Norges første spillefilm, «Fiskerlivets farer», har lenge vært regnet som et filmhistorisk mysterium. Har den egentlig eksistert? Ved hjelp av nye metoder er det nå gjort sensasjonelle funn i Nasjonalbiblioteket. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av de nye funnene.
Harald Schwenzens «Pan» er på mange måter en enestående film, også i en internasjonal sammenheng, mener Gunnar Iversen. I disse dager fyller filmen 100 år. Likevel føles den overraskende moderne, ikke minst i skildringen av mannlig subjektivitet, erindring og kjærlighetens irrganger og sosiale spill.
Camilla Figenschous nye film «Nå er jeg her, jeg også», som har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder. Det er en film som er farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer, mener Gunnar Iversen.
Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer, «Bare på jobb» og «Entombed». Begge er ignorert og bortglemt, kanskje av forskjellige årsaker. Men vi trenger flere slike spillefilmer som på en røff måte og med lavt budsjett leker med komedien og grøsseren, mener Gunnar Iversen, som kom over filmene nærmest ved en tilfeldighet.
I forbindelse med at filmen nå endelig er tilgjengelig med tv-premiere på nrk.no, republiserer vi Gunnar Iversens gjennomgang av Mirko Stopars «En djevel med Harpun». Her drøfter han Stopars særegne dokumentar-trilogi og noen av utfordringene med kategorien «hybridfilm».
«Formørkelsen» er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, mener Gunnar Iversen om den prisbelønte norske filmen. Noe av det som gjør «Formørkelsen» så usedvanlig vellykket er at Urban unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren når hun bearbeider en sorg på vegne av egen oppvekst og en hel nasjon.
Fraværet av skeive hovedkarakterer og biroller i norsk film i dag er et stort tankekors. Vi mangler likevel ikke filmer som setter spørsmålstegn ved fasttømrede identiteter og som utfordrer heteronormative kjønnsrollemønstre, mener Gunnar Iversen.
Håvard Bustnes når ikke langt inn bak Giskes velregisserte maske, men hans ærlige tilnærming gjør «Trond Giske – makta rår» til en bedre film, mener Gunnar Iversen. Regissørens eget nærvær foran kamera, med mikrofonstativet klart, lar oss aldri glemme hva slags spill som foregår.
De tre filmene Elsa Kvamme har laget om 2. verdenskrig og Holocaust, er alle viktige påminnelser om at selv om tiden går består sårene og skyggene. «Ingen hverdag mer» er kanskje Kvammes beste film så langt, mener Gunnar Iversen.
Om 1957 var et vendepunkt for norsk kriminalfilm, representerer «Peter van Heeren» og «På slaget åtte» to ulike tilnærminger, mener Gunnar Iversen: på ene siden en løskokt kriminalfilm, helt på grensen til en krimkomedie, på den andre en mørkere og mer hardkokt historie om mord, begjær og alvorlige vinningsforbrytelser.
Var REMAKE.ME Unni Straumes farvel til filmen? Gunnar Iversen håper ikke det, og utpeker filmen til det mest originale selvportrettet i norsk dokumentarfilms historie. Denne uken og neste vises fem av Straumes filmer på Cinemateket, deriblant REMAKE.ME.
Portrettet er en stillferdig og ofte underkjent dokumentarsjanger, men høstens nye norske kinodokumentarer viser at den fremdeles har kraft og intensitet, mener Gunnar Iversen.
«Mind of Modernism» er Paul Tunges elegante modernistiske mottrekk der han løfter fram en type arkitektur som ofte er utskjelt. Sammen med fotograf Egil Håskjold Larsen viser han at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre, mener Gunnar Iversen om filmen som hadde premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund.
Nye formater har fått filmarven til å skrumpe inn, konstaterer Gunnar Iversen. Derfor er det fantastisk at «Gjest Baardsen» og «Liten Ida» endelig blir lett tilgjengelige for folk flest igjen. Men hvorfor er akkurat disse to filmene så viktige i norsk filmhistorie?
«Bergen – i all beskjedenhet» er en film som uforbeholdent gir seg hen til en by. Bergens mange kontraster og sosiale konflikter sopes under teppet når byen skal feires, og fortiden framstår som et tapt hjem, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen endelig premiere i den byen som også har bidratt til å gi Bergen en identitet: Oslo.
De tre i bandfamilien A-ha klarer ikke å leve sammen, men er så mye mindre på egenhånd, slik at de heller ikke klarer å leve uten hverandre. Dette er den allmennmenneskelige og tragiske klangbunnen i «A-ha – The Movie», som gir historien om de tre Oslo-guttene som blir verdensartister en egen skjør og sammensatt tone, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen internasjonal premiere på Tribeca film festival.
