«Bergen – i all beskjedenhet» er en film som uforbeholdent gir seg hen til en by. Bergens mange kontraster og sosiale konflikter sopes under teppet når byen skal feires, og fortiden framstår som et tapt hjem, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen endelig premiere i den byen som også har bidratt til å gi Bergen en identitet: Oslo.
Hva er en by? Hvem er byens borgere? Hvor kommer de fra? Hvilken identitet er knyttet til byen? Hvordan får en by et eget særpreg? Har byen en sjel? Dette er noen av de spørsmålene som stilles i Frode Fimlands dokumentar Bergen – iall beskjedenhet. Helt på tampen i fjor fikk Fimlands film premiere i Bergen, som en del av avslutningen av byens 950 årsfeiring av grunnleggelsen, men det som tilsynelatende så ut til å bli kun et lokalt fenomen er nå i ferd med å finne et nasjonalt publikum.
Som jubileumsfilm er det naturlig nok smilet, humoren og den muntre selvironien som dominerer i Bergen – i all beskjedenhet. Av og til synes imidlertid den skinnende fasaden å slå sprekker, og vi aner konturene av en helt annen by bak den harmoniske og sjarmerende fasaden. Fortellingen om Bergen gjennom det siste drøye århundret hadde tålt at disse sprekkene var litt større, og at et litt skarpere alvor av og til supplerte lyset, humoren og lettsinnet i filmen.
Bergen framstilles ofte som en by som er annerledes, ikke minst av bergensere selv. Bergen er ikke som andre norske byer, sies det. Det er grunn til å være litt skeptisk til slike påstander om annerledeshet, men at Bergen er en by med et særpreg er uomtvistelig. En egen identitet som er mer enn regnet, Bryggen og Fisketorget. «Og lyden av Bergen», har forfatteren Frode Grytten skrevet, «vil alltid være lyden av bråk».
I filmsammenheng kan påstanden om at Bergen er annerledes imidlertid stemme. I hvert fall når det gjelder filmsmak. Filmer som blir en suksess ellers i landet, får ofte hard medfart både av kritikerne og publikum i Bergen, mens filmer som ikke slår an ellers i landet ofte kan få en overraskende god mottakelse i Bergen. Byens borgere synes langt på vei å ha en litt annen filmsmak enn landet for øvrig.
På 1980-tallet var dette noe filmskaperne ofte snakket om. Det var derfor med stor nervøsitet at Sølve Skagen i sin tid ventet på at Bergensavisene skulle komme ut etter atBrun bitterhadde hatt premiere en kveld i midten av november i 1988. At filmen var løst basert på en roman av Gunnar Staalesen, men med en handling som var flyttet fra Bergen til Oslo, gjorde ikke nervøsiteten mindre. Varg Veum hadde til og med skiftet navn til Lex Larsen. Og når den ene Bergenskritikeren etter den andre slo fast at Skagens film var god, visste regissøren at filmen ikke ville bli en suksess i landet for øvrig. Og ganske riktig var mottakelsen avBrun bitterellers i landet temmelig lunken og reservert. I den sammenhengen var Bergen annerledesbyen.
Hvordan resten av landet tar imot Frode Fimlands film vil tiden vise. Oslo ser ut til å ta imot filmen med åpne armer, og det er den vel verd. Bergen – i all beskjedenhet er en film med et smittende humør, og selv om det utelukkende er byen Bergen det handler om, er mentalitetene og utviklingstrekkene som skildres ikke unike for Bergen. På overflaten er Bergen en helt særegen by, med sin geografi, sitt tilsynelatende evige øsregn, og unike fenomener som buekorps eller Fiskebryggen, men de linjene av historie, mentaliteter, lengsel etter fellesskap og urbane utviklingstrekk som filmen skisserer er slett ikke unike for Bergen. Det gjør at filmen også er severdig langt utenfor Bergen by. Den handler om Bergen, men dermed også om alle byer. Den handler om byen som en egen livsform, og den handler om nasjonen Norge.
Under den spesielle overflaten utforsker Bergen – i all beskjedenhetdessuten hva som gjør et sted til en virkelig by. Det er unektelig en film som ser tilbake på fortiden med et stort smil og en god porsjon nostalgi, og langt fra noen vrede, men bak denne litt selvgode, sukkersøte og ubeskjedne overflaten ligger det en historie om hvordan Norge ble moderne, og om hvordan moderne mentaliteter finner sine faste former. Den nostalgiske hjemlengselen blandes med en historie om et drøyt århundre av byutvikling, lengsel etter tilhørighet og urbane sjelekvaler.
«Bergen som en barnevennlig by er et avgjørende motiv i filmen, og vitne etter vitne slår fast at barndommen i svunne tider ble tilbrakt utendørs, i ur og skur.»
Bergen er et knippe fortellinger
I Frode Fimlands film skildres Bergen gjennom et knippe små tematiske dypdykk. Den er en tidsmosaikk, der regissøren ubekymret vandrer utvungent gjennom tid og rom. Bortsett fra noen få tidsmarkører – bybrannen i 1916, krigens hendelser, Bryggen i brann i 1955 – monteres arkivfilm og klipp fra eldre filmer sammen til en nesten tidløs samling mosaikkbilder av en tapt fortid. Det er ingen kronologisk historie som berettes, snarere kretser filmen om noen utvalgte motiver og temaer, og det er assosiasjonsprinsippet som råder.
Noen ganger føles dette litt problematisk, ettersom bilder fra forskjellige tider brukes fritt og uhemmet om hverandre i de samme sekvensene. Man hopper fra 1920-årene til krigen eller etterkrigstiden uten at bildenes egen historisitet betones. Da er det som om alt bare er én eneste vag fortid. Det som skjedde for hundre år siden, er nesten det samme som det som skjedde på 1980-tallet. Bildene har så å si samme status som fortid, selv om de skildrer veldig forskjellige tider. Andre ganger skapes imidlertid overraskende, spennende og følsomme koblinger og sammenhenger. Spesielt valget av musikk er spennende. Selv om dette også tar noe fra bildene, ettersom en moderne lyd- og musikkulisse som oftest legges over bilder som hører til en helt annen tid, legger det også til noen perspektiver som er overraskende. Musikken bygger en bro over tid og rom på en slentrende, men tankevekkende og utfordrende måte.
Bergen – i all beskjedenheter også, som så tidstypisk i dag, en hverdagshistorie. Over bildene hører vi en rekke tidsvitner fortelle små historier. Kjente bergensere minnes fortiden og oppveksten, eller gir spenstige karakteristikker av Bergen by. Dette skaper en sjarmerende spenning mellom bilder og stemmer. Fimlands film er langt fra noen professoral og distansert historieberetning. Den ligger så langt som mulig fra klasserommet, på godt og vondt. Dette reduserer selvsagt filmens potensial for læring, men isteden tas vi med på en svimlende tur gjennom byens utvikling og sjel. Det er borgerne, representert gjennom bruset av mennesker i bildene, eller de mange tidsvitnene på lydsiden, som utgjør byen, og det er deres fragmenterte historier og karakteristikker som loser oss gjennom den vage fortiden.
Bergen – i all beskjedenhethandler om tid og forandring, men også om det som egentlig ikke forandrer seg og forblir det samme, selv om rammen skiftes ut og moderniseres. Alle de små fortellingene i filmen gis et dobbelt perspektiv. Bildene vi ser viser oss Bergen gjennom et helt århundre. De viser hvordan Bergen så ut dengang da, en gang i fortiden da filmbildene ble tatt. Over dette ligger et knippe Bergenseres minner og refleksjoner. De ser tilbake på det som var fra i dag, fra et nå. Kontrasten mellom da og nå blir motoren i de ulike fortellingene.
Det offentlige livet er en avgjørende fortelling i filmen. Det er Bergens gater som er stedet der fortellingene utspiller seg. I noen av de aller første bildene i filmen blir man uvegerlig slått av hvor mange mennesker som befinner seg i gatene til enhver tid. Det offentlige livet var annerledes for hundre år siden, og vi ser den moderne massen i Bergensgatene, med nysgjerrige linselus i alle aldre som stirrer nysgjerrig på filmfotografen og filmkameraet. Gatelivet erstattes etter hvert med en humoristisk, men samtidig alvorlig fortelling om hvordan bilen overtar bybildet. Her griper filmen inn i dagens debatter om bilens rolle i bybildet og forsøkene på å redusere trafikken på en morsom, men kraftfull måte.
Mest av alt blir Bergen – i all beskjedenhet en skildring av byen som en livsform. Ikke så mye gjennom å undersøke hvilke sosiale eller historiske prosesser som gjør byen til en by, men byen som en måte å forstå verden på, et register av følelser og holdninger. Bergen blir en dynamisk og sjarmerende maurtue, en sosial konstruksjon der identiteter reguleres gjennom bestemte bilder, som tjuagutten eller den rike bergenseren som pruter når han kjøper fisk på Fisketorget.
En annen fortelling i filmen er skildringen av barndom før og nå. Også her synes filmen å ha en diskret brodd rettet mot dagens diskusjoner av barn som vokser opp inne, bare opplyst av datamaskinens lys. Hele byen var en lekeplass, sier Georg Johannesen et sted i filmen, og andre tidsvitner følger opp med å fortelle om hvordan byens parker eller gater blir et paradis for barna. Bergen som en barnevennlig by er et avgjørende motiv i filmen, og vitne etter vitne slår fast at barndommen i svunne tider ble tilbrakt utendørs, i ur og skur. Det var godt å vokse opp i Bergen, sier et annet vitne, og vi ser bilder av barn i gatene eller i lek til ulike tider. Bare ungdommen synes å gjøre et mildt opprør mot denne fortellingen. De nye boligblokkene eller drabantbyene rundt Bergen sentrum som vokser fram i etterkrigstiden har tilsynelatende alt, unntatt et sted der ungdommen kan være.
Et annet motiv som løper gjennom filmen er skildringen av Bergen som en handels- og sjøfartsby, og dette knyttes også til et tema som kanskje kan kalles «den lille byen». Her utforsker Bergen – i all beskjedenhet på en spennende måte kontrasten eller spenningene i Bergen som en «verdenslandsby». Det er en liten by, nærmest som en stor landsby, som flere av tidsvitnene gir inntrykket av, men samtidig en film med stolte tradisjoner som et knutepunkt mellom nasjonen Norge og den store verden. Kanskje kan den byen som skildres i Fimlands film være et bilde på det som vi i dag gjerne kaller det glokale, en by der et globale og lokale smelter sammen i en ny og høyere enhet.
Det er slående hvordan disse og mange flere små fortellinger som veves sammen i Fimlands film, minner om framstillingen av Trondheim i Magnus SkatvoldsTrondheimsreisen(2018), en film som åpenbart langt på vei har fungert som en modell for Fimlands film, og som man kan lese mer om imin tidligere artikkel. Også i Trondheim spiller skipsbygging en viktig rolle, sport er et avgjørende sosialt lim som bidrar til å skape «det store vi», og også her trekkes effektivt opp spenningene mellom de som vil rive og bygge nytt i byen og de som vil bevare gammel bebyggelse. Bryggen kan erstattes med Bakklandet, og utviklingstrekkene og linjene i fortiden er bemerkelsesverdig like i de to filmene. Bergen har sitt særpreg, sin sjel eller identitet, men det er et særpreg som til forveksling kan minne om andre byer, som for eksempel Trondheim.
Nostalgien og følelsenes by
Fimlands film gir oss ikke informasjon og statistikk. Den belærer oss ikke om fordeler og ulemper med byutvikling, eller hvordan folk i løpet av et århundre går fra å tilbringe det meste av sin tid ute i det offentlige til å barrikadere seg innendørs i hjemmets borg. Det er noen store fortellinger i filmen, og krigen spiller en viktig rolle midtveis i filmen, men det er snarere de små tingene som er mest viktig. Nostalgiens hjemlengsel dominerer, og det er følelsenes by som er i fokus.
Her går regissør Frode Fimland og produsent Elin Sander i fotsporene til de største Bergens-skildrerne på film: Sandberg-familien og firmaet Svekon Film. Brødrene Haakon og Sverre Sandberg, og Haakons hustru Liv, filmet hverdagslivet i Bergen i en årrekke, og de 11 årskavalkadene Haakon Sandberg lagde mellom 1960 og 1992 er poetiske hverdagsreportasjer fra en by i rivende utvikling. Haakon og Livs sønn Øyvind tok over stafettpinnen i sine korte og lange filmer, med Kabal i hjerter(2007) som den fremste filmen om Bergen.
Frode Fimland har i sine tidligere filmer ført videre en tradisjon som fikk et høydepunkt i Øyvind Sandbergs Folk ved Fjorden (2012), der vi beveger oss ut fra Bergen by og ut i fjordlivet som han elsket så høyt. Fimlands to Søsken til evig tid-filmer, fra 2013 og 2015, skildret også de små ting gjennom Oddny og Magnar Kleivas nøysomme liv. Jeg har tidligere kalt både Øyvind Sandberg og Frode Fimland for filmatiske vedlikeholdsarbeidere, som holder ved like gamle tradisjoner og ideer om nøysomme liv. Bergen – i all beskjedenhetskildrer også de nære ting og tradisjonelle verdier, men den har en høyt oppdrevet urban puls. Selv om det er klare paralleller mellom hans nye film og tidligere filmer, er den nye Bergensfilmen likevel noe helt annet.
Felles er imidlertid det milde og harmoniserende perspektivet på tidens gang og hverdagslivet. Det er stunder som kanskje aldri kommer tilbake, eller som til og med for alltid er tapt, som skildres med et mildt og overbærende blikk. Likevel er det ikke noe glansbilde som presenteres. Noen ganger aner vi sprekker i fasadene. Bergen som en by med to eller flere klasser, og med klare spenninger mellom de rike som har alt og de som har lite, reduseres til morsomme anekdoter om hvor hyggelig man hadde det selv om man bodde så trangt og dårlig at barna måtte sitte på skuffekanten og vinduene hadde rim på innsiden om vinteren. At Fattig-Bergen bare blir til en morsom historie, svekker noe av filmens kraft.
De sosiale spenningene mellom Bergenserne og innflytterne fra fjordene rundt, blir også mest av alt et par hyggelige anekdoter. Kom du fra Salhus eller Sotra var det ikke alltid lett å omgås andre Bergensere. Da ble man lett en «pale» med fiskelukt istedenfor den mer sofistikerte og urbane lukten av asfalt og eksos. En stolt innvandrer som slår fast at Bergen «er en by som tar imot alle», og som ikke stenger noen ute, prøver å glatte over de sosiale utfordringene, spenningene og klasseskillene i byen, men det etterlater en liten bismak.
Jeg tror Bergen – i all beskjedenhethadde blitt enda bedre om filmskaperne hadde våget å stoppe litt opp nå og da, og supplert sødmen med noen mer syrlige kommentarer og alvorlige perspektiver. Det var ikke alltid bedre før, og ikke er det helt perfekt i dag heller. En noe rikere palett av følelser hadde løftet filmen ytterligere, og kanskje gitt et enda mer presist og sant bilde også.
Ironisk nok brukes noen bilder fra Trond Kvist og Gunnar Vikenes dokumentar Boomerang (1995) i Fimlands film, men bare som vage stemningsbilder. At Bergen også var en by preget av omfattende politivold i en årrekke, er kanskje ikke noe som man ønsker å trekke fram i en jubileumsfilm som skal være en hyllest til byen, men at man isteden klipper inn en humoristisk liten informasjonsfilm om fyllekjøring blir litt underlig. Bergensere som husker denne tiden aner kanskje en bitter ironi her.
Til syvende og sist handler Fimlands film om det som gjerne kalles «det store vi». Alle forskjeller jevnes ut. I bomberommene under krigen blir man «make», og alle passet på alle. I gatene blir man en del av den anonyme massen. I buekorpsene inngår man i en felleskapsrite som gjør at man blir større enn seg selv. Og på fotballstadion, i gode og mindre gode dager, heier man på Brann. Selv skuffelsene får en egen sødme når man er en del av et større fellesskap. Og, som filmens slutt illustrerer, blir alle byens borgere medlemmer av et stort kor som synger sammen i «folkofonen».
To filmer, to byportrett
Det kan være spennende og instruktivt å sammenligne Frode Fimlands film med en annen Bergensfilm, for å se forskjeller og kanskje også noen likheter. I 1943 produserte Norsk Film A/S den førti minutter lange dokumentarfilmen Bergen, i regi av Harry Ivarson og med veteranen Ottar Gladtvet bak kamera. Denne filmen var laget av den relativt nyopprettede lydfilmavisavdelingen i selskapet, og den og andre såkalte kulturfilmer som ble laget under krigen bærer preg av at de er forlengelser av filmavisen. De har samme katalogpreg, samme musikk som gjennomsyrer filmen fra første til siste bilde, og samme kommentatorstemme. Bergenpreges også av at den ble laget som propaganda for NS-administrasjonen.
Den største forskjellen mellom Bergen – i all beskjedenhetog IvarsonsBergen er imidlertid ikke propagandapreget i den sistnevnte filmen, som legger mye vekt på nasjonale elementer, hvordan sagatiden fikk sitt uttrykk i Bergen by, eller viser forbrødringen mellom borgerskapet og tyske offiserer i teateret, men selve perspektivet. Bergener en turistfilm, der Bergen er sett utenfra. Byen ses fra Oslo, noe ikke minst det optimistiske Oslo-målet til kommentatoren illustrerer. Bergen – i all beskjedenheter det helt motsatte. Det er en film som er sett innenfra, laget av og for bergensere.
Harry Ivarsons film er dessuten offisiell og distansert. Den er mest av alt en kavalkade av kjente bygninger og kjente bergensere. Et sted i filmen dåner nærmest kommentatoren på Oslo-mål når vi får et glimt av Chr. Michelsens ordenssamling. Fimlands film er det helt motsatte tilfellet. I Fimlands film er det nærheten som er det avgjørende, og selv om mange av tidsvitnene som forteller sine historier og kommenterer på lydsiden er kjente stemmer og fjes, er det ikke som kjendiser de framstår iBergen – i all beskjedenhet. Snarere tvert imot. De er som folk flest.
Interessant nok henter den nye Bergensfilmen slående bilder fra Ivarsons Bergen, men sammenhengen gjør disse bildene til noe helt annet. En liten gutt som vil gi en svane en brødbit, eller noen småjenter som leker på brosteinene når mødrene snakker sammen, blir en del av historien om det å vokse opp i Fimlands film, mens disse bildene har en litt annen rolle å spille i Ivarsons nasjonalpatriotiske film. Og to kvinner i fjonge hatter som går på gaten endrer også kontekst og mening når bildene klippes ut av Harry Ivarsons film og monteres inn i Bergen – i all beskjedenhet.
Det er et hav av tid mellom Ivarsons film fra 1943 og Fimlands film fra i fjor. Av og til ser man imidlertid forbausende paralleller og likhetstrekk. Ikke minst i synet på modernisering eller forandringen av Torvallmenningen. Også i 1940-årene var man skeptiske til all ytre endring. Og også i Ivarsons film får tjuagutten en liten rolle å spille, i det eneste øyeblikket da denne filmen kommer virkelig nære byens borgere og den offisielle tonen glipper for en kort stund.
Som byportretter er det likevel snakk om to diametralt forskjellige filmer, som også har helt forskjellige retoriske strategier og formål. Begge er hyllester til Bergen, men det turistiske utenfra-perspektivet i Ivarsons film er erstattet av et mer intimt innenfra-perspektiv i Fimlands jubileumsfilm. Dermed oppløses det offisielle preget i den første filmen i nærhet, hverdagsliv og mentaliteter i den andre. Prosa blir til poesi. Høytid blir til hverdag. Samtidig skiftes også fokus fra å skildre Bergen-i-verden til nærmest å bli en skildring av Bergen-i-seg-selv. I Ivarsons film spilles fortiden ut, til og med i noen dramatiske rekonstruksjoner, og Hanseater og sagatid forteller om en storhetstid som NS vil gjenskape, mens Fimland toner ned Bergen som knutepunkt mellom byen og Norge, eller byen og den store verden.
Selvsagt er dette også et avgjørende motiv i Bergen – i all beskjedenhet. Bergen er jo tross alt en by med et «andrebykompleks». En av fortellingene i Fimlands film er historien om byens forhold til Oslo, kampen mot å være «periferi», og havna og sjøfartens betydning. Helge Jordals minner blir her viktige følelsesbevis. Når man ikke fikk penger hjemme, fordi familien ikke hadde penger, måtte man tidlig søke seg til småjobber på havna. Og da kom man i kontakt med en enda større verden enn Bergen by. En verden som duftet av det store utland. Interessant nok er dette også en parallell til Trondheimsreisen, som langt på vei skildrer «tredjebyen» gjennom de samme hovedmotivene.
En moderne bysymfoni
Bergen – i all beskjedenheter en hyllest og en kjærlighetserklæring. Det er en film som uforbeholdent gir seg hen til en by. Dette gir filmen noen åpenbare kvaliteter. Den nærmest svulmer av stolthet og hengivenhet, både til byen og til fortiden, slik begge er festet til film i små pregnante øyeblikk, og montert sammen til en prismatisk tidsmosaikk.
Kanskje kan Bergen – i all beskjedenhetkarakteriseres som en moderne bysymfoni. Det er en film der byen er selve hovedpersonen, ikke en bakgrunn eller kulisse for en handling. I mellomkrigstiden, samtidig som det vi i dag kaller dokumentarfilm fikk sitt navn og ble en samfunnskraft, var en av de aller viktigste dokumentarfilmgenrene bysymfonien. Noen navn er kjente, som Manhatta(Charles Sheeler og Paul Strand, 1921), Berlin – en storbysymfoni(Walter Ruttmann, 1927) eller Mannen med filmkameraet(Dziga Vertov, 1929). Over hele verden lagde man korte og lange bysymfonier. Noen eksperimentelle, andre mer poetiske. Noen samfunnskritiske, andre mer harmoniserende. Dokumentarfilmens far, John Grierson, kalte genren litt nedlatende for en romantisk form. Byens liv ble skildret i film etter film som i et kaleidoskop, og byens mangfold, egenart og sjel ble presentert i en serie små pregnante speilbilder og minifortellinger.
I Norge fikk vi først i etterkrigstiden en virkelig tradisjon av dokumentariske byfilmer, og det eksperimentelle preget ble dempet av ønsket om å opplyse borgerne og forbedre bymentaliteten. I nye filmer som Trondheimsreisen og Bergen – i all beskjedenhetvender våre moderne filmskapere tilbake til det mer poetiske og stemningsfulle i bysymfoniformen. Bilder og fortellinger er ikke lenger et springbrett for informasjon og opplysning, men et dypdykk ned i følelser, holdninger, affekter og mentaliteter. Byens indre liv, ja dens sjel eller identitet, kommer til syne i det ytre yrende gatelivet og leken i parkene.
I forbindelse med lanseringen av Trondheimsreisen, stilte jeg et retorisk spørsmål: Var det bedre før? Også i Bergen – i all beskjedenhetfinnes det kanskje en litt for sukkersøt overtone. Byens mange kontraster og sosiale konflikter sopes under teppet når byen skal feires, og fortiden framstår som et tapt hjem. Utviklingen har gått i feil retning. Barndommen tilbringes ikke på samme måte i parkene eller blant brosteinene, og byen har mistet mye av sin uskyld og sjel.
Det er få alvorlige stoppesteder på denne reisen tilbake i Bergens historie. Krigen er en alvorlig parentes. Selv om vi også her opplever samhold og magiske øyeblikk der byen sveises sammen, er det et større alvor over mange av minnene i denne delen av filmen. Gleden blandes med et større vemod, sanseligheten får en mollstemt undertone. Skyer skygger for solskinnet. Kanskje hadde filmen blitt enda bedre om den hadde funnet noe mer alvor, og balansert mer elegant mellom å antyde at det var bedre før og å se noen av de personlige og sosiale problemene som alltid har preget byen.
Kanskje forteller Bergen – i all beskjedenhet, på samme måte som Trondheimsreisen, mer om hvordan vi minnes fortiden enn om hvordan det egentlig var i tidligere tider. Den forteller mye om våre holdninger til det svunne og fortidige, og hvordan vi former fortiden når vi minnes det som skjedde før i tiden. Til syvende og sist forteller begge filmene mer om dagens holdninger enn om fortiden. Begge filmene er merkevare- og identitetsbygging, der fortiden ikke bare er der, i form av skarpe glimt av levd liv i filmbilder, men den er til for nåtidens og framtidens skyld, for å bidra til en ny bykultur og bymentalitet.
Bergen – i all beskjedenheter en reise gjennom et drøyt århundre av Bergenshistorie. Det er en illustrert minnebok. Det er en lun og impresjonistisk mosaikk av bilder fra fortiden akkompagnert av personlige og subjektive minner, anekdoter og refleksjoner. Det er en nostalgisk film om det umulige ønsket om å vende tilbake til et tapt hjem. Det er et arkiv av følelser, der byen framtrer som et miljø som former og griper, skaper frihet og fellesskap. Det er en film som både handler om én helt spesifikk by og samtidig om alle byer. Til syvende og sist er det en film å bli glad av, og en film å gi seg hen til.
Dette er innlegg nummer 84 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.
«Bergen – i all beskjedenhet» er en film som uforbeholdent gir seg hen til en by. Bergens mange kontraster og sosiale konflikter sopes under teppet når byen skal feires, og fortiden framstår som et tapt hjem, mener Gunnar Iversen. Denne uken hadde filmen endelig premiere i den byen som også har bidratt til å gi Bergen en identitet: Oslo.
Hva er en by? Hvem er byens borgere? Hvor kommer de fra? Hvilken identitet er knyttet til byen? Hvordan får en by et eget særpreg? Har byen en sjel? Dette er noen av de spørsmålene som stilles i Frode Fimlands dokumentar Bergen – iall beskjedenhet. Helt på tampen i fjor fikk Fimlands film premiere i Bergen, som en del av avslutningen av byens 950 årsfeiring av grunnleggelsen, men det som tilsynelatende så ut til å bli kun et lokalt fenomen er nå i ferd med å finne et nasjonalt publikum.
Som jubileumsfilm er det naturlig nok smilet, humoren og den muntre selvironien som dominerer i Bergen – i all beskjedenhet. Av og til synes imidlertid den skinnende fasaden å slå sprekker, og vi aner konturene av en helt annen by bak den harmoniske og sjarmerende fasaden. Fortellingen om Bergen gjennom det siste drøye århundret hadde tålt at disse sprekkene var litt større, og at et litt skarpere alvor av og til supplerte lyset, humoren og lettsinnet i filmen.
Bergen framstilles ofte som en by som er annerledes, ikke minst av bergensere selv. Bergen er ikke som andre norske byer, sies det. Det er grunn til å være litt skeptisk til slike påstander om annerledeshet, men at Bergen er en by med et særpreg er uomtvistelig. En egen identitet som er mer enn regnet, Bryggen og Fisketorget. «Og lyden av Bergen», har forfatteren Frode Grytten skrevet, «vil alltid være lyden av bråk».
I filmsammenheng kan påstanden om at Bergen er annerledes imidlertid stemme. I hvert fall når det gjelder filmsmak. Filmer som blir en suksess ellers i landet, får ofte hard medfart både av kritikerne og publikum i Bergen, mens filmer som ikke slår an ellers i landet ofte kan få en overraskende god mottakelse i Bergen. Byens borgere synes langt på vei å ha en litt annen filmsmak enn landet for øvrig.
På 1980-tallet var dette noe filmskaperne ofte snakket om. Det var derfor med stor nervøsitet at Sølve Skagen i sin tid ventet på at Bergensavisene skulle komme ut etter atBrun bitterhadde hatt premiere en kveld i midten av november i 1988. At filmen var løst basert på en roman av Gunnar Staalesen, men med en handling som var flyttet fra Bergen til Oslo, gjorde ikke nervøsiteten mindre. Varg Veum hadde til og med skiftet navn til Lex Larsen. Og når den ene Bergenskritikeren etter den andre slo fast at Skagens film var god, visste regissøren at filmen ikke ville bli en suksess i landet for øvrig. Og ganske riktig var mottakelsen avBrun bitterellers i landet temmelig lunken og reservert. I den sammenhengen var Bergen annerledesbyen.
Hvordan resten av landet tar imot Frode Fimlands film vil tiden vise. Oslo ser ut til å ta imot filmen med åpne armer, og det er den vel verd. Bergen – i all beskjedenhet er en film med et smittende humør, og selv om det utelukkende er byen Bergen det handler om, er mentalitetene og utviklingstrekkene som skildres ikke unike for Bergen. På overflaten er Bergen en helt særegen by, med sin geografi, sitt tilsynelatende evige øsregn, og unike fenomener som buekorps eller Fiskebryggen, men de linjene av historie, mentaliteter, lengsel etter fellesskap og urbane utviklingstrekk som filmen skisserer er slett ikke unike for Bergen. Det gjør at filmen også er severdig langt utenfor Bergen by. Den handler om Bergen, men dermed også om alle byer. Den handler om byen som en egen livsform, og den handler om nasjonen Norge.
Under den spesielle overflaten utforsker Bergen – i all beskjedenhetdessuten hva som gjør et sted til en virkelig by. Det er unektelig en film som ser tilbake på fortiden med et stort smil og en god porsjon nostalgi, og langt fra noen vrede, men bak denne litt selvgode, sukkersøte og ubeskjedne overflaten ligger det en historie om hvordan Norge ble moderne, og om hvordan moderne mentaliteter finner sine faste former. Den nostalgiske hjemlengselen blandes med en historie om et drøyt århundre av byutvikling, lengsel etter tilhørighet og urbane sjelekvaler.
«Bergen som en barnevennlig by er et avgjørende motiv i filmen, og vitne etter vitne slår fast at barndommen i svunne tider ble tilbrakt utendørs, i ur og skur.»
Bergen er et knippe fortellinger
I Frode Fimlands film skildres Bergen gjennom et knippe små tematiske dypdykk. Den er en tidsmosaikk, der regissøren ubekymret vandrer utvungent gjennom tid og rom. Bortsett fra noen få tidsmarkører – bybrannen i 1916, krigens hendelser, Bryggen i brann i 1955 – monteres arkivfilm og klipp fra eldre filmer sammen til en nesten tidløs samling mosaikkbilder av en tapt fortid. Det er ingen kronologisk historie som berettes, snarere kretser filmen om noen utvalgte motiver og temaer, og det er assosiasjonsprinsippet som råder.
Noen ganger føles dette litt problematisk, ettersom bilder fra forskjellige tider brukes fritt og uhemmet om hverandre i de samme sekvensene. Man hopper fra 1920-årene til krigen eller etterkrigstiden uten at bildenes egen historisitet betones. Da er det som om alt bare er én eneste vag fortid. Det som skjedde for hundre år siden, er nesten det samme som det som skjedde på 1980-tallet. Bildene har så å si samme status som fortid, selv om de skildrer veldig forskjellige tider. Andre ganger skapes imidlertid overraskende, spennende og følsomme koblinger og sammenhenger. Spesielt valget av musikk er spennende. Selv om dette også tar noe fra bildene, ettersom en moderne lyd- og musikkulisse som oftest legges over bilder som hører til en helt annen tid, legger det også til noen perspektiver som er overraskende. Musikken bygger en bro over tid og rom på en slentrende, men tankevekkende og utfordrende måte.
Bergen – i all beskjedenheter også, som så tidstypisk i dag, en hverdagshistorie. Over bildene hører vi en rekke tidsvitner fortelle små historier. Kjente bergensere minnes fortiden og oppveksten, eller gir spenstige karakteristikker av Bergen by. Dette skaper en sjarmerende spenning mellom bilder og stemmer. Fimlands film er langt fra noen professoral og distansert historieberetning. Den ligger så langt som mulig fra klasserommet, på godt og vondt. Dette reduserer selvsagt filmens potensial for læring, men isteden tas vi med på en svimlende tur gjennom byens utvikling og sjel. Det er borgerne, representert gjennom bruset av mennesker i bildene, eller de mange tidsvitnene på lydsiden, som utgjør byen, og det er deres fragmenterte historier og karakteristikker som loser oss gjennom den vage fortiden.
Bergen – i all beskjedenhethandler om tid og forandring, men også om det som egentlig ikke forandrer seg og forblir det samme, selv om rammen skiftes ut og moderniseres. Alle de små fortellingene i filmen gis et dobbelt perspektiv. Bildene vi ser viser oss Bergen gjennom et helt århundre. De viser hvordan Bergen så ut dengang da, en gang i fortiden da filmbildene ble tatt. Over dette ligger et knippe Bergenseres minner og refleksjoner. De ser tilbake på det som var fra i dag, fra et nå. Kontrasten mellom da og nå blir motoren i de ulike fortellingene.
Det offentlige livet er en avgjørende fortelling i filmen. Det er Bergens gater som er stedet der fortellingene utspiller seg. I noen av de aller første bildene i filmen blir man uvegerlig slått av hvor mange mennesker som befinner seg i gatene til enhver tid. Det offentlige livet var annerledes for hundre år siden, og vi ser den moderne massen i Bergensgatene, med nysgjerrige linselus i alle aldre som stirrer nysgjerrig på filmfotografen og filmkameraet. Gatelivet erstattes etter hvert med en humoristisk, men samtidig alvorlig fortelling om hvordan bilen overtar bybildet. Her griper filmen inn i dagens debatter om bilens rolle i bybildet og forsøkene på å redusere trafikken på en morsom, men kraftfull måte.
Mest av alt blir Bergen – i all beskjedenhet en skildring av byen som en livsform. Ikke så mye gjennom å undersøke hvilke sosiale eller historiske prosesser som gjør byen til en by, men byen som en måte å forstå verden på, et register av følelser og holdninger. Bergen blir en dynamisk og sjarmerende maurtue, en sosial konstruksjon der identiteter reguleres gjennom bestemte bilder, som tjuagutten eller den rike bergenseren som pruter når han kjøper fisk på Fisketorget.
En annen fortelling i filmen er skildringen av barndom før og nå. Også her synes filmen å ha en diskret brodd rettet mot dagens diskusjoner av barn som vokser opp inne, bare opplyst av datamaskinens lys. Hele byen var en lekeplass, sier Georg Johannesen et sted i filmen, og andre tidsvitner følger opp med å fortelle om hvordan byens parker eller gater blir et paradis for barna. Bergen som en barnevennlig by er et avgjørende motiv i filmen, og vitne etter vitne slår fast at barndommen i svunne tider ble tilbrakt utendørs, i ur og skur. Det var godt å vokse opp i Bergen, sier et annet vitne, og vi ser bilder av barn i gatene eller i lek til ulike tider. Bare ungdommen synes å gjøre et mildt opprør mot denne fortellingen. De nye boligblokkene eller drabantbyene rundt Bergen sentrum som vokser fram i etterkrigstiden har tilsynelatende alt, unntatt et sted der ungdommen kan være.
Et annet motiv som løper gjennom filmen er skildringen av Bergen som en handels- og sjøfartsby, og dette knyttes også til et tema som kanskje kan kalles «den lille byen». Her utforsker Bergen – i all beskjedenhet på en spennende måte kontrasten eller spenningene i Bergen som en «verdenslandsby». Det er en liten by, nærmest som en stor landsby, som flere av tidsvitnene gir inntrykket av, men samtidig en film med stolte tradisjoner som et knutepunkt mellom nasjonen Norge og den store verden. Kanskje kan den byen som skildres i Fimlands film være et bilde på det som vi i dag gjerne kaller det glokale, en by der et globale og lokale smelter sammen i en ny og høyere enhet.
Det er slående hvordan disse og mange flere små fortellinger som veves sammen i Fimlands film, minner om framstillingen av Trondheim i Magnus SkatvoldsTrondheimsreisen(2018), en film som åpenbart langt på vei har fungert som en modell for Fimlands film, og som man kan lese mer om imin tidligere artikkel. Også i Trondheim spiller skipsbygging en viktig rolle, sport er et avgjørende sosialt lim som bidrar til å skape «det store vi», og også her trekkes effektivt opp spenningene mellom de som vil rive og bygge nytt i byen og de som vil bevare gammel bebyggelse. Bryggen kan erstattes med Bakklandet, og utviklingstrekkene og linjene i fortiden er bemerkelsesverdig like i de to filmene. Bergen har sitt særpreg, sin sjel eller identitet, men det er et særpreg som til forveksling kan minne om andre byer, som for eksempel Trondheim.
Nostalgien og følelsenes by
Fimlands film gir oss ikke informasjon og statistikk. Den belærer oss ikke om fordeler og ulemper med byutvikling, eller hvordan folk i løpet av et århundre går fra å tilbringe det meste av sin tid ute i det offentlige til å barrikadere seg innendørs i hjemmets borg. Det er noen store fortellinger i filmen, og krigen spiller en viktig rolle midtveis i filmen, men det er snarere de små tingene som er mest viktig. Nostalgiens hjemlengsel dominerer, og det er følelsenes by som er i fokus.
Her går regissør Frode Fimland og produsent Elin Sander i fotsporene til de største Bergens-skildrerne på film: Sandberg-familien og firmaet Svekon Film. Brødrene Haakon og Sverre Sandberg, og Haakons hustru Liv, filmet hverdagslivet i Bergen i en årrekke, og de 11 årskavalkadene Haakon Sandberg lagde mellom 1960 og 1992 er poetiske hverdagsreportasjer fra en by i rivende utvikling. Haakon og Livs sønn Øyvind tok over stafettpinnen i sine korte og lange filmer, med Kabal i hjerter(2007) som den fremste filmen om Bergen.
Frode Fimland har i sine tidligere filmer ført videre en tradisjon som fikk et høydepunkt i Øyvind Sandbergs Folk ved Fjorden (2012), der vi beveger oss ut fra Bergen by og ut i fjordlivet som han elsket så høyt. Fimlands to Søsken til evig tid-filmer, fra 2013 og 2015, skildret også de små ting gjennom Oddny og Magnar Kleivas nøysomme liv. Jeg har tidligere kalt både Øyvind Sandberg og Frode Fimland for filmatiske vedlikeholdsarbeidere, som holder ved like gamle tradisjoner og ideer om nøysomme liv. Bergen – i all beskjedenhetskildrer også de nære ting og tradisjonelle verdier, men den har en høyt oppdrevet urban puls. Selv om det er klare paralleller mellom hans nye film og tidligere filmer, er den nye Bergensfilmen likevel noe helt annet.
Felles er imidlertid det milde og harmoniserende perspektivet på tidens gang og hverdagslivet. Det er stunder som kanskje aldri kommer tilbake, eller som til og med for alltid er tapt, som skildres med et mildt og overbærende blikk. Likevel er det ikke noe glansbilde som presenteres. Noen ganger aner vi sprekker i fasadene. Bergen som en by med to eller flere klasser, og med klare spenninger mellom de rike som har alt og de som har lite, reduseres til morsomme anekdoter om hvor hyggelig man hadde det selv om man bodde så trangt og dårlig at barna måtte sitte på skuffekanten og vinduene hadde rim på innsiden om vinteren. At Fattig-Bergen bare blir til en morsom historie, svekker noe av filmens kraft.
De sosiale spenningene mellom Bergenserne og innflytterne fra fjordene rundt, blir også mest av alt et par hyggelige anekdoter. Kom du fra Salhus eller Sotra var det ikke alltid lett å omgås andre Bergensere. Da ble man lett en «pale» med fiskelukt istedenfor den mer sofistikerte og urbane lukten av asfalt og eksos. En stolt innvandrer som slår fast at Bergen «er en by som tar imot alle», og som ikke stenger noen ute, prøver å glatte over de sosiale utfordringene, spenningene og klasseskillene i byen, men det etterlater en liten bismak.
Jeg tror Bergen – i all beskjedenhethadde blitt enda bedre om filmskaperne hadde våget å stoppe litt opp nå og da, og supplert sødmen med noen mer syrlige kommentarer og alvorlige perspektiver. Det var ikke alltid bedre før, og ikke er det helt perfekt i dag heller. En noe rikere palett av følelser hadde løftet filmen ytterligere, og kanskje gitt et enda mer presist og sant bilde også.
Ironisk nok brukes noen bilder fra Trond Kvist og Gunnar Vikenes dokumentar Boomerang (1995) i Fimlands film, men bare som vage stemningsbilder. At Bergen også var en by preget av omfattende politivold i en årrekke, er kanskje ikke noe som man ønsker å trekke fram i en jubileumsfilm som skal være en hyllest til byen, men at man isteden klipper inn en humoristisk liten informasjonsfilm om fyllekjøring blir litt underlig. Bergensere som husker denne tiden aner kanskje en bitter ironi her.
Til syvende og sist handler Fimlands film om det som gjerne kalles «det store vi». Alle forskjeller jevnes ut. I bomberommene under krigen blir man «make», og alle passet på alle. I gatene blir man en del av den anonyme massen. I buekorpsene inngår man i en felleskapsrite som gjør at man blir større enn seg selv. Og på fotballstadion, i gode og mindre gode dager, heier man på Brann. Selv skuffelsene får en egen sødme når man er en del av et større fellesskap. Og, som filmens slutt illustrerer, blir alle byens borgere medlemmer av et stort kor som synger sammen i «folkofonen».
To filmer, to byportrett
Det kan være spennende og instruktivt å sammenligne Frode Fimlands film med en annen Bergensfilm, for å se forskjeller og kanskje også noen likheter. I 1943 produserte Norsk Film A/S den førti minutter lange dokumentarfilmen Bergen, i regi av Harry Ivarson og med veteranen Ottar Gladtvet bak kamera. Denne filmen var laget av den relativt nyopprettede lydfilmavisavdelingen i selskapet, og den og andre såkalte kulturfilmer som ble laget under krigen bærer preg av at de er forlengelser av filmavisen. De har samme katalogpreg, samme musikk som gjennomsyrer filmen fra første til siste bilde, og samme kommentatorstemme. Bergenpreges også av at den ble laget som propaganda for NS-administrasjonen.
Den største forskjellen mellom Bergen – i all beskjedenhetog IvarsonsBergen er imidlertid ikke propagandapreget i den sistnevnte filmen, som legger mye vekt på nasjonale elementer, hvordan sagatiden fikk sitt uttrykk i Bergen by, eller viser forbrødringen mellom borgerskapet og tyske offiserer i teateret, men selve perspektivet. Bergener en turistfilm, der Bergen er sett utenfra. Byen ses fra Oslo, noe ikke minst det optimistiske Oslo-målet til kommentatoren illustrerer. Bergen – i all beskjedenheter det helt motsatte. Det er en film som er sett innenfra, laget av og for bergensere.
Harry Ivarsons film er dessuten offisiell og distansert. Den er mest av alt en kavalkade av kjente bygninger og kjente bergensere. Et sted i filmen dåner nærmest kommentatoren på Oslo-mål når vi får et glimt av Chr. Michelsens ordenssamling. Fimlands film er det helt motsatte tilfellet. I Fimlands film er det nærheten som er det avgjørende, og selv om mange av tidsvitnene som forteller sine historier og kommenterer på lydsiden er kjente stemmer og fjes, er det ikke som kjendiser de framstår iBergen – i all beskjedenhet. Snarere tvert imot. De er som folk flest.
Interessant nok henter den nye Bergensfilmen slående bilder fra Ivarsons Bergen, men sammenhengen gjør disse bildene til noe helt annet. En liten gutt som vil gi en svane en brødbit, eller noen småjenter som leker på brosteinene når mødrene snakker sammen, blir en del av historien om det å vokse opp i Fimlands film, mens disse bildene har en litt annen rolle å spille i Ivarsons nasjonalpatriotiske film. Og to kvinner i fjonge hatter som går på gaten endrer også kontekst og mening når bildene klippes ut av Harry Ivarsons film og monteres inn i Bergen – i all beskjedenhet.
Det er et hav av tid mellom Ivarsons film fra 1943 og Fimlands film fra i fjor. Av og til ser man imidlertid forbausende paralleller og likhetstrekk. Ikke minst i synet på modernisering eller forandringen av Torvallmenningen. Også i 1940-årene var man skeptiske til all ytre endring. Og også i Ivarsons film får tjuagutten en liten rolle å spille, i det eneste øyeblikket da denne filmen kommer virkelig nære byens borgere og den offisielle tonen glipper for en kort stund.
Som byportretter er det likevel snakk om to diametralt forskjellige filmer, som også har helt forskjellige retoriske strategier og formål. Begge er hyllester til Bergen, men det turistiske utenfra-perspektivet i Ivarsons film er erstattet av et mer intimt innenfra-perspektiv i Fimlands jubileumsfilm. Dermed oppløses det offisielle preget i den første filmen i nærhet, hverdagsliv og mentaliteter i den andre. Prosa blir til poesi. Høytid blir til hverdag. Samtidig skiftes også fokus fra å skildre Bergen-i-verden til nærmest å bli en skildring av Bergen-i-seg-selv. I Ivarsons film spilles fortiden ut, til og med i noen dramatiske rekonstruksjoner, og Hanseater og sagatid forteller om en storhetstid som NS vil gjenskape, mens Fimland toner ned Bergen som knutepunkt mellom byen og Norge, eller byen og den store verden.
Selvsagt er dette også et avgjørende motiv i Bergen – i all beskjedenhet. Bergen er jo tross alt en by med et «andrebykompleks». En av fortellingene i Fimlands film er historien om byens forhold til Oslo, kampen mot å være «periferi», og havna og sjøfartens betydning. Helge Jordals minner blir her viktige følelsesbevis. Når man ikke fikk penger hjemme, fordi familien ikke hadde penger, måtte man tidlig søke seg til småjobber på havna. Og da kom man i kontakt med en enda større verden enn Bergen by. En verden som duftet av det store utland. Interessant nok er dette også en parallell til Trondheimsreisen, som langt på vei skildrer «tredjebyen» gjennom de samme hovedmotivene.
En moderne bysymfoni
Bergen – i all beskjedenheter en hyllest og en kjærlighetserklæring. Det er en film som uforbeholdent gir seg hen til en by. Dette gir filmen noen åpenbare kvaliteter. Den nærmest svulmer av stolthet og hengivenhet, både til byen og til fortiden, slik begge er festet til film i små pregnante øyeblikk, og montert sammen til en prismatisk tidsmosaikk.
Kanskje kan Bergen – i all beskjedenhetkarakteriseres som en moderne bysymfoni. Det er en film der byen er selve hovedpersonen, ikke en bakgrunn eller kulisse for en handling. I mellomkrigstiden, samtidig som det vi i dag kaller dokumentarfilm fikk sitt navn og ble en samfunnskraft, var en av de aller viktigste dokumentarfilmgenrene bysymfonien. Noen navn er kjente, som Manhatta(Charles Sheeler og Paul Strand, 1921), Berlin – en storbysymfoni(Walter Ruttmann, 1927) eller Mannen med filmkameraet(Dziga Vertov, 1929). Over hele verden lagde man korte og lange bysymfonier. Noen eksperimentelle, andre mer poetiske. Noen samfunnskritiske, andre mer harmoniserende. Dokumentarfilmens far, John Grierson, kalte genren litt nedlatende for en romantisk form. Byens liv ble skildret i film etter film som i et kaleidoskop, og byens mangfold, egenart og sjel ble presentert i en serie små pregnante speilbilder og minifortellinger.
I Norge fikk vi først i etterkrigstiden en virkelig tradisjon av dokumentariske byfilmer, og det eksperimentelle preget ble dempet av ønsket om å opplyse borgerne og forbedre bymentaliteten. I nye filmer som Trondheimsreisen og Bergen – i all beskjedenhetvender våre moderne filmskapere tilbake til det mer poetiske og stemningsfulle i bysymfoniformen. Bilder og fortellinger er ikke lenger et springbrett for informasjon og opplysning, men et dypdykk ned i følelser, holdninger, affekter og mentaliteter. Byens indre liv, ja dens sjel eller identitet, kommer til syne i det ytre yrende gatelivet og leken i parkene.
I forbindelse med lanseringen av Trondheimsreisen, stilte jeg et retorisk spørsmål: Var det bedre før? Også i Bergen – i all beskjedenhetfinnes det kanskje en litt for sukkersøt overtone. Byens mange kontraster og sosiale konflikter sopes under teppet når byen skal feires, og fortiden framstår som et tapt hjem. Utviklingen har gått i feil retning. Barndommen tilbringes ikke på samme måte i parkene eller blant brosteinene, og byen har mistet mye av sin uskyld og sjel.
Det er få alvorlige stoppesteder på denne reisen tilbake i Bergens historie. Krigen er en alvorlig parentes. Selv om vi også her opplever samhold og magiske øyeblikk der byen sveises sammen, er det et større alvor over mange av minnene i denne delen av filmen. Gleden blandes med et større vemod, sanseligheten får en mollstemt undertone. Skyer skygger for solskinnet. Kanskje hadde filmen blitt enda bedre om den hadde funnet noe mer alvor, og balansert mer elegant mellom å antyde at det var bedre før og å se noen av de personlige og sosiale problemene som alltid har preget byen.
Kanskje forteller Bergen – i all beskjedenhet, på samme måte som Trondheimsreisen, mer om hvordan vi minnes fortiden enn om hvordan det egentlig var i tidligere tider. Den forteller mye om våre holdninger til det svunne og fortidige, og hvordan vi former fortiden når vi minnes det som skjedde før i tiden. Til syvende og sist forteller begge filmene mer om dagens holdninger enn om fortiden. Begge filmene er merkevare- og identitetsbygging, der fortiden ikke bare er der, i form av skarpe glimt av levd liv i filmbilder, men den er til for nåtidens og framtidens skyld, for å bidra til en ny bykultur og bymentalitet.
Bergen – i all beskjedenheter en reise gjennom et drøyt århundre av Bergenshistorie. Det er en illustrert minnebok. Det er en lun og impresjonistisk mosaikk av bilder fra fortiden akkompagnert av personlige og subjektive minner, anekdoter og refleksjoner. Det er en nostalgisk film om det umulige ønsket om å vende tilbake til et tapt hjem. Det er et arkiv av følelser, der byen framtrer som et miljø som former og griper, skaper frihet og fellesskap. Det er en film som både handler om én helt spesifikk by og samtidig om alle byer. Til syvende og sist er det en film å bli glad av, og en film å gi seg hen til.
Dette er innlegg nummer 84 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.