Det er virkelig godt å se at flere løfter denne debatten – først Mariken Halle, og nå Thomas Robsahm. Tusen takk! Ja, selvfølgelig må det være rom for både prosjekter med og uten tradisjonelt manus. Fleksibilitet og kunstnerisk frihet. Der er vi helt enige.

Men ingen skal behøve å gjette seg fram til hva som gjelder. Når Norsk filminstitutt (NFI) åpner for unntak – enten det handler om manuskrav eller andre formalia – må det selvfølgelig komme klart fram. Søkere må vite hva som er mulig, og hvordan de skal forholde seg. Dette burde være enkelt å rydde opp i.

Thomas Robsahm skriver at alle søkere har anledning til å gå i dialog med konsulent, og at det i slike samtaler noen ganger avtales hva som faktisk godtas som manus. Det er langt fra gitt at alle vet at denne typen dialog i det hele tatt er mulig – eller at det er trygt å utfordre kravene. Uten klar informasjon fremstår kravene som absolutte, og man kan ende opp med å ikke søke, levere feil – eller få avslag på formalia. Det er ikke reell kunstnerisk frihet – det er et system som belønner de som kjenner spillets regler utover lett tilgjengelig informasjon.

Robsahm forklarer at et treatment kan være så gjennomarbeidet at det i praksis kan vurderes på linje med ferdig manus. Det er jeg helt enig i – men da må det også stå klart og tydelig at et slikt dokument faktisk kan godtas som en gyldig del av søknaden. I dag finner vi ingen slik definisjon. Ikke på nettsidene. Ikke i retningslinjene. Ikke i saksbehandlingsreglene. Det åpner for usikkerhet og forskjellsbehandling.

Jeg er helt enig med Robsahm i at vi også må se nærmere på søknader som er avvist på formalia, ikke bare på hvem som får støtte uten ferdig manus. For å forstå hvordan praksisen faktisk fungerer, må vi få innsyn i hvordan unntakene brukes. Det ene kaster lys over det andre.

Min kritikk har aldri vært rettet mot Trier & Co, eller mot NFIs kunstneriske vurdering som gjorde at Affeksjonsverdi nådde opp. Poenget mitt har hele veien vært å få på plass tydelige og rettferdige retningslinjer, tilpasset den fleksibiliteten NFI selv sier de ønsker.

Mariken Halle peker på noe helt sentralt: Ikke alle filmer kan – eller bør – utvikles på samme måte. At hennes film Vi er her nå fikk støtte uten tradisjonelt manus allerede i 2019, viser igjen at fleksibilitet finnes i systemet fra langt tilbake.

I Neo-utviklingsordningen er det tydelig formulert at manuskravet kan fravikes. Et godt eksempel. Det burde være like lett å rydde opp i retningslinjene for andre ordninger også. NFI har sin prosess, vi kan forvente endringer i august – og det er bra. Men noen mindre justeringer burde kunne gjøres med en gang.

For øvrig: Da jeg ba om innsyn i NFIs Saksbehandlingsregler for tilskudd etter kunstnerisk vurdering, fant jeg kun krav om manus, obligatorisk – ingen unntak. NFI opplyser at dokumentet sist ble oppdatert i april 2019, og at noe av innholdet er utdatert. De viser derfor også til nettsidene for ordningene og til siden «Slik saksbehandler NFI», men jeg har lett – og finner ingen omtale av manus-unntak der heller.

NFI skriver også at de har en intern håndbok for tilskuddsforvaltning – en dynamisk veileder med spørsmål og svar om saksbehandlingspraksis. Jeg har bedt om innsyn i den også. Kanskje står det noe der?

Uansett er det gledelig at vi nå har fått synliggjort hvor fleksibelt støttesystemet faktisk kan være – mer enn mange av oss har trodd. Det gir håp. Nå må fleksibiliteten bare bli helt tydelig. Ikke i fotnoter. Ikke i e-poster. Ikke kanskje i dynamiske håndbøker du må be om innsyn i.

Vi trenger et system som tydelig gir rom for ulike måter å lage film på. Ikke glem det neste gang du søker. Ja, du kan søke uten ferdig manus.

Jan Dalchow er regissør.