Foto: NFI har gjort et unntak for Joachim Trier og Renate Reinsve til deres nye film.

Dette er en tekst om rettferdighet. Like mye som det er en tekst om virkelighet.

Mitt utgangspunkt er at det er feil å gi folk rettigheter som andre ikke har, om det er fordi  de har «for lite» eller om de allerede har «fått mer enn nok». Privilegier er privilegier, slik jeg opplever det, enten du tilhører filmeliten eller om du er en del av en minoritet i Norge. 

Jeg kommer her til å gi noen eksempler. La oss starte med Norsk filminstitutts støtteordning for filmskapere med «mangfoldsbakgrunn». Da primært forstått som skeive, etniske minoriteter og de med funksjonsnedsettelser.  

Ordningen er totalt absurd, fordi de fleste innen denne kategorien, på dette søkernivået, som oftest tilhører solid norsk middelklasse. Vi snakker ikke her om folk som lever i en slum eller som ikke har tatt del i det norske velstands- og velferdsløftet.

Det er ikke mer synd på deg om du er lesbisk og oppvokst på Majorstua, enn om du er en heterofil gutt fra Lørenskog. 

I selve ordningen ligger også et press om at du må gjøre historier «om deg selv», ut ifra din «identitet».  Eller som jeg spøker med en «utenlandsk» venn av meg; de skal kun lage «utlendingsfilmer». 

Er det noe filmkonsulentene skal ha honnør for landet rundt  er det nettopp ønsket om å få flere mangfoldsprosjekter på pulten. Men det må selvfølgelig være gode søknader, som uten problemer kan ivaretas gjennom de vanlige støtteordningene.

Vi trenger rett og slett ingen mangfoldsordning; den er nedlatende i sin natur og er direkte diskriminerende i forhold til andre søkere. 

Eliten som «minoritet».

Nå er det ikke bare mangfoldsskapere som får fordeler. Også representanter for den såkalte filmeliten har egne dører inn til NFI i Dronningensgate. 

Jeg ble overrasket da jeg på en tur innom filminstituttet hørte at produsent Yngve Sæther og regissør Dag Johan Haugerud hadde fått støtte til tre spillefilmer på rappen. 

Det hele minte meg om den gamle ordningen Nye Veier, som hadde mye fint med seg, men hvor du absurd nok var garantert produksjonsstøtte, uansett om prosjektet hadde landet eller ikke. Det gjaldt også spillefilmer.

Sæther og Haugerud fikk ikke mye støtte per film, og det hele var muligens et eksperiment. Noe annet var det med Joachim Trier og hans nye prosjekt.

Noen vil mene, og sikkert Trier og hans medforfatter Eskil Vogt med dem, at de har rett til å få produksjonsstøtte med tanke på den suksessen de har oppnådd. Og at de dermed skal slippe lettere til honningkrukka bak Den gyldne døra i Berget det blå. 

Jeg kan skjønne dem. 

Noe av det som er enerverende ved NFI for mange regissører, er denne evige naggingen på manus. At det skal være så perfekt som mulig, da som konsulenten ser det, som jo til slutt er et subjektivt syn, uansett hvor proff vedkommende er. 

Men at Trier kun leverte et treatment og fikk med seg tjue millioner hjem, er noe annet. 

Regelen ellers er at du må levere et spillefilmmanus; det står til og med svart på hvitt i NFIs søknadsprosedyrer. Selv om det kan være legitime årsaker til unntaket, er det likevel et åpenbart brudd på god forvaltningsskikk.  Og prinsippet om «likhet for loven».

Men er det så farlig da, Trier er jo en flink fyr. Og det blir sikkert en knallgod film med høye publikumstall. 

Ja, det er farlig for NFIs legitimitet, hvis det eksister en skjult praksis hvor bakgrunn, navn og suksess gir enkelte fordeler ingen andre har. 

Dette hadde vært helt greit om NFI hadde vært finansiert av næringslivet eller privatpersoner.  Men det er skattebetalerne som betaler for driften, nettopp med den forutsetningen at alle skal likebehandles. 

En systemisk feil

Min erfaring er at filmene ikke blir bedre om du gir søkerne særfordeler. Underforstått, om du gjør det lettere å få midler, eller om du går inn i en aktiv kuratorrolle. 

Det er dessverre ikke ordningene som lager god film. Filmene blir heller ikke annerledes. Det som gjør en film bedre eller annerledes, er filmskaperen. Hens personlighet uavhengig av kjønn, klasse eller etnisitet. 

Jeg er, som folk sikkert har fått med seg, kritisk til alle former for støtteordninger som ikke gjelder for alle. Det er dessverre en fare for, med den nye undersøkelsen om mangfold i film og forsoningsprosessen mellom staten og en rekke minoriteter, at dette skal eskalere og nå nye høyder. At film mest skal bli et politisk virkemiddel for alle mulige slags aktører med alle mulige slags offer-agendaer. 

Både Joachim Trier og Dag Johan Haugerud er dyktige filmskapere, hvor form og innhold går opp i sin særegne syntese. Og vi har mange gode filmskapere innen mangfoldssegmentet. 

Jeg er ikke ute etter å ta noen; verken filmskaperne, produsentene, konsulentene eller ledelsen i NFI. Dette er en systemisk «feil».  Alle ville vi gjort som Trier og Haugerud, om vi fikk sjansen. Og konsulentene gjør sitt beste for at det skal skapes god norsk film. 

Men at det nå eksisterer en praksis i NFI hvor det er mulig å dukke opp med noen ark i hånda, slenge dem på konsulentens skrivebord og strekke ut hånda, vel, det tjener verken kunsten eller….rettferdigheten. 

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper og tidligere konsulent NFI. 

Norsk filminstitutts avdelingsdirektør for Utvikling, spill og publikum, Terez Hollo-Klausen, har følgende kommentar til innlegget fra Krutzkoff Jacobsen:

«I vår søknadsveileder for produksjon av spillefilm etter kunstnerisk vurdering står det at det skal søkes med manus. I noen tilfeller har vi gjort en skjønnsmessig vurdering av søknadsgrunnlaget og kommet til at det innsendte materiale kan gi tilstrekkelig grunnlag for å gjøre en kunstnerisk vurdering av prosjektet. I tilfellet med Triers siste prosjekt (Film nr. 6) har NFI gjort en slik vurdering. Det siste prosjektet (trilogien) fra Dag Johan Haugerud ble vurdert på grunnlag av manus.»