Foto: Hva betyr egentlig NFI-direktør Kjersti Mo sine flotte ord om mangfold i Cannes? (fotokred: NFI)
Norsk filminstitutt inviterte på mandag til panelsamtalen «The Future is Diverse: Building Sustainable Pathways for Inclusive Cinema» under Marché du Film i Cannes, det såkalte markedet i Cannes. Initiativet er viktig – institusjonens direktør Kjersti Mo understreket behovet for å beskytte og styrke mangfoldsarbeidet i en tid hvor mange trekker seg tilbake.
Panelet besto av én hvit norsk leder, én europeisk akademi-leder, én afro-karibisk regissør og én afrikansk filmprodusent. Det var ingen representanter med asiatisk bakgrunn, verken fra Norge eller Europa, som deltok. I en samtale som eksplisitt handlet om eierskap til historier og strukturelle barrierer, er fraværet av én av Europas største minoritetsgrupper påfallende. Det gjenspeiler mange av hullene i det norske mangfoldsarbeidet. Kjønnsbalansen er kanskje blitt bedre, men for mange minoriteter gjenstår det mye før det er balanse i dette regnskapet.
Manglende statistikk, manglende språk
NFIs egen rapport «Mangfold i norsk film» (2019) nevner ikke sør- eller sørøstasiatiske grupper én eneste gang. I den oppdaterte «Innholdsmangfold i norske filmer og serier» (2024) slås hele Asia sammen med Midtøsten i kategorien “Asia inkludert Midtøsten”. Det blir dermed umulig å vite hvor mange burmesere, vietnamesere eller filippinere som faktisk finnes foran eller bak kamera, og enda vanskeligere å identifisere deres fravær.
Dette er et kjent grep i statistisk likestillingsarbeid: Ved å samle ulike grupper under brede etiketter, blir spesifikke erfaringer og fravær usynlige.
NFIs talentprogram UP 2.0 og tiltaket Mangfoldsfilm er rettet mot underrepresenterte grupper i filmbransjen. Likevel er det, basert på offentlig tilgjengelig informasjon, ingen deltakere med sør- eller sørøstasiatisk bakgrunn i disse programmene. Programmet er altså åpent for alle, men i praksis er noen fortsatt utenfor. Er det mangel på søkere, eller mangel på anerkjennelse?
Den tause minoriteten
Vi med bakgrunn fra Øst- og Sørøst-Asia, enten vi er adopterte, husholdningsarbeidere, barn av innvandrere eller kunstnere, blir ofte oppfattet som “modellminoriteter”: lydige, pliktoppfyllende, velintegrerte. Og nettopp derfor: ikke politisk relevante. Men dette er en farlig og feilaktig antagelse.
Vi opplever eksotifisering, strukturell taushet og kulturell ekskludering, men vi møter sjelden gjenklang i norske debatter om rasisme, likestilling eller mangfold.
Ifølge «NOU 2011:14 Bedre integrering» er personer med innvandrerbakgrunn, inkludert øst- og sørøstasiater, kraftig underrepresentert i norske medier, både som ansatte og som kilder. Mangelen på rollemodeller gjør det vanskelig å løfte fram egne perspektiver i offentligheten.
En rapport fra Norges forskningsråd om religionspluralisme viser også at religionene til mange sør- og sørøstasiatiske grupper, som buddhisme og hinduisme, knapt vies oppmerksomhet i norsk samfunnsforskning, sammenlignet med islam.
Til tross for at sør- og sørøstasiatiske grupper utgjør en betydelig del av befolkningen, er deres tilstedeværelse i litteratur, scenekunst og visuell kunst nesten fraværende. Det finnes få dokumenterte eksempler på kunstnere fra disse miljøene som mottar støtte, oppmerksomhet eller plass i institusjonelle satsinger. Dette fraværet er ikke tilfeldig. Det er et tegn på systematisk ekskludering.
Symbolpolitikk eller reell inkludering?
Når NFI, under verdens største filmfestival, samler et panel om fremtidens inkluderende filmindustri – og ikke én asiatisk stemme får plass, fremstår det som det stikk motsatte av inkluderende praksis. Det ligner mer en strategisk posisjonering enn et reelt ønske om strukturell endring.
Ekte inkludering handler ikke bare om hvem man snakker om, men hvem man faktisk inviterer inn i rommet. Hvis NFI vil være ledende i Europa på mangfold, må også vi, som aldri helt har passet inn i den etablerte fortellingen, få være med. Mangfold må utvides. Det er ikke bare et moralsk imperativ, men en kulturell nødvendighet.
Carl Georg Rødsten er regissør og medeier i produksjonsselskapet Kakofoni.