Det gamle økosystemet for filmfinansiering har kollapset, men vi har ikke bygd et nytt. Bør Norge, som Sør-Korea, bruke kulturen mer aggressivt i markedsføringen av nasjonens næringsliv? Frederick P. N. Howard og Åse Kringstad gjør seg noen tanker etter den dystopiske rammen rundt årets åpningskonferanse i Haugesund.
Foto fra settet på «Pørni», en av få norske serier som har holdt koken i nedgangstider.
Årets filmpolitiske konferanse i Haugesund ble rammet inn av et dystopisk blikk på teknologi og geopolitikk, og ga oss ærlige diskusjoner om de store problemene filmbransjen står i, før politikere og organisasjoner fikk avslutte «gildet» med både fremtidstro og erkjennelser av kulturens viktighet. Senere på kvelden kunne Lubna Jaffry fra scenen bekrefte at ministeren har hørt vår klagesang, forstår vår bekymring og følger med fra tårnet.
Likevel føles det som om vi står midt i en større kamp, kunstnerisk, ideologisk og politisk. Filmens posisjon som samfunnskraft er truet. Techno-kapitalistene er i ferd med å vinne en stillingskrig om den audiovisuelle kunsten. De tar publikums tid, tapper annonseinntekter, og etterlater oss mindre kultur, svakere fellesskap og pulveriserer vår nasjonale identitet.
Det store spørsmålet er: Hva gjør vi med at filmen opplever en kunstnerisk gullalder, og en systemisk krise, på samme tid?
På overflaten ser alt strålende ut. Vi får priser, festivaljubel og internasjonal hyllest. Men bak overskriftene er tilstanden alvorlig. Produsentene mangler finansiering. Distributørene tvinges til for store investeringer. Kinoene skriker etter flere brede filmer. Krona har ramlet mot euro. Og stadig flere beslutninger fattes utenfor Norge.
Samtidig har reklamemarkedet kollapset, serieboomen lagt seg, lønnsveksten presset budsjettene og den offentlige støtten per film stått stille i femten år.
Vi står midt i en perfekt storm: teknologisk disrupsjon, endret publikumsadferd og en offentlighet som knapt har tid til kultur.
Fem faktorer peker seg ut:
Oppsummert: Det gamle økosystemet, med offentlig støtte på den ene siden og kommersielle inntekter fra reklame, TV og kino på den andre, har kollapset. Og vi har ikke bygd et nytt.
Ingen løsninger er enkle eller smertefrie. Men vi må våge å stille de ubehagelige spørsmålene:
Skal tech-selskapene og infrastrukturen reguleres strengere, pålegges å reinvestere i norsk innhold, eller skattlegges hardere?
Skal vi lage færre filmer, men med større budsjetter, og dermed halvere bransjen for å gi de gjenværende bærekraft? Generelt lønnskutt?
Kan vi invitere næringslivet tettere inn, som i idretten? Burde Colosseum hete Equinor Kino, og produktplasseringen bli mer vulgær?
Forvalter vi pengene effektivt nok, eller kan vi automatisere og forenkle deler av både det nasjonale og regionale virkemiddelapparatet?
Bør NRK og redaksjoner som mottar pressestøtte pålegges mer ansvar for kulturformidling? Eller bør NRK pålegges samme investering i film som andre europeiske kringkastere?
Skal vi ha en filmfondmilliard som nytt politisk mål? Det ville hjulpet mye. Men KUD alene kan ikke, og skal ikke, redde oss fra fremtiden.
Bør Norge, som Sør-Korea, bruke kulturen mer aggressivt i markedsføringen av nasjonens næringsliv?
Mye av dette svir. Men alternativet er verre: Et marked uten bærekraft munner ut i en bransje uten fremtid.
Luis Buñuel kalte sine memoarer Siste sukk, erindringer fra filmens århundre. I 2025 kan vi ikke ta et siste sukk. Filmen er for viktig. Den holder oss samlet når kriser rammer, minner oss om hvem vi er, og gir oss mot til å forestille oss en fremtid.
Vi skal ikke stå med lua i hånda. Alle på konferansen erkjenner at bransjen er i krise. Kulturdepartementet kan ikke løse den alene. Men en ny filmmelding, en filmfondmilliard og et nytt digitalt kompass ville gitt oss ny navigasjonsevne og sårt trengt hjelp til omstilling.
Kultur er beredskap.
I en tid der «move fast and break things» styrer både Silicon Valley og stormaktenes cyberkrig, må vi tørre å ta kampen. Ikke for bransjens skyld alene, men for fellesskapet. For det norske. Og for det menneskelige.
Frederick P. N. Howard er produsent. Åse Kringstad er leder i Virke Produsentforeningen.
Det gamle økosystemet for filmfinansiering har kollapset, men vi har ikke bygd et nytt. Bør Norge, som Sør-Korea, bruke kulturen mer aggressivt i markedsføringen av nasjonens næringsliv? Frederick P. N. Howard og Åse Kringstad gjør seg noen tanker etter den dystopiske rammen rundt årets åpningskonferanse i Haugesund.
Foto fra settet på «Pørni», en av få norske serier som har holdt koken i nedgangstider.
Årets filmpolitiske konferanse i Haugesund ble rammet inn av et dystopisk blikk på teknologi og geopolitikk, og ga oss ærlige diskusjoner om de store problemene filmbransjen står i, før politikere og organisasjoner fikk avslutte «gildet» med både fremtidstro og erkjennelser av kulturens viktighet. Senere på kvelden kunne Lubna Jaffry fra scenen bekrefte at ministeren har hørt vår klagesang, forstår vår bekymring og følger med fra tårnet.
Likevel føles det som om vi står midt i en større kamp, kunstnerisk, ideologisk og politisk. Filmens posisjon som samfunnskraft er truet. Techno-kapitalistene er i ferd med å vinne en stillingskrig om den audiovisuelle kunsten. De tar publikums tid, tapper annonseinntekter, og etterlater oss mindre kultur, svakere fellesskap og pulveriserer vår nasjonale identitet.
Det store spørsmålet er: Hva gjør vi med at filmen opplever en kunstnerisk gullalder, og en systemisk krise, på samme tid?
På overflaten ser alt strålende ut. Vi får priser, festivaljubel og internasjonal hyllest. Men bak overskriftene er tilstanden alvorlig. Produsentene mangler finansiering. Distributørene tvinges til for store investeringer. Kinoene skriker etter flere brede filmer. Krona har ramlet mot euro. Og stadig flere beslutninger fattes utenfor Norge.
Samtidig har reklamemarkedet kollapset, serieboomen lagt seg, lønnsveksten presset budsjettene og den offentlige støtten per film stått stille i femten år.
Vi står midt i en perfekt storm: teknologisk disrupsjon, endret publikumsadferd og en offentlighet som knapt har tid til kultur.
Fem faktorer peker seg ut:
Oppsummert: Det gamle økosystemet, med offentlig støtte på den ene siden og kommersielle inntekter fra reklame, TV og kino på den andre, har kollapset. Og vi har ikke bygd et nytt.
Ingen løsninger er enkle eller smertefrie. Men vi må våge å stille de ubehagelige spørsmålene:
Skal tech-selskapene og infrastrukturen reguleres strengere, pålegges å reinvestere i norsk innhold, eller skattlegges hardere?
Skal vi lage færre filmer, men med større budsjetter, og dermed halvere bransjen for å gi de gjenværende bærekraft? Generelt lønnskutt?
Kan vi invitere næringslivet tettere inn, som i idretten? Burde Colosseum hete Equinor Kino, og produktplasseringen bli mer vulgær?
Forvalter vi pengene effektivt nok, eller kan vi automatisere og forenkle deler av både det nasjonale og regionale virkemiddelapparatet?
Bør NRK og redaksjoner som mottar pressestøtte pålegges mer ansvar for kulturformidling? Eller bør NRK pålegges samme investering i film som andre europeiske kringkastere?
Skal vi ha en filmfondmilliard som nytt politisk mål? Det ville hjulpet mye. Men KUD alene kan ikke, og skal ikke, redde oss fra fremtiden.
Bør Norge, som Sør-Korea, bruke kulturen mer aggressivt i markedsføringen av nasjonens næringsliv?
Mye av dette svir. Men alternativet er verre: Et marked uten bærekraft munner ut i en bransje uten fremtid.
Luis Buñuel kalte sine memoarer Siste sukk, erindringer fra filmens århundre. I 2025 kan vi ikke ta et siste sukk. Filmen er for viktig. Den holder oss samlet når kriser rammer, minner oss om hvem vi er, og gir oss mot til å forestille oss en fremtid.
Vi skal ikke stå med lua i hånda. Alle på konferansen erkjenner at bransjen er i krise. Kulturdepartementet kan ikke løse den alene. Men en ny filmmelding, en filmfondmilliard og et nytt digitalt kompass ville gitt oss ny navigasjonsevne og sårt trengt hjelp til omstilling.
Kultur er beredskap.
I en tid der «move fast and break things» styrer både Silicon Valley og stormaktenes cyberkrig, må vi tørre å ta kampen. Ikke for bransjens skyld alene, men for fellesskapet. For det norske. Og for det menneskelige.
Frederick P. N. Howard er produsent. Åse Kringstad er leder i Virke Produsentforeningen.
