Foto: fra den røde løperen i Cannes.

Det snakkes om en gullalder i film- og tv-bransjen. Om priser, festivaljubel og internasjonale salg. Men bak overskriftene står norsk film og TV-drama i en dyp krise. Økonomisk, kreativt og strukturelt. Og selv om jeg er nesegrus i beundring av hva Affeksjonsverdi får til, og heier høylytt på prestasjonene til både Trier og Haugerud & med flere, må vi erkjenne at fundamentet, bransjen, som har gjort det mulig for våre fremste kunstnere å delta i VM, vakler. Folk har ikke jobb! 

For mens medias fokus rettes mot den røde løperen i Cannes, er det ingen som snakker om at «kanarifuglen i gruven», filmarbeiderne som lager de neste filmene, ikke lenger kvitrer. Produsentene sliter med finansiering. Distributørene sliter med å få igjen investeringene sine. Kinoene roper desperat. Reklamemarkedet svikter, både i produksjon og salg. Viaplay veltet og serie-boomen er over. Kompetanse forsvinner og dedikerte filmfolk forlater bransjen. 

Vi står altså midt i en perfekt storm: Globalisering, teknologisk disrupsjon, sviktende kronekurs, endret seer-atferd og et serie- og kinomarked i dramatisk endring. Likevel fortsetter vi å snakke om en gullalder, og selger glamourbildet i mediene. Det er naivt og det er farlig. 

Det er denne uken 10 år siden siste filmmelding og siden da har landskapet totalt endret seg. Selv om meldingens økonomiske målsetninger var tydelige, har mange i bransjen senere kritisert at strukturene som skulle sikre økonomisk bærekraft i praksis ikke ble fulgt opp tilstrekkelig. Situasjonen i dag, ti år senere, vitner om en bransje som fortsatt preges av prosjektbasert usikkerhet, svak infrastruktur og manglende helhetlig ressursstyring. 

Vi trenger en politisk erkjennelse av de enorme utfordringene vi står i. Det er ikke slik at en ny incentivordning løser det hele. Vi trenger en ny filmmelding og modernisert filmpolitikk som speiler det nye landskapet vi opererer i. En som balanserer den kunstneriske framgangen med bærekraft for produsenter, stab og kreative miljøer.

Men også mediene bør ta sin del av ansvaret. I to tiår har vi sett en systematisk nedprioritering av kultur til fordel for sport, kjendiser og influencere. Skal norsk film og fortelling ha en framtid, må den også ha en offentlighet å speile seg i. Kulturstoff må løftes frem igjen. Vi må stå sammen om noen prinsipper og slutte å løpe etter lavthengende frukt.

Dette handler ikke om nostalgi. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være. Om norske arbeidsplasser og verdier. Fortellingen om Norge.

Frederick P. N. Howard er produsent.