De tre i bandfamilien A-ha klarer ikke å leve sammen, men er så mye mindre på egenhånd, slik at de heller ikke klarer å leve uten hverandre. Dette er den allmennmenneskelige og tragiske klangbunnen i «A-ha – The Movie», som gir historien om de tre Oslo-guttene som blir verdensartister en egen skjør og sammensatt tone, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen internasjonal premiere på Tribeca film festival.
Det er vanskelig for mange nordmenn virkelig å forstå hvor store bandet A-ha egentlig var på 1980-tallet, og hvor store de fremdeles er i dag. Da nyheten kom om at Thomas Robsahms A-ha – The Movie skulle vises på Tribeca-festivalen fikk jeg en epost fra en afrikansk kollega som ville vite om jeg hadde sett filmen. Det var like mye gamle minner om en musikk som var selve lydsporet til hans ungdom som lokket filmprofessoren fra Burkina Faso, og ikke bare en ny og spennende rockumentar.
I Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou var A-ha en del av det å være cool and hip i midten av 1980-årene, da min kollega Aboubakar Sanogo var gymnasiast. A-ha og deres musikk kom til Burkina Faso først og fremst via franske fjernsynsshow, og bandet ble umiddelbart en stor suksess. Ingen fest var komplett uten musikken til A-ha. Kassettutgaven av debutalbumet Hunting High and Low fra 1985 hadde til og med en egen lukt som var helt spesiell, mente bandets afrikanske fans. Og da The Living Daylights kom på kino, som A-ha skrev åpningslåten til, gikk afrikansk ungdom på kino like mye for å høre A-ha som for å se James Bond.
Som tittelen antyder spiller Thomas Robsahms film lekende på to andre skandinaviske rockumentarer. Robsahms film har et ironisk sideblikk både til Abba: The Movie (Lasse Hallström, 1977) og motbildet Ebba the Movie (Johan Donner, 1982), men i motsetning til filmene om popstjernene Abba eller punkbandet Ebba Grön, er Robsahms film mer tilbakeskuende. Konsertopptakene er tonet ned til fordel for en oppsummering av en mer enn 35 år lang karriere. At det har vært en bumpy ride, som det heter, med både motvind og medvind, er åpenbart. Historien om A-ha er like mye historien om feilsteg, vanskeligheter og krangler som en fortelling om vennskap, fellesskap og musikalske framganger.
Likevel er A-ha – The Movie en film om mer enn popmusikk, platebransjen og berømmelsens ulike sider. Robsahms film handler om popbandet som en familie som går gjennom gode og vanskelige tider. At et band ses på nærmest som en familie er blitt en klisjé i rockejournalistikken, men dette bildet forteller mye om oppturer og nedturer i musikkbransjen, der noen band går gjennom vanskelige «skilsmisser», mens andre band holder sammen i tykt og tynt. Noe av det som gjør A-ha – The Movie vellykket er at A-ha befinner seg et sted midt mellom disse to ytterpunktene. De er fremdeles på turné, selv etter flere avskjeder er det ennå ikke slutt, og framtiden kan også romme flere plater. Men alt er usikkert. De tre Oslo-guttene har ikke samme kreative felleskap eller gnist lenger. De er ikke like sultne som før i tiden. De stoler heller ikke helt på hverandre lenger, og unngår hverandres selskap enn å finne sammen.
Forholdet bandets tre medlemmer har til hverandre i dag summeres opp på en kort og konsis, men også tvetydig måte i en kommentar Magne Furuholmen kommer med i begynnelsen av filmen. Han sammenligner det å spille inn en plate med A-ha med å stikke hånden inn i et vepsebol, og sier at man etter en stund mest av alt har «lyst til å kline hverandre ned». Tydeligere kan man ikke gi uttrykk for en tvetydig hat-og-elsk-holdning. Ordet kline følges ikke opp av ordet «til», som kunne gi inntrykk av bare nevekamp og aggresjon, men gis med ordet «ned» en dobbelthet som er slående.
Det er denne spennende dobbeltheten Thomas Robsahm nærmer seg i A-ha – The Movie. Men kanskje har bandet vært for lenge i rampelyset, og er for mye av veteraner til å holde garden nede, slik at fotograf og med-regissør Aslaug Holm virkelig kan fange dem inn som musikere og mennesker? Robsahm og Holms rockumentar finner likevel en balanse som gjør at den unngår å bli for offisiell eller autorisert. Den summerer opp en eventyrlig karriere, og gir oss spennende glimt bak kulissene. Øyeblikk der det synes som om menneskene bak pop-maskinen kommer til syne i små skarpe glimt.
Thomas Robsahms film skisserer karrieren til A-ha med brede penselstrøk, men også med en spennende og nyansert detaljrikdom. Det er to hovedhistorier som parallelt fortelles i A-ha – The Movie. Den første er historien om hvordan tre Oslo-gutter skaper et verdensband, som har solgt mer enn 50 millioner album og trukket flere tilskuere til sine konserter enn de fleste andre band. Den andre hovedhistorien skildrer hvordan personlighetene til de tre drar dem i ulike retninger og nærmest river bandet i stykker.
Det hele starter i en forstad i Oslo på midten av 1970-tallet. Pål Waaktaar og Magne Furuholmen vokser opp på Manglerud, og de starter et band allerede før de er kommet i tenårene. De musikalske inspirasjonskildene er kanskje overraskende, i hvert fall med tanke på deres senere synthpop, men The Doors, Uriah Heep og Jimi Hendrix er blant de band og artister som gir dem inspirasjon til selv å skape musikk.
Senere etablerer de bandet Bridges, som vekker oppsikt, men de trenger en sanger. Morten Harket kjenner til bandet til Magne og Pål, og han ønsker å bli oppdaget av dem. Pål og Magne på sin side hører på Morten når han synger på Club7, og de tre finner til slutt sammen. Det er et lykkelig vennskap, selv om en av dem senere slår fast at vennskap ikke var det aller viktigste. De tre Oslo-guttene har store ambisjoner. Det er bare to ting de er opptatt av. De vil lage musikk, og de vil bli berømte popstjerner. For dem er Norge en utkant som de vil bort fra. Norge er for lite for oss, sier de.
Det forteller mye om deres stå-på-vilje, ambisjoner og trassighet at Pål og Magne i 1983 reiser til London. Det er der ting skjer. Men forandringene kommer ikke umiddelbart, heller ikke etter at Morten også flytter til London. De lever på et eksistensminimum, suger til seg inntrykk fra klubbscenen, og finner helt ny inspirasjon i møtet med band som Soft Cell og The Human League. De har mange møter med folk i platebransjen, får en manager, og får til slutt platekontrakt med Warner Bros. En første singel slippes, men den gjør ikke store inntrykket og selger ikke. Førsteversjonen av «Take On Me» finner ikke tonen, men med ny produsent og et steg tilbake til originalkonseptet, slippes låten på nytt. Nå har de en virkelig hit. At Steve Barrons musikkvideo er nyskapende og oppsiktsvekkende med sin blanding av stilisert animasjon og realfilm, og baner vei for bandet, er en bonus.
Resten er historie, som det heter, men det er den lange historien som gjør A-ha – The Movie til noe mer enn fortellingen om en fenomenal popsuksess. Robsahm og Holms film går ikke inn på detaljene i platebransjens salgsapparat, eller spekulerer på hvilke forutsetninger som var til stede for at akkurat A-ha og deres hitsang passet så godt i 1985, men gir oss likevel innblikk i hvor nådeløs denne bransjen kan være.
De tre Oslo-guttene har nådd det målet de satte seg. Musikken deres selger over hele verden, og de erobrer til og med toppen av hitlistene i USA. Men hva slags image har de egentlig? De er med på alt plateselskapet ber dem om, og fort skapes et image som de ikke er fortrolige med. De vil bort fra merkelappen «tegneserieband», som en av bandets medlemmer så treffende kaller det, med en hentydning til musikkvideoen til «Take On Me» som både blir en velsignelse og en belastning for bandet. Dessuten har de større ambisjoner musikalsk sett. Dermed faller de raskt mellom to stoler, mister det amerikanske markedet, og begynner å tenke strategisk om karriere istedenfor å lage den musikken de føler mest for. Det sies at de har «sykdommen». De er et band som vil rive ned eller ødelegge det de har skapt. Langsomt kommer revner til syne i musikken, i bandets image, og i det tette vennskapet mellom de tre.
Naturlig nok bruker A-ha – The Movie mest tid på den tidlige historien til bandet. Det er et godt valg. Mindre tid brukes på resten av historien. De føler at de ikke er ærlige nok, friksjonene blir tydeligere og tydeligere, og de begynner å krangle om hvem som skal krediteres på låtene og valg av musikalsk retning. De prøver og feiler. Men de vinner også. Noe av det mest rørende i filmen er glimtene fra i dag og bandets møter med sine fans på turné. Ofte er deres hengivende tilhengere i samme alder som bandet, middelaldrende kvinner og menn som gjenopplever en tapt ungdom på konsertene og i musikken. Men også noe yngre fans oppdager bandets musikk og karismatiske medlemmer.
I 2009 bestemmer A-ha seg for endelig å oppløse bandet. Alle tre har lenge hatt soloprosjekter og andre karriere enn som medlemmer av A-ha. Men fem år senere er de tilbake på turné likevel. Avskjeden ble bare midlertidig. Magne Furuholmens alvorlige hjerteflimmer bidrar til å sveise dem litt mer sammen igjen, men A-ha er når filmen ebber ut et band som mer er preget av et trassig skjebnefellesskap enn tre gode venner som lager fengende musikk sammen.
Et av hovedgrep i musikkfilmer er å gi tilskuerne et gløtt bak kulissene, og dette er også et hovedmotiv i rockumentargenren. Vi får være med når musikk skapes, enten i studio eller på konsert, og henger på veggen nærmest som fluer mens artistene lever sine liv og lager sin musikk. Dermed ser vi også hvordan artistene er som mennesker og ikke bare glitrende popstjerner. A-ha – The Movie drives også fram av dette sentrale motivet.
For de tre Oslo-guttene Waaktaar, Furuholmen og Harket er popdrømmen en drøm som går i oppfyllelse. Musikken gir dem en mulighet til å nå utover seg selv, det er som en av dem sier et sted i filmen: «the big escape». Norge, som i filmen nærmest framstilles som en sivilisasjonens utkant i begynnelsen av 1970-årene, kan erstattes med det store utlandet. A-ha våger ikke bare å drømme, men å ha større drømmer enn de fleste andre norske popartister. Drømmen sluker dem ikke, men skaper også vanskeligheter og utfordringer, slik at det går på helsa løs.
Musikken er dermed ikke bare viktig i seg selv, selv om det er det aller viktigste for de tre, men også et springbrett for å komme ut av seg selv og ut av Norge. «Jeg oppdaget at jeg hadde vinger», sier Morten Harket om en formativ barndomsopplevelse da han forstår hva stemmen hans kan gjøre. Senere blir dette gjentatt, nærmest som et ekko fra dette barndomsøyeblikket, når de andre i bandet eller produsenter og managere snakker om Harkets stemme og dens kvaliteter. Han har lært av Freddie Mercury, og en falsett skaper ofte et magisk øyeblikk og en hit.
Men den drømmen som går i oppfyllelse har også sine vanskelige sider. Et viktig tema i A-ha – The Movie er berømmelsens pris. De tre musikerne er nærmest allemannseie, alle vil ha en bit av dem, både journalister, platefolk og fans, og dette gjør noe med alle tre. Morten Harket er den smellvakre postergutten som først blir symbolet på bandet, og som er i blitzlyset hele tiden, mens Magne Furuholmen og Pål Waaktaar liker seg best i bakgrunnen. I et av intervjuene fra nyere tid som veves inn i framstillingen av bandets historie og utvikling møter vi Harket i baksetet av en bil. «Dette er det eneste stedet som er stille», sier han, og dermed eneste sted han kan lade opp batteriene. Robsahms filma har flere slike gode øyeblikk, der vi aner mennesket bak kjendisen og popartisten, men fordi alle tre i A-ha har blitt brent før, aner vi også at garden aldri er helt nede. De er mer åpenhjertige, og dette gløttet bak kulissene gir alle de som har lurt på hvorfor bandet oppløses og så gjenoppstår med jevne mellomrom noen mulige svar, men de holder også mye tilbake.
Imagebygging er et avgjørende motiv i utallige rockumentarer, og dette står også sentralt i A-ha – The Movie. Det faktum at de alltid er oppmerksomme på hvordan et image etableres og endres, skaper alltid en fundamental usikkerhet i de mange glimtene bak kulissene. Enten det er i dag eller for tretti år siden. Riktignok kan noen av disse scenene og sekvensene – bandet på fotoseanse, på vei til eller fra en konsert, alene på hotellrom – gi både slående bilder av berømmelsens pris og illustrere hvordan bandets samhold og fellesskap er så skjørt, men om også Robsahm og Holms film til syvende og sist er en del av imagebyggingen er umulig å vite. Selv intimiteten og nærheten er til en viss grad spilt. I rockumentaren skaper dette alltid et spenningsfelt, der vi ofte tror vi skimter den virkelige personen bak popkulissene, men vi kan aldri være helt sikre.
A-ha – the Movie gjør god bruk av et rikt arkivmateriale, som supplerer bilder og intervjuer med bandets medlemmer og folk rundt dem fra de siste årene. Dette unike billed- og lydmaterialet tar oss med på en svimlende reise tilbake i tiden. Filmen blir en tidsmaskin som maner fram fortiden på en god og spennende måte. For å illustrere dette gjør filmen bruk av et grep jeg ikke kan minnes å ha sett tidligere. Mange stillbilder fra A-has karriere nærmest animeres av små hvite prikker som flyter utover fra et slags sentrum i bildet. Det er som om fotografienes kornstruktur går i oppløsning, eller som om bildene er et eget univers. De hvite prikkene er restene av et slags big bang engang i fortiden, da bandet ble skapt og raskt utviklet seg.
Dette grepet gir gamle fotografier et eget skimrende liv, animerer dem bokstavelig talt, på samme måte som en diskret lydeffekt kan få et gammelt fotografi av en travel gate til å få et eget liv. Samtidig illustrerer dette grepet at fortiden og Historien med stor H er et slags univers i seg selv, som vi studerer på avstand, og som er borte, men som vi likevel ser tilbake på fra i dag.
Historieuniverset i filmen peker på et av dokumentarfilmens fremste fortrinn og temaer. I filmen om A-ha ser vi bokstavelig talt tidens gang, gjennom hvordan bandet og dets tre medlemmer utvikler seg. Foran øynene våre vokser de opp, finner et uttrykk, men endrer dette i takt med nye moter og økende alder og rynker. Vi ser også tidsbilder som avløser hverandre. Drabantby-Oslo i overgangen til 1970-tallet, metropolen London ti år senere, ennå rystet av punk-eksplosjonene i 1976 og 1977, eller 1980-årenes skinnende jappetid da hårsprayen ligger som tykk tåke over bildene. Historien blir til tid, som gang på gang løser seg opp foran øynene våre, som overtoninger der den ene versjonen av A-ha-gutta blir til en annen.
Som historieframstilling er A-ha – The Movie ikke bare en film om et band og deres musikk, og hvordan musikken endrer karakter i takt med at årene går, men også en film om tid, moter, musikalsk endring og maskulinitet. Selv om filmen også i glimt forteller mye om hvordan plateinnspillinger endrer seg, og mye av forutsetningene for popdrømmen endrer seg underveis, er noe av det mest fascinerende med filmen å se hvordan bildene av maskulinitet endrer seg over tid. I begynnelsen er spesielt Morten Harket ungpikedrømmen, med en englestemme som synes å antyde en spesiell følsomhet og sårbarhet, men langsomt forvandles alle de tre bandmedlemmene til middelaldrende menn som tyr til skinnjakker for å skape rocke-kredibilitet.
Den reisen vi får bli med på sier mye om hvordan mannsbilder endres. Her er ikke minst orkestreringen av intervjuer avgjørende, og spesielt glimtene av møtene mellom bandets medlemmer og norske kvinnelige journalister er slående og fornøyelige. «Ville du ta av deg på overkroppen om jeg ba deg om det», spør Ingvild Bryn Morten Harket i et klipp. «Om du gjør det samme», kontrer Harket kjapt tilbake. Tid og maskulinitet blir ikke bare tydelig i hårfrisyrene og de klærne de tre A-ha-gutta har på seg, men også i måten de snakker på og måten media forholder seg til bandet på. Maskuliniteten i rockesammenheng får dessuten ofte uttrykk i form av eller utspiller seg innenfor en valgt «familie».
Mot slutten av filmen sier en kvinne, antagelig en av de tre artistenes koner eller samboere, noe slikt som at alle tre trenger psykologer, både individuelt og samlet sett. Morten Harket sier i en annen scene at det som virkelig trengs er at de tre svetter alt ut sammen i et hus, et slags fengsel der de ikke kan rømme, og på den måten snakker ut og løser opp flokene, slik at de kan finne sammen igjen.
Dette er også et av grunnmotivene i rockumentaren som genre eller et velkjent grep i rockejournalistikken. Utallige band skildres som en familie. I noen tilfeller klarer de etter hvert ikke å leve sammen lenger, og «skilsmissen» er et faktum. De mest spektakulære «skilsmissene», med etterfølgende krangler i årevis, er kanskje historiene om The Beatles, Pink Floyd eller Oasis. Andre band er i ferd med å gå i oppløsning og skilles, men finner til slutt sammen igjen. Metallica er her et godt eksempel, og hele den terapeutiske prosessen som fikk bandet til å finne tilbake familiesamholdet ble skildret i rockumentaren Metallica: Some Kind of Monster (Joe Berlinger og Bruce Sinofsky, 2004). Og noen band synes å holde sammen for alltid. The Rolling Stones har hatt sine offentlige familiekrangler, der ikke minst maskulinitet, eller mangel på maskuline attributter, har stått sentralt, men de har likevel alltid vært det samme bandet.
Det mest rørende eksempelet på et band som kommer sammen igjen etter små «skilsmisser» er kanskje Coldplay, et band som var sterkt inspirert av A-ha, som Robsahms film gjør et lite poeng av. I rockumentaren Coldplay: A Head Full of Dreams (Mat Whitecross, 2018) skildres hvordan bandet kvitter seg med trommeslageren, fordi han ikke er god nok, men så forstår at uten Will Champion bak trommesettet er ikke bandet det samme lenger. De må ha ham tilbake i bandet. Litt senere skjer det samme med manageren Phil Harvey, en barndomsvenn av bandet. Han er ikke lenger god nok, mener bandet, men etter at han har fått sparken mister de litt av gnisten, og han må hyres på nytt, nærmest som et femte medlem av bandet.
På denne måten har utallige band de siste femti årene blitt framstilt som en slags valgt «familie», og forholdene mellom bandmedlemmene avleses i måten de forholder seg til hverandre på i tallrike rockumentarer, som undersøker fenomenet bandfamilien. Familiemetaforen blir et brennglass for å undersøke menneskene i rockemaskineriet, maskulinitet og feminitet, eller imagebygging.
Det er en svak undertone av noe litt tragisk i skildringen av bandfamilien A-ha i Robsahm og Holms rockumentar. De tre har opplevd så mye sammen, og har så mye felles, men likevel er de mest opptatt av bagateller. I motsetning til andre band, som deler det meste, og spesielt krediteringen på låtene, rives A-ha i stykker over hvem som skrev et refreng eller hvordan en låt er personlig eller ikke. De tre i familien A-ha klarer ikke å leve sammen, men er så mye mindre på egenhånd, slik at de heller ikke klarer å leve uten hverandre. Dette er den allmennmenneskelige og tragiske klangbunnen i A-ha – The Movie, som gir historien om de tre Oslo-guttene som blir verdensartister en egen skjør og sammensatt tone.
A-ha – The Movie er en mangefasettert og vellykket rockumentar som skildrer hvordan et band blir til og hvordan det utvikler seg. Medlemmene trekker i ulike retninger, friksjon skaper slitasje som blir til uro og uenighet, men de spiller fremdeles sammen. Det er også en film om det komplekse i noe så tilsynelatende enkelt som popmusikk.
Thomas Robsahms film er ikke en film om det fascinerende samspillet mellom publikum og et band, i rockekonsertens intense og overskridende fellesskapsritual, eller en film som ser nøye på det musikalske håndverket. Det er heller ikke en bak kulissene-film i den forstand at familie- og privatlivet til de tre bandmedlemmene eksponeres. Den tragiske historien om Magne Furuholmens far, som dør i en flyulykke, bringer han og Morten Harket sammen, men selv hustruene til de tre er vage bipersoner i dette historiedramaet. Vi får heldigvis ikke bli med hjem til stjernene, og inn i kjøkkenet eller stua til de tre. Det er image, musikk og karriere som er avgjørende, ikke privatsfæren.
Det er tidslinjen, hvordan bandet blir til og utvikler seg gjennom 40 år, og samholdet mellom de tre musikerne, som står i sentrum. Konfliktlinjene i bandet etableres tidlig, og får en slags tvetydig avslutning i de aller siste bildene fra 2020. Og filmen slutter med spørsmål og antydninger, ikke bastante konklusjoner. Blir det noen ny plate snart? Jeg har en hel plate klar, sier Pål Waaktaar. De andre er mer skeptiske. Magne Furuholmen vil ikke inn i studio igjen. Han vet hvordan dét går. Morten Harket er også litt skeptisk, men samtidig mer åpen for et nytt plateprosjekt. Som alltid står han et sted mellom Pål og Magne. I begynnelsen av en ny plateinnspilling er det som om de opplever nye hvetebrødsdager, sier Magne i et intervju, men så slår hverdagen ned som et lyn. Vepsebolet surrer igjen og skaper konflikter og angst. Da er det lettere å spille sammen på konserter.
Den maskuline popfamilien A-ha preges av mange små konflikter. Likevel har filmen en åpen og forsonende slutt. Bak kulissene, på vei inn på scenen, holder de armene om hverandre. Et kort øyeblikk, før de går inn på scenen, er de en virkelig familie. Så går de på scenen og oppslukes av sin fortid.
Dette er innlegg nummer 83 fra Gunnar Iversen. De andre kan leses her.
I mai i år kom Gunnar Iversen og Scott MacKenzies bok Mapping the Rockumentary: Images of Sound and Fury ut på Edinburgh University Press.
De tre i bandfamilien A-ha klarer ikke å leve sammen, men er så mye mindre på egenhånd, slik at de heller ikke klarer å leve uten hverandre. Dette er den allmennmenneskelige og tragiske klangbunnen i «A-ha – The Movie», som gir historien om de tre Oslo-guttene som blir verdensartister en egen skjør og sammensatt tone, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen internasjonal premiere på Tribeca film festival.
Det er vanskelig for mange nordmenn virkelig å forstå hvor store bandet A-ha egentlig var på 1980-tallet, og hvor store de fremdeles er i dag. Da nyheten kom om at Thomas Robsahms A-ha – The Movie skulle vises på Tribeca-festivalen fikk jeg en epost fra en afrikansk kollega som ville vite om jeg hadde sett filmen. Det var like mye gamle minner om en musikk som var selve lydsporet til hans ungdom som lokket filmprofessoren fra Burkina Faso, og ikke bare en ny og spennende rockumentar.
I Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou var A-ha en del av det å være cool and hip i midten av 1980-årene, da min kollega Aboubakar Sanogo var gymnasiast. A-ha og deres musikk kom til Burkina Faso først og fremst via franske fjernsynsshow, og bandet ble umiddelbart en stor suksess. Ingen fest var komplett uten musikken til A-ha. Kassettutgaven av debutalbumet Hunting High and Low fra 1985 hadde til og med en egen lukt som var helt spesiell, mente bandets afrikanske fans. Og da The Living Daylights kom på kino, som A-ha skrev åpningslåten til, gikk afrikansk ungdom på kino like mye for å høre A-ha som for å se James Bond.
Som tittelen antyder spiller Thomas Robsahms film lekende på to andre skandinaviske rockumentarer. Robsahms film har et ironisk sideblikk både til Abba: The Movie (Lasse Hallström, 1977) og motbildet Ebba the Movie (Johan Donner, 1982), men i motsetning til filmene om popstjernene Abba eller punkbandet Ebba Grön, er Robsahms film mer tilbakeskuende. Konsertopptakene er tonet ned til fordel for en oppsummering av en mer enn 35 år lang karriere. At det har vært en bumpy ride, som det heter, med både motvind og medvind, er åpenbart. Historien om A-ha er like mye historien om feilsteg, vanskeligheter og krangler som en fortelling om vennskap, fellesskap og musikalske framganger.
Likevel er A-ha – The Movie en film om mer enn popmusikk, platebransjen og berømmelsens ulike sider. Robsahms film handler om popbandet som en familie som går gjennom gode og vanskelige tider. At et band ses på nærmest som en familie er blitt en klisjé i rockejournalistikken, men dette bildet forteller mye om oppturer og nedturer i musikkbransjen, der noen band går gjennom vanskelige «skilsmisser», mens andre band holder sammen i tykt og tynt. Noe av det som gjør A-ha – The Movie vellykket er at A-ha befinner seg et sted midt mellom disse to ytterpunktene. De er fremdeles på turné, selv etter flere avskjeder er det ennå ikke slutt, og framtiden kan også romme flere plater. Men alt er usikkert. De tre Oslo-guttene har ikke samme kreative felleskap eller gnist lenger. De er ikke like sultne som før i tiden. De stoler heller ikke helt på hverandre lenger, og unngår hverandres selskap enn å finne sammen.
Forholdet bandets tre medlemmer har til hverandre i dag summeres opp på en kort og konsis, men også tvetydig måte i en kommentar Magne Furuholmen kommer med i begynnelsen av filmen. Han sammenligner det å spille inn en plate med A-ha med å stikke hånden inn i et vepsebol, og sier at man etter en stund mest av alt har «lyst til å kline hverandre ned». Tydeligere kan man ikke gi uttrykk for en tvetydig hat-og-elsk-holdning. Ordet kline følges ikke opp av ordet «til», som kunne gi inntrykk av bare nevekamp og aggresjon, men gis med ordet «ned» en dobbelthet som er slående.
Det er denne spennende dobbeltheten Thomas Robsahm nærmer seg i A-ha – The Movie. Men kanskje har bandet vært for lenge i rampelyset, og er for mye av veteraner til å holde garden nede, slik at fotograf og med-regissør Aslaug Holm virkelig kan fange dem inn som musikere og mennesker? Robsahm og Holms rockumentar finner likevel en balanse som gjør at den unngår å bli for offisiell eller autorisert. Den summerer opp en eventyrlig karriere, og gir oss spennende glimt bak kulissene. Øyeblikk der det synes som om menneskene bak pop-maskinen kommer til syne i små skarpe glimt.
Thomas Robsahms film skisserer karrieren til A-ha med brede penselstrøk, men også med en spennende og nyansert detaljrikdom. Det er to hovedhistorier som parallelt fortelles i A-ha – The Movie. Den første er historien om hvordan tre Oslo-gutter skaper et verdensband, som har solgt mer enn 50 millioner album og trukket flere tilskuere til sine konserter enn de fleste andre band. Den andre hovedhistorien skildrer hvordan personlighetene til de tre drar dem i ulike retninger og nærmest river bandet i stykker.
Det hele starter i en forstad i Oslo på midten av 1970-tallet. Pål Waaktaar og Magne Furuholmen vokser opp på Manglerud, og de starter et band allerede før de er kommet i tenårene. De musikalske inspirasjonskildene er kanskje overraskende, i hvert fall med tanke på deres senere synthpop, men The Doors, Uriah Heep og Jimi Hendrix er blant de band og artister som gir dem inspirasjon til selv å skape musikk.
Senere etablerer de bandet Bridges, som vekker oppsikt, men de trenger en sanger. Morten Harket kjenner til bandet til Magne og Pål, og han ønsker å bli oppdaget av dem. Pål og Magne på sin side hører på Morten når han synger på Club7, og de tre finner til slutt sammen. Det er et lykkelig vennskap, selv om en av dem senere slår fast at vennskap ikke var det aller viktigste. De tre Oslo-guttene har store ambisjoner. Det er bare to ting de er opptatt av. De vil lage musikk, og de vil bli berømte popstjerner. For dem er Norge en utkant som de vil bort fra. Norge er for lite for oss, sier de.
Det forteller mye om deres stå-på-vilje, ambisjoner og trassighet at Pål og Magne i 1983 reiser til London. Det er der ting skjer. Men forandringene kommer ikke umiddelbart, heller ikke etter at Morten også flytter til London. De lever på et eksistensminimum, suger til seg inntrykk fra klubbscenen, og finner helt ny inspirasjon i møtet med band som Soft Cell og The Human League. De har mange møter med folk i platebransjen, får en manager, og får til slutt platekontrakt med Warner Bros. En første singel slippes, men den gjør ikke store inntrykket og selger ikke. Førsteversjonen av «Take On Me» finner ikke tonen, men med ny produsent og et steg tilbake til originalkonseptet, slippes låten på nytt. Nå har de en virkelig hit. At Steve Barrons musikkvideo er nyskapende og oppsiktsvekkende med sin blanding av stilisert animasjon og realfilm, og baner vei for bandet, er en bonus.
Resten er historie, som det heter, men det er den lange historien som gjør A-ha – The Movie til noe mer enn fortellingen om en fenomenal popsuksess. Robsahm og Holms film går ikke inn på detaljene i platebransjens salgsapparat, eller spekulerer på hvilke forutsetninger som var til stede for at akkurat A-ha og deres hitsang passet så godt i 1985, men gir oss likevel innblikk i hvor nådeløs denne bransjen kan være.
De tre Oslo-guttene har nådd det målet de satte seg. Musikken deres selger over hele verden, og de erobrer til og med toppen av hitlistene i USA. Men hva slags image har de egentlig? De er med på alt plateselskapet ber dem om, og fort skapes et image som de ikke er fortrolige med. De vil bort fra merkelappen «tegneserieband», som en av bandets medlemmer så treffende kaller det, med en hentydning til musikkvideoen til «Take On Me» som både blir en velsignelse og en belastning for bandet. Dessuten har de større ambisjoner musikalsk sett. Dermed faller de raskt mellom to stoler, mister det amerikanske markedet, og begynner å tenke strategisk om karriere istedenfor å lage den musikken de føler mest for. Det sies at de har «sykdommen». De er et band som vil rive ned eller ødelegge det de har skapt. Langsomt kommer revner til syne i musikken, i bandets image, og i det tette vennskapet mellom de tre.
Naturlig nok bruker A-ha – The Movie mest tid på den tidlige historien til bandet. Det er et godt valg. Mindre tid brukes på resten av historien. De føler at de ikke er ærlige nok, friksjonene blir tydeligere og tydeligere, og de begynner å krangle om hvem som skal krediteres på låtene og valg av musikalsk retning. De prøver og feiler. Men de vinner også. Noe av det mest rørende i filmen er glimtene fra i dag og bandets møter med sine fans på turné. Ofte er deres hengivende tilhengere i samme alder som bandet, middelaldrende kvinner og menn som gjenopplever en tapt ungdom på konsertene og i musikken. Men også noe yngre fans oppdager bandets musikk og karismatiske medlemmer.
I 2009 bestemmer A-ha seg for endelig å oppløse bandet. Alle tre har lenge hatt soloprosjekter og andre karriere enn som medlemmer av A-ha. Men fem år senere er de tilbake på turné likevel. Avskjeden ble bare midlertidig. Magne Furuholmens alvorlige hjerteflimmer bidrar til å sveise dem litt mer sammen igjen, men A-ha er når filmen ebber ut et band som mer er preget av et trassig skjebnefellesskap enn tre gode venner som lager fengende musikk sammen.
Et av hovedgrep i musikkfilmer er å gi tilskuerne et gløtt bak kulissene, og dette er også et hovedmotiv i rockumentargenren. Vi får være med når musikk skapes, enten i studio eller på konsert, og henger på veggen nærmest som fluer mens artistene lever sine liv og lager sin musikk. Dermed ser vi også hvordan artistene er som mennesker og ikke bare glitrende popstjerner. A-ha – The Movie drives også fram av dette sentrale motivet.
For de tre Oslo-guttene Waaktaar, Furuholmen og Harket er popdrømmen en drøm som går i oppfyllelse. Musikken gir dem en mulighet til å nå utover seg selv, det er som en av dem sier et sted i filmen: «the big escape». Norge, som i filmen nærmest framstilles som en sivilisasjonens utkant i begynnelsen av 1970-årene, kan erstattes med det store utlandet. A-ha våger ikke bare å drømme, men å ha større drømmer enn de fleste andre norske popartister. Drømmen sluker dem ikke, men skaper også vanskeligheter og utfordringer, slik at det går på helsa løs.
Musikken er dermed ikke bare viktig i seg selv, selv om det er det aller viktigste for de tre, men også et springbrett for å komme ut av seg selv og ut av Norge. «Jeg oppdaget at jeg hadde vinger», sier Morten Harket om en formativ barndomsopplevelse da han forstår hva stemmen hans kan gjøre. Senere blir dette gjentatt, nærmest som et ekko fra dette barndomsøyeblikket, når de andre i bandet eller produsenter og managere snakker om Harkets stemme og dens kvaliteter. Han har lært av Freddie Mercury, og en falsett skaper ofte et magisk øyeblikk og en hit.
Men den drømmen som går i oppfyllelse har også sine vanskelige sider. Et viktig tema i A-ha – The Movie er berømmelsens pris. De tre musikerne er nærmest allemannseie, alle vil ha en bit av dem, både journalister, platefolk og fans, og dette gjør noe med alle tre. Morten Harket er den smellvakre postergutten som først blir symbolet på bandet, og som er i blitzlyset hele tiden, mens Magne Furuholmen og Pål Waaktaar liker seg best i bakgrunnen. I et av intervjuene fra nyere tid som veves inn i framstillingen av bandets historie og utvikling møter vi Harket i baksetet av en bil. «Dette er det eneste stedet som er stille», sier han, og dermed eneste sted han kan lade opp batteriene. Robsahms filma har flere slike gode øyeblikk, der vi aner mennesket bak kjendisen og popartisten, men fordi alle tre i A-ha har blitt brent før, aner vi også at garden aldri er helt nede. De er mer åpenhjertige, og dette gløttet bak kulissene gir alle de som har lurt på hvorfor bandet oppløses og så gjenoppstår med jevne mellomrom noen mulige svar, men de holder også mye tilbake.
Imagebygging er et avgjørende motiv i utallige rockumentarer, og dette står også sentralt i A-ha – The Movie. Det faktum at de alltid er oppmerksomme på hvordan et image etableres og endres, skaper alltid en fundamental usikkerhet i de mange glimtene bak kulissene. Enten det er i dag eller for tretti år siden. Riktignok kan noen av disse scenene og sekvensene – bandet på fotoseanse, på vei til eller fra en konsert, alene på hotellrom – gi både slående bilder av berømmelsens pris og illustrere hvordan bandets samhold og fellesskap er så skjørt, men om også Robsahm og Holms film til syvende og sist er en del av imagebyggingen er umulig å vite. Selv intimiteten og nærheten er til en viss grad spilt. I rockumentaren skaper dette alltid et spenningsfelt, der vi ofte tror vi skimter den virkelige personen bak popkulissene, men vi kan aldri være helt sikre.
A-ha – the Movie gjør god bruk av et rikt arkivmateriale, som supplerer bilder og intervjuer med bandets medlemmer og folk rundt dem fra de siste årene. Dette unike billed- og lydmaterialet tar oss med på en svimlende reise tilbake i tiden. Filmen blir en tidsmaskin som maner fram fortiden på en god og spennende måte. For å illustrere dette gjør filmen bruk av et grep jeg ikke kan minnes å ha sett tidligere. Mange stillbilder fra A-has karriere nærmest animeres av små hvite prikker som flyter utover fra et slags sentrum i bildet. Det er som om fotografienes kornstruktur går i oppløsning, eller som om bildene er et eget univers. De hvite prikkene er restene av et slags big bang engang i fortiden, da bandet ble skapt og raskt utviklet seg.
Dette grepet gir gamle fotografier et eget skimrende liv, animerer dem bokstavelig talt, på samme måte som en diskret lydeffekt kan få et gammelt fotografi av en travel gate til å få et eget liv. Samtidig illustrerer dette grepet at fortiden og Historien med stor H er et slags univers i seg selv, som vi studerer på avstand, og som er borte, men som vi likevel ser tilbake på fra i dag.
Historieuniverset i filmen peker på et av dokumentarfilmens fremste fortrinn og temaer. I filmen om A-ha ser vi bokstavelig talt tidens gang, gjennom hvordan bandet og dets tre medlemmer utvikler seg. Foran øynene våre vokser de opp, finner et uttrykk, men endrer dette i takt med nye moter og økende alder og rynker. Vi ser også tidsbilder som avløser hverandre. Drabantby-Oslo i overgangen til 1970-tallet, metropolen London ti år senere, ennå rystet av punk-eksplosjonene i 1976 og 1977, eller 1980-årenes skinnende jappetid da hårsprayen ligger som tykk tåke over bildene. Historien blir til tid, som gang på gang løser seg opp foran øynene våre, som overtoninger der den ene versjonen av A-ha-gutta blir til en annen.
Som historieframstilling er A-ha – The Movie ikke bare en film om et band og deres musikk, og hvordan musikken endrer karakter i takt med at årene går, men også en film om tid, moter, musikalsk endring og maskulinitet. Selv om filmen også i glimt forteller mye om hvordan plateinnspillinger endrer seg, og mye av forutsetningene for popdrømmen endrer seg underveis, er noe av det mest fascinerende med filmen å se hvordan bildene av maskulinitet endrer seg over tid. I begynnelsen er spesielt Morten Harket ungpikedrømmen, med en englestemme som synes å antyde en spesiell følsomhet og sårbarhet, men langsomt forvandles alle de tre bandmedlemmene til middelaldrende menn som tyr til skinnjakker for å skape rocke-kredibilitet.
Den reisen vi får bli med på sier mye om hvordan mannsbilder endres. Her er ikke minst orkestreringen av intervjuer avgjørende, og spesielt glimtene av møtene mellom bandets medlemmer og norske kvinnelige journalister er slående og fornøyelige. «Ville du ta av deg på overkroppen om jeg ba deg om det», spør Ingvild Bryn Morten Harket i et klipp. «Om du gjør det samme», kontrer Harket kjapt tilbake. Tid og maskulinitet blir ikke bare tydelig i hårfrisyrene og de klærne de tre A-ha-gutta har på seg, men også i måten de snakker på og måten media forholder seg til bandet på. Maskuliniteten i rockesammenheng får dessuten ofte uttrykk i form av eller utspiller seg innenfor en valgt «familie».
Mot slutten av filmen sier en kvinne, antagelig en av de tre artistenes koner eller samboere, noe slikt som at alle tre trenger psykologer, både individuelt og samlet sett. Morten Harket sier i en annen scene at det som virkelig trengs er at de tre svetter alt ut sammen i et hus, et slags fengsel der de ikke kan rømme, og på den måten snakker ut og løser opp flokene, slik at de kan finne sammen igjen.
Dette er også et av grunnmotivene i rockumentaren som genre eller et velkjent grep i rockejournalistikken. Utallige band skildres som en familie. I noen tilfeller klarer de etter hvert ikke å leve sammen lenger, og «skilsmissen» er et faktum. De mest spektakulære «skilsmissene», med etterfølgende krangler i årevis, er kanskje historiene om The Beatles, Pink Floyd eller Oasis. Andre band er i ferd med å gå i oppløsning og skilles, men finner til slutt sammen igjen. Metallica er her et godt eksempel, og hele den terapeutiske prosessen som fikk bandet til å finne tilbake familiesamholdet ble skildret i rockumentaren Metallica: Some Kind of Monster (Joe Berlinger og Bruce Sinofsky, 2004). Og noen band synes å holde sammen for alltid. The Rolling Stones har hatt sine offentlige familiekrangler, der ikke minst maskulinitet, eller mangel på maskuline attributter, har stått sentralt, men de har likevel alltid vært det samme bandet.
Det mest rørende eksempelet på et band som kommer sammen igjen etter små «skilsmisser» er kanskje Coldplay, et band som var sterkt inspirert av A-ha, som Robsahms film gjør et lite poeng av. I rockumentaren Coldplay: A Head Full of Dreams (Mat Whitecross, 2018) skildres hvordan bandet kvitter seg med trommeslageren, fordi han ikke er god nok, men så forstår at uten Will Champion bak trommesettet er ikke bandet det samme lenger. De må ha ham tilbake i bandet. Litt senere skjer det samme med manageren Phil Harvey, en barndomsvenn av bandet. Han er ikke lenger god nok, mener bandet, men etter at han har fått sparken mister de litt av gnisten, og han må hyres på nytt, nærmest som et femte medlem av bandet.
På denne måten har utallige band de siste femti årene blitt framstilt som en slags valgt «familie», og forholdene mellom bandmedlemmene avleses i måten de forholder seg til hverandre på i tallrike rockumentarer, som undersøker fenomenet bandfamilien. Familiemetaforen blir et brennglass for å undersøke menneskene i rockemaskineriet, maskulinitet og feminitet, eller imagebygging.
Det er en svak undertone av noe litt tragisk i skildringen av bandfamilien A-ha i Robsahm og Holms rockumentar. De tre har opplevd så mye sammen, og har så mye felles, men likevel er de mest opptatt av bagateller. I motsetning til andre band, som deler det meste, og spesielt krediteringen på låtene, rives A-ha i stykker over hvem som skrev et refreng eller hvordan en låt er personlig eller ikke. De tre i familien A-ha klarer ikke å leve sammen, men er så mye mindre på egenhånd, slik at de heller ikke klarer å leve uten hverandre. Dette er den allmennmenneskelige og tragiske klangbunnen i A-ha – The Movie, som gir historien om de tre Oslo-guttene som blir verdensartister en egen skjør og sammensatt tone.
A-ha – The Movie er en mangefasettert og vellykket rockumentar som skildrer hvordan et band blir til og hvordan det utvikler seg. Medlemmene trekker i ulike retninger, friksjon skaper slitasje som blir til uro og uenighet, men de spiller fremdeles sammen. Det er også en film om det komplekse i noe så tilsynelatende enkelt som popmusikk.
Thomas Robsahms film er ikke en film om det fascinerende samspillet mellom publikum og et band, i rockekonsertens intense og overskridende fellesskapsritual, eller en film som ser nøye på det musikalske håndverket. Det er heller ikke en bak kulissene-film i den forstand at familie- og privatlivet til de tre bandmedlemmene eksponeres. Den tragiske historien om Magne Furuholmens far, som dør i en flyulykke, bringer han og Morten Harket sammen, men selv hustruene til de tre er vage bipersoner i dette historiedramaet. Vi får heldigvis ikke bli med hjem til stjernene, og inn i kjøkkenet eller stua til de tre. Det er image, musikk og karriere som er avgjørende, ikke privatsfæren.
Det er tidslinjen, hvordan bandet blir til og utvikler seg gjennom 40 år, og samholdet mellom de tre musikerne, som står i sentrum. Konfliktlinjene i bandet etableres tidlig, og får en slags tvetydig avslutning i de aller siste bildene fra 2020. Og filmen slutter med spørsmål og antydninger, ikke bastante konklusjoner. Blir det noen ny plate snart? Jeg har en hel plate klar, sier Pål Waaktaar. De andre er mer skeptiske. Magne Furuholmen vil ikke inn i studio igjen. Han vet hvordan dét går. Morten Harket er også litt skeptisk, men samtidig mer åpen for et nytt plateprosjekt. Som alltid står han et sted mellom Pål og Magne. I begynnelsen av en ny plateinnspilling er det som om de opplever nye hvetebrødsdager, sier Magne i et intervju, men så slår hverdagen ned som et lyn. Vepsebolet surrer igjen og skaper konflikter og angst. Da er det lettere å spille sammen på konserter.
Den maskuline popfamilien A-ha preges av mange små konflikter. Likevel har filmen en åpen og forsonende slutt. Bak kulissene, på vei inn på scenen, holder de armene om hverandre. Et kort øyeblikk, før de går inn på scenen, er de en virkelig familie. Så går de på scenen og oppslukes av sin fortid.
Dette er innlegg nummer 83 fra Gunnar Iversen. De andre kan leses her.
I mai i år kom Gunnar Iversen og Scott MacKenzies bok Mapping the Rockumentary: Images of Sound and Fury ut på Edinburgh University Press.
