Filmen handler om en dramatisk hendelse som skaper konflikt mellom to familier. Regissør Thomas Wangsmo forteller at historien ikke er basert på en virkelig hendelse, men inspirert av en hverdagslig situasjon.

– Historien er inspirert av en situasjon som oppstår mange ganger hver vinter, som heldigvis ikke har fullt så dramatiske konsekvenser som i filmen. Men det var jo en situasjon det var veldig nærliggende å skrive om da jeg først og fremst var ute etter et dramatisk premiss som lot meg gå dypt inn i karakterene. Jeg er som oftest interessert i å fortelle karakterdrevne historier, og da er et dramatisk premiss av denne typen en god inngang til å gjøre det, sier han.

Filmen er en lavbudsjettproduksjon på 1.6 millioner kroner. Wangsmo mener små budsjetter setter kreativiteten i gang.

– Med et begrenset budsjett blir man tvunget til å tenke kreativt. Jeg har tenkt mye på dette, og snakket mye med min tidligere produsent om at selv om vi fremover ønsket å jobbe med mer midler, ønsker jeg meg ikke et større budsjett enn det jeg absolutt trenger. Dette for å unngå at en film blir presset inn i en ramme hvor den ikke hører hjemme. Og det er klart at mye av den visuelle stilen i Inn i mørket delvis har kommet til gjennom budsjettet.

Wangsmo har selv skrevet manus, og designet fra starten av en historie som ville la seg gjennomføre med begrensede midler.

– Et lite budsjett er kun én faktor når det kommer til valg av estetikk i filmen. I og med at jeg har skrevet selv, så er dette en historie som fra starten av ble skrevet for et budsjett i den størrelsesorden vi endte opp med – jeg skrev en historie som ville nyte godt av et visuelt uttrykk som lot seg gjennomføre med et lavt budsjett. I tillegg har jeg jobbet mye med fotograf Patrik Säfström for å finne frem til det riktige uttrykket. Vi hadde god dialog både før og under innspillingen, og vi var åpne på settet for å finne de riktige løsningene, forteller han.

– Noe av bakgrunnen for det visuelle uttrykket er at det er en film som hviler veldig mye på skuespillet, og skuespillet er den viktigste komponenten. Da blir det viktig – og riktig – å la scener utspille seg i totalbilde hvor skuespillerne kan jobbe på en organisk måte. Det gir publikum en helt annen nærhet til innholdet enn det en oppklippet stil ville gjort, legger han til.

Regissøren forteller at etterarbeidet med filmen ble fordelt ut over flere arbeidsperioder, og at det var en prosess som ga stor frihet.

– Filmen ble spilt inn i november/desember 2010. Det sammenfalt akkurat med da den intense kuldeperioden satt inn, og kulden varte ut hele den 19 dager lange innspillingsperioden. Det er etterarbeidet vi har brukt lengst tid på siden vi ikke jobbet kontinuerlig med dette. Som klipper – i tillegg til manus og regi – har det gitt meg en frihet til å klippe meg til et punkt, for så ta en pause før en ny runde med klipping. Vi klippet filmen i tre-fire bolker, noe jeg mener har vært veldig nyttig, sier han.

Wangsmo er glad i klippeprosessen, men er også klar over fallgruvene ved å inneha både klipp og regi i et prosjekt.

– Klipping er noe jeg liker veldig godt, men jeg kunne også gjerne tenke meg å jobbe sammen med en klipper. Men jeg vil alltid være aktiv i klippeprosessen, som regissører flest. Akkurat på denne filmen var det en nødvendighet at jeg klippet. Hvis vi skulle hyret inn en klipper hadde det ikke vært mulig å gjennomføre prosjektet innenfor budsjettrammene. Samtidig er jeg klar over farene ved å inneha alle oppgavene – at du ikke klarer å distansere seg nok fra materialet eksempelvis – men det føler jeg ikke at jeg har noe problem med, forteller han.

– En ting jeg er glad for at jeg fikk gjort – noe som kanskje kunne vært en utfordring ved å jobbe med en annen klipper – er å beholde den dvelende estetikken og de lange bildene. De var viktige for å skape det tempoet som er i filmen, legger han til.

Wangsmo sier at det er befriende for en regissør å kunne skyte digitalt, og at han verken tar prøvetagninger eller øver med skuespillerne på forhånd under innspillingen. Som eksempel forteller han en anekdote fra innspillingen.

– En scene jeg husker veldig godt er når karakteren Svein (Fridtjov Såheim) bærer en sykkel på skuldrene opp en gate. Scenen ble filmet fra en varebil som kjørte foran. Det var veldig kaldt, og det var vanskelig å få hele koreografien til å stemme. Veien var vanskelig å få sperret siden vi var et lite crew. Etter hvert ble Fridtjov relativt irritert når vi måtte ta tagning på tagning fordi lyspæren i lampen tok kvelden gang på gang siden det var så kaldt. Det ble en minneverdig kveld, men det gikk veldig fint. Jeg føler at vi fikk det helt perfekt til slutt siden vi også fikk en bil inn i bakgrunnen av scenen som ikke tilhørte oss. Den passet perfekt inn bak Fridtjov, og ble et effektivt tilskudd til scenen. Du kan se på Fridtjov at han er forbannet, men det skal han også være i den scenen, erindrer han.

– Jo flere tagninger man tar jo større sannsynlighet for at noe slikt skjer, og da blir det en befrielse å kunne skyte digitalt. Det gjør at selv en lavbudsjettfilm har råd til å gjøre tagninger så lenge man holder seg innenfor skjemaet. Det digitale formatet gjør det til en befrielse å jobbe med skuespillere. Jeg jobber nå slik at jeg ikke gjør prøvetagninger lenger med mindre scenen innebærer mye koreografi. Selve skuespillet trenger man ikke prøve på lenger, fordi hvis det plutselig klikker kan man bare la kameraet gå på alle forsøk. Jeg øver heller ikke med skuespillere i forkant av innspillingen. Hvis scenen er satt opp riktig får man genuine reaksjoner, og da er det de første tagningene som er best. Det å ha øvd for mye kan jobbe mot deg, det samme med mange tagninger, avslutter han.

Inn i mørket trailer: