Det hemmelige stedet

Det hemmelige stedet

Camilla Figenschous nye film «Nå er jeg her, jeg også», som har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder. Det er en film som er farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer, mener Gunnar Iversen.

Foto: «Den rødhårete kvinnen» i Figenschous nye film.

Alle har et hemmelig sted. Det kan være et fysisk rom eller en geografisk lokalitet, et sted vi lengter etter eller vil flykte til, men det kan også være et indre rom skapt og belyst av imaginasjon, drøm, begjær eller erindring. Camilla Figenschous nye kortfilm Nå er jeg her, jeg også, som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder.

Camilla Figenschous film handler om de stedene vi skaper eller opplever som barn, når selve verdens overflate blir ladet med en egen skinnende magisk fantasikraft, men Nå er jeg her, jeg også viser oss også voksenverdenens skjulte mørke steder der våre hemmeligheter lades med en særegen dunkel skimrende kraft. Det er overskridelsens steder Figenschou leder oss inn i, magiske eller mytiske landskap, inne i oss og ute i den ytre verden. Steder der vi står på eller overskrider en terskel, der vi blir hensatt til en annen følelse, eller der vi simpelthen blir en annen.

«Det er et sted hvor sinnet bor i glimt», skrev i sin tid forfatteren Johan Borgen i sitt fascinerende essay Innbilningens kraft, som nettopp starter sin diskusjon om imaginasjon, identitet og innbilning med en beskrivelse av stedet. Det hemmelige stedet som utløser noe i oss, som vi lengter etter, men som vi kanskje også frykter. Fordi på dette stedet blir vi både oss selv og en annen, på samme tid. Vi er til stede på en helt særegen måte, og vi opplever samtidig en form for overskridelse. Det er slike steder Camilla Figenschou oppsøker i sine filmer, og den nye filmen er blitt farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer.

I et drøyt tiår har Camilla Figenschou vært en av våre mest særegne, kresne og utfordrende filmskapere. En av de aller beste også. Hun eksperimenterer alltid med formen, lager styggvakre filmer av hemmelighetsfulle brokker av fortellinger og hendelser. I en tekst om hennes langfilm Tauba, som kan leses her, skrev jeg at det alltid er lettere å si hva en Figenschou-film ikke er enn å si hva den er. Det samme gjelder hennes siste kortfilm, og Nå er jeg her, jeg også viser oss glimt av ulike hemmelige steder. Noen er uskyldige og preges av barndommens åpenhet og frihet, andre steder er mørkere og villere, og preges av en overskridende brutal og utslettende makt- og avmaktsberust erotikk.

Camilla Figenschou vakte oppmerksomhet allerede med sin første kortfilm Det begynte å bli ingen natt i 2010. Her viser hun at hun er en mester i å risse opp et landskap og en situasjon, lade en tilsynelatende hverdagslig hendelse og et sted med en helt egen stemning, men også hvordan stemningen kan brytes eller forskyves, og antyde noe annet og mørkere som finnes under overflaten. Denne bevegelsen, fra uskyldig lek til noe som er mørkere og mer alvorlig, preget også prisvinneren Å åpne, å se (2012). Dette er en av norsk moderne kortfilmhistories mest vellykkede filmer, og viste hvordan en tilsynelatende enkel situasjon kan snus til noe som virker mer uhyggelig og skyggefylt. Mer om dette mesterstykket kan man lese her.

Etter disse to tidlige kortfilmene fulgte en mer innadvendt periode, der Figenschou lagde lengre og mer eksperimentelle filmer med den timelange Pil og bue (2016), som hun selv ikke var helt fornøyd med, og helaftensfilmen Tauba (2020). Med den nye kortfilmen synes Figenschou å være tilbake der hun befant seg i Å åpne, å se. Den nye kortfilmen er riktignok løsere i formen, og enda åpnere fortellermessig sett, men Nå er jeg her, jeg også er en film som ser tilbake på tidligere kunstneriske strategier og motiver. Samtidig er det med en ny letthet i uttrykket, og et nytt alvor. Kanskje også med en ny djervhet. Og som i de foregående filmene sier Figenschou nei til mange av de elementene vi vanligvis forventer å finne i en film,

Glimt av steder

Barnas verden sett fra de voksnes synspunkt.

Nå er jeg her, jeg også er som alle Camilla Figenschous filmer i seg selv et hemmelighetsfullt sted. Det er en film som forteller deler av noen ulike historier, som om fortellingen er revet i stykker eller består av en halvferdig mosaikk eller en haug knust glass. I glassbitene ser vi glimt av lykke og frihet, men også noe annet og mørkere. Besettelse, begjær og et ønske om overskridelse. Et ønske om å slippe unna seg selv og overtas av en annen. En identitet som formes eller løser seg opp. Det er fragmentet som er Figenschous form, glimt og biter som kanskje ved første øyekast ikke helt passer sammen, og som gnisser mot hverandre i en kreativ spenning, men som hører til samme sammensatte bilde.

I filmen opplever vi en kvinne som forteller om et forhold hun har til en dominerende, ja kanskje sadistisk mann. Mens barn leker utenfor, snakker to kvinner sammen. Den ene kan ikke riktig forstå hva det er som lokker den andre i et forhold som hun mener er preget av redsel og ubehag, og som skrider over en smerteterskel. De to kvinnene humrer litt over noen av de store spørsmålene som den enes forhold og seksuelle identitet gir opphav til. «Hvor kommer det fra?», spør den ene, og det leder til et annet spørsmål: «Hvor forskjellige er vi egentlig?» Den rødhårete kvinnen med det uvanlige forholdet forteller at det til syvende og sist handler om å slippe all kontroll, spille en rolle og dermed miste seg selv. Bare da kan man virkelig være til stede og utforske en annen form for tilstedeværelse.

Anslaget brytes brått av. Vi befinner oss i et lite skogholt nære stranden. De to kvinnene og en litt eldre jente tar tre barn med på en tur i kaninskogen. De tre barna – Gaute, Irma og Jonathan – ser storøyd på sporene etter kaniner, og de etterlater også noe mat til kaninene. De to voksne kvinnene har ikke helt sluppet taket på samtalen de hadde. Den ene snakker om en overskridende erotisk historie. I et glimt kysser de også hverandre.

Men det er barna vi følger. De har funnet et hull i jorden hvor det finnes noen store knokler og fiskebein. De vasker noen av knoklene rene, funderer litt på forskjellige ting som barn gjør, og går bort til en mann som har et stort kaninbur. Et av barna vil åpne døren, andre vil gi dyrene mat. Med nysgjerrig åpenhet tar de inn over seg alt de kan se og oppleve, mot en bakgrunn av det vidåpne nord-norske landskapet mellom sjø og fjell.

Nok en gang skifter vi brått sted og handling. Vi er inne i mannens hus. Det er han som er den dominerende elskeren til den rødhårete kvinnen. Hun står på den andre siden av dørterskelen. Venter på tilgang til huset. Han sier: «Du kan komme inn nå.» Han ber henne om å ta av seg noen av klærne og gjøre seg klar. Ikledd svart undertøy og sko setter hun seg på huk i badekaret. Han kommer bort til henne, ber henne om å åpne munnen, før han knepper opp buksesmekken og pisser henne i ansiktet. Så legger han henne på huk foran vaskemaskinen på gulvet.

Like brått som vi beveget oss inn i dette rommet, som både er et fysisk rom og et rom for overskridelse av seksualitet og identitet, er vi utenfor igjen. I kaninskogen dukker et annet barn opp, ikledd en kanindrakt, og nå følger vi dette kaninbarnet som løper i veikanten og graver i fjæra. Kamera beveger seg med kaninbarnet, men glir så unnselig unna, hviler en stund på noen bygninger som kanskje er en gammel fiskeforedlingsfabrikk, og alt går i svart.

Figenschous nei

Camilla Figenschou

Nå er jeg her, jeg også er som dette knappe handlingsreferatet antyder en hemmelighetsfull film. Ord klarer ikke å uttrykke fullt ut hva det er som foregår, eller antyde alle understrømmer i de forskjellige handlingsbrokkene. Vi forstår mye av hver enkelt del, men filmens ulike møtepunkter henger tilsynelatende bare sammen ved at landskapet, stedet og noen av menneskene er de samme i de ulike delene av filmen. Tiden og stedets enhet løses opp ved at uforklarlige ting skjer eller sammenhenger synes å være løse og tilfeldige. Spørsmål stilles, men svarene er gjemt i fragmentene av en historie.

Nok en gang sier Camilla Figenschou nei med en film. Hun nekter oss alle de elementer vi vanligvis forventer når vi ser en film. Her er ingen egentlig handlingsutvikling, ingen karakterer i vanlig forstand, ingen dramatisk spenning. Vi får heller ingen forklaringer som kan antyde og klargjøre sammenhengene mellom de forskjellige handlingsbrokkene. Ingen motivasjoner eller kausalitet. Figenschou sier nei til alt dette. I stedet gir hun oss noe som ligger nærmere en modernistisk filmtradisjon. Nå er jeg her, jeg også er som en filmatisk collage, som utforsker noen stemninger, temaer og motiver. Isteden for å skape klare sammenhenger, etablere en tydelig sammenhengende fortelling, utforsker Figenschou noen følelser, spørsmål, fornemmelser, og kanskje mellomrom i tilværelsen.

At barnets verden settes opp mot voksenverdenen synes å være et åpenbart grep i filmen, men måten filmen gjør dette på er utfordrende. Den har en djerv fortellerstrategi. Figenschous filmer er alltid filmer som på den ene siden nærmest ber om å bli tolket og utforsket, men samtidig også nesten sier nei til tolkning. Vi skal fornemme vi som opplever filmen også. Tilskuerne skal også oppleve tilstedeværelse mer enn en handling, og stige over den terskelen som en film er.

Kontraster eller paralleller

«Det hemmelighetsfulle kaninbarnet.»

Når vi opplever eller forsøker å forstå eller tolke Figenschous film, stilles vi overfor et enkelt, men samtidig komplisert og sammensatt spørsmål. Og vi må velge svaret med omhu. Hva er det filmen foreslår for oss? Er det for eksempel snakk om en kontrast mellom barndommens magiske uskyld og voksenverdenens depraverte erotiske mørke, eller sammenligner Figenschou de to holdningene, stedene og verdenene? Er de to svært forskjellige steder eller snarere to uttrykk for samme sted, stemning eller følelse?

Camilla Figenschou gir oss ingen svar. Hun overlater til oss å svare. Hun vil ikke la intensjon styre våre tolkninger og opplevelser, men ønsker å ta oss med til et hemmelig sted der vi selv må ta beslutninger eller bare slippe oss fri. Men kanskje antyder hun likevel at det vil være for enkelt å si at det dreier seg om en skarp kontrast. Kanskje det snarere er snakk om en parallell eller sammenligning?

Barna opplever i kaninskogen et særegent mystisk nærvær, de er på stedet der kaninene har vært, som kan minne om den type tilstedeværelse som den ene kvinnen forteller om. Når hun gir seg hen, slipper all kontroll, og bokstavelig talt lar mannen gjør alt han vil med henne, opplever hun noe som er sterkere enn alt annet, og noe som kanskje åpner opp for begjær også. Hun blir ikke tent når han slår henne, sier hun, og det er ikke smerte hun søker. Det er stedet hinsides kontrollen hun vil til. Et sted som barn også opplever på en annen og selvfølgelig måte. Det er en slags parallell mellom barnets opplevelse av allmakt og maktesløshet på en og samme tid og den erotiske leken og rollespillet til de voksne i Figenschous film.

I denne koblingen mellom barnets uskyldige og nysgjerrige fornemmelse av verden og et erotisk voksen-mørke, minner Figenschous nye kortfilm om hennes gjennombruddsfilm Å åpne, å se. Det er snakk om to svært forskjellige filmer. Likevel har begge en spennende dobbelthet i seg, en tvetydighet som åpner opp for innlevelse, og begge handler til syvende og sist om overskridelse.

I tilskuerens ønske om å forstå, og dermed også ønsket om å velge mellom å se Figenschous film som en film som skaper en kontrast eller en parallell mellom barndommens rike og de voksnes verden, ligger en holdning som kan oppleves som reduserende. Det er et ønske som Figenschous film også sier nei til. Filmen vil kanskje at vår opplevelse skal pendle mellom begge disse mulige lesningene og mulighetene, og unngå å ta et endelig valg. Da vil kanskje også opplevelsen og tilstedeværelsen også bli sterkere.

Den radikale åpenhet som Nå er jeg her, jeg også og alle filmene til Figenschou representerer, er noe mer enn bare en bønn om nærvær eller en invitasjon til tilstedeværelse og medopplevelse. Filosofen og kunsthistorikeren Hubert Damisch foreslo i sin tid at uttrykket teoretisk objekt kunne brukes om visse kunstverk, og kunsthistorikeren og videokunstneren Mieke Bal har tatt i bruk dette begrepet i mange bøker og tekster. Med teoretisk objekt mener både Damisch og Bal et kunstverk som både i seg selv er et kunstverk, men som samtidig gjennom sin kunstneriske praksis og sine kunstneriske grep tilbyr og artikulerer tanker om kunst. Kunstverket framstår også en form for tenkning, ja til og med en form for teori, foreslår Damisch og Bal, og som kunstverk stiller de spørsmål til teorier eller våre forsøk på tolkning. I et bokessay om kunstneren Louise Bourgeois skriver Mieke Bal et sted at slike teoretiske objekt står imot alle former for tolkning. De står imot og motsetter seg driften henimot å konstruere en pen avrundet helhet i form av en enkel tolkning eller opplevelse.

Nå er jeg her, jeg også er dermed en film som gir oss en sterk opplevelse, inviterer oss inn i et hemmelig rom eller sted, som både er lekent, skjørt og samtidig med en mørk og brutal klangbunn, og på samme tid artikulerer filmen helt spesielle tanker om hva kunst er, og hva kunst kan eller skal være. Og filmen står imot alle enkle tolkninger. Den lar fragmentene forbli fragmenter. Den legger fram noen mosaikkbiter og overlater til oss å oppleve, føle, fornemme og forstå.

Det hemmelige stedet

I norsk samtidsfilm har Camilla Figenschou for lengst etablert seg som en av våre mest særegne og spennende filmkunstnere. I sine filmer utforsker hun stemninger, tilstander og nærvær mer enn å utvikle handlinger og skape rollefigurer. Hun er opptatt av grenseerfaringer, og den nye kortfilmen Nå er jeg her, jeg også viderefører et kunstnerisk prosjekt som allerede har båret spennende frukter.

Nå er jeg her, jeg også er en selvstendig kortfilm på 18 minutter. Samtidig er den ifølge regissøren en forstudie til et større og lengre prosjekt med samme tematikk. Filmen er dermed både et selvstendig verk og på samme tid en del av en større mosaikk. Alle Figenschous filmer er som små mosaikker, der noen biter synes å være fraværende, men uten at dette gjør opplevelsen mindre. Snarere tvert imot. Mellomrommene innbyr til innlevelse. Skaper både følelser og tanker. Mosaikkbitene som filmene består av, og filmene som deler av en større kunstnerisk mosaikk, skaper et hemmelighetsfullt bilde som oppfordrer til å sanse og stille spørsmål ved vårt forhold til verden og vår identitet.

Camilla Figenschous filmer sier ikke bare nei. De sier også ja. De sier ja til sansning og tilstedeværelse, de sier ja til å utforske terskeløyeblikkene, og de sier ja til å ta stegene over tersklene. De sier ja til det forlokkende hemmelighetsfulle og til det overraskende og utfordrende. Hun lager filmer som ikke ser ut som andres filmer, noe som er en stadig vanskeligere kunst i disse dager. Nå er jeg her, jeg også er både en videreføring av Figenschous tidligere kunstneriske prosjekt, men samtidig en ny begynnelse. Som forstudie til et større filmprosjekt er filmen lovende, men den utfordrer også i seg selv.

Noen vil kanskje si at denne filmen tilhører en slags avantgarde. Kanskje har de rett. Camilla Figenschou ligger litt foran alle andre. Og hennes nyeste kortfilm gir oss en mulighet til å oppleve det forsprang hennes filmer er og utgjør. Nå er jeg her, jeg også stiller i tillegg viktige spørsmål til filmen som kunstform og hvordan vi opplever vår identitet. Når filmen begynner, står vi på terskelen. Så tar vi steget ut i det ukjente. Så famler vi, før vi finner veien til det hemmelige stedet.


Dette er artikkel nummer 95 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

Det hemmelige stedet

Det hemmelige stedet

Camilla Figenschous nye film «Nå er jeg her, jeg også», som har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder. Det er en film som er farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer, mener Gunnar Iversen.

Foto: «Den rødhårete kvinnen» i Figenschous nye film.

Alle har et hemmelig sted. Det kan være et fysisk rom eller en geografisk lokalitet, et sted vi lengter etter eller vil flykte til, men det kan også være et indre rom skapt og belyst av imaginasjon, drøm, begjær eller erindring. Camilla Figenschous nye kortfilm Nå er jeg her, jeg også, som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet, handler om våre forskjellige hemmelige steder.

Camilla Figenschous film handler om de stedene vi skaper eller opplever som barn, når selve verdens overflate blir ladet med en egen skinnende magisk fantasikraft, men Nå er jeg her, jeg også viser oss også voksenverdenens skjulte mørke steder der våre hemmeligheter lades med en særegen dunkel skimrende kraft. Det er overskridelsens steder Figenschou leder oss inn i, magiske eller mytiske landskap, inne i oss og ute i den ytre verden. Steder der vi står på eller overskrider en terskel, der vi blir hensatt til en annen følelse, eller der vi simpelthen blir en annen.

«Det er et sted hvor sinnet bor i glimt», skrev i sin tid forfatteren Johan Borgen i sitt fascinerende essay Innbilningens kraft, som nettopp starter sin diskusjon om imaginasjon, identitet og innbilning med en beskrivelse av stedet. Det hemmelige stedet som utløser noe i oss, som vi lengter etter, men som vi kanskje også frykter. Fordi på dette stedet blir vi både oss selv og en annen, på samme tid. Vi er til stede på en helt særegen måte, og vi opplever samtidig en form for overskridelse. Det er slike steder Camilla Figenschou oppsøker i sine filmer, og den nye filmen er blitt farligere og mørkere, men også mer vellykket enn hennes aller siste filmer.

I et drøyt tiår har Camilla Figenschou vært en av våre mest særegne, kresne og utfordrende filmskapere. En av de aller beste også. Hun eksperimenterer alltid med formen, lager styggvakre filmer av hemmelighetsfulle brokker av fortellinger og hendelser. I en tekst om hennes langfilm Tauba, som kan leses her, skrev jeg at det alltid er lettere å si hva en Figenschou-film ikke er enn å si hva den er. Det samme gjelder hennes siste kortfilm, og Nå er jeg her, jeg også viser oss glimt av ulike hemmelige steder. Noen er uskyldige og preges av barndommens åpenhet og frihet, andre steder er mørkere og villere, og preges av en overskridende brutal og utslettende makt- og avmaktsberust erotikk.

Camilla Figenschou vakte oppmerksomhet allerede med sin første kortfilm Det begynte å bli ingen natt i 2010. Her viser hun at hun er en mester i å risse opp et landskap og en situasjon, lade en tilsynelatende hverdagslig hendelse og et sted med en helt egen stemning, men også hvordan stemningen kan brytes eller forskyves, og antyde noe annet og mørkere som finnes under overflaten. Denne bevegelsen, fra uskyldig lek til noe som er mørkere og mer alvorlig, preget også prisvinneren Å åpne, å se (2012). Dette er en av norsk moderne kortfilmhistories mest vellykkede filmer, og viste hvordan en tilsynelatende enkel situasjon kan snus til noe som virker mer uhyggelig og skyggefylt. Mer om dette mesterstykket kan man lese her.

Etter disse to tidlige kortfilmene fulgte en mer innadvendt periode, der Figenschou lagde lengre og mer eksperimentelle filmer med den timelange Pil og bue (2016), som hun selv ikke var helt fornøyd med, og helaftensfilmen Tauba (2020). Med den nye kortfilmen synes Figenschou å være tilbake der hun befant seg i Å åpne, å se. Den nye kortfilmen er riktignok løsere i formen, og enda åpnere fortellermessig sett, men Nå er jeg her, jeg også er en film som ser tilbake på tidligere kunstneriske strategier og motiver. Samtidig er det med en ny letthet i uttrykket, og et nytt alvor. Kanskje også med en ny djervhet. Og som i de foregående filmene sier Figenschou nei til mange av de elementene vi vanligvis forventer å finne i en film,

Glimt av steder

Barnas verden sett fra de voksnes synspunkt.

Nå er jeg her, jeg også er som alle Camilla Figenschous filmer i seg selv et hemmelighetsfullt sted. Det er en film som forteller deler av noen ulike historier, som om fortellingen er revet i stykker eller består av en halvferdig mosaikk eller en haug knust glass. I glassbitene ser vi glimt av lykke og frihet, men også noe annet og mørkere. Besettelse, begjær og et ønske om overskridelse. Et ønske om å slippe unna seg selv og overtas av en annen. En identitet som formes eller løser seg opp. Det er fragmentet som er Figenschous form, glimt og biter som kanskje ved første øyekast ikke helt passer sammen, og som gnisser mot hverandre i en kreativ spenning, men som hører til samme sammensatte bilde.

I filmen opplever vi en kvinne som forteller om et forhold hun har til en dominerende, ja kanskje sadistisk mann. Mens barn leker utenfor, snakker to kvinner sammen. Den ene kan ikke riktig forstå hva det er som lokker den andre i et forhold som hun mener er preget av redsel og ubehag, og som skrider over en smerteterskel. De to kvinnene humrer litt over noen av de store spørsmålene som den enes forhold og seksuelle identitet gir opphav til. «Hvor kommer det fra?», spør den ene, og det leder til et annet spørsmål: «Hvor forskjellige er vi egentlig?» Den rødhårete kvinnen med det uvanlige forholdet forteller at det til syvende og sist handler om å slippe all kontroll, spille en rolle og dermed miste seg selv. Bare da kan man virkelig være til stede og utforske en annen form for tilstedeværelse.

Anslaget brytes brått av. Vi befinner oss i et lite skogholt nære stranden. De to kvinnene og en litt eldre jente tar tre barn med på en tur i kaninskogen. De tre barna – Gaute, Irma og Jonathan – ser storøyd på sporene etter kaniner, og de etterlater også noe mat til kaninene. De to voksne kvinnene har ikke helt sluppet taket på samtalen de hadde. Den ene snakker om en overskridende erotisk historie. I et glimt kysser de også hverandre.

Men det er barna vi følger. De har funnet et hull i jorden hvor det finnes noen store knokler og fiskebein. De vasker noen av knoklene rene, funderer litt på forskjellige ting som barn gjør, og går bort til en mann som har et stort kaninbur. Et av barna vil åpne døren, andre vil gi dyrene mat. Med nysgjerrig åpenhet tar de inn over seg alt de kan se og oppleve, mot en bakgrunn av det vidåpne nord-norske landskapet mellom sjø og fjell.

Nok en gang skifter vi brått sted og handling. Vi er inne i mannens hus. Det er han som er den dominerende elskeren til den rødhårete kvinnen. Hun står på den andre siden av dørterskelen. Venter på tilgang til huset. Han sier: «Du kan komme inn nå.» Han ber henne om å ta av seg noen av klærne og gjøre seg klar. Ikledd svart undertøy og sko setter hun seg på huk i badekaret. Han kommer bort til henne, ber henne om å åpne munnen, før han knepper opp buksesmekken og pisser henne i ansiktet. Så legger han henne på huk foran vaskemaskinen på gulvet.

Like brått som vi beveget oss inn i dette rommet, som både er et fysisk rom og et rom for overskridelse av seksualitet og identitet, er vi utenfor igjen. I kaninskogen dukker et annet barn opp, ikledd en kanindrakt, og nå følger vi dette kaninbarnet som løper i veikanten og graver i fjæra. Kamera beveger seg med kaninbarnet, men glir så unnselig unna, hviler en stund på noen bygninger som kanskje er en gammel fiskeforedlingsfabrikk, og alt går i svart.

Figenschous nei

Camilla Figenschou

Nå er jeg her, jeg også er som dette knappe handlingsreferatet antyder en hemmelighetsfull film. Ord klarer ikke å uttrykke fullt ut hva det er som foregår, eller antyde alle understrømmer i de forskjellige handlingsbrokkene. Vi forstår mye av hver enkelt del, men filmens ulike møtepunkter henger tilsynelatende bare sammen ved at landskapet, stedet og noen av menneskene er de samme i de ulike delene av filmen. Tiden og stedets enhet løses opp ved at uforklarlige ting skjer eller sammenhenger synes å være løse og tilfeldige. Spørsmål stilles, men svarene er gjemt i fragmentene av en historie.

Nok en gang sier Camilla Figenschou nei med en film. Hun nekter oss alle de elementer vi vanligvis forventer når vi ser en film. Her er ingen egentlig handlingsutvikling, ingen karakterer i vanlig forstand, ingen dramatisk spenning. Vi får heller ingen forklaringer som kan antyde og klargjøre sammenhengene mellom de forskjellige handlingsbrokkene. Ingen motivasjoner eller kausalitet. Figenschou sier nei til alt dette. I stedet gir hun oss noe som ligger nærmere en modernistisk filmtradisjon. Nå er jeg her, jeg også er som en filmatisk collage, som utforsker noen stemninger, temaer og motiver. Isteden for å skape klare sammenhenger, etablere en tydelig sammenhengende fortelling, utforsker Figenschou noen følelser, spørsmål, fornemmelser, og kanskje mellomrom i tilværelsen.

At barnets verden settes opp mot voksenverdenen synes å være et åpenbart grep i filmen, men måten filmen gjør dette på er utfordrende. Den har en djerv fortellerstrategi. Figenschous filmer er alltid filmer som på den ene siden nærmest ber om å bli tolket og utforsket, men samtidig også nesten sier nei til tolkning. Vi skal fornemme vi som opplever filmen også. Tilskuerne skal også oppleve tilstedeværelse mer enn en handling, og stige over den terskelen som en film er.

Kontraster eller paralleller

«Det hemmelighetsfulle kaninbarnet.»

Når vi opplever eller forsøker å forstå eller tolke Figenschous film, stilles vi overfor et enkelt, men samtidig komplisert og sammensatt spørsmål. Og vi må velge svaret med omhu. Hva er det filmen foreslår for oss? Er det for eksempel snakk om en kontrast mellom barndommens magiske uskyld og voksenverdenens depraverte erotiske mørke, eller sammenligner Figenschou de to holdningene, stedene og verdenene? Er de to svært forskjellige steder eller snarere to uttrykk for samme sted, stemning eller følelse?

Camilla Figenschou gir oss ingen svar. Hun overlater til oss å svare. Hun vil ikke la intensjon styre våre tolkninger og opplevelser, men ønsker å ta oss med til et hemmelig sted der vi selv må ta beslutninger eller bare slippe oss fri. Men kanskje antyder hun likevel at det vil være for enkelt å si at det dreier seg om en skarp kontrast. Kanskje det snarere er snakk om en parallell eller sammenligning?

Barna opplever i kaninskogen et særegent mystisk nærvær, de er på stedet der kaninene har vært, som kan minne om den type tilstedeværelse som den ene kvinnen forteller om. Når hun gir seg hen, slipper all kontroll, og bokstavelig talt lar mannen gjør alt han vil med henne, opplever hun noe som er sterkere enn alt annet, og noe som kanskje åpner opp for begjær også. Hun blir ikke tent når han slår henne, sier hun, og det er ikke smerte hun søker. Det er stedet hinsides kontrollen hun vil til. Et sted som barn også opplever på en annen og selvfølgelig måte. Det er en slags parallell mellom barnets opplevelse av allmakt og maktesløshet på en og samme tid og den erotiske leken og rollespillet til de voksne i Figenschous film.

I denne koblingen mellom barnets uskyldige og nysgjerrige fornemmelse av verden og et erotisk voksen-mørke, minner Figenschous nye kortfilm om hennes gjennombruddsfilm Å åpne, å se. Det er snakk om to svært forskjellige filmer. Likevel har begge en spennende dobbelthet i seg, en tvetydighet som åpner opp for innlevelse, og begge handler til syvende og sist om overskridelse.

I tilskuerens ønske om å forstå, og dermed også ønsket om å velge mellom å se Figenschous film som en film som skaper en kontrast eller en parallell mellom barndommens rike og de voksnes verden, ligger en holdning som kan oppleves som reduserende. Det er et ønske som Figenschous film også sier nei til. Filmen vil kanskje at vår opplevelse skal pendle mellom begge disse mulige lesningene og mulighetene, og unngå å ta et endelig valg. Da vil kanskje også opplevelsen og tilstedeværelsen også bli sterkere.

Den radikale åpenhet som Nå er jeg her, jeg også og alle filmene til Figenschou representerer, er noe mer enn bare en bønn om nærvær eller en invitasjon til tilstedeværelse og medopplevelse. Filosofen og kunsthistorikeren Hubert Damisch foreslo i sin tid at uttrykket teoretisk objekt kunne brukes om visse kunstverk, og kunsthistorikeren og videokunstneren Mieke Bal har tatt i bruk dette begrepet i mange bøker og tekster. Med teoretisk objekt mener både Damisch og Bal et kunstverk som både i seg selv er et kunstverk, men som samtidig gjennom sin kunstneriske praksis og sine kunstneriske grep tilbyr og artikulerer tanker om kunst. Kunstverket framstår også en form for tenkning, ja til og med en form for teori, foreslår Damisch og Bal, og som kunstverk stiller de spørsmål til teorier eller våre forsøk på tolkning. I et bokessay om kunstneren Louise Bourgeois skriver Mieke Bal et sted at slike teoretiske objekt står imot alle former for tolkning. De står imot og motsetter seg driften henimot å konstruere en pen avrundet helhet i form av en enkel tolkning eller opplevelse.

Nå er jeg her, jeg også er dermed en film som gir oss en sterk opplevelse, inviterer oss inn i et hemmelig rom eller sted, som både er lekent, skjørt og samtidig med en mørk og brutal klangbunn, og på samme tid artikulerer filmen helt spesielle tanker om hva kunst er, og hva kunst kan eller skal være. Og filmen står imot alle enkle tolkninger. Den lar fragmentene forbli fragmenter. Den legger fram noen mosaikkbiter og overlater til oss å oppleve, føle, fornemme og forstå.

Det hemmelige stedet

I norsk samtidsfilm har Camilla Figenschou for lengst etablert seg som en av våre mest særegne og spennende filmkunstnere. I sine filmer utforsker hun stemninger, tilstander og nærvær mer enn å utvikle handlinger og skape rollefigurer. Hun er opptatt av grenseerfaringer, og den nye kortfilmen Nå er jeg her, jeg også viderefører et kunstnerisk prosjekt som allerede har båret spennende frukter.

Nå er jeg her, jeg også er en selvstendig kortfilm på 18 minutter. Samtidig er den ifølge regissøren en forstudie til et større og lengre prosjekt med samme tematikk. Filmen er dermed både et selvstendig verk og på samme tid en del av en større mosaikk. Alle Figenschous filmer er som små mosaikker, der noen biter synes å være fraværende, men uten at dette gjør opplevelsen mindre. Snarere tvert imot. Mellomrommene innbyr til innlevelse. Skaper både følelser og tanker. Mosaikkbitene som filmene består av, og filmene som deler av en større kunstnerisk mosaikk, skaper et hemmelighetsfullt bilde som oppfordrer til å sanse og stille spørsmål ved vårt forhold til verden og vår identitet.

Camilla Figenschous filmer sier ikke bare nei. De sier også ja. De sier ja til sansning og tilstedeværelse, de sier ja til å utforske terskeløyeblikkene, og de sier ja til å ta stegene over tersklene. De sier ja til det forlokkende hemmelighetsfulle og til det overraskende og utfordrende. Hun lager filmer som ikke ser ut som andres filmer, noe som er en stadig vanskeligere kunst i disse dager. Nå er jeg her, jeg også er både en videreføring av Figenschous tidligere kunstneriske prosjekt, men samtidig en ny begynnelse. Som forstudie til et større filmprosjekt er filmen lovende, men den utfordrer også i seg selv.

Noen vil kanskje si at denne filmen tilhører en slags avantgarde. Kanskje har de rett. Camilla Figenschou ligger litt foran alle andre. Og hennes nyeste kortfilm gir oss en mulighet til å oppleve det forsprang hennes filmer er og utgjør. Nå er jeg her, jeg også stiller i tillegg viktige spørsmål til filmen som kunstform og hvordan vi opplever vår identitet. Når filmen begynner, står vi på terskelen. Så tar vi steget ut i det ukjente. Så famler vi, før vi finner veien til det hemmelige stedet.


Dette er artikkel nummer 95 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.


 

MENY