At vi fikk tilskudd fra NFI uten manus var en viktige forutsetning for at jeg kunne gå gang med min film «Vi er her nå» på den måten jeg ville, forteller Mariken Halle. Vi trenger flere innganger til det å lage film – med og uten ferdig manus. Men da må NFI selvsagt være tydelig på det i sine retningslinjer.
Foto fra «Vi er her nå»: Iselin Shumba, Guro Bruusgaard, Eden Gaim Width og Petter Width Kristiansen
Jan Dalchow etterlyser flere stemmer og mer innsyn i hvilke andre prosjekter som har fått tilskudd fra Norsk filminstitutt (NFI) uten å søke med manus. Vår film Vi er her nå, produsert av Alternativet Produksjon, er et eksempel på en sånn film. Vi fikk utvikling og produksjonsstøtte fra konsulent Ståle Stein Berg i NFI gjennom ordningen for kunstnerisk vurdering i perioden 2017 – 2019. Filmen mottok totalt 1 097 500 kroner i utviklingsstøtte som vi filmet store deler av filmen for, og 2 200 000 kroner i produksjonsstøtte til å filme det siste, og til å gjøre etterarbeidet. Det eksisterte ikke et manus på forhånd.
Ingen av de fire langfilmene jeg har laget til nå har hatt et manus før vi har begynt. Jeg har hatt lister med ideer, tekster der jeg nærmer meg filmens tema, men ikke et utskrevet manus. Jeg har gått på skoler der vi ble oppfordret til å selv forske i hva film kan være og der vi fikk utdelt et kamera hver i første klasse. «Kamerapennan!» sa lærerne. Jeg ble vant til å filme, klippe og se på det jeg hadde filmet for så å gå ut å filme igjen. Selve skrivearbeidet skjer i klippen hvor det å høre nøye gjennom all improvisert dialog og komponere filmen er et veldig tidkrevende (men spennende!) arbeid.
Da vi søkte støtte hos NFI hadde vi mine to tidligere langfilmer å vise til, der vi hadde filmet med denne metoden. Vi hadde dessuten filmet flere scener som viste filmens stil og tone. Vi søkte et utviklingsbeløp til å filme noen flere scener som var beskrevet, så grovklippet vi dem før vi søkte en ny utviklingsrunde til å filme mer.
Mye at motivasjonen med å starte Alternativet var å komme i kunstnerisk praksis og ikke bli fast i lange utviklingsrunder som ikke ble til filmer. Derfor var dette en måte å jobbe på som garanterte at pengene som ble gitt til prosjektet ble til film. Dette skrev vi også om i denne artikkelen i Rushprint der det også kommer frem at «Vi er her nå» ikke hadde et ferdig manus da vi søkte. Vi forteller også alltid åpent om dette når vi underviser. Oppfordrer studenter og nye filmskapere til å finne sin egen måte å lage film på og være ærlige om hvordan deres egen prosess ser ut. Ikke prøve å tilpasse seg det man tror en konsulent vil ha. Tilskuddssystemene bør tilpasse seg skaperne og ikke omvendt.
Det er veldig problematisk, som Jan Dalchow og Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen har påpekt her på Rushprint, at det står noe i portalen, men så gjøres det unntak uten at søkerne vet det. Hvis det gjøres unntak må det stå at det kan gjøres unntak. Jeg mener det er på høy tid at NFI oppdaterer søknadsportalen slik at instituttet kan støtte prosjekter som vokser frem på ulike måter.
Vi har spilt dette inn til NFI flere ganger de siste årene; at film er levende bilder og veldig ofte vokser de ut av et på forhånd skrevet manus, men det finnes også mange som jobber på andre måter og at disse ikke kan utestenges. Man må ha metodefrihet og staten kan ikke definere hvordan en kunstnerisk prosess skal se ut.
Til slutt vil jeg oppfordre oss filmskapere, manusforfattere, regissører, filmarbeidere, produsenter til å snakke mer sammen. Møtes mer, dele erfaringer og hjelpe hverandre. Jeg tror noe av grunnen til at vi har fått støtte til de filmene vi har laget har vært at vi har vært mange som har trodd på dem i den skjøre oppstartsfasen og investert vår egen arbeidstid i hverandres filmer. At finansieringen får bli et praktisk spørsmål og ikke et spørsmål om man får lov til å lage film.
Det er veldig, veldig få prosjekter som får støtte fra NFI. Hva kan vi gjøre for at flere av alle de fantastiske filmskaperne og manusforfatterne i Norge får vært i praksis og lage det de vil lage på den måten de selv vil?
Nå som de regionale filmsentrene også kan støtte lange formater, kan man se for seg flere regionale samproduksjoner slik at køen til NFI blir litt mindre? Kan man kjempe for en femdobling av midler inn i Fond For Lyd og Bilde? Kanskje bidraget fra strømmeplattformene kan gå til dette? Finnes det måter vi kan nå mer direkte ut til publikum?
I en tid der mye ved det å produsere film er under press, er det å øve seg på å samarbeide og dele det viktigste vi kan gjøre. Dele plass når det kommer flyktninger. Dele penger om noen får og andre ikke. Gi hverandre råd, låne hverandre utstyr, bytte arbeidstid med hverandre. Si i fra til NFI når det er systemer vi vil forandre, men også vite at det er vi som bestemmer om vi vil lage film eller ikke.
Mariken Halle er regissør.
At vi fikk tilskudd fra NFI uten manus var en viktige forutsetning for at jeg kunne gå gang med min film «Vi er her nå» på den måten jeg ville, forteller Mariken Halle. Vi trenger flere innganger til det å lage film – med og uten ferdig manus. Men da må NFI selvsagt være tydelig på det i sine retningslinjer.
Foto fra «Vi er her nå»: Iselin Shumba, Guro Bruusgaard, Eden Gaim Width og Petter Width Kristiansen
Jan Dalchow etterlyser flere stemmer og mer innsyn i hvilke andre prosjekter som har fått tilskudd fra Norsk filminstitutt (NFI) uten å søke med manus. Vår film Vi er her nå, produsert av Alternativet Produksjon, er et eksempel på en sånn film. Vi fikk utvikling og produksjonsstøtte fra konsulent Ståle Stein Berg i NFI gjennom ordningen for kunstnerisk vurdering i perioden 2017 – 2019. Filmen mottok totalt 1 097 500 kroner i utviklingsstøtte som vi filmet store deler av filmen for, og 2 200 000 kroner i produksjonsstøtte til å filme det siste, og til å gjøre etterarbeidet. Det eksisterte ikke et manus på forhånd.
Ingen av de fire langfilmene jeg har laget til nå har hatt et manus før vi har begynt. Jeg har hatt lister med ideer, tekster der jeg nærmer meg filmens tema, men ikke et utskrevet manus. Jeg har gått på skoler der vi ble oppfordret til å selv forske i hva film kan være og der vi fikk utdelt et kamera hver i første klasse. «Kamerapennan!» sa lærerne. Jeg ble vant til å filme, klippe og se på det jeg hadde filmet for så å gå ut å filme igjen. Selve skrivearbeidet skjer i klippen hvor det å høre nøye gjennom all improvisert dialog og komponere filmen er et veldig tidkrevende (men spennende!) arbeid.
Da vi søkte støtte hos NFI hadde vi mine to tidligere langfilmer å vise til, der vi hadde filmet med denne metoden. Vi hadde dessuten filmet flere scener som viste filmens stil og tone. Vi søkte et utviklingsbeløp til å filme noen flere scener som var beskrevet, så grovklippet vi dem før vi søkte en ny utviklingsrunde til å filme mer.
Mye at motivasjonen med å starte Alternativet var å komme i kunstnerisk praksis og ikke bli fast i lange utviklingsrunder som ikke ble til filmer. Derfor var dette en måte å jobbe på som garanterte at pengene som ble gitt til prosjektet ble til film. Dette skrev vi også om i denne artikkelen i Rushprint der det også kommer frem at «Vi er her nå» ikke hadde et ferdig manus da vi søkte. Vi forteller også alltid åpent om dette når vi underviser. Oppfordrer studenter og nye filmskapere til å finne sin egen måte å lage film på og være ærlige om hvordan deres egen prosess ser ut. Ikke prøve å tilpasse seg det man tror en konsulent vil ha. Tilskuddssystemene bør tilpasse seg skaperne og ikke omvendt.
Det er veldig problematisk, som Jan Dalchow og Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen har påpekt her på Rushprint, at det står noe i portalen, men så gjøres det unntak uten at søkerne vet det. Hvis det gjøres unntak må det stå at det kan gjøres unntak. Jeg mener det er på høy tid at NFI oppdaterer søknadsportalen slik at instituttet kan støtte prosjekter som vokser frem på ulike måter.
Vi har spilt dette inn til NFI flere ganger de siste årene; at film er levende bilder og veldig ofte vokser de ut av et på forhånd skrevet manus, men det finnes også mange som jobber på andre måter og at disse ikke kan utestenges. Man må ha metodefrihet og staten kan ikke definere hvordan en kunstnerisk prosess skal se ut.
Til slutt vil jeg oppfordre oss filmskapere, manusforfattere, regissører, filmarbeidere, produsenter til å snakke mer sammen. Møtes mer, dele erfaringer og hjelpe hverandre. Jeg tror noe av grunnen til at vi har fått støtte til de filmene vi har laget har vært at vi har vært mange som har trodd på dem i den skjøre oppstartsfasen og investert vår egen arbeidstid i hverandres filmer. At finansieringen får bli et praktisk spørsmål og ikke et spørsmål om man får lov til å lage film.
Det er veldig, veldig få prosjekter som får støtte fra NFI. Hva kan vi gjøre for at flere av alle de fantastiske filmskaperne og manusforfatterne i Norge får vært i praksis og lage det de vil lage på den måten de selv vil?
Nå som de regionale filmsentrene også kan støtte lange formater, kan man se for seg flere regionale samproduksjoner slik at køen til NFI blir litt mindre? Kan man kjempe for en femdobling av midler inn i Fond For Lyd og Bilde? Kanskje bidraget fra strømmeplattformene kan gå til dette? Finnes det måter vi kan nå mer direkte ut til publikum?
I en tid der mye ved det å produsere film er under press, er det å øve seg på å samarbeide og dele det viktigste vi kan gjøre. Dele plass når det kommer flyktninger. Dele penger om noen får og andre ikke. Gi hverandre råd, låne hverandre utstyr, bytte arbeidstid med hverandre. Si i fra til NFI når det er systemer vi vil forandre, men også vite at det er vi som bestemmer om vi vil lage film eller ikke.
Mariken Halle er regissør.
