To bortglemte norske spillefilmer

To bortglemte norske spillefilmer

Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer, «Bare på jobb» og «Entombed». Begge er ignorert og bortglemt, kanskje av forskjellige årsaker. Men vi trenger flere slike spillefilmer som på en røff måte og med lavt budsjett leker med komedien og grøsseren, mener Gunnar Iversen, som kom over filmene nærmest ved en tilfeldighet.

Toppfoto: Sigurd Aae Klausen som Konrad i «Entombed».

Hvor ofte oppdager man ikke bare én, men to norske spillefilmer som man aldri tidligere har hørt om? Det skjedde ved en tilfeldighet. Et søk på Nasjonalbibliotekets filmografi inneholdt en filmtittel jeg aldri hadde hørt om. Ikke var det en veldig gammel film heller, men en spillefilm fra 2004. Den burde jeg jo ha hørt om, og til og med sett, men hvorfor har jeg aldri tidligere støtt på spillefilmen Bare på jobb? Og et søk på regissørens navn ledet meg til en ny film Entombed, som var relativt ny. Bare et par år gammel, men likevel ukjent for meg. Den fantes ikke i noen filmografier. Jeg måtte simpelthen finne ut mer om disse filmene og om regissøren Kjell Hammerø.

Selv om Kjell Hammerø var et nytt navn for meg, har han en lang karriere bak seg i filmbransjen, og de to spillefilmene han har laget viser oss to veldig forskjellige sider ved opphavsmannen. Bare på jobb er en lun og naiv komedie, som benytter seg av alle komediens velprøvde grep, men samtidig har filmen en sjarmerende lokal anknytning og Bergens-følelse. Hans mer ferske spillefilm Entombed (2020) er en dyster og klaustrofobisk post-apokalyptisk visjon med en internasjonal tone. Det er en film som på mange måter er debutens motsetning. Imellom disse to filmene har Hammerø gjort det meste man kan gjøre i filmbransjen.

Selv har Hammerø fortalt at han tidlig bestemte seg for at det var filmbransjen han ville inn i. Som så mange andre i hans generasjon var det en Star Warsfilm som ble vendepunktet. Han ønsket tidlig å bli skuespiller, men etter å ha sett The Empire Strikes Back (Irvin Kershner, 1980) på bygdekinoen bestemte hans seg for at det var bak kamera han hørte hjemme. Han ville bli filmregissør.

Kjell Hammerø vokste opp i en liten bygd utenfor Ålesund, og reiste ofte inn til Ålesund for å låne de tre bøkene om film som de hadde på biblioteket der. Bøker han lånte om og om igjen. Uten tilgang til noe filmutstyr ble det imidlertid med idéer og utkast til fortellinger. Han skrev små historier og lagde storyboards, en god trening for å lære å fortelle med bilder og lyd, men han trengte å flytte til en større by for å komme videre.

I 1991 flyttet Kjell Hammerø til Bergen og kom raskt inn i filmmiljøet der. Med tilgang til film- og videoutstyr begynte han etter hvert å lage kortfilm, reklamefilm og musikkvideoer. En lengre periode levde han av å arrangere kurs i animasjon for barn og unge, men fikk også flere oppdrag og produserte reklamefilm og informasjonsfilmer. Hammerø sto også for filmsekvenser som ble inkorporert i forestillinger ved Den Nationale Scene på denne tiden. Mest vellykket ble filmsekvenser som var en del av en oppsetting av Et dukkehjem.

Ambisjonene til Hammerø var imidlertid større enn dette, og den norske filmbransjen var i rivende utvikling i disse årene, noe som ga flere unge filmfolk nye sjanser. Norsk filmproduksjon gikk gjennom store organisatoriske endringer, samtidig som Oslo-dominansen i filmbransjen for første gang for alvor ble utfordret. Pål Jackmans Detektor fra 2000, med manus av trønderen Erlend Loe, viste at man kunne lage spillefilm også utenfor Oslo-gryta, og Arild Østin Ommundsens Mongoland året etter slo fast at lokal lavbudsjettsfilm kunne ha et større nedslagsfelt. Mongoland hadde opprinnelig blitt til kun med utviklingsstøtte, men etter at NRKs dramasjef Oddvar Bull Tuhus garanterte at filmen skulle vises på fjernsynet fikk Ommundsen midler fra AV-fondet for å gjøre filmen kinoklar. Mange snakket om en «Stavangerbølge» i norsk film etter at Detektor og Mongoland hadde hatt premiere, og Gunnar Vikene skulle snart sette i gang Bergensproduksjonen Himmelfall, som fikk premiere i 2002. Nyorienteringen i bransjen kom fra Vestlandet og skapte spesielt i Stavanger og Bergen ny entusiasme og energi.

I 2001 hadde både Norsk Film A/S og AV-fondet blitt lagt ned, og all statlig støtte til filmproduksjon ble samlet på et sted: Norsk Filmfond. Samme år ble Erlend Loe ansatt som filmkonsulent, og det skulle vise seg å være helt avgjørende for Hammerøs første spillefilm. Manuskriptet til en lavbudsjettsspillefilm hadde Hammerø skrevet sammen med Knut Halle, og sammen med venner begynte Hammerø å filme i helger og ledige stunder. Etter at omtrent tjue minutter av filmen var spilt inn sendte en i staben inn manuskriptet til Filmfondet, etter at han hadde irritert seg over at Hammerø ikke engang hadde forsøkt å søke støtte til spillefilmprosjektet. Dette skulle bli et vendepunkt for prosjektet.

Suksessene med Detektor og Mongoland, og det politiske ønsket om å få mer film ut av støttemidlene, skulle bli avgjørende for at Bare på jobb ble produsert. Erlend Loe og Filmfondet ønsket å støtte lavbudsjettsfilmer, og ønsket også å stimulere filmmiljøene utenfor hovedstaden. Loe ønsket også å satse på Hammerøs film. Han signaliserte tidlig at han var interessert i Hammerø og Halles manus, og ba regissøren om å stoppe innspillingen. Manus ble finpusset i flere runder med Filmfondet, og Loe bevilget tre millioner til filmen. Det var én million mer enn Arild Østin Ommundsen hadde fått et par år tidligere, men for Hammerø og hans produksjonsteam utgjorde dette en enorm forskjell. Det som opprinnelig var planlagt som en form for kunstnerisk dugnad, med et budsjett på 150.000, var plutselig blitt et betydelig mer profesjonelt prosjekt. Man startet helt forfra igjen, intet av det som tidligere var blitt spilt inn ble brukt, men la nye planer og kunne annonsere etter statister i Bergenspressen. Ikke minst kunne man ha en sammenhengende innspillingsperiode og ikke satse på helger og fridager.

Selv om Hammerø fikk laget ferdig filmen høsten 2002 skulle produksjonen plages av ulike problemer også etter at den var ferdig innspilt. Året 2003 var et år med svært mange norske kinopremierer, og Hammerø hadde vansker med å finne en distributør som ville satse på nok en norsk komedie. I 2002 hadde bare seks norske spillefilmer premiere, men året etter var antallet filmer steget kraftig til hele 16 filmer. Distributørene mente markedet var overopphetet og viste liten interesse. Ikke minst hadde lavbudsjettsfilmer som Play (John Sullivan) og Svidd neger (Erik Smith-Meyer) også premiere dette året. Dessuten hadde Bare på jobb blitt innspilt på HD, som var et helt nytt format i norsk spillefilmsammenheng, og etter mange forskjellige runder sto filmen uten distributør og uten vanlig 35mm kopi. Når filmen endelig fikk premiere i januar 2004 ble den bare vist på Bergen Kino. Den digitale visningskopien hadde ikke den beste kvaliteten, og heller ikke prosjektøren var den beste. Likevel gikk filmen et par uker, og omtrent 5000 bergensere løste billett til Hammerøs komedie.

Bare på jobb gikk etter dette fort i glemmeboken. Fordi den ikke hadde nasjonal premiere ble den heller ikke inkludert i vanlige filmografier, før Nasjonalbiblioteket på et tidspunkt bestemte seg for å inkludere den. Mye blest i pressen fikk den heller ikke, og det var helt andre strømninger og endringer i filmbransjen som fikk oppmerksomheten på denne tiden. Men hva slags film er egentlig Bare på jobb?

Bare på jobb

«Skal ikke filmen bli vist?», spør dokumentarfilmskaperen Robert Reiakvam (Geir Amundsen) tidlig i Bare på jobb. Han sitter i et møte med TV2, men de er lite interesserte i filmen han har laget om norske overlevende etter Titanic-katastrofen. TV2 mener filmen hører hjemme på NRK, som imidlertid heller ikke viser særlig interesse. Hos Det Statlige Filmfond opplever Robert først mer interesse, men etter at hovedkonsulenten Geir Inge Tveiten (Oddbjørn Hesjevoll), som Robert er i kontakt med, legges inn på en psykiatrisk klinikk, gir også Filmfondet ham en kald skulder. På bakgrunn av produksjonshistorien til filmen og samtidens historiske filmklima er Bare på jobb en meta-film som kommenterer den norske filmbransjen i mer enn én forstand.

Hovedpersonen Robert er en godslig og godtroende, men inkompetent filmregissør. Hustruen Karin (Ingunn Beate Øyen) er bare interessert i at han tjener penger, og stesønnen Even tilbringer all tid med å spille dataspill. Moralsk støtte får Robert av klipperen Marcello (Arne Jacobsen) som en gang i tiden jobbet med Fellini i Roma. Men Robert har ikke bare vanskeligheter med alle sine idéer, han synes også å være uvitende om de fleste elementære sider ved filmproduksjon.

Som så mange komedier handler Bare på jobb om misforståelser og feiltolkninger. Den komiske motoren er det som gjerne kalles inkongruens. Det er et manglende samsvar eller sammenfall ikke bare mellom det Robert gjør og sier og virkeligheten, men en slik uoverensstemmelse gjelder også for de fleste andre karakterer i filmen. Ikke minst gjelder det de som blir gjenstand for Roberts nye filmprosjekt, etter at Titantic-prosjektet har sunket.

Ved en tilfeldighet får Robert kontakt med tre lokale torpedoer, som viser interesse når Robert foreslår at han skal lage en film om yrket som torpedo. Også her spiller filmen på et komisk gap mellom virkeligheten og hovedpersonenes selvforståelse. Det er ikke noen avslørende skildring av samfunnsvolden eller den kriminelle og svarte økonomien, Robert vil lage film om. Isteden blir han overbevist av sjefs-torpedo Jarle (Sjur Midttun) og hans mange spørsmål. For en torpedo opplever ingen aksept fra storsamfunnet, har ingen sykelønnsordning eller opptjener pensjonspoeng. En torpedo er jo bare en som sørger for at folk får lyst til å betale, som Jarle uttrykker det.

Dermed setter Robert i gang med sin dokumentarfilm, til og med finansiert gjennom et lån hos Jarles kriminelle sjef. «Vi kan ordne finansieringen», sier Jarle kontant, og en stund synes alt å være bare fryd og gammen. Det vanskelige forholdet mellom Robert og hustruen Karin bedres igjen, ettersom Robert på nytt har penger, men lykken varer ikke lenge. Pengene skal jo betales tilbake. Med renter. Og om Robert ikke kan betale vil han måtte ofre en av sine fingre.

Mot slutten av Bare på jobb viser Jarle og hans med-torpedoer sitt virkelige ansikt, noe som ironisk nok blir redningen for Robert og hans prosjekt. Han spiller inn en sluttscene til sin film, men Jarle og hans to kumpaner har fått greie på hvor han er, og de kaster seg over Robert mens kamera går. Med en avbitertang kutter de av en av Roberts fingre. Dette gir ironisk nok Roberts film den avslutningen han trenger for at NRK skal bli interessert. Og Bare på jobb slutter med at Robert og hans klipper Marcello ser filmen på fjernsynet. For å feire at filmen ble ferdig og vist åpner Marcello en flaske han fikk av selveste Fellini. Og Marcello deler Fellinis valgspråk med Robert: «Man må ofre noe for å lage ekte kunst.»

Selv om Bare på jobb neppe kan karakteriseres som et glemt mesterverk, og sett i dag mangler den noe av den komiske timing og rytme som trengs for at en film virkelig skal bli vellykket, har den en lun og morsom tone. Første del er et skamløst lystmord på den norske filmoffentligheten, som Hammerø sikkert følte ikke ga ham de sjansene han fortjente. For de innvidde er mye av dette morsomt, men Hammerø forsøker også å gjøre narr av norske konsulenters ønske om å satse på kvinnelige regissører på en måte som mangler sjarm. Andre sider er mer vellykkede. At Robert Reiakvam er så åpenbart inkompetent skaper mange små pussige og humoristiske øyeblikk, og hans manglende realitetsorientering er ekstra slående og komisk når han begir seg ned i torpedomiljøet. For ham er torpedoene «bare på jobb», og det bidrar til å skape humor og komikk i fortellingen.

Ved siden av å harselere med filmfolk, dokumentarister, konsulenter og filmbyråkrater lager Hammerø et barskt og ironisk bilde av Bergens kriminelle underverden. Ved å gjøre torpedoene til nesten like inkompetente som Robert, men likevel brutale og voldsbesatte, gjør Hammerø narr av forestillinger om kriminelle nettverk av ekstra smarte voldsmenn. Det er ikke bare måten torpedoene oppfører seg til vanlig, som helt vanlige folk på jobb, som er morsom, men også deres selvhøytidelige mangel på selvforståelse.

Sett i dag mangler Bare på jobb mye for å kunne bli en film som kunne trekkes fram som en glemt perle, men den tilbyr ikke bare lun og til tider bisarr humor, men også et kostelig tidsbilde av Bergen fra årtusenskiftet. Det er en verden i skarp endring. Utelivet blomstrer, videospill er blitt fremste underholdning, men folk flest er de samme som før. Den verden vi opplever i Bare på jobb er som tatt rett ut av den nære fortiden. Hammerøs neste film er imidlertid det totalt motsatte av spillefilmdebuten. Tonen er en helt annen, og det er vår mørkeste framtid som skildres.

Jan Neal Holden og Sigurd Aae Klausen i Entombed.

Entombed

I årene etter at Kjell Hammerø lagde Bare på jobb fortsatte han å lage informasjonsfilm og musikkvideoer, men de siste 13 årene har han hatt en undervisningsstilling på Noroff School of Technology and Digital Media i Bergen. Her underviser han hovedsakelig i manus og regi på den toårige filmutdannelsen. I mange år jobbet Hammerø i full stilling, men har i de aller siste årene gått ned i en deltidsstilling for å få tid til å lage mer film selv. Fortsatt lager han musikkvideo og informasjonsfilm, men mye tid har gått med til å produsere en ny spillefilm: Entombed. Denne filmen var ferdig i 2020.

Også dette er en lavbudsjettfilm. Budsjettet er til og med lavere enn på første runde med Bare på jobb. Totalbudsjettet på Entombed var ikke mer enn 50.000, men da er selvsagt ingen lønninger tatt med. De som medvirket både foran og bak kamera får lønn etter inntektene, så selvsagt er totalbudsjettet større enn de egentlige utgiftene til prosjektet.

Bare på jobb var en god læretid for lavbudsjettproduksjoner, og Hammerø kunne bruke sine erfaringer på en god måte i Entombed. Få innspillingsdager, få opptakssteder og få skuespillere er nøkkelen til å lage en film raskt med lite penger. I forkant av innspillingen øvet skuespillerne mye, og Hammerø har fortalt at manus nærmest var en slags blanding av et filmmanus og et teaterstykke, med lange dialogdrevne scener. Dette er også tydelig i den ferdige filmen, som nærmest framstår som et slags kammerspill. Der Bare på jobb tok i bruk mange deler av Bergen by, er Entombed en film som nærmest graver seg ned i en mørk krypt og oppholder seg der så å si hele tiden.

Det er ikke bare i tone og bruk av opptakssteder at Hammerøs to filmer er hverandres motsetninger. Bare på jobb er lokal i mer enn én forstand, mens Entombed er engelskspråklig og beregnet på et større internasjonalt marked. Selv kjøpte jeg da også Entombed på kanadiske Amazon, og fikk en DVD hjem i posten etter bare et par dager, så filmen har åpenbart en helt annen distribusjon enn debutfilmen. Filmen er i distribusjon i mange ulike land, har vært streamet på flere plattformer, og har blitt vist på mange festivaler.

Likevel er også Entombed en bortglemt film i norsk forstand. Ingen norsk kinodistributør viste interesse for filmen, og bare en av distributørene Hammerø var i kontakt med ga ham noe svar i det hele tatt. Når jeg pitchet filmtittelen til noen av mine norske skrekkfilmentusiast-venner fikk jeg først høre at de aldri hadde hørt om filmen, men så meldte de tilbake at de bestilte eller streamet filmen umiddelbart.

Om Bare på jobb er ment å lokke fram smil, humring og latter, er Entombed en helt annerledes film. Det er en film med en ubehagelig og helsvart tone. Genremessig sett er det kanskje mest av alt en grøsser, men filmen føyer seg også inn i en liten, men interessant «tradisjon» av nye nordiske post-apokalyptiske undergangsskildringer. Det er ikke en katastrofefilm i vanlig forstand, og skiller seg fra filmer som Bølgen (Roar Uthaug, 2015), Skjelvet (John Andreas Andersen, 2018), Tunnelen (Pål Øie, 2019) og Nordsjøen (John Andreas Andersen, 2021), eller katastrofekomedien Mennesker i solen (Per-Olav Sørensen, 2011) for den sakens skyld. Hammerøs film mangler spektakulære spesialeffekter. Det er ikke undergangen i seg selv, i all sitt buldrende og spektakulære kaos som skildres, men tiden etter undergangen.

Om man skal sammenligne Entombed med andre norske filmer er den mest nærliggende filmen Anders Elsrud Hultgreens Morgenrøde fra 2014. Også dette en lavbudsjettfilm, til og med fra en Bergensregissør, men der Morgenrøde utelukkende foregår utendørs, i et fantastisk post-apokalyptisk ørkenlandskap, er Entombed en innendørsskildring fra et klaustrofobisk tilfluktsrom under bakken.

Anslaget i Entombed er effektivt. Seamus (Jan Neal Holden) befinner seg i en skog. Han sleper med seg sin datter, men oppdager at det er for sent å redde henne. Hun er død. Dessuten er han omgitt av zombier, såkalte «walkers», som er ute etter ham. Han er i ferd med å gi opp, kikker på en medaljong med bilder av sin døde hustru og datter, men medaljongen glipper mellom fingrene hans. Da den treffer bakken hører han en metallisk lyd, oppdager at det finnes en lem i bakken som skjuler en nedgang til et underjordisk rom. Han klatrer ned en stige inn i rommet, men slås brutalt ned i det han når gulvet.

Når Seamus våkner møter han Konrad (Sigurd Aae Klausen). Han er kledd delvis i slitte deler av en uniform, sier han har gjemt seg nede i det mystiske tilfluktsrommet i over et år, men at han er i ferd med å slippe opp for proviant. Konrad er en ubehagelig mann, som synes å bære på flere mørke hemmeligheter, og langsomt avdekkes en serie skjulte hemmeligheter som skaper en stadig mer uggen og ubehagelig stemning, og som til og med får den fredselskende Seamus til å ty til vold.

Konrad både truer og lokker Seamus. Han er en mester i psykologisk vold, men er heller ikke fri for direkte fysisk brutalitet. Selv om fortellingen overlater mye til tilskuerens fantasi, og unnlater å forklare for mye, noe som bidrar til en stadig sterkere snikende uhygge, blir det klart at Konrad har drept en gruppe soldater som holdt til i tilfluktsrommet. Han har også en kvinne i rommet som han påstår er hans hustru.

Mila (Martine Sienna Johansen) ligger tilsynelatende i koma, som en moderne Tornerose, men hun bare later som om hun er i koma. Regelmessig forgriper Konrad seg på henne, og da Seamus forsøker å avbryte en voldtekt antyder hun at han skal holde seg unna med et desperat minespill. Senere planlegger hun og Seamus å rømme sammen, men Konrad er ikke så lett å lure.

Det er likevel Mila som hevner seg på sin overgriper. Seamus har snakket om en hytte med proviant og en farkost, som han trenger for å komme til en mytisk «øy» der et finnes et samfunn som er blottet for zombier, og Konrad vil «hjelpe» ham slik at også han kan få mer proviant. Om Konrad virkelig vil gjøre dette er usikkert, og snart begynner andre ting å skje. Når Konrad forhindrer Mila fra å følge med Seamus skyter hun ham. Deretter åpner hun luken til tilfluktsrommet før hun forlater stedet, slik at Konrad overfalles av en flokk sultne zombier.

Som dette knappe handlingsreferatet tilsier, er Entombed en annerledes zombiefilm. Et post-apokalyptisk kammerspill om makt og avmakt i et tilfluktsrom, der Seamus og Konrad utvikler et forhold preget av mistenksomhet, fravær av kommunikasjon og psykologisk vold. Stemningen er dyster og ubehagelig, og Hammerø gjør god bruk av de klaustrofobiske rommene og lyder som antyder handlinger og hendelser. Tilsynelatende er de to mennene avhengige av hverandre, og et spill om makt og avmakt finner sted mellom de to.

At Konrad er norsk er det ingen tvil om, og han assosieres også med Norge gjennom et stort norsk flagg som finnes i den delen av tilfluktsrommet der han sover, men ellers er tid og rom bare vagt skissert og antydet. Noe har skjedd, samfunnet har brutt sammen, katastrofen har skjedd, og skogene er fulle av zombier, men vi får ikke vite mye om hva som har hendt, hvor vi er eller hvem rollefigurene egentlig er. Entombed er et skarpt tverrsnitt, en horror-variant som er mer opptatt av psykologisk terror enn handlingsutvikling, blod og gørr. At filmen skaper et effektivt ubehag skyldes ikke overdrivelser og kroppslig oppløsning, men Hammerø synes snarere å være interessert i det nesten symbiotiske forholdet mellom den dominerende voldsmannen og den mer forsiktige og svake drømmeren. Hatefulle blikk som veksles mellom de to, mistanker i en dobbeltbunnet dialog, og antydende lyder som siver inn fra verden utenfor gjennom ventilasjonsanlegget, skaper en tett, mørk og intens dyster stemning.

Selv om Entombed heller ikke er noe bortglemt mesterverk, er det en original film som ikke ligner på det som vanligvis serveres innenfor zombie-undergenren. Filmen lider en del under budsjettbegrensningene, selv om den definitivt får mye ut av pengene. Skuespillerne har gode ansikter, selv om deres register kanskje ikke er det aller bredeste. Men i denne genren er man ikke vel unt med nyanser, og Kjell Hammerø klarer ikke bare å lade fortellingen med en usedvanlig uggen stemning, men legger oss noe til zombie-filmen med sitt psykologiske grøsser-kammerspill.

To bortglemte norske spillefilmer

Det er vanskelig å tenke seg to mer forskjellige filmer enn Bare på jobb og Entombed. Den første er en lun og naiv komedie, den andre en kynisk og brutal grøsser. I den første filmen framstår selv kriminelle torpedoer som komiske, mens den andre filmen manøvrerer tilskuerne inn i den ene ubehagelige og lumre situasjonen etter den andre. Felles har imidlertid de to filmene noe mer enn de lave budsjettene. Hammerø tegner kjappe portretter av menn, men har ikke helt teken på sine kvinnefigurer. Dokumentarfilmskaperens hustru Karin i Bare på jobb blir for endimensjonal, og heller ikke Mila-karakteren i den nye filmen har mye å spille på. At jorden er i ferd med å gå under har skapt en situasjon som Konrad utnytter, men hverken Seamus eller Mila synes å være så traumatiserte som de naturligvis må være i en slik situasjon.

Kanskje er dette unødige kritiske motforestillinger. Det dreier seg jo om genrer som ikke preges av nyanser, og der filmskaperen må følge mange av genrenes egne lover. Det er begrenset hvor mye man kan avvike, og hva man kan gjøre uten å miste et publikum som kjenner genrens konvensjoner og grep så altfor godt. Da er det kanskje bedre å småhumre med Robert Reiakvam i Bare på jobb og grøsse litt av det mørke og desperate spillet mellom Konrad og Seamus i Entombed.

Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer. Begge er ignorert og bortglemt, men kanskje av litt forskjellige årsaker. Bare på jobb var en uhellsvanger produksjon som kom på feil tidspunkt, i en tid da norsk filmproduksjon gikk gjennom kraftige endringer, og i en periode preget av en overopphetet norsk filmproduksjon som skapte store utfordringer også for distributørene. Entombed passet heller ikke inn, og ingen norske distributører viste noen interesse for filmen, slik at den i stedet begynte å leve sitt liv internasjonalt på DVD eller på ulike streaming-plattformer. Begge filmene ble til nærmest på siden av norsk filmoffentlighet, og ble derfor glemt og gjemt bort.

At vi trenger flere norske filmer som prøver ut små format og begrensede budsjetter er åpenbart. Vi trenger også flere spillefilmer som på en røff måte leker med og prøver ut genrer som komedien og grøsseren. Norsk film er inne i en ny ekspansiv periode, preget av stadig større budsjetter og helprofesjonelle storfilmer som vekker internasjonal oppsikt. Det er utmerket, men vi har rom for mer mangfold innenfor spillefilmproduksjonen. Kjell Hammerø har garantert lært mye av å lage sine to spillefilmer, og kommer sikkert tilbake igjen, og uansett hva man kan si om hvor gode hans filmer er, kan kanskje vi lære noe av disse filmene også.


Dette er artikkel nummer 94 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

To bortglemte norske spillefilmer

To bortglemte norske spillefilmer

Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer, «Bare på jobb» og «Entombed». Begge er ignorert og bortglemt, kanskje av forskjellige årsaker. Men vi trenger flere slike spillefilmer som på en røff måte og med lavt budsjett leker med komedien og grøsseren, mener Gunnar Iversen, som kom over filmene nærmest ved en tilfeldighet.

Toppfoto: Sigurd Aae Klausen som Konrad i «Entombed».

Hvor ofte oppdager man ikke bare én, men to norske spillefilmer som man aldri tidligere har hørt om? Det skjedde ved en tilfeldighet. Et søk på Nasjonalbibliotekets filmografi inneholdt en filmtittel jeg aldri hadde hørt om. Ikke var det en veldig gammel film heller, men en spillefilm fra 2004. Den burde jeg jo ha hørt om, og til og med sett, men hvorfor har jeg aldri tidligere støtt på spillefilmen Bare på jobb? Og et søk på regissørens navn ledet meg til en ny film Entombed, som var relativt ny. Bare et par år gammel, men likevel ukjent for meg. Den fantes ikke i noen filmografier. Jeg måtte simpelthen finne ut mer om disse filmene og om regissøren Kjell Hammerø.

Selv om Kjell Hammerø var et nytt navn for meg, har han en lang karriere bak seg i filmbransjen, og de to spillefilmene han har laget viser oss to veldig forskjellige sider ved opphavsmannen. Bare på jobb er en lun og naiv komedie, som benytter seg av alle komediens velprøvde grep, men samtidig har filmen en sjarmerende lokal anknytning og Bergens-følelse. Hans mer ferske spillefilm Entombed (2020) er en dyster og klaustrofobisk post-apokalyptisk visjon med en internasjonal tone. Det er en film som på mange måter er debutens motsetning. Imellom disse to filmene har Hammerø gjort det meste man kan gjøre i filmbransjen.

Selv har Hammerø fortalt at han tidlig bestemte seg for at det var filmbransjen han ville inn i. Som så mange andre i hans generasjon var det en Star Warsfilm som ble vendepunktet. Han ønsket tidlig å bli skuespiller, men etter å ha sett The Empire Strikes Back (Irvin Kershner, 1980) på bygdekinoen bestemte hans seg for at det var bak kamera han hørte hjemme. Han ville bli filmregissør.

Kjell Hammerø vokste opp i en liten bygd utenfor Ålesund, og reiste ofte inn til Ålesund for å låne de tre bøkene om film som de hadde på biblioteket der. Bøker han lånte om og om igjen. Uten tilgang til noe filmutstyr ble det imidlertid med idéer og utkast til fortellinger. Han skrev små historier og lagde storyboards, en god trening for å lære å fortelle med bilder og lyd, men han trengte å flytte til en større by for å komme videre.

I 1991 flyttet Kjell Hammerø til Bergen og kom raskt inn i filmmiljøet der. Med tilgang til film- og videoutstyr begynte han etter hvert å lage kortfilm, reklamefilm og musikkvideoer. En lengre periode levde han av å arrangere kurs i animasjon for barn og unge, men fikk også flere oppdrag og produserte reklamefilm og informasjonsfilmer. Hammerø sto også for filmsekvenser som ble inkorporert i forestillinger ved Den Nationale Scene på denne tiden. Mest vellykket ble filmsekvenser som var en del av en oppsetting av Et dukkehjem.

Ambisjonene til Hammerø var imidlertid større enn dette, og den norske filmbransjen var i rivende utvikling i disse årene, noe som ga flere unge filmfolk nye sjanser. Norsk filmproduksjon gikk gjennom store organisatoriske endringer, samtidig som Oslo-dominansen i filmbransjen for første gang for alvor ble utfordret. Pål Jackmans Detektor fra 2000, med manus av trønderen Erlend Loe, viste at man kunne lage spillefilm også utenfor Oslo-gryta, og Arild Østin Ommundsens Mongoland året etter slo fast at lokal lavbudsjettsfilm kunne ha et større nedslagsfelt. Mongoland hadde opprinnelig blitt til kun med utviklingsstøtte, men etter at NRKs dramasjef Oddvar Bull Tuhus garanterte at filmen skulle vises på fjernsynet fikk Ommundsen midler fra AV-fondet for å gjøre filmen kinoklar. Mange snakket om en «Stavangerbølge» i norsk film etter at Detektor og Mongoland hadde hatt premiere, og Gunnar Vikene skulle snart sette i gang Bergensproduksjonen Himmelfall, som fikk premiere i 2002. Nyorienteringen i bransjen kom fra Vestlandet og skapte spesielt i Stavanger og Bergen ny entusiasme og energi.

I 2001 hadde både Norsk Film A/S og AV-fondet blitt lagt ned, og all statlig støtte til filmproduksjon ble samlet på et sted: Norsk Filmfond. Samme år ble Erlend Loe ansatt som filmkonsulent, og det skulle vise seg å være helt avgjørende for Hammerøs første spillefilm. Manuskriptet til en lavbudsjettsspillefilm hadde Hammerø skrevet sammen med Knut Halle, og sammen med venner begynte Hammerø å filme i helger og ledige stunder. Etter at omtrent tjue minutter av filmen var spilt inn sendte en i staben inn manuskriptet til Filmfondet, etter at han hadde irritert seg over at Hammerø ikke engang hadde forsøkt å søke støtte til spillefilmprosjektet. Dette skulle bli et vendepunkt for prosjektet.

Suksessene med Detektor og Mongoland, og det politiske ønsket om å få mer film ut av støttemidlene, skulle bli avgjørende for at Bare på jobb ble produsert. Erlend Loe og Filmfondet ønsket å støtte lavbudsjettsfilmer, og ønsket også å stimulere filmmiljøene utenfor hovedstaden. Loe ønsket også å satse på Hammerøs film. Han signaliserte tidlig at han var interessert i Hammerø og Halles manus, og ba regissøren om å stoppe innspillingen. Manus ble finpusset i flere runder med Filmfondet, og Loe bevilget tre millioner til filmen. Det var én million mer enn Arild Østin Ommundsen hadde fått et par år tidligere, men for Hammerø og hans produksjonsteam utgjorde dette en enorm forskjell. Det som opprinnelig var planlagt som en form for kunstnerisk dugnad, med et budsjett på 150.000, var plutselig blitt et betydelig mer profesjonelt prosjekt. Man startet helt forfra igjen, intet av det som tidligere var blitt spilt inn ble brukt, men la nye planer og kunne annonsere etter statister i Bergenspressen. Ikke minst kunne man ha en sammenhengende innspillingsperiode og ikke satse på helger og fridager.

Selv om Hammerø fikk laget ferdig filmen høsten 2002 skulle produksjonen plages av ulike problemer også etter at den var ferdig innspilt. Året 2003 var et år med svært mange norske kinopremierer, og Hammerø hadde vansker med å finne en distributør som ville satse på nok en norsk komedie. I 2002 hadde bare seks norske spillefilmer premiere, men året etter var antallet filmer steget kraftig til hele 16 filmer. Distributørene mente markedet var overopphetet og viste liten interesse. Ikke minst hadde lavbudsjettsfilmer som Play (John Sullivan) og Svidd neger (Erik Smith-Meyer) også premiere dette året. Dessuten hadde Bare på jobb blitt innspilt på HD, som var et helt nytt format i norsk spillefilmsammenheng, og etter mange forskjellige runder sto filmen uten distributør og uten vanlig 35mm kopi. Når filmen endelig fikk premiere i januar 2004 ble den bare vist på Bergen Kino. Den digitale visningskopien hadde ikke den beste kvaliteten, og heller ikke prosjektøren var den beste. Likevel gikk filmen et par uker, og omtrent 5000 bergensere løste billett til Hammerøs komedie.

Bare på jobb gikk etter dette fort i glemmeboken. Fordi den ikke hadde nasjonal premiere ble den heller ikke inkludert i vanlige filmografier, før Nasjonalbiblioteket på et tidspunkt bestemte seg for å inkludere den. Mye blest i pressen fikk den heller ikke, og det var helt andre strømninger og endringer i filmbransjen som fikk oppmerksomheten på denne tiden. Men hva slags film er egentlig Bare på jobb?

Bare på jobb

«Skal ikke filmen bli vist?», spør dokumentarfilmskaperen Robert Reiakvam (Geir Amundsen) tidlig i Bare på jobb. Han sitter i et møte med TV2, men de er lite interesserte i filmen han har laget om norske overlevende etter Titanic-katastrofen. TV2 mener filmen hører hjemme på NRK, som imidlertid heller ikke viser særlig interesse. Hos Det Statlige Filmfond opplever Robert først mer interesse, men etter at hovedkonsulenten Geir Inge Tveiten (Oddbjørn Hesjevoll), som Robert er i kontakt med, legges inn på en psykiatrisk klinikk, gir også Filmfondet ham en kald skulder. På bakgrunn av produksjonshistorien til filmen og samtidens historiske filmklima er Bare på jobb en meta-film som kommenterer den norske filmbransjen i mer enn én forstand.

Hovedpersonen Robert er en godslig og godtroende, men inkompetent filmregissør. Hustruen Karin (Ingunn Beate Øyen) er bare interessert i at han tjener penger, og stesønnen Even tilbringer all tid med å spille dataspill. Moralsk støtte får Robert av klipperen Marcello (Arne Jacobsen) som en gang i tiden jobbet med Fellini i Roma. Men Robert har ikke bare vanskeligheter med alle sine idéer, han synes også å være uvitende om de fleste elementære sider ved filmproduksjon.

Som så mange komedier handler Bare på jobb om misforståelser og feiltolkninger. Den komiske motoren er det som gjerne kalles inkongruens. Det er et manglende samsvar eller sammenfall ikke bare mellom det Robert gjør og sier og virkeligheten, men en slik uoverensstemmelse gjelder også for de fleste andre karakterer i filmen. Ikke minst gjelder det de som blir gjenstand for Roberts nye filmprosjekt, etter at Titantic-prosjektet har sunket.

Ved en tilfeldighet får Robert kontakt med tre lokale torpedoer, som viser interesse når Robert foreslår at han skal lage en film om yrket som torpedo. Også her spiller filmen på et komisk gap mellom virkeligheten og hovedpersonenes selvforståelse. Det er ikke noen avslørende skildring av samfunnsvolden eller den kriminelle og svarte økonomien, Robert vil lage film om. Isteden blir han overbevist av sjefs-torpedo Jarle (Sjur Midttun) og hans mange spørsmål. For en torpedo opplever ingen aksept fra storsamfunnet, har ingen sykelønnsordning eller opptjener pensjonspoeng. En torpedo er jo bare en som sørger for at folk får lyst til å betale, som Jarle uttrykker det.

Dermed setter Robert i gang med sin dokumentarfilm, til og med finansiert gjennom et lån hos Jarles kriminelle sjef. «Vi kan ordne finansieringen», sier Jarle kontant, og en stund synes alt å være bare fryd og gammen. Det vanskelige forholdet mellom Robert og hustruen Karin bedres igjen, ettersom Robert på nytt har penger, men lykken varer ikke lenge. Pengene skal jo betales tilbake. Med renter. Og om Robert ikke kan betale vil han måtte ofre en av sine fingre.

Mot slutten av Bare på jobb viser Jarle og hans med-torpedoer sitt virkelige ansikt, noe som ironisk nok blir redningen for Robert og hans prosjekt. Han spiller inn en sluttscene til sin film, men Jarle og hans to kumpaner har fått greie på hvor han er, og de kaster seg over Robert mens kamera går. Med en avbitertang kutter de av en av Roberts fingre. Dette gir ironisk nok Roberts film den avslutningen han trenger for at NRK skal bli interessert. Og Bare på jobb slutter med at Robert og hans klipper Marcello ser filmen på fjernsynet. For å feire at filmen ble ferdig og vist åpner Marcello en flaske han fikk av selveste Fellini. Og Marcello deler Fellinis valgspråk med Robert: «Man må ofre noe for å lage ekte kunst.»

Selv om Bare på jobb neppe kan karakteriseres som et glemt mesterverk, og sett i dag mangler den noe av den komiske timing og rytme som trengs for at en film virkelig skal bli vellykket, har den en lun og morsom tone. Første del er et skamløst lystmord på den norske filmoffentligheten, som Hammerø sikkert følte ikke ga ham de sjansene han fortjente. For de innvidde er mye av dette morsomt, men Hammerø forsøker også å gjøre narr av norske konsulenters ønske om å satse på kvinnelige regissører på en måte som mangler sjarm. Andre sider er mer vellykkede. At Robert Reiakvam er så åpenbart inkompetent skaper mange små pussige og humoristiske øyeblikk, og hans manglende realitetsorientering er ekstra slående og komisk når han begir seg ned i torpedomiljøet. For ham er torpedoene «bare på jobb», og det bidrar til å skape humor og komikk i fortellingen.

Ved siden av å harselere med filmfolk, dokumentarister, konsulenter og filmbyråkrater lager Hammerø et barskt og ironisk bilde av Bergens kriminelle underverden. Ved å gjøre torpedoene til nesten like inkompetente som Robert, men likevel brutale og voldsbesatte, gjør Hammerø narr av forestillinger om kriminelle nettverk av ekstra smarte voldsmenn. Det er ikke bare måten torpedoene oppfører seg til vanlig, som helt vanlige folk på jobb, som er morsom, men også deres selvhøytidelige mangel på selvforståelse.

Sett i dag mangler Bare på jobb mye for å kunne bli en film som kunne trekkes fram som en glemt perle, men den tilbyr ikke bare lun og til tider bisarr humor, men også et kostelig tidsbilde av Bergen fra årtusenskiftet. Det er en verden i skarp endring. Utelivet blomstrer, videospill er blitt fremste underholdning, men folk flest er de samme som før. Den verden vi opplever i Bare på jobb er som tatt rett ut av den nære fortiden. Hammerøs neste film er imidlertid det totalt motsatte av spillefilmdebuten. Tonen er en helt annen, og det er vår mørkeste framtid som skildres.

Jan Neal Holden og Sigurd Aae Klausen i Entombed.

Entombed

I årene etter at Kjell Hammerø lagde Bare på jobb fortsatte han å lage informasjonsfilm og musikkvideoer, men de siste 13 årene har han hatt en undervisningsstilling på Noroff School of Technology and Digital Media i Bergen. Her underviser han hovedsakelig i manus og regi på den toårige filmutdannelsen. I mange år jobbet Hammerø i full stilling, men har i de aller siste årene gått ned i en deltidsstilling for å få tid til å lage mer film selv. Fortsatt lager han musikkvideo og informasjonsfilm, men mye tid har gått med til å produsere en ny spillefilm: Entombed. Denne filmen var ferdig i 2020.

Også dette er en lavbudsjettfilm. Budsjettet er til og med lavere enn på første runde med Bare på jobb. Totalbudsjettet på Entombed var ikke mer enn 50.000, men da er selvsagt ingen lønninger tatt med. De som medvirket både foran og bak kamera får lønn etter inntektene, så selvsagt er totalbudsjettet større enn de egentlige utgiftene til prosjektet.

Bare på jobb var en god læretid for lavbudsjettproduksjoner, og Hammerø kunne bruke sine erfaringer på en god måte i Entombed. Få innspillingsdager, få opptakssteder og få skuespillere er nøkkelen til å lage en film raskt med lite penger. I forkant av innspillingen øvet skuespillerne mye, og Hammerø har fortalt at manus nærmest var en slags blanding av et filmmanus og et teaterstykke, med lange dialogdrevne scener. Dette er også tydelig i den ferdige filmen, som nærmest framstår som et slags kammerspill. Der Bare på jobb tok i bruk mange deler av Bergen by, er Entombed en film som nærmest graver seg ned i en mørk krypt og oppholder seg der så å si hele tiden.

Det er ikke bare i tone og bruk av opptakssteder at Hammerøs to filmer er hverandres motsetninger. Bare på jobb er lokal i mer enn én forstand, mens Entombed er engelskspråklig og beregnet på et større internasjonalt marked. Selv kjøpte jeg da også Entombed på kanadiske Amazon, og fikk en DVD hjem i posten etter bare et par dager, så filmen har åpenbart en helt annen distribusjon enn debutfilmen. Filmen er i distribusjon i mange ulike land, har vært streamet på flere plattformer, og har blitt vist på mange festivaler.

Likevel er også Entombed en bortglemt film i norsk forstand. Ingen norsk kinodistributør viste interesse for filmen, og bare en av distributørene Hammerø var i kontakt med ga ham noe svar i det hele tatt. Når jeg pitchet filmtittelen til noen av mine norske skrekkfilmentusiast-venner fikk jeg først høre at de aldri hadde hørt om filmen, men så meldte de tilbake at de bestilte eller streamet filmen umiddelbart.

Om Bare på jobb er ment å lokke fram smil, humring og latter, er Entombed en helt annerledes film. Det er en film med en ubehagelig og helsvart tone. Genremessig sett er det kanskje mest av alt en grøsser, men filmen føyer seg også inn i en liten, men interessant «tradisjon» av nye nordiske post-apokalyptiske undergangsskildringer. Det er ikke en katastrofefilm i vanlig forstand, og skiller seg fra filmer som Bølgen (Roar Uthaug, 2015), Skjelvet (John Andreas Andersen, 2018), Tunnelen (Pål Øie, 2019) og Nordsjøen (John Andreas Andersen, 2021), eller katastrofekomedien Mennesker i solen (Per-Olav Sørensen, 2011) for den sakens skyld. Hammerøs film mangler spektakulære spesialeffekter. Det er ikke undergangen i seg selv, i all sitt buldrende og spektakulære kaos som skildres, men tiden etter undergangen.

Om man skal sammenligne Entombed med andre norske filmer er den mest nærliggende filmen Anders Elsrud Hultgreens Morgenrøde fra 2014. Også dette en lavbudsjettfilm, til og med fra en Bergensregissør, men der Morgenrøde utelukkende foregår utendørs, i et fantastisk post-apokalyptisk ørkenlandskap, er Entombed en innendørsskildring fra et klaustrofobisk tilfluktsrom under bakken.

Anslaget i Entombed er effektivt. Seamus (Jan Neal Holden) befinner seg i en skog. Han sleper med seg sin datter, men oppdager at det er for sent å redde henne. Hun er død. Dessuten er han omgitt av zombier, såkalte «walkers», som er ute etter ham. Han er i ferd med å gi opp, kikker på en medaljong med bilder av sin døde hustru og datter, men medaljongen glipper mellom fingrene hans. Da den treffer bakken hører han en metallisk lyd, oppdager at det finnes en lem i bakken som skjuler en nedgang til et underjordisk rom. Han klatrer ned en stige inn i rommet, men slås brutalt ned i det han når gulvet.

Når Seamus våkner møter han Konrad (Sigurd Aae Klausen). Han er kledd delvis i slitte deler av en uniform, sier han har gjemt seg nede i det mystiske tilfluktsrommet i over et år, men at han er i ferd med å slippe opp for proviant. Konrad er en ubehagelig mann, som synes å bære på flere mørke hemmeligheter, og langsomt avdekkes en serie skjulte hemmeligheter som skaper en stadig mer uggen og ubehagelig stemning, og som til og med får den fredselskende Seamus til å ty til vold.

Konrad både truer og lokker Seamus. Han er en mester i psykologisk vold, men er heller ikke fri for direkte fysisk brutalitet. Selv om fortellingen overlater mye til tilskuerens fantasi, og unnlater å forklare for mye, noe som bidrar til en stadig sterkere snikende uhygge, blir det klart at Konrad har drept en gruppe soldater som holdt til i tilfluktsrommet. Han har også en kvinne i rommet som han påstår er hans hustru.

Mila (Martine Sienna Johansen) ligger tilsynelatende i koma, som en moderne Tornerose, men hun bare later som om hun er i koma. Regelmessig forgriper Konrad seg på henne, og da Seamus forsøker å avbryte en voldtekt antyder hun at han skal holde seg unna med et desperat minespill. Senere planlegger hun og Seamus å rømme sammen, men Konrad er ikke så lett å lure.

Det er likevel Mila som hevner seg på sin overgriper. Seamus har snakket om en hytte med proviant og en farkost, som han trenger for å komme til en mytisk «øy» der et finnes et samfunn som er blottet for zombier, og Konrad vil «hjelpe» ham slik at også han kan få mer proviant. Om Konrad virkelig vil gjøre dette er usikkert, og snart begynner andre ting å skje. Når Konrad forhindrer Mila fra å følge med Seamus skyter hun ham. Deretter åpner hun luken til tilfluktsrommet før hun forlater stedet, slik at Konrad overfalles av en flokk sultne zombier.

Som dette knappe handlingsreferatet tilsier, er Entombed en annerledes zombiefilm. Et post-apokalyptisk kammerspill om makt og avmakt i et tilfluktsrom, der Seamus og Konrad utvikler et forhold preget av mistenksomhet, fravær av kommunikasjon og psykologisk vold. Stemningen er dyster og ubehagelig, og Hammerø gjør god bruk av de klaustrofobiske rommene og lyder som antyder handlinger og hendelser. Tilsynelatende er de to mennene avhengige av hverandre, og et spill om makt og avmakt finner sted mellom de to.

At Konrad er norsk er det ingen tvil om, og han assosieres også med Norge gjennom et stort norsk flagg som finnes i den delen av tilfluktsrommet der han sover, men ellers er tid og rom bare vagt skissert og antydet. Noe har skjedd, samfunnet har brutt sammen, katastrofen har skjedd, og skogene er fulle av zombier, men vi får ikke vite mye om hva som har hendt, hvor vi er eller hvem rollefigurene egentlig er. Entombed er et skarpt tverrsnitt, en horror-variant som er mer opptatt av psykologisk terror enn handlingsutvikling, blod og gørr. At filmen skaper et effektivt ubehag skyldes ikke overdrivelser og kroppslig oppløsning, men Hammerø synes snarere å være interessert i det nesten symbiotiske forholdet mellom den dominerende voldsmannen og den mer forsiktige og svake drømmeren. Hatefulle blikk som veksles mellom de to, mistanker i en dobbeltbunnet dialog, og antydende lyder som siver inn fra verden utenfor gjennom ventilasjonsanlegget, skaper en tett, mørk og intens dyster stemning.

Selv om Entombed heller ikke er noe bortglemt mesterverk, er det en original film som ikke ligner på det som vanligvis serveres innenfor zombie-undergenren. Filmen lider en del under budsjettbegrensningene, selv om den definitivt får mye ut av pengene. Skuespillerne har gode ansikter, selv om deres register kanskje ikke er det aller bredeste. Men i denne genren er man ikke vel unt med nyanser, og Kjell Hammerø klarer ikke bare å lade fortellingen med en usedvanlig uggen stemning, men legger oss noe til zombie-filmen med sitt psykologiske grøsser-kammerspill.

To bortglemte norske spillefilmer

Det er vanskelig å tenke seg to mer forskjellige filmer enn Bare på jobb og Entombed. Den første er en lun og naiv komedie, den andre en kynisk og brutal grøsser. I den første filmen framstår selv kriminelle torpedoer som komiske, mens den andre filmen manøvrerer tilskuerne inn i den ene ubehagelige og lumre situasjonen etter den andre. Felles har imidlertid de to filmene noe mer enn de lave budsjettene. Hammerø tegner kjappe portretter av menn, men har ikke helt teken på sine kvinnefigurer. Dokumentarfilmskaperens hustru Karin i Bare på jobb blir for endimensjonal, og heller ikke Mila-karakteren i den nye filmen har mye å spille på. At jorden er i ferd med å gå under har skapt en situasjon som Konrad utnytter, men hverken Seamus eller Mila synes å være så traumatiserte som de naturligvis må være i en slik situasjon.

Kanskje er dette unødige kritiske motforestillinger. Det dreier seg jo om genrer som ikke preges av nyanser, og der filmskaperen må følge mange av genrenes egne lover. Det er begrenset hvor mye man kan avvike, og hva man kan gjøre uten å miste et publikum som kjenner genrens konvensjoner og grep så altfor godt. Da er det kanskje bedre å småhumre med Robert Reiakvam i Bare på jobb og grøsse litt av det mørke og desperate spillet mellom Konrad og Seamus i Entombed.

Det er over femten år mellom Kjell Hammerøs to spillefilmer. Begge er ignorert og bortglemt, men kanskje av litt forskjellige årsaker. Bare på jobb var en uhellsvanger produksjon som kom på feil tidspunkt, i en tid da norsk filmproduksjon gikk gjennom kraftige endringer, og i en periode preget av en overopphetet norsk filmproduksjon som skapte store utfordringer også for distributørene. Entombed passet heller ikke inn, og ingen norske distributører viste noen interesse for filmen, slik at den i stedet begynte å leve sitt liv internasjonalt på DVD eller på ulike streaming-plattformer. Begge filmene ble til nærmest på siden av norsk filmoffentlighet, og ble derfor glemt og gjemt bort.

At vi trenger flere norske filmer som prøver ut små format og begrensede budsjetter er åpenbart. Vi trenger også flere spillefilmer som på en røff måte leker med og prøver ut genrer som komedien og grøsseren. Norsk film er inne i en ny ekspansiv periode, preget av stadig større budsjetter og helprofesjonelle storfilmer som vekker internasjonal oppsikt. Det er utmerket, men vi har rom for mer mangfold innenfor spillefilmproduksjonen. Kjell Hammerø har garantert lært mye av å lage sine to spillefilmer, og kommer sikkert tilbake igjen, og uansett hva man kan si om hvor gode hans filmer er, kan kanskje vi lære noe av disse filmene også.


Dette er artikkel nummer 94 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

MENY