Modernismens nervesenter

Modernismens nervesenter

«Mind of Modernism» er Paul Tunges elegante modernistiske mottrekk der han løfter fram en type arkitektur som ofte er utskjelt. Sammen med fotograf Egil Håskjold Larsen viser han at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre, mener Gunnar Iversen om filmen som hadde premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund.

I en kort scene i tredje del av Paul Tunges dokumentarfilm Mind of Modernism ser vi en mekanisk gressklipper som klipper en plen. Det er ingen mennesker å se. I bakgrunnen finnes en modernistisk bolig, kompakt og solid, med skarpe linjer som skjærer seg inn i landskapet, og i forgrunnen en velfrisert plen. Den lille maskinen kjører langsomt over det høstgule gresset. Det er noe vakkert, men samtidig skremmende med bildet av maskinen som gjør sin jobb og holder naturen under kontroll, uten hjelp fra noe menneske.

I boken Mot en arkitektur fra 1923 skriver arkitekten og byplanleggeren Le Corbusier, modernismens store ideolog på dette området, at en bolig skal omgi oss og omskape vårt livsrom. Le Corbusier påpeker også i forordet av boken at en bolig skal «verne oss mot den ugjestmilde natur, gi oss mennesker et menneskelig miljø». Han drar en skarp linje mellom natur og kultur, og hyller modernismens forsøk på å skape et miljø og livsrom som skiller oss mennesker fra naturen.

Le Corbusiers bok er en merkelig klassiker, full av bilder av maskiner og fly, og nærmest aforistiske kommentarer om arkitektur og moderne design. Alle former for motoriserte kjøretøy er hans fremste eksempler på teknologisk, og menneskelig kan man kanskje legge til, utvikling. Flyet er spesielt interessant for Le Corbusier. Han ønsker seg en arkitektur og en bygningsdesign som har det samme radikale potensialet som man finner i flygningen. Menneskets drift etter å fly og å sveve, og så å si å oppheve tyngdekraften, skulle også reflekteres i arkitekturen. «Lidenskap lager drama av døde steiner», skriver han et sted i sin bok.

Hus skulle for Le Corbusier være bomaskiner. Bygninger var maskiner til å leve i. På begynnelsen av 1920-tallet var den rivende utviklingen til biler og fly det som inspirerte Le Corbusier og andre modernistiske arkitekter og designere. Han hadde nok likt gressklipperen i Paul Tunges film. Den lille maskinen som verner mennesket i bomaskinen mot den ugjestmilde naturen, og omskaper det viltvoksende gresset til en grønn ensartet flate, er et perfekt bilde på modernismens sinn. Som maleren Piet Mondrian ville nok Le Corbusier ha avskaffet fargen grønn om han kunne, men gressklipperen kan i hvert fall skape orden og kontroll. Forvandle natur til kultur.

Paul Tunges Mind of Modernism, med undertittelen «Three Segments of Norwegian Architecture», er en svimlende og omtumlende dokumentarfilm om modernistisk norsk arkitektur. Mest av alt en oppsummering av en lengre fascinasjon Tunge har hatt overfor modernistisk arkitektur, men kanskje også noe mer. Filmen er et triptyk. Den består av kortfilmene Ad Astra (2016) og Bauta (2018), samt den tredje delen Plattform. Selv om det er en tredelt film er det likevel et helhetlig verk som føles organisk og naturlig. Eller kanskje man skulle si at filmen er en velsmurt og velfungerende maskin, der alle små tannhjul passer perfekt sammen, til tross for at den inkorporerer tidligere kortfilmer i seg som deler av maskineriet.

Paul Tunge er utvilsomt en av de mest interessante filmregissørene vi har i dag her i landet. Han har jobbet i filmbransjen i mange år i ulike funksjoner, og begynte for ti år siden å lage uavhengige spillefilmer uten statsstøtte. Spillefilmene Kano (2011), Demning (2015), Fountain of Youth (2017) og Du (2019) er intense kammerspill der menneskelige relasjoner og følelser settes under lupen. I sine spillefilmer skildrer Tunge sterke møter mellom mennesker som får fram eksistensiell vrede og tomhet på en måte som både er gripende og skremmende. Mikrobudsjettfilmene til Tunge kretser rastløst om språk, kommunikasjon og identitet, og forteller historier som handler om moderne mennesker og moderne liv på en mer innfølende måte enn de aller fleste vanlige norske spillefilmer laget det siste tiåret. Man kan lese mer om Paul Tunges spillefilmer her og her.

Parallelt med de siste to spillefilmene har Tunge laget kortfilmer som langt på vei framstår som det motsatte av spillefilmene. I Ad Astra og Bauta, samt Odda (2018), er mennesket helt perifert. Det er arkitektur, bygninger, industri og design som står i sentrum. Dette er også det avgjørende i Mind of Modernism. Mennesket er bare et gjenskinn eller et spøkelse i maskinen. Dyr og mennesker ses på avstand, helt i bakgrunnen, og perifert i forhold til de massive og solide bygningsmassene.

Selv om mennesket synes å være perifert i Tunges kortfilmer og i Mind of Modernism, er hans interesse for moderne arkitektur knyttet til noe mer enn bare en fascinasjon overfor stil og form. Viljen til å satse på nye uttrykk, grensesprengende design og arkitektur, og nye definisjoner av hva boliger og bygninger skal være, er viktig for regissøren. Kanskje like viktig er imidlertid det Tunge selv kaller en «gruppementalitet». At arkitekter og byråkrater, spesielt i forhold til de offentlige bygningene i filmen, klarte å få til denne arkitektoniske nyorienteringen er imponerende og fascinerende, mener Tunge.

Samarbeidet med fotografene, og spesielt Egil Håskjold Larsen er helt avgjørende for Mind of Modernism. I arbeidet med de første to delene kom ofte Paul og Egil på settet uten tidligere fysisk befaring. Denne umiddelbarheten skaper en friskhet i uttrykket som er avgjørende for skildringen av bygningene og forholdet til omgivelsene. Lange tagninger med flytende og sveipende bevegelser var et grep som var valgt på forhånd, og Egil Håskjold Larsen er en mester i kamerakoreografi og kamerabevegelser, som løfter fram arkitektoniske detaljer, materialitet og lysforhold på en slående måte. I filmens tredje del, Plattform, samarbeidet Tunge med fotografen Patrik Säfström, som også skaper en letthet i uttrykket som gir luft og lys rundt den moderne «brutalismen».

Samarbeidet med Kim Hiorthøy om musikk og lydlandskap er også avgjørende i Mind of Modernism. Fraværet av ord gjør at musikk og lyd er ekstra viktig i Tunges film. I forkant av hver film hadde Tunge og Hiorthøy samtaler om musikken, og Hiorthøy sendte regissøren musikalske skisser, men ellers sto Hiortøy svært fritt i arbeidet med musikken. Begge var imidlertid enige om at musikken ikke måtte være for vakker. Musikken tolker bildene og den arkitekturen som skildres, men legger også noe til bygningene og filmbildene. Hiorthøys musikk omgir bygningene med en luftig lydkulisse som av og til skraper mot bildene, i små disharmoniske musikalske motiv, men like ofte åpner musikken bygningene opp og gir dem luft og rom.

Mind of Modernism er en original og uvanlig dokumentar, som viser en annen side av Paul Tunge en den man finner i hans spillefilmer. I en tid da norsk og internasjonal dokumentar er intenst opptatt av å følge mennesker og fange inn helt spesielle avslørende eller intense øyeblikk, velger Tunge å gjøre noe helt annet. Han forlater mennesket for en kort stund, og ser nærmere på hva som omgir mennesket. Han vil løfte fram den modernistiske arkitekturen i Norge som ofte er utskjelt, og vise fram nye sider ved bygninger, design og boliger. Om arkitektur er speilbilder av sin tid, som Le Corbusier i sin tid påsto, er Tunges film også et speilbilde av modernismens mentalitet.

Audiovisuelt dikt om arkitektur

Mind of Modernism er ingen tung dokumentar som forklarer bakgrunnen til modernistisk arkitektur i Norge. Tunges film er snarere et audiovisuelt dikt om arkitektur, livsrom og design. Uten ord, men med lange sveipende og svevende kamerabevegelser, skildrer Tunge og hans fotografer en lang rekke offentlige bygninger og private boliger over hele landet. Det starter med kirker og ender i private boliger, og samlet sett utgjør filmen en fascinerende reise gjennom et vakkert, men også litt skremmende arkitektonisk landskap.

Det hele starter så å si i mørket. Vi er i en slags underetasje eller kanskje til og med kjeller i en kirke. Kameraet beveger seg i en lang flytende tagning opp fra mørket, opp noen betongtrapper og rundt et hjørne. Langsomt tones lyden inn. Det er vinden og omgivelsene som langsomt blir tydeligere. Vi ser en hund i et kort glimt, og musikken etablerer et mer sammensatt og komplekst lydbilde av lett atonale rytmer og disharmoniske klanger. Ikke vakkert, men heller ikke skjærende. Allerede her i innledningen opplever vi et merkelig og hemmelighetsfullt sug i bildene, som understrekes effektivt av den elektroakustiske musikken.

Filmens første del er en lang montasje der vi beveger oss i og rundt en rekke modernistiske kirker. Årstidene synes å skifte, av og til regner det, av og til faller snøen, men bygningene reiser seg majestetisk og synes å motsi naturen omkring og nesten opphev e selve tyngdekraften. Denne første delen, som er en lett bearbeidet versjon av kortfilmen Ad Astra, preges ofte av en leken ironi. Vi ser noen hemmelighetsfulle bilder der hunder sitter og ser mot kamera, og etter drøyt fem minutter ser vi et glimt av det som synes å være en uteligger. Vi høres pusten hans og lyden av fottrinnene, og ser et kort nærbilde der den tannløse mannen vandrer inne i kirken. I all renheten og de mange skarpe, rene linjene skiller denne korte lille scenen seg ut.

I filmens andre del er det andre offentlige bygninger som skildres. T-banestasjoner i Oslo, svømmehaller og kraftverk erstatter kirkerommene og skaper en mer maskinell stemning. Bortsett fra et kort øyeblikk på en t-bane stasjon er bildene mennesketomme. Som i første del ser vi de sosiale rommene, men mennesker og sosialitet er bare til stede i form av arkitektur, bygninger, hulrom i fjellet og mekanikk.

Også i filmens tredje og siste del, som først og fremst skildrer private boliger, er det få mennesker i bildene eller på lydsporet. I en av boligene sitter en liten jente og tegner ved et bord, og en eldre mann sitter i en stol ved et panoramavindu, men de har begge ryggene til kamera og blir nærmest en del av interiøret. I denne siste delen løses av og til forholdet mellom natur og kultur litt opp, spesielt i Sverre Fehns bygninger, der naturen inkorporeres noe mer, og linjene mellom ute og inne blir mer uklare, men også i denne delen vandrer vi hvileløst gjennom rom etter rom, langs husfasader, rundt hjørner, og utforsker den modernistiske arkitekturens former, flater og livsrom.

Kultur og natur

Modernitet og modernisme i arkitekturen er gjerne knyttet til stikkord som framskritt, rasjonalitet, renhet, klarhet og funksjonalisme. Bygninger skal ikke bare være solide og kompakte, til og med massive, slik at man holder elementene unna, men de skal også være luftige og slippe lyset inn. Mange av de modernistiske arkitektene og teoretikerne, som Le Corbusier, pekte på kontrasten mellom natur og kultur, som bidrar til å orkestrere former, linjer og flater, og dette er også en helt avgjørende kontrast i Paul Tunges dokumentar.

Kontrasten mellom natur og kultur er kanskje mest rendyrket i skillet mellom ute og inne i filmen. Ved mange anledninger beveger kamera seg på utsiden av bygningene, gjennom små treklynger og mellom trær og busker. Av og til stopper kamera opp et lite kort øyeblikk, for eksempel ved et tre eller et rotsystem, før det vandrer videre. Rundt bygningene og interiørene, som er preget av rene horisontale og vertikale linjer, og materialer som betong, stål og glass, finnes den organiske naturens ukontrollerte vekst. Noen ganger knyttes natur og kultur sammen, som i et overraskende klipp fra hester i en bjerkeskog til en hvit kirke, men som oftest synes kultur og natur å skilles ad som to forskjellige ting.

Også musikken leker av og til med kontrasten mellom ute og inne og mellom natur og kultur. I filmens første del ser vi en tagning inn i kirkerommet mot et stort orgel, men den musikken vi hører er skrapende og skurrende, med repetitive rytmer og klanger. Når vi imidlertid ser et stort tre utenfor en av kirkene blir musikken nesten orgellignende. Slik veksler og orkestreres en rekke kontraster i Mind of Modernism.

Menneskets rom i filmen er først og fremst et livsrom preget av en tuktet og temmet natur. Naturen er så å si holdt på armlengdes avstand, den er å finne utenfor vinduene, eller i form av en potteplante på en vinduskarm eller et gulv. Det er først i tredje del at noen av bygningene løser opp dette skarpe skillet.

Paul Tunges film er et vakkert audiovisuelt dikt som gir selv de mest betongtunge bygningene en svevende letthet og vektløs poesi, men kontrasten mellom natur og kultur blir av og til litt overveldende. Fargene og lyset er så forskjellig inne og ute, den kulturelle avstandstagen til organisk natur blir spesielt i filmens midtparti for voldsom, og skaper en kulturell tyngde som av og til tar pusten fra en.

Om alle disse bygningene, boligene og rommene er laget for mennesker, som sosiale rom, er selve det sosiale livet skåret bort i Mind of Modernism. All pynt og dekor er enten luket bort eller samlet og tuktet, også i privatboligene. Det er rent og pent, lett å holde skitt unna, men med en skarphet og avstand til natur og sosialt liv, som også er litt skremmende. Kamerakoreografien er oppfinnsom og levende, med skarpe vekslinger der vi også av og til ser bygninger opp-ned eller ovenfra og ned. En helt særegen og vakker rytme og puls etableres i filmen.

I de små drone-tagningene, der bygninger ses ovenfra og ned, ser vi klarest hvordan bygningene ikke er tilpasset naturen omkring eller speiler natur på noen måte. Det er skarpe tverrsnitt inn i naturen, som helst ser naturen som et gjenskinn i panoramavinduet i form av skyformasjoner og lysvirkninger. Om dette er speilbilder av vår moderne tid, er det speilbilder som både er intenst vakre, men også med en antydning til skremmende umenneskelighet over seg.

Modernismens nervesenter

Hva er egentlig arkitektur og bygningsdesign? Det er mer enn bygninger, form og stil. Arkitektur og design er utgangspunktet for selve det livsrommet vi skaper og lever i. Det er kulturens rom, de ideer og forestillinger vi har om hvordan vi bebor verden. Det er også de bilder vi har av vårt forhold til oss selv og til omverdenen. Bilder vi kan bo i. Bilder som skal forme oss. Bilder som former vårt forhold til naturen omkring oss.

På mange måter viser Paul Tunge oss et paradoks i Mind of Modernism. Det er den personlige bomaskinen har skildrer. Selv om mennesket nesten er fraværende i bildene, og bygningene enten ruver over eller avindividualiserer mennesket, ser vi tydelig forskjellen på bygninger, kirkerom og boliger, og utallige små arkitektoniske forskjeller. Mye er felles i det knippet av modernistiske bygninger Tunge skildrer, men mye er også forskjellig.

Moderne og modernistisk arkitektur er hatet og elsket, oftere utskjelt enn beundret og hyllet, men Paul Tunge og hans medarbeidere får fram både det visjonære og det brutale i denne arkitekturen. Mind of Modernism er skremmende i sin tyngde og sin brutalisme, og samtidig får filmen fram det blendende vakre i bygninger, boløsninger, design og livsrom. Tunge tar oss med til selve modernismens nervesenter, og viser at det er et like vakkert som effektivt maskinrom.

Dette er kanskje filmens styrke. Dens ordløse kameraballett tvinger oss til å beskue og fundere over det som vi kanskje ellers avfeier og som bare glir forbi oss om vi går forbi en bygning. Filmen skaper en helt egen stemning, meditativ og undrende, som åpner opp for tanker og følelser, snarere enn å forklare eller lukke gjennom tolkning og forklaringer. De sveipende kamerabevegelsene løfter oss, og lar oss oppleve bygninger, linjer, materialitet, rom og flater på en helt ny og omtumlende måte.

Mind of Modernism er også full av små hemmelighetsfulle rom, som lokker oss inn i noe ukjent og dermed skaper undring. En av de scenene jeg opplevde som mest slående var en skildring av ulike maskinrom i et kraftverk. Vi beveger oss i filmens andre del fra en t-bane stasjon til to kraftverk. Kamera glir innover i de hemmelige rommene i fjellet der elektrisiteten skaper lys og liv i samfunnet utenfor. Det er fascinerende bilder, av roterende stålrør eller kjølesystemer, alt uten tegn på menneskelig liv. Et øyeblikk framstår det modernistiske prosjektet, med all sin rasjonalitet og funksjonalitet, og all sin mekaniske oppfinnsomhet, som bilder fra en science fiction film. Det er som om vi vandrer gjennom ruinene av en forlatt eller utdødd sivilisasjon. Maskinene fungerer fremdeles og gjør sin jobb, akkurat som den lille gressklipperen i begynnelsen av filmens tredje del, men menneskene eller de som lagde maskineriet er for lengst borte.

Paul Tunges mottrekk

Mind of Modernism er Paul Tunges elegante modernistiske mottrekk. Filmen er hans kommentar til alle de som avfeier den type moderne arkitektur som han skildrer og elsker som ren «brutalisme». Tunge vil skildre mangfoldet, men også enheten i det modernistiske prosjektet, og vise at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre. Døde stener og betong svever i de bygningene Tunge, Hiortøy, Håskjold Larsen og Säfström skildrer. De har sjel og liv.

En av de mest veltalende kritikerne av denne typen modernistisk arkitektur er den amerikanske journalisten og forfatteren Tom Wolfe. På begynnelsen av 1980-tallet skrev han et par lange essays som senere ble samlet i den lille beske pamfletten From Bauhaus to Our House. Her karakteriserer han moderne arkitektur som et glass isvann slengt i ansiktet, eller et slag i fjeset. Han gjør narr av modernismens ønske om å starte på nytt, og skape et slags arkitektonisk nullpunkt som en ny verden kan skapes ut av. I hans øyne er det en altfor begrenset og begrensende utopi modernistene vil skape.

Med dårlig skjult ironi siterer han den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe som summerte det hele opp med ordene: «Less is more». Wolfe er mer på lag med Robert Venturi, både modernist og postmodernist, som kontret med: «Less is a bore» og ønsket seg en mer uren vitalitet i bygningsdesign og arkitektur. Der modernistene var purister som ville skape en ny kultur, ønsker Wolfe en arkitektonisk stil som mer smektende former seg etter mennesket og naturen. Alt for mye purisme er ikke uproblematisk, mente Tom Wolfe.

Intet er her mer takknemlig enn å peke på noen av de modernistiske stolene som ble designet i etterkrigstiden, men som ikke riktig er formet etter menneskekroppen. Alle som har prøvd å sitte i noen av disse stolene forstår at de snarere er vakre objekter å se på enn noe man slenger seg ned i med en pose potetchips og en god bok. Nesten umiddelbart får den skarpe smerten i korsryggen en til å kjempe seg ut av stolen og vandre videre mens man masserer pinefull muskulatur. I Tunges film er det noen interiører som gir noe av den samme opplevelsen. Vakre å se på, men i sin brungule og gråblå betong-og-metall-tyngde kanskje ikke noe man vil omgi seg med hver eneste dag? Spesielt i tredje del finnes noen interiører og eksteriører som er vakre og funksjonelle, men som mangler organisk liv. Kanskje noe mer uren vitalitet kunne ha passet inn.

I dette sjakkspillet om holdninger til boliger, arkitektur, design og livsrom viser Tunges modernistiske mottrekk imidlertid at om man ser bort fra alle teorier og manifester, og konsentrerer seg om selve bygningene, framstår «brutalismen» som noe helt annet enn brutal effektivitet og krystallklar renhet og purisme. Både eksteriører og interiører får i Mind of Modernism en luftig letthet som bare kan kalles vakker og majestetisk. Selv kraftverkets aller helligste indre får en særegen skjønnhet over seg. Tunges film blir det beste argumentet for verdien av disse bygningene, og reisen gjennom disse indre og ytre landskapene er egnet til å skape undring, vekke sansene og få en til å revurdere mange sider ved moderne og modernistisk arkitektur.

Paul Tunges film viser at modernistisk arkitektur og design er noe mer enn en vakker drøm om renhet, men at disse bygningene og boligene er lidenskap og drama i betong, glass og metall.


Dette er innlegg nummer 86 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

Modernismens nervesenter

Modernismens nervesenter

«Mind of Modernism» er Paul Tunges elegante modernistiske mottrekk der han løfter fram en type arkitektur som ofte er utskjelt. Sammen med fotograf Egil Håskjold Larsen viser han at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre, mener Gunnar Iversen om filmen som hadde premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund.

I en kort scene i tredje del av Paul Tunges dokumentarfilm Mind of Modernism ser vi en mekanisk gressklipper som klipper en plen. Det er ingen mennesker å se. I bakgrunnen finnes en modernistisk bolig, kompakt og solid, med skarpe linjer som skjærer seg inn i landskapet, og i forgrunnen en velfrisert plen. Den lille maskinen kjører langsomt over det høstgule gresset. Det er noe vakkert, men samtidig skremmende med bildet av maskinen som gjør sin jobb og holder naturen under kontroll, uten hjelp fra noe menneske.

I boken Mot en arkitektur fra 1923 skriver arkitekten og byplanleggeren Le Corbusier, modernismens store ideolog på dette området, at en bolig skal omgi oss og omskape vårt livsrom. Le Corbusier påpeker også i forordet av boken at en bolig skal «verne oss mot den ugjestmilde natur, gi oss mennesker et menneskelig miljø». Han drar en skarp linje mellom natur og kultur, og hyller modernismens forsøk på å skape et miljø og livsrom som skiller oss mennesker fra naturen.

Le Corbusiers bok er en merkelig klassiker, full av bilder av maskiner og fly, og nærmest aforistiske kommentarer om arkitektur og moderne design. Alle former for motoriserte kjøretøy er hans fremste eksempler på teknologisk, og menneskelig kan man kanskje legge til, utvikling. Flyet er spesielt interessant for Le Corbusier. Han ønsker seg en arkitektur og en bygningsdesign som har det samme radikale potensialet som man finner i flygningen. Menneskets drift etter å fly og å sveve, og så å si å oppheve tyngdekraften, skulle også reflekteres i arkitekturen. «Lidenskap lager drama av døde steiner», skriver han et sted i sin bok.

Hus skulle for Le Corbusier være bomaskiner. Bygninger var maskiner til å leve i. På begynnelsen av 1920-tallet var den rivende utviklingen til biler og fly det som inspirerte Le Corbusier og andre modernistiske arkitekter og designere. Han hadde nok likt gressklipperen i Paul Tunges film. Den lille maskinen som verner mennesket i bomaskinen mot den ugjestmilde naturen, og omskaper det viltvoksende gresset til en grønn ensartet flate, er et perfekt bilde på modernismens sinn. Som maleren Piet Mondrian ville nok Le Corbusier ha avskaffet fargen grønn om han kunne, men gressklipperen kan i hvert fall skape orden og kontroll. Forvandle natur til kultur.

Paul Tunges Mind of Modernism, med undertittelen «Three Segments of Norwegian Architecture», er en svimlende og omtumlende dokumentarfilm om modernistisk norsk arkitektur. Mest av alt en oppsummering av en lengre fascinasjon Tunge har hatt overfor modernistisk arkitektur, men kanskje også noe mer. Filmen er et triptyk. Den består av kortfilmene Ad Astra (2016) og Bauta (2018), samt den tredje delen Plattform. Selv om det er en tredelt film er det likevel et helhetlig verk som føles organisk og naturlig. Eller kanskje man skulle si at filmen er en velsmurt og velfungerende maskin, der alle små tannhjul passer perfekt sammen, til tross for at den inkorporerer tidligere kortfilmer i seg som deler av maskineriet.

Paul Tunge er utvilsomt en av de mest interessante filmregissørene vi har i dag her i landet. Han har jobbet i filmbransjen i mange år i ulike funksjoner, og begynte for ti år siden å lage uavhengige spillefilmer uten statsstøtte. Spillefilmene Kano (2011), Demning (2015), Fountain of Youth (2017) og Du (2019) er intense kammerspill der menneskelige relasjoner og følelser settes under lupen. I sine spillefilmer skildrer Tunge sterke møter mellom mennesker som får fram eksistensiell vrede og tomhet på en måte som både er gripende og skremmende. Mikrobudsjettfilmene til Tunge kretser rastløst om språk, kommunikasjon og identitet, og forteller historier som handler om moderne mennesker og moderne liv på en mer innfølende måte enn de aller fleste vanlige norske spillefilmer laget det siste tiåret. Man kan lese mer om Paul Tunges spillefilmer her og her.

Parallelt med de siste to spillefilmene har Tunge laget kortfilmer som langt på vei framstår som det motsatte av spillefilmene. I Ad Astra og Bauta, samt Odda (2018), er mennesket helt perifert. Det er arkitektur, bygninger, industri og design som står i sentrum. Dette er også det avgjørende i Mind of Modernism. Mennesket er bare et gjenskinn eller et spøkelse i maskinen. Dyr og mennesker ses på avstand, helt i bakgrunnen, og perifert i forhold til de massive og solide bygningsmassene.

Selv om mennesket synes å være perifert i Tunges kortfilmer og i Mind of Modernism, er hans interesse for moderne arkitektur knyttet til noe mer enn bare en fascinasjon overfor stil og form. Viljen til å satse på nye uttrykk, grensesprengende design og arkitektur, og nye definisjoner av hva boliger og bygninger skal være, er viktig for regissøren. Kanskje like viktig er imidlertid det Tunge selv kaller en «gruppementalitet». At arkitekter og byråkrater, spesielt i forhold til de offentlige bygningene i filmen, klarte å få til denne arkitektoniske nyorienteringen er imponerende og fascinerende, mener Tunge.

Samarbeidet med fotografene, og spesielt Egil Håskjold Larsen er helt avgjørende for Mind of Modernism. I arbeidet med de første to delene kom ofte Paul og Egil på settet uten tidligere fysisk befaring. Denne umiddelbarheten skaper en friskhet i uttrykket som er avgjørende for skildringen av bygningene og forholdet til omgivelsene. Lange tagninger med flytende og sveipende bevegelser var et grep som var valgt på forhånd, og Egil Håskjold Larsen er en mester i kamerakoreografi og kamerabevegelser, som løfter fram arkitektoniske detaljer, materialitet og lysforhold på en slående måte. I filmens tredje del, Plattform, samarbeidet Tunge med fotografen Patrik Säfström, som også skaper en letthet i uttrykket som gir luft og lys rundt den moderne «brutalismen».

Samarbeidet med Kim Hiorthøy om musikk og lydlandskap er også avgjørende i Mind of Modernism. Fraværet av ord gjør at musikk og lyd er ekstra viktig i Tunges film. I forkant av hver film hadde Tunge og Hiorthøy samtaler om musikken, og Hiorthøy sendte regissøren musikalske skisser, men ellers sto Hiortøy svært fritt i arbeidet med musikken. Begge var imidlertid enige om at musikken ikke måtte være for vakker. Musikken tolker bildene og den arkitekturen som skildres, men legger også noe til bygningene og filmbildene. Hiorthøys musikk omgir bygningene med en luftig lydkulisse som av og til skraper mot bildene, i små disharmoniske musikalske motiv, men like ofte åpner musikken bygningene opp og gir dem luft og rom.

Mind of Modernism er en original og uvanlig dokumentar, som viser en annen side av Paul Tunge en den man finner i hans spillefilmer. I en tid da norsk og internasjonal dokumentar er intenst opptatt av å følge mennesker og fange inn helt spesielle avslørende eller intense øyeblikk, velger Tunge å gjøre noe helt annet. Han forlater mennesket for en kort stund, og ser nærmere på hva som omgir mennesket. Han vil løfte fram den modernistiske arkitekturen i Norge som ofte er utskjelt, og vise fram nye sider ved bygninger, design og boliger. Om arkitektur er speilbilder av sin tid, som Le Corbusier i sin tid påsto, er Tunges film også et speilbilde av modernismens mentalitet.

Audiovisuelt dikt om arkitektur

Mind of Modernism er ingen tung dokumentar som forklarer bakgrunnen til modernistisk arkitektur i Norge. Tunges film er snarere et audiovisuelt dikt om arkitektur, livsrom og design. Uten ord, men med lange sveipende og svevende kamerabevegelser, skildrer Tunge og hans fotografer en lang rekke offentlige bygninger og private boliger over hele landet. Det starter med kirker og ender i private boliger, og samlet sett utgjør filmen en fascinerende reise gjennom et vakkert, men også litt skremmende arkitektonisk landskap.

Det hele starter så å si i mørket. Vi er i en slags underetasje eller kanskje til og med kjeller i en kirke. Kameraet beveger seg i en lang flytende tagning opp fra mørket, opp noen betongtrapper og rundt et hjørne. Langsomt tones lyden inn. Det er vinden og omgivelsene som langsomt blir tydeligere. Vi ser en hund i et kort glimt, og musikken etablerer et mer sammensatt og komplekst lydbilde av lett atonale rytmer og disharmoniske klanger. Ikke vakkert, men heller ikke skjærende. Allerede her i innledningen opplever vi et merkelig og hemmelighetsfullt sug i bildene, som understrekes effektivt av den elektroakustiske musikken.

Filmens første del er en lang montasje der vi beveger oss i og rundt en rekke modernistiske kirker. Årstidene synes å skifte, av og til regner det, av og til faller snøen, men bygningene reiser seg majestetisk og synes å motsi naturen omkring og nesten opphev e selve tyngdekraften. Denne første delen, som er en lett bearbeidet versjon av kortfilmen Ad Astra, preges ofte av en leken ironi. Vi ser noen hemmelighetsfulle bilder der hunder sitter og ser mot kamera, og etter drøyt fem minutter ser vi et glimt av det som synes å være en uteligger. Vi høres pusten hans og lyden av fottrinnene, og ser et kort nærbilde der den tannløse mannen vandrer inne i kirken. I all renheten og de mange skarpe, rene linjene skiller denne korte lille scenen seg ut.

I filmens andre del er det andre offentlige bygninger som skildres. T-banestasjoner i Oslo, svømmehaller og kraftverk erstatter kirkerommene og skaper en mer maskinell stemning. Bortsett fra et kort øyeblikk på en t-bane stasjon er bildene mennesketomme. Som i første del ser vi de sosiale rommene, men mennesker og sosialitet er bare til stede i form av arkitektur, bygninger, hulrom i fjellet og mekanikk.

Også i filmens tredje og siste del, som først og fremst skildrer private boliger, er det få mennesker i bildene eller på lydsporet. I en av boligene sitter en liten jente og tegner ved et bord, og en eldre mann sitter i en stol ved et panoramavindu, men de har begge ryggene til kamera og blir nærmest en del av interiøret. I denne siste delen løses av og til forholdet mellom natur og kultur litt opp, spesielt i Sverre Fehns bygninger, der naturen inkorporeres noe mer, og linjene mellom ute og inne blir mer uklare, men også i denne delen vandrer vi hvileløst gjennom rom etter rom, langs husfasader, rundt hjørner, og utforsker den modernistiske arkitekturens former, flater og livsrom.

Kultur og natur

Modernitet og modernisme i arkitekturen er gjerne knyttet til stikkord som framskritt, rasjonalitet, renhet, klarhet og funksjonalisme. Bygninger skal ikke bare være solide og kompakte, til og med massive, slik at man holder elementene unna, men de skal også være luftige og slippe lyset inn. Mange av de modernistiske arkitektene og teoretikerne, som Le Corbusier, pekte på kontrasten mellom natur og kultur, som bidrar til å orkestrere former, linjer og flater, og dette er også en helt avgjørende kontrast i Paul Tunges dokumentar.

Kontrasten mellom natur og kultur er kanskje mest rendyrket i skillet mellom ute og inne i filmen. Ved mange anledninger beveger kamera seg på utsiden av bygningene, gjennom små treklynger og mellom trær og busker. Av og til stopper kamera opp et lite kort øyeblikk, for eksempel ved et tre eller et rotsystem, før det vandrer videre. Rundt bygningene og interiørene, som er preget av rene horisontale og vertikale linjer, og materialer som betong, stål og glass, finnes den organiske naturens ukontrollerte vekst. Noen ganger knyttes natur og kultur sammen, som i et overraskende klipp fra hester i en bjerkeskog til en hvit kirke, men som oftest synes kultur og natur å skilles ad som to forskjellige ting.

Også musikken leker av og til med kontrasten mellom ute og inne og mellom natur og kultur. I filmens første del ser vi en tagning inn i kirkerommet mot et stort orgel, men den musikken vi hører er skrapende og skurrende, med repetitive rytmer og klanger. Når vi imidlertid ser et stort tre utenfor en av kirkene blir musikken nesten orgellignende. Slik veksler og orkestreres en rekke kontraster i Mind of Modernism.

Menneskets rom i filmen er først og fremst et livsrom preget av en tuktet og temmet natur. Naturen er så å si holdt på armlengdes avstand, den er å finne utenfor vinduene, eller i form av en potteplante på en vinduskarm eller et gulv. Det er først i tredje del at noen av bygningene løser opp dette skarpe skillet.

Paul Tunges film er et vakkert audiovisuelt dikt som gir selv de mest betongtunge bygningene en svevende letthet og vektløs poesi, men kontrasten mellom natur og kultur blir av og til litt overveldende. Fargene og lyset er så forskjellig inne og ute, den kulturelle avstandstagen til organisk natur blir spesielt i filmens midtparti for voldsom, og skaper en kulturell tyngde som av og til tar pusten fra en.

Om alle disse bygningene, boligene og rommene er laget for mennesker, som sosiale rom, er selve det sosiale livet skåret bort i Mind of Modernism. All pynt og dekor er enten luket bort eller samlet og tuktet, også i privatboligene. Det er rent og pent, lett å holde skitt unna, men med en skarphet og avstand til natur og sosialt liv, som også er litt skremmende. Kamerakoreografien er oppfinnsom og levende, med skarpe vekslinger der vi også av og til ser bygninger opp-ned eller ovenfra og ned. En helt særegen og vakker rytme og puls etableres i filmen.

I de små drone-tagningene, der bygninger ses ovenfra og ned, ser vi klarest hvordan bygningene ikke er tilpasset naturen omkring eller speiler natur på noen måte. Det er skarpe tverrsnitt inn i naturen, som helst ser naturen som et gjenskinn i panoramavinduet i form av skyformasjoner og lysvirkninger. Om dette er speilbilder av vår moderne tid, er det speilbilder som både er intenst vakre, men også med en antydning til skremmende umenneskelighet over seg.

Modernismens nervesenter

Hva er egentlig arkitektur og bygningsdesign? Det er mer enn bygninger, form og stil. Arkitektur og design er utgangspunktet for selve det livsrommet vi skaper og lever i. Det er kulturens rom, de ideer og forestillinger vi har om hvordan vi bebor verden. Det er også de bilder vi har av vårt forhold til oss selv og til omverdenen. Bilder vi kan bo i. Bilder som skal forme oss. Bilder som former vårt forhold til naturen omkring oss.

På mange måter viser Paul Tunge oss et paradoks i Mind of Modernism. Det er den personlige bomaskinen har skildrer. Selv om mennesket nesten er fraværende i bildene, og bygningene enten ruver over eller avindividualiserer mennesket, ser vi tydelig forskjellen på bygninger, kirkerom og boliger, og utallige små arkitektoniske forskjeller. Mye er felles i det knippet av modernistiske bygninger Tunge skildrer, men mye er også forskjellig.

Moderne og modernistisk arkitektur er hatet og elsket, oftere utskjelt enn beundret og hyllet, men Paul Tunge og hans medarbeidere får fram både det visjonære og det brutale i denne arkitekturen. Mind of Modernism er skremmende i sin tyngde og sin brutalisme, og samtidig får filmen fram det blendende vakre i bygninger, boløsninger, design og livsrom. Tunge tar oss med til selve modernismens nervesenter, og viser at det er et like vakkert som effektivt maskinrom.

Dette er kanskje filmens styrke. Dens ordløse kameraballett tvinger oss til å beskue og fundere over det som vi kanskje ellers avfeier og som bare glir forbi oss om vi går forbi en bygning. Filmen skaper en helt egen stemning, meditativ og undrende, som åpner opp for tanker og følelser, snarere enn å forklare eller lukke gjennom tolkning og forklaringer. De sveipende kamerabevegelsene løfter oss, og lar oss oppleve bygninger, linjer, materialitet, rom og flater på en helt ny og omtumlende måte.

Mind of Modernism er også full av små hemmelighetsfulle rom, som lokker oss inn i noe ukjent og dermed skaper undring. En av de scenene jeg opplevde som mest slående var en skildring av ulike maskinrom i et kraftverk. Vi beveger oss i filmens andre del fra en t-bane stasjon til to kraftverk. Kamera glir innover i de hemmelige rommene i fjellet der elektrisiteten skaper lys og liv i samfunnet utenfor. Det er fascinerende bilder, av roterende stålrør eller kjølesystemer, alt uten tegn på menneskelig liv. Et øyeblikk framstår det modernistiske prosjektet, med all sin rasjonalitet og funksjonalitet, og all sin mekaniske oppfinnsomhet, som bilder fra en science fiction film. Det er som om vi vandrer gjennom ruinene av en forlatt eller utdødd sivilisasjon. Maskinene fungerer fremdeles og gjør sin jobb, akkurat som den lille gressklipperen i begynnelsen av filmens tredje del, men menneskene eller de som lagde maskineriet er for lengst borte.

Paul Tunges mottrekk

Mind of Modernism er Paul Tunges elegante modernistiske mottrekk. Filmen er hans kommentar til alle de som avfeier den type moderne arkitektur som han skildrer og elsker som ren «brutalisme». Tunge vil skildre mangfoldet, men også enheten i det modernistiske prosjektet, og vise at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre. Døde stener og betong svever i de bygningene Tunge, Hiortøy, Håskjold Larsen og Säfström skildrer. De har sjel og liv.

En av de mest veltalende kritikerne av denne typen modernistisk arkitektur er den amerikanske journalisten og forfatteren Tom Wolfe. På begynnelsen av 1980-tallet skrev han et par lange essays som senere ble samlet i den lille beske pamfletten From Bauhaus to Our House. Her karakteriserer han moderne arkitektur som et glass isvann slengt i ansiktet, eller et slag i fjeset. Han gjør narr av modernismens ønske om å starte på nytt, og skape et slags arkitektonisk nullpunkt som en ny verden kan skapes ut av. I hans øyne er det en altfor begrenset og begrensende utopi modernistene vil skape.

Med dårlig skjult ironi siterer han den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe som summerte det hele opp med ordene: «Less is more». Wolfe er mer på lag med Robert Venturi, både modernist og postmodernist, som kontret med: «Less is a bore» og ønsket seg en mer uren vitalitet i bygningsdesign og arkitektur. Der modernistene var purister som ville skape en ny kultur, ønsker Wolfe en arkitektonisk stil som mer smektende former seg etter mennesket og naturen. Alt for mye purisme er ikke uproblematisk, mente Tom Wolfe.

Intet er her mer takknemlig enn å peke på noen av de modernistiske stolene som ble designet i etterkrigstiden, men som ikke riktig er formet etter menneskekroppen. Alle som har prøvd å sitte i noen av disse stolene forstår at de snarere er vakre objekter å se på enn noe man slenger seg ned i med en pose potetchips og en god bok. Nesten umiddelbart får den skarpe smerten i korsryggen en til å kjempe seg ut av stolen og vandre videre mens man masserer pinefull muskulatur. I Tunges film er det noen interiører som gir noe av den samme opplevelsen. Vakre å se på, men i sin brungule og gråblå betong-og-metall-tyngde kanskje ikke noe man vil omgi seg med hver eneste dag? Spesielt i tredje del finnes noen interiører og eksteriører som er vakre og funksjonelle, men som mangler organisk liv. Kanskje noe mer uren vitalitet kunne ha passet inn.

I dette sjakkspillet om holdninger til boliger, arkitektur, design og livsrom viser Tunges modernistiske mottrekk imidlertid at om man ser bort fra alle teorier og manifester, og konsentrerer seg om selve bygningene, framstår «brutalismen» som noe helt annet enn brutal effektivitet og krystallklar renhet og purisme. Både eksteriører og interiører får i Mind of Modernism en luftig letthet som bare kan kalles vakker og majestetisk. Selv kraftverkets aller helligste indre får en særegen skjønnhet over seg. Tunges film blir det beste argumentet for verdien av disse bygningene, og reisen gjennom disse indre og ytre landskapene er egnet til å skape undring, vekke sansene og få en til å revurdere mange sider ved moderne og modernistisk arkitektur.

Paul Tunges film viser at modernistisk arkitektur og design er noe mer enn en vakker drøm om renhet, men at disse bygningene og boligene er lidenskap og drama i betong, glass og metall.


Dette er innlegg nummer 86 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

MENY