Det er veldig bra at Terez Hollo-Klausen, avdelingsdirektør i NFI med ansvar for kunstnerisk vurdering, utvikling og publikum, går aktivt inn i denne debatten med åpenhet og vilje til endring. Når NFI nå erkjenner behovet for tydeligere retningslinjer og justeringer i praksis, sender det et viktig og nødvendig signal. Planene om bedre informasjon og veiledning før neste søknadsrunde for produksjon av spillefilm etter kunstnerisk vurdering er også lovende skritt i riktig retning.

Men når NFI sier at tidligere praksis «ikke vil være relevant lenger», oppleves det som en måte å unngå å gjøre rede for det som faktisk har skjedd. Før man innfører noe nytt, bør man være åpen om det gamle – ikke late som det aldri fant sted.

La meg derfor minne om bakgrunnen for denne debatten: Et innlegg fra tidligere NFI-konsulent Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Rushprint i fjor. Der kom det fram at Joachim Triers Cannes-aktuelle film Affeksjonsverdi – som fikk 20 millioner i støtte – ble innvilget på bakgrunn av et såkalt treatment, altså en kort beskrivelse av handling og struktur. Ikke et ferdig manus, slik regelverket krever.

NFI har siden bekreftet at det over tid er gjort unntak fra egne krav, uten at dette har vært kjent for søkerne. I Rushprint ble det forklart som bruk av skjønn i tråd med «etablert saksbehandlingspraksis» – altså sedvane.

Da bør det også være mulig å få innsyn i hvordan denne sedvanen faktisk har vært praktisert. Spørsmålene jeg tidligere har stilt er fortsatt høyst relevante:

– Hvilke prosjekter har fått unntak fra kravene?

– Hva slags unntak er det snakk om?

– Hvor lenge har dette pågått?

– Har det skjedd systematisk – eller tilfeldig?

– Er det de mest etablerte som har fått størst fleksibilitet?

Handler dette bare om unntak fra kravet til manus under ordningen «Produksjon av spillefilm etter kunstnerisk vurdering» – eller har også andre krav i denne og andre ordninger vært gjenstand for unntak?

Uten klare svar er det vanskelig å forstå hvorfor noen slipper gjennom, mens andre blir avvist på formelle feil. Det skaper usikkerhet – og svekker tilliten til saksbehandlingen. La oss få slippe å spekulere.

Det handler om likebehandling. Hvis fleksibilitet skal være en del av verktøykassen, må den forvaltes åpent og etterprøvbart. Da må vurderinger og unntak dokumenteres og kommuniseres.

Å avvise tidligere praksis som «ikke lenger relevant» gjør det vanskelig å lære av den – og bidrar til å lukke en nødvendig dialog. Det etterlater også inntrykk av at man helst vil videre uten flere spørsmål.

NFI sier at man nå vurderer to løsninger: Enten innføres løpende søknadsbehandling fra januar 2026 for Produksjon av spillefilm etter kunstnerisk vurdering, eller så justeres retningslinjene for å tydeliggjøre hvilket materiale som kan danne grunnlag for kunstnerisk vurdering.

Løpende frister høres ut som et fornuftig grep. Men hvis årsaken til at man tidligere ved enkelte anledninger så bort fra manuskravet var at produsenter ikke rakk å ferdigstille det før fristen – kan man ikke bare si det rett ut? Er det dét dette handler om? Eller handler det også om andre forhold?

Vil NFI nå gjennomgå og tydeliggjøre retningslinjene for flere ordninger – om hva som faktisk kreves, og hva som ikke gjør det, for kunstneriske vurderinger? Og gjelder dette også andre vurderinger?

NFI har et ansvar for å sikre rettferdig behandling og transparens. Det krever mer enn justeringer framover – det krever også innsyn i det som allerede har skjedd.

Jeg håper fortsatt på tydelige svar – og at reell åpenhet også inkluderer fortiden.

Forøvrig savner jeg andre stemmer i denne dialogen. Filmarbeidernes beste venn og vaktbikkje Norsk filmforbund, Norske filmregissører, Produsentforeningen i Virke – med flere. Dette handler direkte om deres medlemmers rettigheter og muligheter.

Fagforeningene bør kreve en bred gjennomgang og en tydeliggjøring av hvordan slike unntak har blitt praktisert. Når praksisen for hvordan støtteordninger tolkes og håndheves har vært uklar – og skjult – påvirker det hele det profesjonelle feltet. Dersom noen har fått unntak som andre ikke har visst var mulige, betyr det at konkurransen om midler ikke har vært reell og likeverdig.

Den legendariske og kraftfulle filmkunstneren Svend Wam beskriver en opplevelse med pengebevilgningsmakta i boka «Snurp igjen smella», om vurdering av en søknad om filmstøtte fra 1978:

«Det er godt skrevet – det er driv og kraft. Men alle påstandene da! Alle beskyldningene, alle insinuasjonene. Hva med dem? Mener dere at det er så galt?? Kjente toneganger fra våre nappetak med pengebevilgningsmakten. …da skrev vi et rasende brev hvor vi fortalte utvalget hvor hårreisende ‘tjukke de var i hue’ om de ikke nå kom med de nødvendige midler. Så da kom penga.»

Vi har blitt mer profesjonelle. Nå skjer alt bak lukkede dører.

Det trengs ikke lenger et rasende brev. Bare et treatment.

Jan Dalchow er dokumentarfilmskaper og tidligere filmkonsulent.