvor og naivisme brå og særdeles overraskende. Av og til er de usynlige, og du lurer på om smaken er salt, sur eller søt – om du skal le eller gråte. Men alt er gjort med stor respekt for, og kunnskap om karakterene. Dette er en varm fortelling, med en dyktig og særdeles lite selvhøytidelig hovedkarakter som byr på seg selv, samtidig som det er læring om politiske mekanismer på et høyt nivå.
Og akkurat som riksmeklingsmann Reidar Webster benytter sin dramaturgi i kommunikasjonen med partene, bruker Frode M. Skog ditto i sin formidling. Her er fortellerfantasi, klippetekniske- og dramaturgiske virkemidler som løfter historien opp til et nivå som på en utmerket måte viser at summen av 1 + 1 i god fortellerkunst definitivt er langt over 2.
Et annet aspekt, og kanskje et tankekors, er den kunnskap og interesse en så godt formidlet historie skaper rundt et tema som pr. definisjon ikke vekker jubelrop utenfor temaets nerdemiljø. Joda, jeg vet at folk er interessert i hva de eventuelt får i lønnspålegg, men her snakker vi om mekanismene rundt et årlig ritual som kanskje er viktige å se, med tanke på en større bevissthet rundt demokratiet. De endeløse nyhetsinnslagene med venting utenfor en dør ved hvert lønnsoppgjør er i alle fall ikke egnet for å skape forståelse og interesse. Men, det finnes altså metoder.
Filmen er et godt eksempel på hvordan tilsynelatende tørt og kjedelig stoff kan løftes til en interessant historie i hendene på en dyktig filmskaper. Og selv om den er 14 år gammel, vil den fortsatt suverent forsvare sin plass som lekent hjelpemiddel for lærere som vil fortelle sine elever noe om politiske mekanismer, uten å kjede dem til døde.
Fakta om filmen: Regi/klipp: Sara Broos. Dramaturg: Stefan Jarl. Produsent: Broos Film, 2016)
Om Speglingar skrev jeg her på rushprint.no i desember i fjor; «Speglingar – er filmen om et mor/datter-forhold, som både er universelt og spesielt. Sara Broos er datter og filmskaper – Karin Broos er mor og kunstmaler. Begge er barn av sin tid, Karin ekte 1968’er, Sara er født i 1977. Rammen rundt forholdet er det Värmlandske landskapet. Og filmens premiss er en datter som vil komme nærmere inn på sin mor, og gjennom det også kanskje forstå mer av seg selv?»
Videre skrev jeg: «Speglingar har kvaliteter som gjør den til en helstøpt film. Fortellerstandpunktet er klart og personlig, drevet fram i monologs form i essayets forskende ramme. Dette kan være et tveegget sverd hvis monologen blir for litterær, noe som ikke er tilfelle i Speglingar. Filmen opererer trygt på filmfortellingens premisser. Visualiseringer og en monolog/tekst som gir presis plass og rom til underteksten, skaper framdrift og dybde. Klippen er i hovedsak sømløs – organisk i sin form, hvilket er helt riktig til dette materialet. I helheten føyer foto, lyd og musikk seg fint inn. Filmen er eksemplarisk klippet av Sara Broos selv. Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling, ved presentasjon av en historie – underteksten».
Se artikkelen; I Sara Broos Speglingar hvis du vil lese mer om denne filmen.
Tre filmer, og en slags konklusjon:
Innledningens lille hjertesukk sier at det er mye film jeg går glipp av. Det finnes sikkert andre kandidater til disse betraktninger. Og som med all film; synet på disse tre filmene er helt sikkert ganske nyansert. Men jeg vil hevde at det objektivt sett i disse tre filmene ligger så mye godt gjennomført filmfortellerfag, at de har interesse utover seg selv og sitt tema. De tre filmene har lite til felles bortsett fra en ting –filmatisk fortellerkvalitet på øverste hylle. Dette er filmer som evner å bryte historien gjennom et fortellerteknisk prisme og skape en unik palett. Formidling som i kraft av sin egenverdi kan defineres som kunst.
Jeg har satt disse tre filmene sammen fordi de er gode eksempler på dokumentar-formatet, og så forskjellige i sin mangefasettert skala av virkemidler, at de sier noe om mulighetenes marked i filmfortelling.
Og som en sideeffekt: Disse tre filmen vist eksempelvis i sammenheng ved en dokumentarfilm-utdanning, bør gir pedagogen nok bensin til en lang og bredspektret reise inn i nevnte virkemidler og muligheter. I tillegg vil det for studentene være en utmerket veiviser for grensedragning mellom dokumentarfilm og reportasje.
Og så til problemet jeg har skissert i en tidligere artikkel, Norsk film som kulturelt synkehull. Hvor får vi tak i disse filmene?
En gang Aurora er tilgjengelig på NRK-TV fram til 2028. Riksmeklingsmannen er en liten nøtt, men ligger foreløpig på Vimeo (uten kode). Speglingar: Det enkleste er sannsynligvis å se eller kjøpe den via FilmCentrum i Sverige (https://filmcentrum.se/).
Jan Toreg er filmklipper, foreleser og forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
