All film som finansieres gjennom statlig tilskudd må gjøres tilgjengelig via én strømmetjeneste, forslagsvis organisert av Nasjonalbiblioteket og/eller Norsk Filminstitutt, mener Jan Toreg. I dag er vesentlige deler av den norske filmarven i praksis utilgjengelig, og statlige kulturmilliarder renner ut i sanden uten annet formål enn øyeblikket.
Foto: Koselig med peis – serien som nesten er umulig å oppdrive
Som gjestelærer og foreleser ved Den norske filmskolen på Lillehammer er jeg storforbruker av eksempler og klipp fra film- og tv-universet; lange filmer, korte filmer, serier, nye og gamle.
Marius Øfsti har gjennom flere artikler på rushprint.no pekt på hvor vanskelig tilgjengelig selv ny norsk kinofilm er etter sin (ofte alt for) korte visitt på kino, og – ikke minst – hvor spredt de titlene som finner et liv på VOD-tjenestene er. Dette er på mange måter et ferskvareproblem, men også et symptom på noe større og langt mer alvorlig: Statlige kulturmilliarder som, etter sitt korte filmatisk pust, renner ut i sanden uten annet formål enn øyeblikket. Og i vår tid blir som kjent øyeblikkene kortere og kortere. Mangel på historisk kontekst, eller historieløshet, om vi vil, er et av problemene som oppstår når kildene mørklegges og blir utilgjengelige. For oss som underviser, forsker eller har egeninteresse av å følge regissører, tidsepoker, linjer og sammenhenger i filmhistorien, er det også et fysisk og praktisk problem.
PEISEN SOM (NESTEN HAR) SLUKNET
Materialet til tv-serien Koselig med peis (Tordenfilm AS, 2011), er tilgjengelig på filmskolen til bruk i undervisning. Koselig med peis, er svært bra, interessant og litt annerledes. At den i det norske tv-serieuniverset vil ha en solid plass når historien skal skrives, er hevet over tvil.
Jeg har med stor glede brukt materiale fra serien til øvelser i dialogklipp på filmskolen. DVD-utgaven var mitt utgangspunkt for jobbing i forkant, og til utplukk av sekvenser jeg ville bruke. Etter kurset ga jeg bort DVD-boksen til et par av studentene. Jeg kunne jo greit skaffe meg en ny ved neste korsvei …
Men så enkelt var det ikke. Da jeg for et knapt år siden skulle i gang med samme opplegg var DVD/Blu-ray ikke å oppdrive. Platekompaniet var utsolgt. Den var tatt ut av sortimentet, ville ikke komme inn igjen og var derfor heller ikke mulig å bestille. Ingen biblioteker nær meg hadde den, ingen strømmetjenester, ikke Filmarkivet og i bruktbutikkene var det ingen napp å få. I ettertid har jeg oppdaget at NRK-butikken, som har den svimlende sum av 34 titler i katalogen over DVD/Blu-ray, har noen få eksemplarer igjen på DVD (Blu-ray er utsolgt).
Ok, jeg løste det via biblioteket på filmskolen. Denne lille historien er bare et bilde på noe, et symptom. Koselig med peis er tross alt bare 7 år gammel – det blir neppe lettere å finne serien når nye 7 år har gått – kanskje heller ikke på biblioteket? Det kommer jeg tilbake til.
Slik kan vi ta tittel for tittel, film for film, kort eller lang, dokumentar eller fiksjon – de fleste forsvinner (les: blir utilgjengelige for allmenheten). At de fleste forhåpentligvis arkiveres hos Nasjonalbiblioteket er bra, men løser ikke denne artikkels tema. Riktignok eksisterer noen en tid i strømmesystemet. De mest populære titlene er fortsatt tilgjengelig på DVD-Blu-ray, det lages såkalte klassikerserier og Filmarkivet har noe, spesielt kort- og dokumentarfilm, men helheten er som Marius Øfsti peker på; du må lete blant mange aktører og et detektiv-gen er ikke å forakte.
FYSISKE MEDIERS PARADOKS
Folk som er genuint opptatt av filmkultur, som vil ta dykk ned i historien, nær eller fjern – og vi som jobber på premissene jeg nevner i innledningen, er avhengig av en tilgjengelighet som i dag ikke er god nok, og som (på tross av det) dessverre ser ut til å bli vesentlig dårligere i nær framtid. Men, la meg først gå litt tilbake i tid.
Nei da, vi savner ikke til VHS-kassetten, men paradoksalt nok ga epoken da VHS var på sin høyde, et langt bedre og bredere tilbud enn i dag. I tillegg var det enkelt å tape (ta opp) programmer og filmer fra all verdens tv-kanaler. Og nei, jeg har ikke glemt rettighetsspørsmålene. At de er langt bedre tatt vare på i dag bak all verdens digitale sperrer og koder er i utgangspunktet svært bra, men vi er i ferd med å kaste ungen ut med badevannet.
Ved siden av arbeidet som aktiv filmarbeider, har jeg helt siden 1970-tallet jobbet med undervisning ved forskjellige læresteder. Jeg bygget i sin tid opp et funksjonelt og stort eksempelarkiv på VHS. Noe var kjøpt i videosjappene (de beste hadde et fantastisk utvalg), noe fikk jeg fra produsenter og en god del tapet fra tv. «Ut på tur» hadde jeg med kassett-kofferten min. Her lå eksemplene enten som filmer i sin helhet, eller spolt fram til startpunkt for visning. Tungvint i forhold til dagens små digitale tastetrykk, men med en portefølje som var utrolig mye lettere å skaffe enn dagens. Det hjelper nødvendigvis ikke med enkle metoder når tilgjengelig innhold skrumper.
Rundt år 2000 dukket DVD’en opp og skapte en liten revolusjon, i 2006 fulgte Blu-ray. Begge selvfølgelig digitale lagringsmedier, men de er fortsatt fysiske objekter. Det var ikke lenger like lett å tape. Det var mulig å brenne en DVD, men de digitale sperrefunksjonene kompliserte det hele. At det var mulig å omgå disse er et faktum, men mitt utgangspunkt var og er at kopiering/nedlasting skal skje lovlig. Men fortsatt var utbudet stort gjennom det som fortsatt ble kalt videobutikker og etter hvert gjennom salg på nett. Eksempelvis var den for lengst nedlagte butikken i Filmens hus en strålende kilde til norske titler, utenlandsk kvalitetsfilm og historiske dypdykk. Fortsatt var det mye som manglet, men noen av oss levde i en slags tanke om at det nye formatet ville fungere som bøker og kunne samles fysisk i et hyllesystem og at digitalisering og utgivelse av filmarv og kvalitet ville øke med tiden. Fortsatt var det lett å holde seg orientert, se mye, få dekket behovene i forbindelse med forelesninger og undervisning.
DISKETTSTASJONEN SOM FORSVANT, OG …
Det er lenge siden jeg hadde en PC med diskettstasjon (for unge lesere: bruk google). Det er også ganske lenge siden jeg kastet et par store poser med disketter jeg en gang trodde jeg gjorde lurt i å lagre. De fleste VHS’ene har gått samme vei. Og nå; Min nye PC har ingen skuff for DVD … foreløpig intet stort problem, jeg har en liten spiller jeg tar med meg, riktignok mer tungvint enn en fast stasjon, og i heimen har jeg en større modell, ergo tenker jeg at forsyningen likevel er god, men skal ikke tenke så mye lenger før jeg ser alvoret.
… DVD- OG Blu-ray, FORMATET SOM FORSVINNER.
At produsentene av den nye generasjon lette, bærbare datamaskiner faser ut spillere på sine maskiner er siste spiker i kisten. Unge mennesker strømmer. DVD og Blu-ray er snart like interessant som LP’er og CD’er, kun for de som vil ta vare på samlingen sin og holde avspillingsutstyr i orden så lenge det er mulig. Jeg gjør også det, men har ikke lagt i en CD på flere år.
Jeg strømmer musikken jeg vil høre, og her ligger i alle fall en del av Pluto begravet. Gjennom en strømmetjeneste får jeg tilgang til omtrent alt jeg er interessert i, gammelt som nytt (minus klassisk musikk som ennå har et stykke å gå). Og som jeg selv erfarer og som Marius Øfsti har dokumentert i filmens særegne verden: Alt for mange aktører har alt for lite. Vi ser konturer av et håpløst prosjekt. Derfor er fortsatt tilgangen på DVD og Blu-ray – i egen og andres hyller, hos de få gjenværende butikkene og bibliotekene så viktig. Her finnes filmer umulig å hente gjennom strømmetjenester.
EN VARSLET KRISE
Men, min smule fortsatte tilgang til DVD/Blue-ray er en trøst med økende bismak. Det vi nå møter gikk for alvor opp for meg etter en prat med Leif Brynildsen, AV-ingeniør ved filmskolen. Han har i samarbeid med biblioteket på HINN (Høyskolen Innlandet) lagt en strategi for så lenge som mulig å være oppdatert på og ha tilgang til DVD-/Blu-ray spillere. Nå er vi der vi var i VHS-barndommen, at man leide kassett med spiller (boks). Biblioteket har anskaffet små spillere låntakerne får utlevert sammen med DVD/Blu-ray. Men Brynildsen er også klar på at dette pr. definisjon bare er en begrenset brannslukning. Huset vil uansett brenne ned, og det ganske snart.
Biblioteket på HINN har nærmere 20 000 (tyvetusen) titler på DVD/Blu-ray. Her finnes mainstream, men også en rekke andre varianter innen kort-, dokumentar og spillefilm. Ved siden av å dekke Høyskolens generelle behov, er samlingen bygget opp for spesielt å ivareta det TV-fagutdanningen og Filmskolen trenger. Her har studentene lånt filmer etter behov, tatt dem med seg til undervisningsrom eller hjem og sett dem via en dertil egnet spiller i MAC eller PC … nå, historie. Da gjenstår lånespillere, noen få i felles visningsrom og kino, ved siden av private hjem … så lenge det varer.
Men er dette egentlig et problem? Strømmetjenester er uten tvil framtiden, og selv om man i disse digitale tider skal være forsiktig med å spå noe som helst, er strømming neste steg i utviklingen.
Det er selvfølgelig ikke strømming i seg selv som er problemet, men innhold og distributør, eller sagt på en annen måte; mangel på distributører med et kulturelt ansvar for innhold. Når spillerne som tar DVD/Blu-ray kun har museal interesse, – hvor mye av innholdet i hyllemeterne med DVD/Blu-ray ved biblioteket på HINN (og all verdens andre bibliotek og hyller) er å gjenfinne i strømmeuniverset? Sikkert en god del, men jeg er også rimelig sikker på at en vesentlig større del ikke er tilgjengelig. Viktige titler som er en del av vår kulturelle identitet, vår generelle historie og vår filmhistorie. Bak begrepet viktige titler ligger også titler som tilsynelatende ikke er så viktige, men som er mer enn verdifulle i sitt tidskoloritt og som underlag for vår forståelse av trender, retninger og helhet. De skal også være tilgjengelige.
STRØMMING – ET KULTURELT STATLIG ANSVAR
Jeg vet at rettigheter er spredd på langt flere i filmsammenheng enn i musikkbransjen, og ser at et Spotify for film ligger langt fram i tid, selv om det bør være et uttalt mål.
Et godt eksempel på en god strømmeplattform nær filmbransjen er NRK. De ivaretar det de selv produserer, og der rettighetsspørsmålene er løst ligger program/filmer lett tilgjengelig i «spilleren». I informasjonsboksen besvares ofte spørsmålet om tilgjengelighet med: Alltid tilgjengelig. Herlig! Denne strømmetjenesten er forutsigbar og god. Selv bruker jeg ofte tjenesten, spesielt i forbindelse med undervisning rundt dokumentarfilm. Det ligger mye god egen- eller co-produsert dokumentar i systemet, lett tilgjengelig. Og det langsiktige perspektivet gir forutsigbarhet. Brukervennlighet gjør det enkelt å klargjøre klipp og sekvenser til undervisning, eller ren kulturopplevelse
Tenk om vi hadde hatt slik tilgang til alle titlene i biblioteket på HINN? Og da er vi ved kjernen. Nasjonalbiblioteket, Filminstituttet og Kulturdepartementet bør, – nei … må sette seg ned og finne en løsning, i første omgang for det som er produsert i Norge.
All film – det være seg kort, lang, bred eller smal – som har finansiering (hel- eller delfinansiert) gjennom statlig tilskudd, må gjøres tilgjengelig via en strømmetjeneste, forslagsvis organisert av Nasjonalbiblioteket og/eller Filminstituttet.
I dag gjøres hele prosessen – fra opptak, via etterarbeid til visning – digitalt. Det betyr at det er få komplikasjoner med å legge ut årgangsplattformer av en samlet norsk filmproduksjon i en strømmetjeneste. Jeg er ikke naiv. Her er mange komplikasjoner av opphavsrettslig karakter, men bruk fantasien. Et tenkt eksempel: Årgang 2017 ville inneholdt en katalog med samtlige filmer satt opp etter kategori: Kort-, dokumentar-, spillefilmfilm, etc. I år 1 (2018) etter produksjonsåret vil dette kanskje mest fungere som et leksikon, hvor bare noen få filmer er klargjort for strømming. Over tid vil så årgangen langsomt fylles opp ettersom rettigheter endres/løper ut. Dette kan gå langsomt, eller raskere, ut fra hvordan man innretter rettighetssystemer tilpasset en digital strøm. For her må det også helt sikkert tenkes nytt.
I denne sammenheng finnes et før og etter også. Før og etter digital tidsregning. Det ligger fortsatt mye analogt materiale som bør digitaliseres. Ergo bør man også bygge bakover fra «år 0» – bygge opp digitale årganger basert på den analoge historien. La meg være litt personlig. Med novellefilmen «Reisen» vant jeg den første prisen ved kortfilmfestivalen (Teamfilm, 1982). Den møtte strålende kritikker. Selv har jeg en vaklete VHS-kopi, og tror kanskje Nasjonalbiblioteket har en 16mm-kopi og ditto 1¨C-variant. Denne, sammen med en rekke andre kollegaers filmer fra nær steinalder bør selvfølgelig også tas vare på og gjøres tilgjengelig
Dagens idioti bør i alle fall ikke fortsette. Milliarder investert i et kort øyeblikks eufori, før lyset slukkes, døren låses og nøkkelen kastes. Det holder ikke å si at dette er umulig. Vi er nødt til å finne systemer tilpasset den verden vi lever i, i alle fall om vi vil kalle oss en kulturnasjon.
… og mens jeg avslutter disse skriveriene leser jeg i Aftenposten om bokforlagene som ikke klarer å samle tre strømmetjenester for lydbøker til en. Det er det samme som å snu ryggen til framtiden. Vendt samme vei står foreløpig også filmbransjen.
Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter.
All film som finansieres gjennom statlig tilskudd må gjøres tilgjengelig via én strømmetjeneste, forslagsvis organisert av Nasjonalbiblioteket og/eller Norsk Filminstitutt, mener Jan Toreg. I dag er vesentlige deler av den norske filmarven i praksis utilgjengelig, og statlige kulturmilliarder renner ut i sanden uten annet formål enn øyeblikket.
Foto: Koselig med peis – serien som nesten er umulig å oppdrive
Som gjestelærer og foreleser ved Den norske filmskolen på Lillehammer er jeg storforbruker av eksempler og klipp fra film- og tv-universet; lange filmer, korte filmer, serier, nye og gamle.
Marius Øfsti har gjennom flere artikler på rushprint.no pekt på hvor vanskelig tilgjengelig selv ny norsk kinofilm er etter sin (ofte alt for) korte visitt på kino, og – ikke minst – hvor spredt de titlene som finner et liv på VOD-tjenestene er. Dette er på mange måter et ferskvareproblem, men også et symptom på noe større og langt mer alvorlig: Statlige kulturmilliarder som, etter sitt korte filmatisk pust, renner ut i sanden uten annet formål enn øyeblikket. Og i vår tid blir som kjent øyeblikkene kortere og kortere. Mangel på historisk kontekst, eller historieløshet, om vi vil, er et av problemene som oppstår når kildene mørklegges og blir utilgjengelige. For oss som underviser, forsker eller har egeninteresse av å følge regissører, tidsepoker, linjer og sammenhenger i filmhistorien, er det også et fysisk og praktisk problem.
PEISEN SOM (NESTEN HAR) SLUKNET
Materialet til tv-serien Koselig med peis (Tordenfilm AS, 2011), er tilgjengelig på filmskolen til bruk i undervisning. Koselig med peis, er svært bra, interessant og litt annerledes. At den i det norske tv-serieuniverset vil ha en solid plass når historien skal skrives, er hevet over tvil.
Jeg har med stor glede brukt materiale fra serien til øvelser i dialogklipp på filmskolen. DVD-utgaven var mitt utgangspunkt for jobbing i forkant, og til utplukk av sekvenser jeg ville bruke. Etter kurset ga jeg bort DVD-boksen til et par av studentene. Jeg kunne jo greit skaffe meg en ny ved neste korsvei …
Men så enkelt var det ikke. Da jeg for et knapt år siden skulle i gang med samme opplegg var DVD/Blu-ray ikke å oppdrive. Platekompaniet var utsolgt. Den var tatt ut av sortimentet, ville ikke komme inn igjen og var derfor heller ikke mulig å bestille. Ingen biblioteker nær meg hadde den, ingen strømmetjenester, ikke Filmarkivet og i bruktbutikkene var det ingen napp å få. I ettertid har jeg oppdaget at NRK-butikken, som har den svimlende sum av 34 titler i katalogen over DVD/Blu-ray, har noen få eksemplarer igjen på DVD (Blu-ray er utsolgt).
Ok, jeg løste det via biblioteket på filmskolen. Denne lille historien er bare et bilde på noe, et symptom. Koselig med peis er tross alt bare 7 år gammel – det blir neppe lettere å finne serien når nye 7 år har gått – kanskje heller ikke på biblioteket? Det kommer jeg tilbake til.
Slik kan vi ta tittel for tittel, film for film, kort eller lang, dokumentar eller fiksjon – de fleste forsvinner (les: blir utilgjengelige for allmenheten). At de fleste forhåpentligvis arkiveres hos Nasjonalbiblioteket er bra, men løser ikke denne artikkels tema. Riktignok eksisterer noen en tid i strømmesystemet. De mest populære titlene er fortsatt tilgjengelig på DVD-Blu-ray, det lages såkalte klassikerserier og Filmarkivet har noe, spesielt kort- og dokumentarfilm, men helheten er som Marius Øfsti peker på; du må lete blant mange aktører og et detektiv-gen er ikke å forakte.
FYSISKE MEDIERS PARADOKS
Folk som er genuint opptatt av filmkultur, som vil ta dykk ned i historien, nær eller fjern – og vi som jobber på premissene jeg nevner i innledningen, er avhengig av en tilgjengelighet som i dag ikke er god nok, og som (på tross av det) dessverre ser ut til å bli vesentlig dårligere i nær framtid. Men, la meg først gå litt tilbake i tid.
Nei da, vi savner ikke til VHS-kassetten, men paradoksalt nok ga epoken da VHS var på sin høyde, et langt bedre og bredere tilbud enn i dag. I tillegg var det enkelt å tape (ta opp) programmer og filmer fra all verdens tv-kanaler. Og nei, jeg har ikke glemt rettighetsspørsmålene. At de er langt bedre tatt vare på i dag bak all verdens digitale sperrer og koder er i utgangspunktet svært bra, men vi er i ferd med å kaste ungen ut med badevannet.
Ved siden av arbeidet som aktiv filmarbeider, har jeg helt siden 1970-tallet jobbet med undervisning ved forskjellige læresteder. Jeg bygget i sin tid opp et funksjonelt og stort eksempelarkiv på VHS. Noe var kjøpt i videosjappene (de beste hadde et fantastisk utvalg), noe fikk jeg fra produsenter og en god del tapet fra tv. «Ut på tur» hadde jeg med kassett-kofferten min. Her lå eksemplene enten som filmer i sin helhet, eller spolt fram til startpunkt for visning. Tungvint i forhold til dagens små digitale tastetrykk, men med en portefølje som var utrolig mye lettere å skaffe enn dagens. Det hjelper nødvendigvis ikke med enkle metoder når tilgjengelig innhold skrumper.
Rundt år 2000 dukket DVD’en opp og skapte en liten revolusjon, i 2006 fulgte Blu-ray. Begge selvfølgelig digitale lagringsmedier, men de er fortsatt fysiske objekter. Det var ikke lenger like lett å tape. Det var mulig å brenne en DVD, men de digitale sperrefunksjonene kompliserte det hele. At det var mulig å omgå disse er et faktum, men mitt utgangspunkt var og er at kopiering/nedlasting skal skje lovlig. Men fortsatt var utbudet stort gjennom det som fortsatt ble kalt videobutikker og etter hvert gjennom salg på nett. Eksempelvis var den for lengst nedlagte butikken i Filmens hus en strålende kilde til norske titler, utenlandsk kvalitetsfilm og historiske dypdykk. Fortsatt var det mye som manglet, men noen av oss levde i en slags tanke om at det nye formatet ville fungere som bøker og kunne samles fysisk i et hyllesystem og at digitalisering og utgivelse av filmarv og kvalitet ville øke med tiden. Fortsatt var det lett å holde seg orientert, se mye, få dekket behovene i forbindelse med forelesninger og undervisning.
DISKETTSTASJONEN SOM FORSVANT, OG …
Det er lenge siden jeg hadde en PC med diskettstasjon (for unge lesere: bruk google). Det er også ganske lenge siden jeg kastet et par store poser med disketter jeg en gang trodde jeg gjorde lurt i å lagre. De fleste VHS’ene har gått samme vei. Og nå; Min nye PC har ingen skuff for DVD … foreløpig intet stort problem, jeg har en liten spiller jeg tar med meg, riktignok mer tungvint enn en fast stasjon, og i heimen har jeg en større modell, ergo tenker jeg at forsyningen likevel er god, men skal ikke tenke så mye lenger før jeg ser alvoret.
… DVD- OG Blu-ray, FORMATET SOM FORSVINNER.
At produsentene av den nye generasjon lette, bærbare datamaskiner faser ut spillere på sine maskiner er siste spiker i kisten. Unge mennesker strømmer. DVD og Blu-ray er snart like interessant som LP’er og CD’er, kun for de som vil ta vare på samlingen sin og holde avspillingsutstyr i orden så lenge det er mulig. Jeg gjør også det, men har ikke lagt i en CD på flere år.
Jeg strømmer musikken jeg vil høre, og her ligger i alle fall en del av Pluto begravet. Gjennom en strømmetjeneste får jeg tilgang til omtrent alt jeg er interessert i, gammelt som nytt (minus klassisk musikk som ennå har et stykke å gå). Og som jeg selv erfarer og som Marius Øfsti har dokumentert i filmens særegne verden: Alt for mange aktører har alt for lite. Vi ser konturer av et håpløst prosjekt. Derfor er fortsatt tilgangen på DVD og Blu-ray – i egen og andres hyller, hos de få gjenværende butikkene og bibliotekene så viktig. Her finnes filmer umulig å hente gjennom strømmetjenester.
EN VARSLET KRISE
Men, min smule fortsatte tilgang til DVD/Blue-ray er en trøst med økende bismak. Det vi nå møter gikk for alvor opp for meg etter en prat med Leif Brynildsen, AV-ingeniør ved filmskolen. Han har i samarbeid med biblioteket på HINN (Høyskolen Innlandet) lagt en strategi for så lenge som mulig å være oppdatert på og ha tilgang til DVD-/Blu-ray spillere. Nå er vi der vi var i VHS-barndommen, at man leide kassett med spiller (boks). Biblioteket har anskaffet små spillere låntakerne får utlevert sammen med DVD/Blu-ray. Men Brynildsen er også klar på at dette pr. definisjon bare er en begrenset brannslukning. Huset vil uansett brenne ned, og det ganske snart.
Biblioteket på HINN har nærmere 20 000 (tyvetusen) titler på DVD/Blu-ray. Her finnes mainstream, men også en rekke andre varianter innen kort-, dokumentar og spillefilm. Ved siden av å dekke Høyskolens generelle behov, er samlingen bygget opp for spesielt å ivareta det TV-fagutdanningen og Filmskolen trenger. Her har studentene lånt filmer etter behov, tatt dem med seg til undervisningsrom eller hjem og sett dem via en dertil egnet spiller i MAC eller PC … nå, historie. Da gjenstår lånespillere, noen få i felles visningsrom og kino, ved siden av private hjem … så lenge det varer.
Men er dette egentlig et problem? Strømmetjenester er uten tvil framtiden, og selv om man i disse digitale tider skal være forsiktig med å spå noe som helst, er strømming neste steg i utviklingen.
Det er selvfølgelig ikke strømming i seg selv som er problemet, men innhold og distributør, eller sagt på en annen måte; mangel på distributører med et kulturelt ansvar for innhold. Når spillerne som tar DVD/Blu-ray kun har museal interesse, – hvor mye av innholdet i hyllemeterne med DVD/Blu-ray ved biblioteket på HINN (og all verdens andre bibliotek og hyller) er å gjenfinne i strømmeuniverset? Sikkert en god del, men jeg er også rimelig sikker på at en vesentlig større del ikke er tilgjengelig. Viktige titler som er en del av vår kulturelle identitet, vår generelle historie og vår filmhistorie. Bak begrepet viktige titler ligger også titler som tilsynelatende ikke er så viktige, men som er mer enn verdifulle i sitt tidskoloritt og som underlag for vår forståelse av trender, retninger og helhet. De skal også være tilgjengelige.
STRØMMING – ET KULTURELT STATLIG ANSVAR
Jeg vet at rettigheter er spredd på langt flere i filmsammenheng enn i musikkbransjen, og ser at et Spotify for film ligger langt fram i tid, selv om det bør være et uttalt mål.
Et godt eksempel på en god strømmeplattform nær filmbransjen er NRK. De ivaretar det de selv produserer, og der rettighetsspørsmålene er løst ligger program/filmer lett tilgjengelig i «spilleren». I informasjonsboksen besvares ofte spørsmålet om tilgjengelighet med: Alltid tilgjengelig. Herlig! Denne strømmetjenesten er forutsigbar og god. Selv bruker jeg ofte tjenesten, spesielt i forbindelse med undervisning rundt dokumentarfilm. Det ligger mye god egen- eller co-produsert dokumentar i systemet, lett tilgjengelig. Og det langsiktige perspektivet gir forutsigbarhet. Brukervennlighet gjør det enkelt å klargjøre klipp og sekvenser til undervisning, eller ren kulturopplevelse
Tenk om vi hadde hatt slik tilgang til alle titlene i biblioteket på HINN? Og da er vi ved kjernen. Nasjonalbiblioteket, Filminstituttet og Kulturdepartementet bør, – nei … må sette seg ned og finne en løsning, i første omgang for det som er produsert i Norge.
All film – det være seg kort, lang, bred eller smal – som har finansiering (hel- eller delfinansiert) gjennom statlig tilskudd, må gjøres tilgjengelig via en strømmetjeneste, forslagsvis organisert av Nasjonalbiblioteket og/eller Filminstituttet.
I dag gjøres hele prosessen – fra opptak, via etterarbeid til visning – digitalt. Det betyr at det er få komplikasjoner med å legge ut årgangsplattformer av en samlet norsk filmproduksjon i en strømmetjeneste. Jeg er ikke naiv. Her er mange komplikasjoner av opphavsrettslig karakter, men bruk fantasien. Et tenkt eksempel: Årgang 2017 ville inneholdt en katalog med samtlige filmer satt opp etter kategori: Kort-, dokumentar-, spillefilmfilm, etc. I år 1 (2018) etter produksjonsåret vil dette kanskje mest fungere som et leksikon, hvor bare noen få filmer er klargjort for strømming. Over tid vil så årgangen langsomt fylles opp ettersom rettigheter endres/løper ut. Dette kan gå langsomt, eller raskere, ut fra hvordan man innretter rettighetssystemer tilpasset en digital strøm. For her må det også helt sikkert tenkes nytt.
I denne sammenheng finnes et før og etter også. Før og etter digital tidsregning. Det ligger fortsatt mye analogt materiale som bør digitaliseres. Ergo bør man også bygge bakover fra «år 0» – bygge opp digitale årganger basert på den analoge historien. La meg være litt personlig. Med novellefilmen «Reisen» vant jeg den første prisen ved kortfilmfestivalen (Teamfilm, 1982). Den møtte strålende kritikker. Selv har jeg en vaklete VHS-kopi, og tror kanskje Nasjonalbiblioteket har en 16mm-kopi og ditto 1¨C-variant. Denne, sammen med en rekke andre kollegaers filmer fra nær steinalder bør selvfølgelig også tas vare på og gjøres tilgjengelig
Dagens idioti bør i alle fall ikke fortsette. Milliarder investert i et kort øyeblikks eufori, før lyset slukkes, døren låses og nøkkelen kastes. Det holder ikke å si at dette er umulig. Vi er nødt til å finne systemer tilpasset den verden vi lever i, i alle fall om vi vil kalle oss en kulturnasjon.
… og mens jeg avslutter disse skriveriene leser jeg i Aftenposten om bokforlagene som ikke klarer å samle tre strømmetjenester for lydbøker til en. Det er det samme som å snu ryggen til framtiden. Vendt samme vei står foreløpig også filmbransjen.
Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter.
