Jeg har produsert tre av Joachim Triers filmer, men har ikke vært involvert i hans nyeste film Affeksjonsverdi (foto), som nå er utgangspunkt for debatten om Norsk filminstitutts (NFI) praksis i behandlingen av produksjonssøknader. Jeg har heller ingen bindinger verken til ham eller produksjonsselskapet Mer Film som fikk tilskuddet.

Jan Dalchow har i flere innlegg i Rushprint (og senere Subjekt) tatt til orde for at NFI har brutt egne regler når de har gitt tilskudd filmer på basis av treatment, og ikke manuskript. Videre at dette har foregått som en «skjult praksis» og med «hemmelige unntak». 

Et treatment er filmfortellingen i sin helhet minus dialog. Ofte på rundt 40-50 sider. Altså ikke «kort», som Dalchow skriver. Dette mellomstadiet, etter synopsis og før ferdig manus, går gjerne gjennom mange runder for å løse dramaturgiske utfordringer før selve manuset skrives ut med dialog. Når et treatment er virkelig godt, skal det mye til for at ikke et ferdig manus også blir det. Derfor er det mulig for finansiører å gå inn i enkelte prosjekter uten helt ferdig manus. Også NFI, etter min mening.

Når konsulenten på NFI vurderte den totale søknaden fra Mer Film på prosjektet Affeksjonsverdi som det sterkeste i søknadsbunken selv om filmfortellingen foreløpig manglet tradisjonelt manus, så vil jeg tro det var fordi kombinasjonen av søkernes track record, gjennomføringsevne og selve filmfortellingen var så overbevisende at andre søknader med fullt manus ikke nådde opp i den runden. 

Dalchow skriver selv: Jeg mener det i enkelte tilfeller kan være fornuftig å bruke skjønn og fravike standardkrav, slik man gjorde i Triers tilfelle. Men det problematiske er at dette ikke fremkommer tydelig i retningslinjene. Det står ikke at unntak kan gjøres, eller at konsulentene kan vurdere prosjekter uten at alle formelle krav er oppfylt.

Da er vi altså enige om at det ikke er noe problem at Trier & co har fått tilskudd. Problemet er de som eventuelt har fått avslag på formalia, eller som ikke visste at de kunne levert noe annet enn et ferdig manus. 

Det står imidlertid ingenting om krav til manus i NFIs retningslinjer, slik Dalchow skriver. Derimot er manus ett av flere dokumenter som må leveres i søknad. Men det står ingen definisjon på hvilken lengde eller format et manus skal ha. Dersom en filmskaper f.eks. ønsker at all dialog skal improviseres under opptak, skal da NFI likevel kreve at dialogen er med i manus – fordi i motsatt fall er det «urettferdig» overfor andre søkere?

Det står heller ingenting om at det ikke er lov å bruke sunn fornuft. Alle prosjekter som har fått tilskudd til utvikling er i dialog med konsulent. At det i denne dialogen i enkelte tilfeller blir avtalt hva som kreves som manus for å bli vurdert i konkurranse med andre søkere, mener jeg ikke kvalifiserer til definisjonen «skult praksis» eller «hemmelige unntak». Tvert om, så har alle søkere anledning til å gå i dialog med konsulent. 

I den søknadsrunden Affeksjonsverdi fikk tilskudd hadde jeg selv en søknad inne. Vi leverte tradisjonelt manus og ellers en solid søknad som også inkluderte en kort pilot. Regissøren har laget flere filmer enn Trier og har i likhet med produksjonsselskapet bunnsolid track record. Likevel har jeg null problemer med at vi ikke nådde opp i konkurransen med Affeksjonsverdi som kunne vise til fersk track record (for regissøren) med pris i hovedkonkurransen i Cannes, samt to Oscarnominasjoner (bl.a. for beste manus) for forrige film (Verdens verste menneske). I tillegg vurderte åpenbart konsulenten deres treatment som mer overbevisede enn vårt manus i den søknadsrunden. Ettertiden har også vist at det ikke var noen stor risiko ved å gi tilskudd til prosjektet på det stadiet. Affeksjonsverdi er i hovedkonkurransen i Cannes hvor filmen har blitt vurdert blant tett på 3000 påmeldte filmer. Det bør vi alle sette pris på, og se som en verdi for hele bransjen.

Dersom andre har fått søknader avvist på formalia fordi de ikke har levert tradisjonelt manus, så er det så klart svært uheldig praksis av NFI. Men det er jo dette Dalchow bør fokusere på. At noen har fått urettmessig avslag, betyr ikke at de som har fått tilskudd fortjener å bli «hengt ut» for sine rettmessige tilskudd. Dalchow bør etterlyse en oversikt over de som har fått avslag – ikke de som har fått tilskudd. 

NFI vil, som varslet, snarlig endre praksis slik at vi ikke blokkerer prosjekter med regelrytteri. Alle vet at gode filmer kan bli til på flere enn én måte. Bare unntaksvis uten tradisjonelt manus, kanskje. Men det er viktig å ha åpenhet for unntakene for å ivareta kunstnerisk frihet og mangfold. 

Thomas Robsahm er produsent.