I Sara Broos «Speglingar»

I Sara Broos «Speglingar»

Da Jan Toreg her en kveld ramlet over Sara Broos dokumentar «Speglingar» på SVT var han solgt. Den kritikerroste, men også polariserende filmen, er et godt eksempel på en annerledes måte å nærme seg virkeligheten på enn i klassisk dokumentar, mener han. «Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling – underteksten».

Av og til …

…når du leser en bok, hører musikk, ser en film eller tv-serie har du som regel litt kunnskap om hva du går til. Du har sett omtale/kritikk i en avis, et tidsskrift eller på nett. Kanskje følger du en anbefaling, eller du har fulgt utøveren(e) i kortere eller lengre tid.

Dessverre er det også slik at ymse «vaskesedler» og forhåndsomtaler av og til røper for mye – den gode opplevelsen av å bli overrasket, oppdage noe svekkes. Men av og til snubler du over noe som, uten din viten, bare lå der … krysset din vei. Det kan være negativt eller positivet. Ved siden av de monumentale toppene er det som regel disse motpolene du husker, resten tilhører det grå(dige) konsumet og forsvinner i den store gryten. Dette skal handle om en slik huskbar opplevelse.

Det er ikke ofte, men jeg må innrømme at av og til når jeg er sliten og vil underholdes uten motkrav om kvalitativt engasjement, hender det jeg zapper i håp om å «finne noe». Selvfølgelig gjør jeg som regel ikke det. Sosialdemokratiets gamle drøm om mangfold i eteren gikk aldri i oppfyllelse, godt definert av radisser i svensk filmproduksjon, som for noen tiår siden hevdet at: «Skit är skit, om enn pr. satelit» – og de hadde/har så rett så rett. Hvor ofte finner jeg noe ved å zappe …? Nesten aldri, eller i alle fall uhyre sjelden. Men, så en kveld tidligere i høst fant jeg det lille unntaket som bekrefter regelen.

… finner man substans i virvaret

På min vei i kanaljungelen kom jeg til SVT2. Noen litt spesielle bilder gjorde meg nysgjerrig. Jeg ble fanget av en stemning, av presist håndtverk, klipping og en monolog som tok vare på underteksten. Null forhåndskunnskap var altså intet problem. Jeg så noe som var annerledes og føltes unikt i tv-universet. Til alt hell kom jeg inn tidlig i sendingen. Fortellingen hadde en poetisk undertone. Jeg ble tilskuer til et kunstnerportrett. En datter fortalte om sin mor, en maler. Om relasjonen de to imellom. Dokumentaristen og maleren.  To kvinner. To generasjoner. To skjebner uløselig knyttet til hverandre – filmen utviklet seg naturlig til et dobbeltportrett. Historien hadde elementer av hudløshet, av å tørre … av å være dypt personlig, uten å bli privat. Jeg ble kort sagt effektivt fanget og grepet. Slett ikke dårlig av en dokumentar på 1 time og 20 minutter jeg ikke hadde planlagt å se – kanskje spesielt med tanke på min modus og setting; jeg søkte lett underholdning.

Underveis ble jeg rimelig sikker på at dette var en produksjon jeg godt kunne tenke meg å bruke i undervisning. Et moment som ikke gjorde min nysgjerrig mindre, var rulletekstens opplysning om at Stefan Jarl, den svenske dokumentarkjempen med bl.a. filmer som Dom kallar oss mods, Et anständigt liv og Naturens hämnd, var oppført som mentor og dramaturg.

De som har lest min forrige artikkel om films tilgjengelighet, bl.a. med tanke på utfasing av DVD- og BluRay-formatet, vet at å få tak i en slik film ikke er enkelt. At den lå på SVT-play ga heller ikke håp om snarlig gjensyn. Det er sjelden en norsk IP-adresse er til hjelp der. Da gjensto det bare å sende en henvendelse til produksjonsselskapet, med spørsmål om å få kjøpe en DVD, noe som vanligvis ender resultatløst. Men, av og til smiler verden tilbake. Det ble en ganske morsom historie jeg ikke skal plage leseren med i denne sammenhengen, men jeg fikk en hyggelig mail tilbake fra filmens produsent, manusforfatter, fotograf (delfoto), klipper og regissør – Sara Broos – som kunne fortelle at SVT-play hadde lagt ut denne filmen også for seere utenfor Sverige. Dessuten sendte hun DVD + lenker til andre produksjoner hun har gjort.

Speglingar

… er filmen om et mor/datter-forhold, som både er universelt og spesielt. Sara Broos er datter og filmskaper – Karin Broos er mor og kunstmaler. Begge er barn av sin tid, Karin ekte 1968’er, Sara er født i 1977. Rammen rundt forholdet er det Värmlandske landskapet. Og filmens premiss er en datter som vil komme nærmere inn på sin mor, og gjennom det også kanskje forstå mer av seg selv? I filmens anslagsfase inviterer Sara Broos sin mor på en feriereise hvor målet er å komme henne nærmere, en agenda skjult for Karin Broos, og herfra trigges reisen gjennom to kvinners, to generasjoners ikke helt ukompliserte liv.

Og mer skal ikke jeg si om filmen her. Den finnes tilgjengelig i SVT-Play fram til januar 2019. Min smule drodling rundt innhold vil ødelegge førstegangs-opplevelsen for dem som har lyst til å se filmen.

Derimot har jeg, ved siden av å hente et spennende prosjekt fram i lyset, lyst til å si noe om form og teknikk, kanskje spesielt i klippefasen, fordi filmen i mine øyne er et godt eksempel på dokumentarfortelling litt utenfor mainstream – i en rendyrket filmform.

Speglingar har kvaliteter som gjør den til en helstøpt film. Fortellerstandpunktet er klart og personlig, drevet fram i monologs form i essayets forskende ramme. Dette kan være et tveegget sverd hvis monologen blir for litterær, noe som ikke er tilfelle i Speglingar. Filmen opererer trygt på filmfortellingens premisser. Visualiseringer og en monolog/tekst som gir presis plass og rom til underteksten, skaper framdrift og dybde. Klippen er i hovedsak sømløs – organisk i sin form, hvilket er helt riktig til dette materialet. I helheten føyer foto, lyd og musikk seg fint inn. Filmen er eksemplarisk klippet av Sara Broos selv. Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling, ved presentasjon av en historie – underteksten.

Undertekst

Den er viktig i manusfasen og under opptak, men tas den ikke vare på og videreforedles i klipperommet, går vinningen opp i spinningen.

Plass og rom til underteksten betyr i praksis at klipperen er i stand til å se og tolke underteksten, dens virkning og funksjon, og – kanskje aller viktigst – time rytme og pauser i forhold til den tid tilskueren trenger i sin bearbeiding av egne tanker og følelser. I god film står ikke tilskueren på utsiden og betrakter, men trekkes inn i handlingen. Rommet tilskueren trenger skapes av undertekstens kommunikasjon med den enkelte tilskuer, – i filmdramaturgi og klipping kaller vi dette medlevelsesrom eller resonansrom (for spesielt interesserte se undertegnedes artikler Klipperen som filmskaper og Det usagte – undertekstens betydning, her på rushprint.no). Noe av det viktigste en regissør og klipper foretar seg sammen er å vekte dette rommet riktig – er det for langt blir det en longør, er det for kort stenger du tilskueren ute. I praksis bør kommentar/monolog i en dokumentarfilm klippes som dialog i en fiksjonsfilm.  En enkel og talende illustrasjon finnes i komedien. Pausen etter en situasjon som skaper latter i salen må ha en lengde som gjør at neste moment ikke drukner i latteren. Og, like ille, om forventet latter ikke oppstår – kan pausen til neste moment blir en uutholdelig longør (kjedsommelig lang).

Funksjonen er den samme i all filmfortelling, men langt mer nyansert og kompleks enn i lattereksemplet. I sin praktiske utførelse handler dette om kunnskap, en form for musikalitet …  fingerspitzgefühl … om å stole på styrke og lesbarhet i de følelsene underteksten setter i sving hos tilskueren. Denne kompleksiteten behersker Sara Broos til fulle.

En gang, for ca. en generasjon eller to siden, var kunnskapen om undertekst i filmsammenheng ganske liten i Norge. I dag er bildet annerledes, men jeg blir av og til fortsatt overrasket. Og siden jeg i skrivende stund akkurat har sett Stig Andersens dokumentar om Edvard Munch og Oslo Kommunes skandaløse behandling av samlingen den testamentariske gaven de en gang aksepterte å forvalte, må jeg knytte noen kommentarer.

Munch i helvete er en god, interessant og spennende dokumentar, men med noen underlige valg når vi kommer til behandling av undertekst. Kommentaren (regissørens fortellerstandpunkt) er godt skrevet og godt castet, men virker i partier nærmest å være gjort på gamlemåten, det vil si lest/lagt til en illustrerende billedside uten hensyn til den delen av klippeverktøyet som brukes til å skape undertekst i symbiosen mellom lyd/musikk, kommentar/monolog og bilde. Det betyr at i perioder slåss tekst og bilde, at man eksempelvis ikke har benyttet seg av sømløs klipping der dette hadde vært tjenlig, at bruk av pauser og rom for å slippe tilskueren inn til deltakelse i handlingen i et visst monn mangler.

I sin artikkel Kunstneren og samfunnet – om Stig Andersens oppgjør med vårt forhold til Munchgir Gunnar Iversen (rushprint.no 14, november) filmen positiv og god omtale, men skriver også – «Munch i hevete er en rik film, og Andersen er selvsagt nødt til å utelate mye, og andre ganger forenkle, men til tider er filmen lite følsom overfor de historiske øyeblikkene, og arkivmaterialets historisitet …» og «Til tider blir musikken for omfattende, for tolkende, og skaper for få pustehull i framstillingen.»

For meg hører disse to utsagnene inn i konseptet: formidling av undertekst.

Den visuelle fortellingen styrkes gjennom bevisst samrøre med underteksten, og et av resultatene er en høyere forståelse hos tilskueren. Det finnes ikke noe bedre sted å se den gamle sannheten; Helheten er større enn summen av enkeltfaktorene – enn i god filmfortelling, hvor god formidling av undertekst er på plass.

En dokumentarist i utvikling

Jeg har vist Speglingar i en del sammenhenger denne høsten, og selvfølgelig også møtt tilskuere med et mer kritisk blikk. Det store flertallet lar seg berøre av filmen, men det finnes også kritiske røster. Interessant har det vært å oppleve ganske polariserte synspunkter. Enten liker man filmen svært godt, eller så liker man definitivt ikke. Men ut fra diskusjoner etter visning er bildet ikke så vanskelig å tolke: Å like, eller ikke like handler i stor grad om syn på filmens karakterer. Når det gjelder filmens dramaturgi og fortellerteknikk, er bildet nærmest entydig positivt. Jeg har kjørt Speglingar i undervisningssammenheng ved filmskolen på Lillehammer. Bildet er omtrent det samme her. Interessant er det også å merke seg at i debatten om forskjellen i dokumentarutdanningen på TV-fag og filmskolen – dokumentar vs. kunstdokumentar (i mine øyne et litt merkelig skille, men det er en annen skål) – så er Speglingar et godt eksempel på en annerledes måte å nærme seg virkeligheten på enn i klassisk dokumentar. Vesentlig friere i formen, og med et blikk som i langt større grad tar i bruk filmens særegne fortellerspråk … og muligheter.

Jeg vet ikke så mye om Sara Broos (f.1977), visste ikke om henne før jeg tilfeldigvis dumpet over Speglingar, men ifølge filmografien har hun ved sien av kortfilmer, musikkvideo og videoinstallasjoner laget 4 lange dokumentarer. I 2012 gjorde hun För dig naken, en helaftens kinodokumentar om billedkunstneren Lars Lerin, hans lengsel etter kjærlighet, et fast forhold i et ganske komplisert livsløp, og hans møte med Manoel Marques fra Brasil. Jeg fikk ikke samme sterke opplevelse ved påsyn av denne, men det er slett ingen dårlig film. Den er tett og nær, men er en langt mer tradisjonell «heng på»-dokumentar. Jeg savner større dybde i karakterens helhet, drypp av informasjon gjennom filmfortelling rundt Lars Lerins tidligere liv og kunst. Og nå, med fasit i hånd, når vi vet at de virkelig ble et par og sammen har bygget opp Lerin-museet i Karlstad, savner jeg litt av det også. Men det er selvfølgelig en digresjon, eller kanskje et ønske om at Broos om noen år lager en film til, rundt Lars Lerins liv og kunst.

Den tredje filmen jeg nå i etterkant har sett er kortfilmen Hemland (2015). Vi møter en Syrisk kvinne, oppvokst i Damaskus, som har flyktet fra krigen og nå lever i Sverige. A-Ha var hennes favoritt-band under oppveksten i Syria. I sin tilværelse som flyktning er det spesielt en sang som har fått ny mening og skaper en lengsel tilbake til hjemlandet.  I filmen møter hun sitt store idol, Morten Harket. Dette er en vakker liten film hvor underteksten speiler det fantastiske i et universelt kulturuttrykk som ikke påvirkes av grenser, samtidig som vi møter to helt forskjellige kulturer i kraft av hovedpersonene … i et Värmlandsk landskap. Hemland er også en vellaget, tradisjonell kort-dokumentar.

Viktig i denne sammenheng er at jeg i För dig naken og Hemland ser elementer og brokker av en litt annen fortellerstil, som finner sin form og frigjøring i Speglingar.

Sara Broos er en ekte auteur, en tydelig og markant filmskaper det skal bli spennende å følge videre. Hun har sin base rundt Sunne i Värmland og har sammen med sin familie en sentral rolle i Alma Løv Museum of Unexp… Art. Et kunstsenter som bl.a. har en manusutdannelse driftet av henne.

Les Jan Toregs tidligere innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

I Sara Broos «Speglingar»

I Sara Broos «Speglingar»

Da Jan Toreg her en kveld ramlet over Sara Broos dokumentar «Speglingar» på SVT var han solgt. Den kritikerroste, men også polariserende filmen, er et godt eksempel på en annerledes måte å nærme seg virkeligheten på enn i klassisk dokumentar, mener han. «Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling – underteksten».

Av og til …

…når du leser en bok, hører musikk, ser en film eller tv-serie har du som regel litt kunnskap om hva du går til. Du har sett omtale/kritikk i en avis, et tidsskrift eller på nett. Kanskje følger du en anbefaling, eller du har fulgt utøveren(e) i kortere eller lengre tid.

Dessverre er det også slik at ymse «vaskesedler» og forhåndsomtaler av og til røper for mye – den gode opplevelsen av å bli overrasket, oppdage noe svekkes. Men av og til snubler du over noe som, uten din viten, bare lå der … krysset din vei. Det kan være negativt eller positivet. Ved siden av de monumentale toppene er det som regel disse motpolene du husker, resten tilhører det grå(dige) konsumet og forsvinner i den store gryten. Dette skal handle om en slik huskbar opplevelse.

Det er ikke ofte, men jeg må innrømme at av og til når jeg er sliten og vil underholdes uten motkrav om kvalitativt engasjement, hender det jeg zapper i håp om å «finne noe». Selvfølgelig gjør jeg som regel ikke det. Sosialdemokratiets gamle drøm om mangfold i eteren gikk aldri i oppfyllelse, godt definert av radisser i svensk filmproduksjon, som for noen tiår siden hevdet at: «Skit är skit, om enn pr. satelit» – og de hadde/har så rett så rett. Hvor ofte finner jeg noe ved å zappe …? Nesten aldri, eller i alle fall uhyre sjelden. Men, så en kveld tidligere i høst fant jeg det lille unntaket som bekrefter regelen.

… finner man substans i virvaret

På min vei i kanaljungelen kom jeg til SVT2. Noen litt spesielle bilder gjorde meg nysgjerrig. Jeg ble fanget av en stemning, av presist håndtverk, klipping og en monolog som tok vare på underteksten. Null forhåndskunnskap var altså intet problem. Jeg så noe som var annerledes og føltes unikt i tv-universet. Til alt hell kom jeg inn tidlig i sendingen. Fortellingen hadde en poetisk undertone. Jeg ble tilskuer til et kunstnerportrett. En datter fortalte om sin mor, en maler. Om relasjonen de to imellom. Dokumentaristen og maleren.  To kvinner. To generasjoner. To skjebner uløselig knyttet til hverandre – filmen utviklet seg naturlig til et dobbeltportrett. Historien hadde elementer av hudløshet, av å tørre … av å være dypt personlig, uten å bli privat. Jeg ble kort sagt effektivt fanget og grepet. Slett ikke dårlig av en dokumentar på 1 time og 20 minutter jeg ikke hadde planlagt å se – kanskje spesielt med tanke på min modus og setting; jeg søkte lett underholdning.

Underveis ble jeg rimelig sikker på at dette var en produksjon jeg godt kunne tenke meg å bruke i undervisning. Et moment som ikke gjorde min nysgjerrig mindre, var rulletekstens opplysning om at Stefan Jarl, den svenske dokumentarkjempen med bl.a. filmer som Dom kallar oss mods, Et anständigt liv og Naturens hämnd, var oppført som mentor og dramaturg.

De som har lest min forrige artikkel om films tilgjengelighet, bl.a. med tanke på utfasing av DVD- og BluRay-formatet, vet at å få tak i en slik film ikke er enkelt. At den lå på SVT-play ga heller ikke håp om snarlig gjensyn. Det er sjelden en norsk IP-adresse er til hjelp der. Da gjensto det bare å sende en henvendelse til produksjonsselskapet, med spørsmål om å få kjøpe en DVD, noe som vanligvis ender resultatløst. Men, av og til smiler verden tilbake. Det ble en ganske morsom historie jeg ikke skal plage leseren med i denne sammenhengen, men jeg fikk en hyggelig mail tilbake fra filmens produsent, manusforfatter, fotograf (delfoto), klipper og regissør – Sara Broos – som kunne fortelle at SVT-play hadde lagt ut denne filmen også for seere utenfor Sverige. Dessuten sendte hun DVD + lenker til andre produksjoner hun har gjort.

Speglingar

… er filmen om et mor/datter-forhold, som både er universelt og spesielt. Sara Broos er datter og filmskaper – Karin Broos er mor og kunstmaler. Begge er barn av sin tid, Karin ekte 1968’er, Sara er født i 1977. Rammen rundt forholdet er det Värmlandske landskapet. Og filmens premiss er en datter som vil komme nærmere inn på sin mor, og gjennom det også kanskje forstå mer av seg selv? I filmens anslagsfase inviterer Sara Broos sin mor på en feriereise hvor målet er å komme henne nærmere, en agenda skjult for Karin Broos, og herfra trigges reisen gjennom to kvinners, to generasjoners ikke helt ukompliserte liv.

Og mer skal ikke jeg si om filmen her. Den finnes tilgjengelig i SVT-Play fram til januar 2019. Min smule drodling rundt innhold vil ødelegge førstegangs-opplevelsen for dem som har lyst til å se filmen.

Derimot har jeg, ved siden av å hente et spennende prosjekt fram i lyset, lyst til å si noe om form og teknikk, kanskje spesielt i klippefasen, fordi filmen i mine øyne er et godt eksempel på dokumentarfortelling litt utenfor mainstream – i en rendyrket filmform.

Speglingar har kvaliteter som gjør den til en helstøpt film. Fortellerstandpunktet er klart og personlig, drevet fram i monologs form i essayets forskende ramme. Dette kan være et tveegget sverd hvis monologen blir for litterær, noe som ikke er tilfelle i Speglingar. Filmen opererer trygt på filmfortellingens premisser. Visualiseringer og en monolog/tekst som gir presis plass og rom til underteksten, skaper framdrift og dybde. Klippen er i hovedsak sømløs – organisk i sin form, hvilket er helt riktig til dette materialet. I helheten føyer foto, lyd og musikk seg fint inn. Filmen er eksemplarisk klippet av Sara Broos selv. Og igjen blir jeg minnet på viktigheten av det kanskje mest essensielle ved filmfortelling, ved presentasjon av en historie – underteksten.

Undertekst

Den er viktig i manusfasen og under opptak, men tas den ikke vare på og videreforedles i klipperommet, går vinningen opp i spinningen.

Plass og rom til underteksten betyr i praksis at klipperen er i stand til å se og tolke underteksten, dens virkning og funksjon, og – kanskje aller viktigst – time rytme og pauser i forhold til den tid tilskueren trenger i sin bearbeiding av egne tanker og følelser. I god film står ikke tilskueren på utsiden og betrakter, men trekkes inn i handlingen. Rommet tilskueren trenger skapes av undertekstens kommunikasjon med den enkelte tilskuer, – i filmdramaturgi og klipping kaller vi dette medlevelsesrom eller resonansrom (for spesielt interesserte se undertegnedes artikler Klipperen som filmskaper og Det usagte – undertekstens betydning, her på rushprint.no). Noe av det viktigste en regissør og klipper foretar seg sammen er å vekte dette rommet riktig – er det for langt blir det en longør, er det for kort stenger du tilskueren ute. I praksis bør kommentar/monolog i en dokumentarfilm klippes som dialog i en fiksjonsfilm.  En enkel og talende illustrasjon finnes i komedien. Pausen etter en situasjon som skaper latter i salen må ha en lengde som gjør at neste moment ikke drukner i latteren. Og, like ille, om forventet latter ikke oppstår – kan pausen til neste moment blir en uutholdelig longør (kjedsommelig lang).

Funksjonen er den samme i all filmfortelling, men langt mer nyansert og kompleks enn i lattereksemplet. I sin praktiske utførelse handler dette om kunnskap, en form for musikalitet …  fingerspitzgefühl … om å stole på styrke og lesbarhet i de følelsene underteksten setter i sving hos tilskueren. Denne kompleksiteten behersker Sara Broos til fulle.

En gang, for ca. en generasjon eller to siden, var kunnskapen om undertekst i filmsammenheng ganske liten i Norge. I dag er bildet annerledes, men jeg blir av og til fortsatt overrasket. Og siden jeg i skrivende stund akkurat har sett Stig Andersens dokumentar om Edvard Munch og Oslo Kommunes skandaløse behandling av samlingen den testamentariske gaven de en gang aksepterte å forvalte, må jeg knytte noen kommentarer.

Munch i helvete er en god, interessant og spennende dokumentar, men med noen underlige valg når vi kommer til behandling av undertekst. Kommentaren (regissørens fortellerstandpunkt) er godt skrevet og godt castet, men virker i partier nærmest å være gjort på gamlemåten, det vil si lest/lagt til en illustrerende billedside uten hensyn til den delen av klippeverktøyet som brukes til å skape undertekst i symbiosen mellom lyd/musikk, kommentar/monolog og bilde. Det betyr at i perioder slåss tekst og bilde, at man eksempelvis ikke har benyttet seg av sømløs klipping der dette hadde vært tjenlig, at bruk av pauser og rom for å slippe tilskueren inn til deltakelse i handlingen i et visst monn mangler.

I sin artikkel Kunstneren og samfunnet – om Stig Andersens oppgjør med vårt forhold til Munchgir Gunnar Iversen (rushprint.no 14, november) filmen positiv og god omtale, men skriver også – «Munch i hevete er en rik film, og Andersen er selvsagt nødt til å utelate mye, og andre ganger forenkle, men til tider er filmen lite følsom overfor de historiske øyeblikkene, og arkivmaterialets historisitet …» og «Til tider blir musikken for omfattende, for tolkende, og skaper for få pustehull i framstillingen.»

For meg hører disse to utsagnene inn i konseptet: formidling av undertekst.

Den visuelle fortellingen styrkes gjennom bevisst samrøre med underteksten, og et av resultatene er en høyere forståelse hos tilskueren. Det finnes ikke noe bedre sted å se den gamle sannheten; Helheten er større enn summen av enkeltfaktorene – enn i god filmfortelling, hvor god formidling av undertekst er på plass.

En dokumentarist i utvikling

Jeg har vist Speglingar i en del sammenhenger denne høsten, og selvfølgelig også møtt tilskuere med et mer kritisk blikk. Det store flertallet lar seg berøre av filmen, men det finnes også kritiske røster. Interessant har det vært å oppleve ganske polariserte synspunkter. Enten liker man filmen svært godt, eller så liker man definitivt ikke. Men ut fra diskusjoner etter visning er bildet ikke så vanskelig å tolke: Å like, eller ikke like handler i stor grad om syn på filmens karakterer. Når det gjelder filmens dramaturgi og fortellerteknikk, er bildet nærmest entydig positivt. Jeg har kjørt Speglingar i undervisningssammenheng ved filmskolen på Lillehammer. Bildet er omtrent det samme her. Interessant er det også å merke seg at i debatten om forskjellen i dokumentarutdanningen på TV-fag og filmskolen – dokumentar vs. kunstdokumentar (i mine øyne et litt merkelig skille, men det er en annen skål) – så er Speglingar et godt eksempel på en annerledes måte å nærme seg virkeligheten på enn i klassisk dokumentar. Vesentlig friere i formen, og med et blikk som i langt større grad tar i bruk filmens særegne fortellerspråk … og muligheter.

Jeg vet ikke så mye om Sara Broos (f.1977), visste ikke om henne før jeg tilfeldigvis dumpet over Speglingar, men ifølge filmografien har hun ved sien av kortfilmer, musikkvideo og videoinstallasjoner laget 4 lange dokumentarer. I 2012 gjorde hun För dig naken, en helaftens kinodokumentar om billedkunstneren Lars Lerin, hans lengsel etter kjærlighet, et fast forhold i et ganske komplisert livsløp, og hans møte med Manoel Marques fra Brasil. Jeg fikk ikke samme sterke opplevelse ved påsyn av denne, men det er slett ingen dårlig film. Den er tett og nær, men er en langt mer tradisjonell «heng på»-dokumentar. Jeg savner større dybde i karakterens helhet, drypp av informasjon gjennom filmfortelling rundt Lars Lerins tidligere liv og kunst. Og nå, med fasit i hånd, når vi vet at de virkelig ble et par og sammen har bygget opp Lerin-museet i Karlstad, savner jeg litt av det også. Men det er selvfølgelig en digresjon, eller kanskje et ønske om at Broos om noen år lager en film til, rundt Lars Lerins liv og kunst.

Den tredje filmen jeg nå i etterkant har sett er kortfilmen Hemland (2015). Vi møter en Syrisk kvinne, oppvokst i Damaskus, som har flyktet fra krigen og nå lever i Sverige. A-Ha var hennes favoritt-band under oppveksten i Syria. I sin tilværelse som flyktning er det spesielt en sang som har fått ny mening og skaper en lengsel tilbake til hjemlandet.  I filmen møter hun sitt store idol, Morten Harket. Dette er en vakker liten film hvor underteksten speiler det fantastiske i et universelt kulturuttrykk som ikke påvirkes av grenser, samtidig som vi møter to helt forskjellige kulturer i kraft av hovedpersonene … i et Värmlandsk landskap. Hemland er også en vellaget, tradisjonell kort-dokumentar.

Viktig i denne sammenheng er at jeg i För dig naken og Hemland ser elementer og brokker av en litt annen fortellerstil, som finner sin form og frigjøring i Speglingar.

Sara Broos er en ekte auteur, en tydelig og markant filmskaper det skal bli spennende å følge videre. Hun har sin base rundt Sunne i Värmland og har sammen med sin familie en sentral rolle i Alma Løv Museum of Unexp… Art. Et kunstsenter som bl.a. har en manusutdannelse driftet av henne.

Les Jan Toregs tidligere innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY