Det gamle økosystemet for filmfinansiering har kollapset, men vi har ikke bygd et nytt. Bør Norge, som Sør-Korea, bruke kulturen mer aggressivt i markedsføringen av nasjonens næringsliv? Frederick P. N. Howard og Åse Kringstad gjør seg noen tanker etter den dystopiske rammen rundt årets åpningskonferanse i Haugesund.
Hva skjer med eget åndsverk når KI har vært en del av arbeidsprosessen? I andre delen av sitt innlegg oppsummerer Fredrik Graver sentrale problemstillinger knyttet til bruk av KI og tar til orde for å opprette et utvalg som snarlig kan komme fram til retningslinjer for bransjen.
NFI kan ikke alene lage en veiledning for bruk av KI. Vi må bringe sammen utdanninger, offentlige instanser, produksjonsselskap, bransjeorganisasjoner og mange flere for å møte disse utfordringene — en felles styrke som gjør det umulig for myndighetene å ignorere, mener Fredrik Graver ved Den norske filmskolen.
Behandlingen av Nic Osborne er ikke bare et lite gjennomarbeidet og uakseptabelt avslagsbrev – det er en diskrimineringssak, skriver Elisabeth Sjaastad, leder av Norsk filmforbund. NFI bør foreta en systematisk gjennomgang av egen praksis, mener hun.
Vi skal drive kultur både i bredden og i de smalere segmentene, skriver Espen Pedersen i Film & Kino om kinorepertoaret. – I løpet av høsten håper og tror jeg at norske filmer kommer til å prege listene langt mer enn i dag.
Så får vi altså nok et forvaltningsorgan – stikk i strid med etablert regional filmpolitikk. Istedenfor maktspredning har vi fått maktkonsentrasjon. Hvordan skal bransjen nå komme seg ut av uføret, spør Sigmund Elias Holm.
Uten klasseperspektiv får vi aldri virkelig bredde i det norske filmlandskapet, mener regissør Martin T. B. Thomas.
– Jeg ønsker alle samtaler om hvordan NRK og bransjen sammen kan fortsette å ta modige og nødvendige valg, hjertelig velkommen, skriver dramasjef Marianne Furevold-Boland i sitt svar på Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens innlegg. – Evnen og viljen til å satse på det uforutsigbare er en sentral del av vårt mandat – og vårt arbeid.
Vi skal heie fram våre filmfortellere som vinner priser internasjonalt. Men bak de røde løperne finner vi en bransje som er nede i knestående, skriver Frederick P. N. Howard.
NFIs mangfoldspanel i Cannes framstår mer som et uttrykk for strategisk posisjonering enn et reellt ønske om strukturell endring. De flotte ordene om mangfold står i kontrast til virkeligheten for mange minoritetsgrupper her hjemme, mener filmskaper Carl Georg Rødsten.
Jan Dalchow kommenterer siste ukens debatt her på Rushprint.no og mener det er gode utsikter for endring i Norsk filminstitutts saksbehandlingspraksis.
Jeg har null problemer med at vi ikke nådde opp i konkurransen med «Affeksjonsverdi», selv om vi hadde ferdig manus, skriver produsent Thomas Robsahm. Det er viktig å ha åpenhet for unntakene for å ivareta kunstnerisk frihet og mangfold.
At vi fikk tilskudd fra NFI uten manus var en viktige forutsetning for at jeg kunne gå gang med min film «Vi er her nå» på den måten jeg ville, forteller Mariken Halle. Vi trenger flere innganger til det å lage film – med og uten ferdig manus. Men da må NFI selvsagt være tydelig på det i sine retningslinjer.
Transparens krever innsyn – også i det som har skjedd før. Jan Dalchow mener det gjenstår ubesvarte spørsmål i debatten med Norsk filminstitutt om klare retningslinjer, og etterlyser stemmen til bransjens fagforeninger.
Tilbakemelding fra bransjen viser at det er et stort ønske om mer fleksibilitet fra NFIs side. Vi jobber mot dette målet, samtidig som vi skal oppfylle strenge forvaltningsrettslige krav, skriver Terez Hollo-Klausen i sitt svar til Jan Dalchow.
Skal fleksibilitet i tilskuddssystemet være et verktøy, må den forvaltes åpent. Det er først da vi virkelig kan snakke om et virkemiddelapparat i utvikling – i tillitens retning. Jan Dalchow kommenterer innlegget fra avdelingsdirektør Terez Hollo-Klausen i Norsk filminstitutt.
