Takk til Norsk filminstitutts Terez Hollo-Klausen for svaret på mitt innlegg her på Rushprint.no. Det er positivt at NFI bekrefter at det finnes en praksis for å fravike formelle krav – og at denne praksisen, som i tilfellet med tilskuddet til Joachim Triers Affeksjonsverdi, bygger på skjønn og sedvane. Det er også bra at NFI erkjenner at denne sedvanen ikke har vært reflektert i de skriftlige retningslinjene, og at man nå vurderer endringer. Sent, men godt.

Når praksis avviker fra regelverk, må det synliggjøres. Sedvane og skjønn må tåle innsyn – og stå i retningslinjene.

Dette er viktige steg mot større åpenhet og bedre kommunikasjon mellom NFI og bransjen. Jeg opplever det som et ærlig forsøk på å rydde opp, og det skal anerkjennes. Samtidig står flere sentrale spørsmål ubesvart – og en beklagelse overfor bransjen ville heller ikke vært urimelig.

Når NFI sier at skjønn har blitt brukt i tråd med «etablert saksbehandlingspraksis», altså sedvane, må det også være mulig å få innsikt i hva denne praksisen konkret har bestått i.

Hvilke andre prosjekter har fått unntak fra formelle krav? Hvilke krav er det tidligere gjort unntak for? Er det flere enn Affeksjonsverdi som har fått produksjonsstøtte uten manus? Hvor langt tilbake går denne praksisen? Hvor ofte skjer det? Gjelder det alle typer prosjekter, eller er det først og fremst de største og mest etablerte som får denne typen fleksibilitet?

Dette er ikke spørsmål stilt for å skape konflikt, men for å forstå spillereglene vi alle skal forholde oss til. Når unntak fra formalkrav er noe som skjer jevnlig, bør vi få vite det – og ikke først når noen graver det frem i ettertid. Når reglene ikke gjelder for alle, må det i det minste være tydelig hvem de ikke gjelder for – og hvorfor.

Sedvane som rettspraksis forutsetter at den er kjent, forstått og forutsigbar. Hvis den bare eksisterer internt, og ikke speiles i veiledere eller retningslinjer, så er det ikke reell sedvane – da er det vilkårlighet.

NFI skriver at det er gjort «mindre justeringer» i interne rutiner, og at man nå vurderer endringer i både formalkrav og saksbehandlingsstruktur. Det er positivt – og jeg håper dette følges opp med en faktisk revisjon av retningslinjene, slik at vi som søker støtte får et tydeligere og mer rettferdig grunnlag å jobbe ut fra. Det ville også vært nyttig å få vite noe om tidsplanen for dette arbeidet.

Jeg heier på at NFI utvikler et mer fleksibelt system. Men det må altså være fleksibilitet med åpenhet – ikke fleksibilitet bak lukkede dører. Skal NFI fravike krav, må de si det tydelig. Skal NFI bruke skjønn til å godta søknadsgrunnlag som ikke oppfyller formelle krav, må de vise hva slags vurderinger det faktisk bygger på. Og bruker NFI sedvane, så må de også dele historikken og konteksten – ellers blir det bare et ord som brukes for å dekke over at praksis og regelverk ikke stemmer overens.

Jeg tar NFI på ordet når de sier at dette arbeidet skal skje i dialog med bransjen. Men da må dialogen være konkret. Første steg bør være å gjøre praksis synlig, rydde i retningslinjene, og si tydelig hva som er absolutte krav – og hva det kan vurderes skjønnsmessig fravik fra (manus, rettigheter, kalkyle, regi-intensjon, markedsstrategi, fremdriftsplan, tidligere resultater osv.).

Til slutt vil jeg løfte igjen det jeg opplevde etter Norske filmregissørers medlemsmøte «Møt NFI-konsulentene» på Cinemateket, og etter mitt forrige innlegg i Rushprint: flere filmskapere ga uttrykk for at de satte stor pris på at mine spørsmål ble stilt – men sa samtidig at de ikke turte å gjøre det selv, fordi de hadde søknader inne.

Jeg skal ikke overdramatisere, men det sier noe om balansen i systemet. Når flere opplever at det kan være ubehagelig eller risikabelt å stille kritiske spørsmål i et åpent forum, må vi ta det på alvor – og jobbe for et klima der terskelen for å si fra er lav. Det er ikke NFI alene som skaper den kulturen, men instituttet har et stort ansvar for å bidra til å senke terskelen – gjennom konkret åpenhet og tydelige forsikringer som skaper trygghet. Ingen skal måtte føle at det hviskes om «uromakere» over kaffetrakteren, eller frykte å bli svartelistet for å stille spørsmål ved systemet. Slike tendenser må NFI selv være tydelige på at ikke aksepteres – og at det slås hardt ned på dersom de skulle oppstå.

Jeg håper vi nå er på vei mot et mer gjennomsiktig, forståelig og rettferdig virkemiddelapparat – hvor utvikling også betyr tydelighet i hva som gjelder, og hvem det gjelder for. Skal fleksibilitet være et verktøy, må den forvaltes åpent. Det er først da vi virkelig kan snakke om et virkemiddelapparat i utvikling – i tillitens retning.

Jan Dalchow er dokumentarfilmskaper og tidligere filmkonsulent ved Viken Filmsenter og Filmkraft