Foto fra Gabriela Pichlers «Sove, spise, dø» – en av få arbeiderklasse-portretter i nyere nordisk film.

Kollega Carl Georg Rødstens betimelige innlegg, Tomme ord om mangfold i Cannes, står fortsatt ubesvart. Jeg tillater meg derfor å legge til en dimensjon i samtalen om mangfold og inkludering som jeg opplever at Norsk filminstitutt (NFI) også har i sin blindsone. Debatten om mangfold og inkludering i norsk film er nødvendig, men altfor ofte overser vi det mest grunnleggende: klasse.

Det er slående hvor sjelden klasse får plass i samtaler om representasjon og bredde i bransjen. Hvis vi faktisk ønsker et filmlandskap som speiler hele Norge – både i fortellingene og bak kamera – må klasse være med i bevisstheten. Uten det risikerer vi at arbeidet for bredde reduseres til et smalt og lite utfordrende spørsmål om synlige forskjeller.

Dersom mangfold reduseres til tokenisme, altså at man henter inn enkelte stemmer for synlighetens skyld uten at det endrer de strukturelle maktforholdene, risikerer vi at mangfoldsarbeidet blir en tom gest. Det gir illusjonen av inkludering uten reell forandring.

NFI sitter med makten til å avgjøre hvem som får støtte, og dermed hvem som får muligheten til å definere norsk film. Men uten et tydelig klasseperspektiv risikerer vi at instituttet opprettholder et snevert kulturelt hegemoni – til tross for snakket om mangfold. Uten en bevisst forståelse av klasse, sosioøkonomisk bakgrunn, tilgang på nettverk og kjennskap til koder – risikerer instituttet å opprettholde et kulturlandskap som speiler en snever del av landet – ofte preget av urbane (øvre) middelklassekoder, og til dels fremdeles fortalt fra Oslo vest.

Bredde i norsk film handler ikke bare om kjønn, etnisitet eller funksjonsevne. Det handler om at filmskapere med ulik klassebakgrunn, og historier som springer ut fra forskjellige klasseliv, må få plass.

Det handler om hvilke livserfaringer, kulturelle koder og språklige uttrykk som NFI lar slippe gjennom – om hvem som har tilgang til ressursene som trengs for å lage film, og hvem som opplever å bli sett og anerkjent. Skal norsk fiksjonsfilm reflektere bredden i det norske samfunnet og ha muligheten til å være kritisk og betimelig, må det gis rom for nye perspektiver – fortellinger fra ulike klasser, ulike deler av landet, og fra mennesker med ulike livsbakgrunner.

Norge er ekstremt sammensatt. Og da snakker jeg ikke primært om hudfarge eller etnisitet. Jeg snakker om klassebakgrunn, livserfaringer, språk og perspektiver. Vi er alle nordmenn – men vi kommer fra vidt forskjellige virkeligheter. Skal vi ta den virkeligheten på alvor, må vi også være villige til å utfordre hvem som til vanlig får definere hva norsk film er. Vi må også forstå at klassebegrepet i seg selv må oppdateres og gjendefineres, at kultureliten kan omtales som en egen klasse, og at vi i første omgang må anerkjenne at klasse så til de grader eksisterer i Norge idag.

Vi trenger flere stemmer som kan speile denne bredden, ikke bare nye varianter av et etablert uttrykk. Hvor er Norges Bong Joon-Ho, Claire Denis, Steve McQueen eller Brødrene Dardenne? De som forteller historier fra andre klasser og med nye perspektiver, uten å måtte tilpasse seg det kulturelle idealet fra en urban middelklasse? Hvor er filmene som utfordrer det etablerte og tar plass på egne premisser, uten å måtte tilpasse seg et snevert kulturelt ideal? Hvordan legger NFI til rette for at disse fortellingene får plass?

Ta for eksempel Groruddalen i Oslo. Der finner vi antakelig den største bredden i landet – økonomisk, kulturelt og sosialt. Likevel er det få filmer som henter historier eller filmskapere herfra. Hvor er fortellingene som verken eksotiserer eller problematiserer stedet, men som bare viser det som det er – med skjønnhet, konflikt, humor og kompleksitet? Ofte regnes allikevel Oslo som ett område – men det er mange virkeligheter i samme by, og de fleste av dem får sjelden plass i norsk fiksjonsfilm.

Hvis NFI skal bidra til faktisk bredde i norsk fiksjonsfilmlandskap, må instituttet legge til rette for kompetanse og vurderinger som fanger opp et bredere spekter av erfaringer – ikke bare i søknadsprosesser, men også i hvordan prosjekter vurderes og hvilke kunstneriske uttrykk som verdsettes.

Så mitt spørsmål til NFI er:
Vil NFI bruke sin makt til å opprettholde det kulturelle hegemoniet – eller ta ansvar for å bidra til å skape et filmlandskap med reell klassemangfold?

Martin T. B. Thomas er regissør, medeier av Para Film & Teater AS og kunstnerisk leder for ID:G (Identitet Groruddalen).