Merket av en svart sol

Merket av en svart sol

«Formørkelsen» er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, mener Gunnar Iversen om den prisbelønte norske filmen. Noe av det som gjør «Formørkelsen» så usedvanlig vellykket er at Urban unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren når hun bearbeider en sorg på vegne av egen oppvekst og en hel nasjon.

I 1996 reiser Nataša Urban fra Bucuresti der hun studerer fotografi til Vukovar nordøst i Kroatia sammen med sin venninne Milena. Det er fem år etter at det langvarige Vukovar-slaget som endte i serbisk seier fant sted, men krigen er ennå langt fra over. I dag har Nataša imidlertid ingen minner fra denne reisen. Det er som om dette øyeblikket og alt som hendte på turen, er visket ut. Det er blitt helt borte for henne. Men fotografiene hun tok på reisen bærer vitnesbyrd om at hun var til stede. Det er bilder av en by i ruiner, noen venner som poserer for kameraet, og en forlatt barnevogn ved en murvegg, halvt dekket av snø. Det er venninnen Milena som nå må fortelle Nataša om alle detaljene omkring reisen de tok sammen.

Sommeren tre år senere finner en solformørkelse sted. Den er synlig også i Serbia og Kroatia. Men i motsetning til sist det var en solformørkelse i denne delen av verden, den gang det fantes et land som het Jugoslavia, er ikke folk ute på gaten med svertet glass for å se på månens gang foran solen, og feire dette helt spesielle øyeblikket. I stedet er alle innendørs. De forskanser seg bak blendingsgardiner eller henger tepper foran vinduene, fordi myndighetene har sagt på nyhetene at solens stråler er ekstra farlige akkurat når solen er formørket av månen. Når formørkelsen starter lyder luftvernsirenene. De aller fleste følger myndighetenes advarsel. Nesten alle sitter inne og venter inntil det spesielle øyeblikket er over.

Nataša Urbans prisbelønnede dokumentar Formørkelsen handler om disse øyeblikkene. Det er liv merket av en svart sol hun skildrer i sin gripende film. Den lille historien, fortellingen om hennes egen familie og hennes eget liv, speiler den store Historien, beretningen om et land som bryter sammen og som gir opphav til en blodig borgerkrig preget av overgrep, massakre og etnisk rensing. For Urban er formørkelsen en sentral metafor, et mørkt poetisk bilde som fanger inn en nasjons usunne glemsel og mangel på vilje til å minnes og gjøre opp for fortidens forbrytelser. En nasjon som velger å gjemme seg fra fortidens skygger, i stedet for å foreta det nødvendige oppgjøret som kan bringe ro og danne grunnlaget for framtiden. Nataša Urban forteller om liv som leves under en svart sol.

Det er først og fremst årene mellom de to formørkelsene i 1961 og 1999 som Urbans film handler om, men den handler også om hvordan skyggene fra borgerkrigen på 1990-tallet formørker samtiden og dagens situasjon. Det er en mørk historie, om fortielser, det fortengte og traumer, men Urban er ikke ute etter å forklare og informere om krigens årsaker. Hun vil ikke fortelle en historie om overgripere og ofre. Hun er heller ikke ute etter å dele ut skyld og finne ut hvem som var verst i krigen. Men hun vil forstå. Også for sin egen del. Hun vil forstå hvordan mennesker og en hel nasjon kan fortrenge deler av fortiden. Urban kan bare gå til sin egen familie og sin egen historie for å finne innganger til de mørke traumatiske øyeblikkene. Det er den historien hun vil kaste lys over og bringe ut av det fortrengte mørket.

Det er ikke overraskende at Formørkelsen allerede har vakt stor oppsikt internasjonalt. Nylig vant filmen hovedprisen på den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen i København, og det er sikkert ikke siste pris denne filmen vil få. Formørkelsen er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, og det er også et eksempel på hvordan norsk dokumentar fortsetter å imponere og sette spor etter seg, også internasjonalt sett. Med et stille alvor og en tilbakeholden vrede kretser Urban hvileløst omkring sitt hjemlands trauma, et trauma som også er hennes eget. Det er som et sår hun ikke kan la være å pirke på. Det er et mørkt tomrom hun vil prøve å lyse opp.

«Urbans vekt på alle de små sanselige detaljene er der ikke bare for å gi kraft til minner og samtaler, men de forsøker også å synliggjøre alt det som ikke er mulig å se direkte, men som likevel er så viktig.»

Den lille og den store historien

Nataša Urbans film åpner med bilder av månen og et stille serbisk landskap. Regissøren forteller at hun forlot Serbia for mange år siden og aldri så seg tilbake. Inntil hun på et besøk finner farens dagbok fra alle de turene han foretok til fjells og i skog og mark, også i krigsårene. Med knappe og presise ord skildrer faren sine mange vandringer i naturen og landskapene rundt stedet der de bor. Dagboken synes å tvinge Urban til å tenke på hvordan det var å vokse opp under krigen, og hvordan de mørke årene har blitt fortrengt. Hun se seg tilbake, for å forstå hvem hun selv er.

Tilsynelatende er Formørkelsen en enkel og stillferdig film om det hverdagslivet som må leves, selv om Jugoslavia rives i stykker og krigen merker alles liv. Hver gang man ser filmen åpner den seg imidlertid opp på nye måter og avdekker nye lag av mening. Det er en sammensatt film, som både forteller en mosaikk av småhistorier fra hverdagslivet til hennes egen familie og hennes venner, men det er samtidig et knippe fortellinger som avdekker mørke hull i historien og overraskende sammenhenger.

På den ene siden er det vanlige folks liv som avdekkes i beretning etter beretning i filmen. Små glimt fra mennesker som forsøker å leve som normalt selv om krigen finnes rundt dem. En slags krigshistorie fortalt nedenfra og fra sidelinjen. På den andre siden finnes landskapet, byene og alle stedene. Omgivelsene som rammer inn menneskers liv, og som formes av enkeltmenneskers valg og det livet de lever.

Som byen Begejci. Dette er byen som Urban-familien ofte dro til for å skaffe seg mat når de var fattige. Det er byen Nataša har noen av sine vakreste barndomsminner knyttet til, når hun besøkte en av bestemødrene sine. Og det er byen hennes lillebror Igor sendes til når Novi Sad bombes av NATO-fly mot slutten av krigen. Lag på lag av minner og erfaring i familien er knyttet til dette stedet. Samtidig er Begejci byen der serbiske styrker opprettet en krigsfangeleir tidlig i krigen, og stedet der mange ble utsatt for grove overgrep. En leir som senere ble jevnet med jorden for å skjule alle spor av overgrepene. Folk kom fra stedene rundt byen for å skaffe seg mursteiner fra bygningene der krigsfangene ble holdt. Og de fleste av mursteinene fra bygningen ble senere brukt for å bygge en kirke.

Slik vever Urban sammen historien om krigen med historien om hennes egen familie og stedene der de har bodd eller fremdeles lever. Krigen er ikke til stede gjennom dramatiske nyhetsbilder, men i stedet i form av små tekstplakater som forteller den store Historien. Her får vi det minimum av informasjon som er nødvendig for å forstå konteksten. Mot dette setter Urban opp en serie møter med familiemedlemmer og venninner fra oppveksten. Et tredje lag er farens dagbok. Vi hører ham lese opp de knappe dagboksnotatene, om flyktige møter, blomster i skogen, og vakre utsikter. Og datteren filmer ham mens han går de samme stiene i dag. Det er et slående dobbeltbilde av før og nå. Historien om hans mange uskyldige vandringer i skog og mark mens krigen raser, inntil det rett og slett blir for farlig å ferdes i skogen.

Hverdagsliv og krigshistorie veves sammen til en særpreget vev av fortellinger og sansninger, av strudel og snøklokker, men også av krigens lange skygger. Tid og rom smelter sammen i et stumt landskap, som bare finnes der, mens menneskenes handlinger bare flyktig påvirker omgivelsene og kastes tilbake til dem selv.

Bildene i filmen lades med en tvetydig blanding av skjønnhet og uhygge som ikke minst det usedvanlig vellykkede lydarbeidet må ta litt av æren for. Svenn Jakobsen har skapt en sitrende lyddesign som er imponerende, og den mørke ambient-musikken til komponistene Bill Gould og Jared Blum er perfekt tilpasset fortellingen om den mørke arvesynden og hvordan ulike tidsvitner ser historien nedenfra. Ivan Markovics foto er blendende vakkert, og regissørens egne super-8 opptak skaper ulike teksturer i bildene. Klipperen Jelena Maksimovic klarer også å skape en helt egen medrivende rytme, rolig og ettertenksom, men like rolig som besøket ved en aktiv vulkan kan være. Disse og mange andre bidrar til at Nataša Urbans film blir så usedvanlig vellykket og gripende. Den føyer seg sømløst inn i en liten rekke av nye norske dokumentarer som går helt egne veier.

«Den svarte solen og formørkelsen blir som et sammensatt og tvetydig poetisk bilde på mangel på fortidsbevissthet, og hvordan ønsket om å glemme blir som en stor mørk måne som ender opp med å sluke solen.»

Formørkelsens dager

Det er minne, hukommelse og historie som står i sentrum av Formørkelsen. «Husker du krigen», spør hun en av sine to bestemødre, og den gamle kvinnen svarer lakonisk: «Hvilken krig?» Og innledningsvis er det moren Lia som Nataša Urban forsøker å opprette en samtale med. Moren forventer seg noe sjokkerende, men når datteren bare vil minnes fortiden spør hun kontant: «Hvorfor er dette så interessant for deg?» Det er nesten som om ønsket om å minnes er noe mistenkelig og suspekt.

«Vi prøver alle å glemme», sier moren, og slår fast: «Hvem vil huske de dagene?» Mot slutten av filmen finner en lignende samtale sted med faren, som svarer på nesten samme måte. «Vi levde et vanlig normalt liv», sier faren Borislav om krigsårene, og når datteren pirker i fortidens sår, og tar opp folkemordet i Srebrenica, svarer faren unnvikende gang på gang. Han vil ikke tenke på detaljene. Han vil ikke huske den tiden, selv om nye massegraver stadig oppdages og mange drepte ennå ikke er funnet.

Formørkelsen er en personlig dokumentarfilm. Selv om den har en selvbiografisk kjerne, og først og fremst handler om regissørens egen familie, er det hverken en selvutleverende eller selvopptatt film. Nataša selv opptrer bare i forbifarten i bildene. Hun er så og si i utkanten av familiehistorien, selv om det er hennes egen historie som fortelles. Hun er stemmen i filmen, både i direkte forstand gjennom fortellerstemmen, og mer indirekte som den som setter bildene og lydene sammen til en helhet. Den tilbakeholdenhet hun viser gir filmen både en egen kraft og et helt eget særpreg, og føles befriende sett i sammenheng med mange personlige dokumentarfilmer der det private ofte blir for påtagelig. Det personlige er bare springbrettet i Urbans film. Hennes historie og beretningen om hennes familie er bare et eksempel av mange mulige fortellinger.

Regissøren har selv karakterisert Formørkelsen som et dokumentaressay, og filmen har noe av essay-formens prøvende, spørrende og nølende karakter, men den er samtidig like opptatt av det sanselige ved fortiden og nåtiden som å stille spørsmål. Denne blandingen av Store Spørsmål, en personlig historie, og en fokusering på sanselige detaljer er kanskje tidstypisk, ikke minst gjennom å ta i bruk elementer fra en type dokumentar som i senere år gjerne har blitt kalt sanselig dokumentar, men Urban klarer å gi fortellingen en helt egen klang og tone som er imponerende. Hun bryter opp en enkel lineær fortellerstruktur med et sanselig kamera som kjærtegner de stedene og landskapene som betyr så mye for henne selv og familien hennes. Farens skogsturer starter som en kontrast, en synliggjøring av vanlige folks trassige måte å prøve å leve som normalt selv i ekstraordinære tider, men blir etter hvert også noe mer. Kanskje en hyllest til et landskap, uavhengig av hva menneskene har gjort som befinner seg i landskapet. Et landskap som nesten er utenfor Historien.

Det er selvfølgelig fraværet av fortidsbevissthet, hullene i hukommelsen og alle ønskene om bare å glemme, som er den tematiske kjernen i Formørkelsen. Urban skildrer både en nasjon og en familie som ikke vil huske, men som bare vil glemme. De vil ikke se noen forbindelseslinjer mellom hvordan livet var før og hvordan det er i dag. Kanskje antyder Urban at dette er noe av problemet til serberne. I all nasjons- og identitetsbygging står historien og fortiden helt sentralt. Det er det vi gjerne kaller kulturarv, selve grunnmuren i et samfunn eller i et enkeltmenneskes identitet. Hva skjer når denne kulturarven er for selektiv? Når man velger bare å minnes noen hendelser, og legger andre i skyggene?

«På den ene siden peker Formørkelsen stadig mot det som filosofen Hannah Arendt i sin tid kalte ondskapens banalitet. At det er helt vanlige mennesker som kan utføre de mest grusomme og onde handlingene.»

Dokumentarfilmteoretikerne Alexandra Juhasz og Alisa Lebow skrev for noen år siden om den klassiske definisjonen av dokumentarfilm til John Grierson. I stedet for «kreativ behandling av det aktuelle» brukte de formuleringen «kreativ behandling av det usynlige (unseeable)». Det er dette usynlige som er så viktig i alles liv, alle trådene bakover i tid som henger sammen med alt som gjøres i nåtiden, som Urban synliggjør og viser fram i sin film. Og hva skjer når trådene tilbake til fortiden bare klippes av, som om fortidens hendelser aldri har funnet sted?

Urbans vekt på alle de små sanselige detaljene – minnene av en slakt, skogenes myke former, dyra på gården – er der ikke bare for å gi kraft til minner og samtaler, men de forsøker også å synliggjøre alt det som ikke er mulig å se direkte, men som likevel er så viktig. Fordi det utgjør en kulturarv som er det en fortidsbevissthet og en identitet kan bygges på. Nataša Urban og hennes mange gode medarbeidere behandler det usynlige på en spennende og kreativ måte, og gjør dermed også noen mønstre og sammenhenger tydelige for oss tilskuere.

På den ene siden peker Formørkelsen stadig mot det som filosofen Hannah Arendt i sin tid kalte ondskapens banalitet. At det er helt vanlige mennesker som kan utføre de mest grusomme og onde handlingene, og som tas over av onde hensikter. Gang på gang spør Urbans familie hvordan den grusomme borgerkrigen kunne finne sted. Hvordan kunne vanlige menn kle seg i uniformer på helgene, komme sammen i paramilitære grupper, og utføre de aller mest grusomme onde handlinger mot sine medmennesker. Mennesker som bare tilhører en annen etnisk gruppe, og som ikke har noe ansvar for fortidige overgrep. Disse menneskene er ikke banale. De har gjort sine valg. De velger ondskapen. Kanskje bare fordi mulighetene er til stede. Fordi de kan velger de ondskapen.

På den andre siden antyder Urbans film at noen mennesker har det onde i seg. Når Arendt myntet uttrykket ondskapens banalitet var det i forbindelse med rettssaken mot holocaust-byråkraten Adolf Eichmann. Arendt så bort i fra noen av rettspsykiaterne som mente at Eichmann var noe mer enn en grå kontorrotte. Han var i deres mening en sadist. Det var også en av Nataša Urbans bestefedre. I filmen snakker hun med en av sine bestemødre om hvordan den ene bestefaren opplevde en spesiell glede ved slakt og å pine dyr. Dette er en merkelig kjernehistorie i Urbans historievev. Bestefarens hadde «det» i seg, sier hans hustru, og det er åpenbart at dette er en indirekte måte bestemoren og Nataša snakker om borgerkrigen på. De som foretok overgrepene, hadde det samme «det» i seg. Bilder av slakt kommer tilbake senere i Formørkelsen, både som et bilde av helt vanlig måte å skaffe mat på og samtidig som en måte å minne om mørket som finnes i mange av oss. Kanskje i de aller fleste.

Noe av det som gjør Formørkelsen til en så usedvanlig vellykket film er at Nataša Urban ustanselig unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren. Hun vil ikke psykologisere, med lar likevel historien om en bestefar som opplevde en egen glede ved pine og slakt inngå i beretningen, og hun vil heller ikke velge side eller peke ut ofre og overgripere. Hun vender gang på gang tilbake til den svarte solen og formørkelsen som et sammensatt og tvetydig poetisk bilde på mangel på fortidsbevissthet, og hvordan ønsket om å glemme blir som en stor mørk måne som ender opp med å sluke solen.

»Formørkelsen kretser om et dobbeltbilde som både bærer på en svart sorg og kanskje også paradoksalt nok samtidig også på et nytt håp.»

Merket av en svart sol

Den bulgarsk-franske lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristeva brukte i sin tid den svarte solen som et bilde på depresjon og melankoli. Formørkelsen er for henne en nattsvart avgrunn som den som opplever depresjon kastes ned i. Det er en sorg som har utløst depresjonen, skriver Kristeva, og bare det å snakke eller skrive om denne sorgen kan kaste lys inn i det mørket som synes å oppsluke den som opplever depresjonen. Formørkelsen er Nataša Urbans sorgarbeid. Det er ikke bare et individuelt sorgarbeid, en film hun lager for å forstå hvordan hun selv har mistet deler av fortiden og fortrengt hendelser fra oppveksten, men også et sorgarbeid på vegne av en hel nasjon.

Formørkelsen kretser om et dobbeltbilde som både bærer på en svart sorg og kanskje også paradoksalt nok samtidig også på et nytt håp. Mange av hennes venner og familiemedlemmer har levd gjennom den bitre og voldsomme borgerkrigen tilsynelatende uten ytre spor av hendelsene. De har i årene etterpå valgt å glemme og fortrenge. Mot slutten av filmen snakker Urban med sin far og spør ham hvorfor han stoppet å gå på sine mange skogsturer i 1999. Det var for farlig, sier faren. Urban vil høre mer, men faren viker unna. Han vil helst ikke snakke så mye om fortiden. Han vil helst glemme. Han velger ikke å huske.

De mange møtene Nataša Urban har med sine familiemedlemmer og venner, forteller både om det usunne ønsket om bare å glemme og ikke å ville tenke på det som skjedde, men samtidig er det en slags hyllest til hverdagens motstand. Familien Urban har kommet seg gjennom fattigdom og overlevd mange kriger. Akkurat som det landskapet som omgir dem, er de fremdeles til stede. I de mange møtene med venner og familie opplever vi en helt spesiell sårbarhet som ikke bare handler om sorg og glemsel, men også om motstand.

En av de mest livsbejaende små historiene Nataša Urban forteller kommer fra hennes mor. På hennes arbeidsplass hadde hun en stor hibiscus som livet opp kontorjobben. Da krigen kommer, og bygningen skades og forlates, gir ikke Lia opp. Hun kommer tilbake og vanner planten to ganger i uka, selv når bygningen ikke lenger har innlagt vann. Det er en liten hverdagshistorie, og en historie om krigen uten de store dramatiske øyeblikkene. Det er en historie om motstand og livsvilje, om livsbejaende hverdagslig trass, og et ønske om å fortsette å leve og gi liv, selv i de mørkeste tidene.

Interessant nok har vi en lignende minifortelling i et av våre fremste dokumentarverk i moderne tid. I Knut Erik Jensens fjernsynsserie Finnmark mellom øst og vest (1985-86), som også langt på vei er en historie fortalt nedenfra og av helt vanlige folk, fortelles historien om en kvinne som under evakueringen under krigen i Nord-Norge tar med seg sin aspidistra, som overlever både krig og gjenreising og blir et symbol på vanlige menneskers livsvilje og tilpasningsdyktighet. Det samme er tilfellet i Nataša Urbans film. Morens trassige livsvilje blir en motkraft, til tross for at også hun helst vil glemme.

Det aller såreste øyeblikket i Formørkelsen er imidlertid den tvetydige avslutningen. Der får vi noen av de bildene av det vakre Serbia som en av Nataša Urbans venner insisterer at hun også skal ta med i sin film, for å skape litt balanse i alt det mørke. «Jeg elsker Serbia», sier kvinnen, med en stemme sløret av følelse og sorg. I de nesten stumme bildene av landskap som følger lades bildene med en uro som viser hvordan sorgarbeidet er ufullført. Så lenge fortidsbevisstheten preges av fortielser, og en villet glemsel som forhindrer at man kan ta lærdom av og foreta et oppgjør med fortiden, vil det vakre landskapet alltid skjule et mørke som på nytt står klart til å oppsluke menneskene og kaste dem inn i formørkelsens svarte hull.

Formørkelsen hadde internasjonal premiere under CPH:DOX der den vant hovedprisen.


Dette er artikkel nummer 93 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

Merket av en svart sol

Merket av en svart sol

«Formørkelsen» er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, mener Gunnar Iversen om den prisbelønte norske filmen. Noe av det som gjør «Formørkelsen» så usedvanlig vellykket er at Urban unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren når hun bearbeider en sorg på vegne av egen oppvekst og en hel nasjon.

I 1996 reiser Nataša Urban fra Bucuresti der hun studerer fotografi til Vukovar nordøst i Kroatia sammen med sin venninne Milena. Det er fem år etter at det langvarige Vukovar-slaget som endte i serbisk seier fant sted, men krigen er ennå langt fra over. I dag har Nataša imidlertid ingen minner fra denne reisen. Det er som om dette øyeblikket og alt som hendte på turen, er visket ut. Det er blitt helt borte for henne. Men fotografiene hun tok på reisen bærer vitnesbyrd om at hun var til stede. Det er bilder av en by i ruiner, noen venner som poserer for kameraet, og en forlatt barnevogn ved en murvegg, halvt dekket av snø. Det er venninnen Milena som nå må fortelle Nataša om alle detaljene omkring reisen de tok sammen.

Sommeren tre år senere finner en solformørkelse sted. Den er synlig også i Serbia og Kroatia. Men i motsetning til sist det var en solformørkelse i denne delen av verden, den gang det fantes et land som het Jugoslavia, er ikke folk ute på gaten med svertet glass for å se på månens gang foran solen, og feire dette helt spesielle øyeblikket. I stedet er alle innendørs. De forskanser seg bak blendingsgardiner eller henger tepper foran vinduene, fordi myndighetene har sagt på nyhetene at solens stråler er ekstra farlige akkurat når solen er formørket av månen. Når formørkelsen starter lyder luftvernsirenene. De aller fleste følger myndighetenes advarsel. Nesten alle sitter inne og venter inntil det spesielle øyeblikket er over.

Nataša Urbans prisbelønnede dokumentar Formørkelsen handler om disse øyeblikkene. Det er liv merket av en svart sol hun skildrer i sin gripende film. Den lille historien, fortellingen om hennes egen familie og hennes eget liv, speiler den store Historien, beretningen om et land som bryter sammen og som gir opphav til en blodig borgerkrig preget av overgrep, massakre og etnisk rensing. For Urban er formørkelsen en sentral metafor, et mørkt poetisk bilde som fanger inn en nasjons usunne glemsel og mangel på vilje til å minnes og gjøre opp for fortidens forbrytelser. En nasjon som velger å gjemme seg fra fortidens skygger, i stedet for å foreta det nødvendige oppgjøret som kan bringe ro og danne grunnlaget for framtiden. Nataša Urban forteller om liv som leves under en svart sol.

Det er først og fremst årene mellom de to formørkelsene i 1961 og 1999 som Urbans film handler om, men den handler også om hvordan skyggene fra borgerkrigen på 1990-tallet formørker samtiden og dagens situasjon. Det er en mørk historie, om fortielser, det fortengte og traumer, men Urban er ikke ute etter å forklare og informere om krigens årsaker. Hun vil ikke fortelle en historie om overgripere og ofre. Hun er heller ikke ute etter å dele ut skyld og finne ut hvem som var verst i krigen. Men hun vil forstå. Også for sin egen del. Hun vil forstå hvordan mennesker og en hel nasjon kan fortrenge deler av fortiden. Urban kan bare gå til sin egen familie og sin egen historie for å finne innganger til de mørke traumatiske øyeblikkene. Det er den historien hun vil kaste lys over og bringe ut av det fortrengte mørket.

Det er ikke overraskende at Formørkelsen allerede har vakt stor oppsikt internasjonalt. Nylig vant filmen hovedprisen på den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen i København, og det er sikkert ikke siste pris denne filmen vil få. Formørkelsen er en triumf for Nataša Urban og hennes mange medarbeidere, og det er også et eksempel på hvordan norsk dokumentar fortsetter å imponere og sette spor etter seg, også internasjonalt sett. Med et stille alvor og en tilbakeholden vrede kretser Urban hvileløst omkring sitt hjemlands trauma, et trauma som også er hennes eget. Det er som et sår hun ikke kan la være å pirke på. Det er et mørkt tomrom hun vil prøve å lyse opp.

«Urbans vekt på alle de små sanselige detaljene er der ikke bare for å gi kraft til minner og samtaler, men de forsøker også å synliggjøre alt det som ikke er mulig å se direkte, men som likevel er så viktig.»

Den lille og den store historien

Nataša Urbans film åpner med bilder av månen og et stille serbisk landskap. Regissøren forteller at hun forlot Serbia for mange år siden og aldri så seg tilbake. Inntil hun på et besøk finner farens dagbok fra alle de turene han foretok til fjells og i skog og mark, også i krigsårene. Med knappe og presise ord skildrer faren sine mange vandringer i naturen og landskapene rundt stedet der de bor. Dagboken synes å tvinge Urban til å tenke på hvordan det var å vokse opp under krigen, og hvordan de mørke årene har blitt fortrengt. Hun se seg tilbake, for å forstå hvem hun selv er.

Tilsynelatende er Formørkelsen en enkel og stillferdig film om det hverdagslivet som må leves, selv om Jugoslavia rives i stykker og krigen merker alles liv. Hver gang man ser filmen åpner den seg imidlertid opp på nye måter og avdekker nye lag av mening. Det er en sammensatt film, som både forteller en mosaikk av småhistorier fra hverdagslivet til hennes egen familie og hennes venner, men det er samtidig et knippe fortellinger som avdekker mørke hull i historien og overraskende sammenhenger.

På den ene siden er det vanlige folks liv som avdekkes i beretning etter beretning i filmen. Små glimt fra mennesker som forsøker å leve som normalt selv om krigen finnes rundt dem. En slags krigshistorie fortalt nedenfra og fra sidelinjen. På den andre siden finnes landskapet, byene og alle stedene. Omgivelsene som rammer inn menneskers liv, og som formes av enkeltmenneskers valg og det livet de lever.

Som byen Begejci. Dette er byen som Urban-familien ofte dro til for å skaffe seg mat når de var fattige. Det er byen Nataša har noen av sine vakreste barndomsminner knyttet til, når hun besøkte en av bestemødrene sine. Og det er byen hennes lillebror Igor sendes til når Novi Sad bombes av NATO-fly mot slutten av krigen. Lag på lag av minner og erfaring i familien er knyttet til dette stedet. Samtidig er Begejci byen der serbiske styrker opprettet en krigsfangeleir tidlig i krigen, og stedet der mange ble utsatt for grove overgrep. En leir som senere ble jevnet med jorden for å skjule alle spor av overgrepene. Folk kom fra stedene rundt byen for å skaffe seg mursteiner fra bygningene der krigsfangene ble holdt. Og de fleste av mursteinene fra bygningen ble senere brukt for å bygge en kirke.

Slik vever Urban sammen historien om krigen med historien om hennes egen familie og stedene der de har bodd eller fremdeles lever. Krigen er ikke til stede gjennom dramatiske nyhetsbilder, men i stedet i form av små tekstplakater som forteller den store Historien. Her får vi det minimum av informasjon som er nødvendig for å forstå konteksten. Mot dette setter Urban opp en serie møter med familiemedlemmer og venninner fra oppveksten. Et tredje lag er farens dagbok. Vi hører ham lese opp de knappe dagboksnotatene, om flyktige møter, blomster i skogen, og vakre utsikter. Og datteren filmer ham mens han går de samme stiene i dag. Det er et slående dobbeltbilde av før og nå. Historien om hans mange uskyldige vandringer i skog og mark mens krigen raser, inntil det rett og slett blir for farlig å ferdes i skogen.

Hverdagsliv og krigshistorie veves sammen til en særpreget vev av fortellinger og sansninger, av strudel og snøklokker, men også av krigens lange skygger. Tid og rom smelter sammen i et stumt landskap, som bare finnes der, mens menneskenes handlinger bare flyktig påvirker omgivelsene og kastes tilbake til dem selv.

Bildene i filmen lades med en tvetydig blanding av skjønnhet og uhygge som ikke minst det usedvanlig vellykkede lydarbeidet må ta litt av æren for. Svenn Jakobsen har skapt en sitrende lyddesign som er imponerende, og den mørke ambient-musikken til komponistene Bill Gould og Jared Blum er perfekt tilpasset fortellingen om den mørke arvesynden og hvordan ulike tidsvitner ser historien nedenfra. Ivan Markovics foto er blendende vakkert, og regissørens egne super-8 opptak skaper ulike teksturer i bildene. Klipperen Jelena Maksimovic klarer også å skape en helt egen medrivende rytme, rolig og ettertenksom, men like rolig som besøket ved en aktiv vulkan kan være. Disse og mange andre bidrar til at Nataša Urbans film blir så usedvanlig vellykket og gripende. Den føyer seg sømløst inn i en liten rekke av nye norske dokumentarer som går helt egne veier.

«Den svarte solen og formørkelsen blir som et sammensatt og tvetydig poetisk bilde på mangel på fortidsbevissthet, og hvordan ønsket om å glemme blir som en stor mørk måne som ender opp med å sluke solen.»

Formørkelsens dager

Det er minne, hukommelse og historie som står i sentrum av Formørkelsen. «Husker du krigen», spør hun en av sine to bestemødre, og den gamle kvinnen svarer lakonisk: «Hvilken krig?» Og innledningsvis er det moren Lia som Nataša Urban forsøker å opprette en samtale med. Moren forventer seg noe sjokkerende, men når datteren bare vil minnes fortiden spør hun kontant: «Hvorfor er dette så interessant for deg?» Det er nesten som om ønsket om å minnes er noe mistenkelig og suspekt.

«Vi prøver alle å glemme», sier moren, og slår fast: «Hvem vil huske de dagene?» Mot slutten av filmen finner en lignende samtale sted med faren, som svarer på nesten samme måte. «Vi levde et vanlig normalt liv», sier faren Borislav om krigsårene, og når datteren pirker i fortidens sår, og tar opp folkemordet i Srebrenica, svarer faren unnvikende gang på gang. Han vil ikke tenke på detaljene. Han vil ikke huske den tiden, selv om nye massegraver stadig oppdages og mange drepte ennå ikke er funnet.

Formørkelsen er en personlig dokumentarfilm. Selv om den har en selvbiografisk kjerne, og først og fremst handler om regissørens egen familie, er det hverken en selvutleverende eller selvopptatt film. Nataša selv opptrer bare i forbifarten i bildene. Hun er så og si i utkanten av familiehistorien, selv om det er hennes egen historie som fortelles. Hun er stemmen i filmen, både i direkte forstand gjennom fortellerstemmen, og mer indirekte som den som setter bildene og lydene sammen til en helhet. Den tilbakeholdenhet hun viser gir filmen både en egen kraft og et helt eget særpreg, og føles befriende sett i sammenheng med mange personlige dokumentarfilmer der det private ofte blir for påtagelig. Det personlige er bare springbrettet i Urbans film. Hennes historie og beretningen om hennes familie er bare et eksempel av mange mulige fortellinger.

Regissøren har selv karakterisert Formørkelsen som et dokumentaressay, og filmen har noe av essay-formens prøvende, spørrende og nølende karakter, men den er samtidig like opptatt av det sanselige ved fortiden og nåtiden som å stille spørsmål. Denne blandingen av Store Spørsmål, en personlig historie, og en fokusering på sanselige detaljer er kanskje tidstypisk, ikke minst gjennom å ta i bruk elementer fra en type dokumentar som i senere år gjerne har blitt kalt sanselig dokumentar, men Urban klarer å gi fortellingen en helt egen klang og tone som er imponerende. Hun bryter opp en enkel lineær fortellerstruktur med et sanselig kamera som kjærtegner de stedene og landskapene som betyr så mye for henne selv og familien hennes. Farens skogsturer starter som en kontrast, en synliggjøring av vanlige folks trassige måte å prøve å leve som normalt selv i ekstraordinære tider, men blir etter hvert også noe mer. Kanskje en hyllest til et landskap, uavhengig av hva menneskene har gjort som befinner seg i landskapet. Et landskap som nesten er utenfor Historien.

Det er selvfølgelig fraværet av fortidsbevissthet, hullene i hukommelsen og alle ønskene om bare å glemme, som er den tematiske kjernen i Formørkelsen. Urban skildrer både en nasjon og en familie som ikke vil huske, men som bare vil glemme. De vil ikke se noen forbindelseslinjer mellom hvordan livet var før og hvordan det er i dag. Kanskje antyder Urban at dette er noe av problemet til serberne. I all nasjons- og identitetsbygging står historien og fortiden helt sentralt. Det er det vi gjerne kaller kulturarv, selve grunnmuren i et samfunn eller i et enkeltmenneskes identitet. Hva skjer når denne kulturarven er for selektiv? Når man velger bare å minnes noen hendelser, og legger andre i skyggene?

«På den ene siden peker Formørkelsen stadig mot det som filosofen Hannah Arendt i sin tid kalte ondskapens banalitet. At det er helt vanlige mennesker som kan utføre de mest grusomme og onde handlingene.»

Dokumentarfilmteoretikerne Alexandra Juhasz og Alisa Lebow skrev for noen år siden om den klassiske definisjonen av dokumentarfilm til John Grierson. I stedet for «kreativ behandling av det aktuelle» brukte de formuleringen «kreativ behandling av det usynlige (unseeable)». Det er dette usynlige som er så viktig i alles liv, alle trådene bakover i tid som henger sammen med alt som gjøres i nåtiden, som Urban synliggjør og viser fram i sin film. Og hva skjer når trådene tilbake til fortiden bare klippes av, som om fortidens hendelser aldri har funnet sted?

Urbans vekt på alle de små sanselige detaljene – minnene av en slakt, skogenes myke former, dyra på gården – er der ikke bare for å gi kraft til minner og samtaler, men de forsøker også å synliggjøre alt det som ikke er mulig å se direkte, men som likevel er så viktig. Fordi det utgjør en kulturarv som er det en fortidsbevissthet og en identitet kan bygges på. Nataša Urban og hennes mange gode medarbeidere behandler det usynlige på en spennende og kreativ måte, og gjør dermed også noen mønstre og sammenhenger tydelige for oss tilskuere.

På den ene siden peker Formørkelsen stadig mot det som filosofen Hannah Arendt i sin tid kalte ondskapens banalitet. At det er helt vanlige mennesker som kan utføre de mest grusomme og onde handlingene, og som tas over av onde hensikter. Gang på gang spør Urbans familie hvordan den grusomme borgerkrigen kunne finne sted. Hvordan kunne vanlige menn kle seg i uniformer på helgene, komme sammen i paramilitære grupper, og utføre de aller mest grusomme onde handlinger mot sine medmennesker. Mennesker som bare tilhører en annen etnisk gruppe, og som ikke har noe ansvar for fortidige overgrep. Disse menneskene er ikke banale. De har gjort sine valg. De velger ondskapen. Kanskje bare fordi mulighetene er til stede. Fordi de kan velger de ondskapen.

På den andre siden antyder Urbans film at noen mennesker har det onde i seg. Når Arendt myntet uttrykket ondskapens banalitet var det i forbindelse med rettssaken mot holocaust-byråkraten Adolf Eichmann. Arendt så bort i fra noen av rettspsykiaterne som mente at Eichmann var noe mer enn en grå kontorrotte. Han var i deres mening en sadist. Det var også en av Nataša Urbans bestefedre. I filmen snakker hun med en av sine bestemødre om hvordan den ene bestefaren opplevde en spesiell glede ved slakt og å pine dyr. Dette er en merkelig kjernehistorie i Urbans historievev. Bestefarens hadde «det» i seg, sier hans hustru, og det er åpenbart at dette er en indirekte måte bestemoren og Nataša snakker om borgerkrigen på. De som foretok overgrepene, hadde det samme «det» i seg. Bilder av slakt kommer tilbake senere i Formørkelsen, både som et bilde av helt vanlig måte å skaffe mat på og samtidig som en måte å minne om mørket som finnes i mange av oss. Kanskje i de aller fleste.

Noe av det som gjør Formørkelsen til en så usedvanlig vellykket film er at Nataša Urban ustanselig unngår å forenkle eller å løfte pekefingeren. Hun vil ikke psykologisere, med lar likevel historien om en bestefar som opplevde en egen glede ved pine og slakt inngå i beretningen, og hun vil heller ikke velge side eller peke ut ofre og overgripere. Hun vender gang på gang tilbake til den svarte solen og formørkelsen som et sammensatt og tvetydig poetisk bilde på mangel på fortidsbevissthet, og hvordan ønsket om å glemme blir som en stor mørk måne som ender opp med å sluke solen.

»Formørkelsen kretser om et dobbeltbilde som både bærer på en svart sorg og kanskje også paradoksalt nok samtidig også på et nytt håp.»

Merket av en svart sol

Den bulgarsk-franske lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristeva brukte i sin tid den svarte solen som et bilde på depresjon og melankoli. Formørkelsen er for henne en nattsvart avgrunn som den som opplever depresjon kastes ned i. Det er en sorg som har utløst depresjonen, skriver Kristeva, og bare det å snakke eller skrive om denne sorgen kan kaste lys inn i det mørket som synes å oppsluke den som opplever depresjonen. Formørkelsen er Nataša Urbans sorgarbeid. Det er ikke bare et individuelt sorgarbeid, en film hun lager for å forstå hvordan hun selv har mistet deler av fortiden og fortrengt hendelser fra oppveksten, men også et sorgarbeid på vegne av en hel nasjon.

Formørkelsen kretser om et dobbeltbilde som både bærer på en svart sorg og kanskje også paradoksalt nok samtidig også på et nytt håp. Mange av hennes venner og familiemedlemmer har levd gjennom den bitre og voldsomme borgerkrigen tilsynelatende uten ytre spor av hendelsene. De har i årene etterpå valgt å glemme og fortrenge. Mot slutten av filmen snakker Urban med sin far og spør ham hvorfor han stoppet å gå på sine mange skogsturer i 1999. Det var for farlig, sier faren. Urban vil høre mer, men faren viker unna. Han vil helst ikke snakke så mye om fortiden. Han vil helst glemme. Han velger ikke å huske.

De mange møtene Nataša Urban har med sine familiemedlemmer og venner, forteller både om det usunne ønsket om bare å glemme og ikke å ville tenke på det som skjedde, men samtidig er det en slags hyllest til hverdagens motstand. Familien Urban har kommet seg gjennom fattigdom og overlevd mange kriger. Akkurat som det landskapet som omgir dem, er de fremdeles til stede. I de mange møtene med venner og familie opplever vi en helt spesiell sårbarhet som ikke bare handler om sorg og glemsel, men også om motstand.

En av de mest livsbejaende små historiene Nataša Urban forteller kommer fra hennes mor. På hennes arbeidsplass hadde hun en stor hibiscus som livet opp kontorjobben. Da krigen kommer, og bygningen skades og forlates, gir ikke Lia opp. Hun kommer tilbake og vanner planten to ganger i uka, selv når bygningen ikke lenger har innlagt vann. Det er en liten hverdagshistorie, og en historie om krigen uten de store dramatiske øyeblikkene. Det er en historie om motstand og livsvilje, om livsbejaende hverdagslig trass, og et ønske om å fortsette å leve og gi liv, selv i de mørkeste tidene.

Interessant nok har vi en lignende minifortelling i et av våre fremste dokumentarverk i moderne tid. I Knut Erik Jensens fjernsynsserie Finnmark mellom øst og vest (1985-86), som også langt på vei er en historie fortalt nedenfra og av helt vanlige folk, fortelles historien om en kvinne som under evakueringen under krigen i Nord-Norge tar med seg sin aspidistra, som overlever både krig og gjenreising og blir et symbol på vanlige menneskers livsvilje og tilpasningsdyktighet. Det samme er tilfellet i Nataša Urbans film. Morens trassige livsvilje blir en motkraft, til tross for at også hun helst vil glemme.

Det aller såreste øyeblikket i Formørkelsen er imidlertid den tvetydige avslutningen. Der får vi noen av de bildene av det vakre Serbia som en av Nataša Urbans venner insisterer at hun også skal ta med i sin film, for å skape litt balanse i alt det mørke. «Jeg elsker Serbia», sier kvinnen, med en stemme sløret av følelse og sorg. I de nesten stumme bildene av landskap som følger lades bildene med en uro som viser hvordan sorgarbeidet er ufullført. Så lenge fortidsbevisstheten preges av fortielser, og en villet glemsel som forhindrer at man kan ta lærdom av og foreta et oppgjør med fortiden, vil det vakre landskapet alltid skjule et mørke som på nytt står klart til å oppsluke menneskene og kaste dem inn i formørkelsens svarte hull.

Formørkelsen hadde internasjonal premiere under CPH:DOX der den vant hovedprisen.


Dette er artikkel nummer 93 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

MENY