Så fant Stortinget sitt svar på krisen i norsk filmbransje: Et nytt filmfond i Indre Østfold. I stedet for å levere på løfter om å styrke insentivordningen, de etablerte regionene, eller filmfondet i Norsk filminstitutt (NFI), får vi altså nok et forvaltningsorgan – stikk i strid med etablert regional filmpolitikk.

Indre Østfold fortjener for all del gratulasjoner for et godt lobbyarbeid, men dette bryter med alle filmpolitiske prinsipper som har vært lagt til grunn det siste tiåret. Stortinget sender regionene et signal om at hestehandler trumfer lojalitet mot filmpolitiske styringsmål.

Overraskelsen i revidert nasjonalbudsjett kommer samtidig som bransjen står i den største økonomiske og strukturelle krisen på mange år. Det skjer samtidig som politisk ledelse i Morgenbladet viser til filmforliket fra 2015 som rettesnor for en omforent filmpolitikk. Og det skjer samtidig som kulturministeren i NRK Ytring hevder at «vi gjør nok». Det skjer etter et tiår der så og si alle politiske partier har lovet en regelstyrt insentivordning – så sant de ikke selv har sittet i regjeringskontorene.

Maktspredning var et gjennomgående prinsipp i filmmeldingen fra 2015. To til tre konsoliderte regionale kraftsentre skulle gi et løft for filmbransjen utenfor det sentrale Østlandet, og ved å kombinere insentivordning og regionale midler skulle også norske filmer få en alternativ finansieringsrute utenom Norsk filminstitutt.

Ti år senere har vi fasiten. Istedenfor maktspredning har vi fått maktkonsentrasjon.

Insentivordningen har aldri vært et alternativ for norske filmer, og i tillegg har etterhåndsstøtten forsvunnet – og tatt med seg uavhengige produsenters handlekraft og risikovilje i dragsuget. Ambisjonen om noen regionale kraftsentre viste seg også å være tomme ord. Setter du passerspissen på Filmens hus i Oslo og tegner en sirkel med 50 kilometers radius, krysser du nå virksomhetsområdet til seks (!) ulike regionale filmfond og -sentre.

Det er åpenbart at styringspartiene har et skrikende behov for et filmpolitisk verksted. Politikerne skylder oss nå å ta det ansvaret på alvor.

I både Morgenbladet og NRK Ytring viser politisk ledelse til det samlede nivået på filmsatsingen – 680 millioner kroner (inkludert et trettitalls millioner til spill) – som bevis på at man gjør nok. Det er for all del mye penger, som gir bransjen et ansvar for å levere. Men de fleste vil hevde at priser i Berlin, Cannes og Sundance er nettopp det.

Sett i europeisk sammenheng, blekner dessuten beløpet raskt. Irland bruker rundt 2 milliarder kroner på filmstøtte og insentiver. Lille Island brukte over 400 millioner i 2024. Selv Storbritannia subsidierer filmproduksjon med mer skattepenger per innbygger enn Norge.

Utgangspunktet for et filmpolitisk verksted må derfor være at virkemidlene må kunne måle seg internasjonalt. Det burde være en selvfølge at norsk filmbransje har konkurransevilkår på linje med sine europeiske og britiske kolleger, og at dette må komme i tillegg til de kulturmidlene som i dag forvaltes av NFI og regionene.

I tillegg til å gjøre insentivordningen regelstyrt med 25% refusjon, burde det derfor være rimelig å tenke seg en forhøyet sats på 40% for uavhengige norske produksjoner. En slik modell ville satt oss på nivå med Storbritannia og Irlands nye insentiver, fylt tomrommet etter etterhåndsstøtten, og bidratt til filmmeldingens mål om maktspredning.

At det mest sannsynlig er fullstendig urealistisk å få til, sier det meste som kan sies om ambisjonsnivået til våre filmpolitikere akkurat nå.

Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon