Foto fra onsdagens møte mellom NFI og bransjen (fotokred: Jan Dalchow).

Onsdag 2. april deltok jeg på Norske filmregissørers medlemsmøte «Møt NFI-konsulentene» på Cinemateket. Som det sto i invitasjonen: «…en unik mulighet til å få innsikt i konsulentrollen og hvordan avgjørelser blir tatt».

Det er alltid verdifullt å kunne møte konsulentene i slike fora, hvor vi som brukere kan bli bedre kjent med beslutningstakerne og ha åpen dialog. Også denne gangen opplevdes det som fruktbart. Men ett tema fremsto som åpenbart vanskelig: Når NFI gjør en skjønnsmessig vurdering og velger å fravike retningslinjene og prinsippet om likebehandling.

Dette ble tydelig da jeg stilte spørsmål om hvordan vi som søkere skal forholde oss til retningslinjene, for eksempel når det eksplisitt kreves manus – samtidig som NFI har gitt produksjonsstøtte basert på treatment alene. Jeg viste konkret til tidligere NFI-konsulent Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens innlegg i Rushprint (mars 2024), der det fremgikk at Joachim Triers prosjekt Sentimental Value fikk 20 millioner i støtte uten manus, kun med treatment.

Dette ble også den gang bekreftet av NFI i Rushprint: at det i noen tilfeller gjøres en skjønnsmessig vurdering hvor materialet som sendes inn anses som tilstrekkelig – selv uten manus.

Da jeg tok opp dette i møtet, sendte konsulent Tom Gulbrandsen umiddelbart spørsmålet videre til Terez Hollo-Klausen, avdelingsdirektør for kunstnerisk vurdering, utvikling og publikum. Hele møtet er tilgjengelig på video; mitt innlegg og spørsmål med Terez’ svar finnes fra 1:53:55 (sjekk det ut her).

Mine konkrete spørsmål var:

Kan dere si noe om dette opp mot likebehandlingsprinsippet?

Hvordan skal vi forholde oss til søknadsveilederne? Er de ment som veiledende, og ikke som et “must”?

Terez Hollo-Klausens svar er etter min vurdering unnvikende og uklart. Hun viste til at de har løpende diskusjoner om hva som står i retningslinjene om hvilke krav som gjelder og hva som bør justeres på – blant annet om manus. Hun svarte aldri direkte på spørsmålene. Konsulentene sa ingenting.

Jeg mener det i enkelte tilfeller kan være fornuftig å bruke skjønn og fravike standardkrav, slik man gjorde i Triers tilfelle. Men det problematiske er at dette ikke fremkommer tydelig i retningslinjene. Det står ikke at unntak kan gjøres, eller at konsulentene kan vurdere prosjekter uten at alle formelle krav er oppfylt.

Som Krutzkoff Jacobsen pekte på, innebærer dette et brudd med god forvaltningsskikk og prinsippet om likhet for loven. At det i tillegg dreier seg om en rekordstor bevilgning – ifølge NFI den største enkeltstøtten noensinne – gjør det desto viktigere med transparens og tydelige retningslinjer som ivaretar prinsippet om likebehandling. For ikke å snakke om at dette handler om forvaltning av offentlige midler – skattebetalernes – og ikke midler fra en privat organisasjon.

At NFI fortsatt ikke har tydeliggjort i retningslinjene at det kan foretas skjønnsmessige vurderinger, og at krav om manus ikke er absolutt, mener jeg er kritikkverdig. Det har gått over et år siden dette skjedde.

Etter at jeg minnet om dette under møtet med konsulentene, ble det tydelig at flere filmskapere satte pris på at temaet ble løftet. Men først ute på gangen etter møtet. Noen ga uttrykk for at de ikke turte stille kritiske spørsmål offentlig, fordi de hadde søknader til behandling. Det er bekymringsfullt. Vitner det om en fryktkultur vi ikke burde ha i bransjen? I løpet av møtet kom det kun fem spørsmål fra en ganske full sal – to av dem var mine. Jeg er sikker på at flere hadde noe på hjertet.

Jeg håper vi kan få bedre svar fra NFI, blant annet på:   

Hva har diskusjonene om dette i NFI det siste året handlet om? Hva har de ført til?

Hvorfor er ikke retningslinjene endret over ett år etter at dette ble kjent?

Hvorfor åpner man ikke for å tilføye at enkelte krav kan fravikes?

Var det egentlig en stor forvaltningsfeil man ikke ønsker å vedgå? Et uhell eller fast praksis?

Er det andre krav enn manus NFI kan fravike?

Hvordan kommuniserer NFI med bransjen om dette (eller ikke)?

Og hvordan kan NFI hevde at prinsippet om likebehandling er ivaretatt uten at det ryddes opp i dette?

Hvordan skal vi egentlig forholde oss til søknadsveiledere og retningslinjer per i dag? Er de forpliktende, eller bare rådgivende?

Jeg tok dette opp med Kulturdepartementet i fjor. I juni 2024 svarte de: «Departementet følger opp innspillet i den løpende etatstyringsdialogen med Norsk filminstitutt». Det kunne vært interessant å høre mer om hvordan dette faktisk ble fulgt opp.

Jeg vil presisere at jeg unner Trier og teamet hans alt godt, og gleder meg til filmen deres til høsten. Dette handler ikke om dem, men om prinsipper: rettferdighet, likebehandling og tillit til forvaltningen. Slik praksisen fremstår nå, bidrar den til forvirring og tillitsutfordringer.

Nyt våren.

Jan Dalchow er dokumentarfilmskaper og tidligere filmkonsulent ved Viken Filmsenter og Filmkraft.