Norges første spillefilm, «Fiskerlivets farer», har lenge vært regnet som et filmhistorisk mysterium. Har den egentlig eksistert? Ved hjelp av nye metoder er det nå gjort sensasjonelle funn i Nasjonalbiblioteket. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av de nye funnene.
Foto: Julius Jaenzon på opptak ved Vestvågøy i 1910, i retning mot Leknes.
I mange år tenkte jeg at den filmen har kanskje aldri eksistert. For hvordan kunne man forklare alle de paradoksene og uklarhetene som var knyttet til Fiskerlivets farer? Selv om den som oftest ble regnet som Norges første spillefilm, var alle opplysninger om filmen motsigelsesfulle, uklare og hemmelighetsfulle. Fiskerlivets farer var selv for lengst gått tapt, og ingen kunne med sikkerhet si når filmen var laget, hvilket innhold den hadde, og når den hadde blitt vist. Fiskerlivets farer var et filmhistorisk mysterium.
De fleste spor etter filmen syntes å være vasket vekk av historiens gang, og til tross for forskjellige forsøk på å finne originalkilder som med sikkerhet kunne si oss noe om denne filmen, sto filmforskerne nesten uten spor i saken. Ingen primærkilder om filmen eksisterte, noe som gjorde det filmhistoriske detektivarbeidet vanskelig.
Ikke bare mangelen på primære kilder og spor gjorde det vanskelig å si noe om Fiskerlivets farer. En annen film med samme navn gjorde det ekstra vanskelig. En av de som hardnakket påsto at han hadde sett filmen, som skulle ha vært regissert av kinoeieren Hugo Hermansen og fotografert av den senere så berømte svenske fotografen Julius Jaenzon, var den legendariske kinosjefen i Oslo, Kristoffer Aamot. I 1954 lagde han en nyinnspilling av filmen, som i mange sammenhenger ble vist som om det var snakk om originalfilmen. Forvirringen var nesten total.
Denne nyinnspillingen ble ofte brukt som en kilde til å beskrive Hermansens film, som var over førti år eldre. To filmer nærmest smeltet sammen i manges bevissthet, noe som gjorde vanskelighetene med å skille fakta fra fantasi stadig større. Selv forsøkte jeg å nøste opp alle tråder omkring Fiskerlivets farer ved flere anledninger, men syntes de mange spørsmålstegnene omkring Hermansens film var så store at jeg langsomt begynte å tro at filmen egentlig kanskje aldri hadde eksistert.
Sikker var jeg ikke. Men jeg hadde min tvil. Og tvilen bare vokste og vokste. Saken ble lagt til side, og ble bare kaldere og kaldere. Nå har imidlertid nytt historisk detektivarbeid, og nye digitale søkemetoder og søketeknologier som gjør arbeidet litt enklere for forskerne, ført til et lite gjennombrudd i saken.
Cold case-detektivene Øivind Hanche og Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket har tatt i bruk historieforskernes svar på nye DNA-metoder, og de har gjort sensasjonelle funn. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst. Nye spor er uansett funnet, primærkilder som gir oss ny kunnskap, og som også gir oss nytt håp om at det er mulig å oppklare den mystiske saken omkring Norges første spillefilm.
Standardfortellingen om den første norske fiksjonsfilmproduksjonen åpner gjerne med Fiskerlivets farer. Selv har jeg mange ganger bidratt til denne standardfortellingen, men jeg har stått på skuldrene til andre historiefortellere. Alle har vært enige i noen grunnleggende fakta. Filmen ble laget av Hugo Hermansen for hans selskap Norsk Kinematograf A/S. Fotograf var Julius Jaenzon, som jobbet for Hermansens selskap. Sigurd Evensmo slo i sin tid fast at filmen var fra 1907 og at innspillingen hadde foregått i Frognerkilen. Evensmo anslo lengden til 150 meter, og pekte i boken Det store tivoli på at denne filmen var «den første, spede spiren til norsk spillefilm».
Sigurd Evensmo er imidlertid blant de første som blander rekonstruksjonen fra 1954 sammen med originalfilmen, og han bruker dessuten Fiskerlivets farer nærmest som et moralsk lærestykke om norsk films begredelighet. For ifølge Evensmo skulle innspillingen ha vært preget av en type amatørisme som gjorde at norsk film aldri nådde de høydene som svensk og dansk film gjorde i den første stumfilmperioden. Evensmo gjentar i sin historiebok den anekdotiske fortellingen om filmens opprinnelse, som han kanskje hadde fått fra Kristoffer Aamot, nærmest som en advarsel til norske filmskapere: «Ideen til filmen hadde han etter sigende fått av en kar som stakk innom kontoret, og når denne angivelige opphavsmannen aldri har blitt navngitt, har det antagelig en god grunn». Evensmo gir ikke bare Hermansen æren av å være den første norske spillefilmregissøren her i landet, men også den tvilsomme æren av å starte en norsk filmhistorie som ifølge ham var preget av begredelighet og amatørskap.
Selv forsøkte jeg nesten tretti år etter Evensmo å finne ut hva som kunne sies å være sant i alle beretningene om Fiskerlivets farer. I en artikkel prøvde jeg å grave meg bakover i historien, for å se når de første historiene om filmen dukket opp, hvordan disse historiene bidro til å forme vårt bilde av den tidlige filmproduksjonen her i landet, og hva som hadde skjedd med originalfilmen. Jeg mente det kunne bidra til mer kunnskap og edruelighet.
På 1990-tallet, når jeg skrev min artikkel, var ur-kildene til denne standardhistorien om Fiskerlivets farer en artikkel av kinoeieren Gustaf Adolf Olsen fra 1925 samt fotografen Julius Jaenzons minner publisert i 1936. Det er Olsen som slår fast at Fiskerlivets farer ble produsert i 1907. Sporene etter filmen selv slutter i 1929.
Regissøren Hugo Hermansen var en av våre kinopionerer. Han var daglig leder for den aller første permanente kinoen i Norge, og etter at Kinematograf-Theatret ble åpnet i 1904 i hovedstaden etablerte Hermansens selskap kinoer i en lang rekke byer her i landet. Han ble nærmest en mini-mogul med kinoer over hele landet, og han begynte også tidlig å produsere aktualitetsfilm, den tidlige filmhistoriens første korte dokumentarfilmer. I 1909 ble imidlertid Hermansen rammet av slag. Han solgte kinovirksomheten, men fortsatte med filmutleie. Han etablerte import- og distribusjonsselskapet A/S Cinema. I 1929 produserte og distribuerte dette selskapet en kompilasjonsfilm i forbindelse med feiringen av kinodriftens 25-årsjubileum i Norge. I denne jubileumsfilmen Fra Christian Michelsen til kronprinsparret – Norsk Filmjubileumsrevy 1904-1929 inngikk en liten fiksjonsfilm med tittelen Et drama paa havet. Dette skulle være den samme filmen som i andre sammenhenger ble kalt Fiskerlivets farer. Opptaks- og premiereåret angis i materialet knyttet til jubileumsfilmen til 1906. Store deler av denne kompilasjonsfilmen har gått tapt, og Hermansens film hører til det forsvunne materialet. Sporene etter filmen opphører her.
En artikkel filmregissøren Leif Sinding skrev i 1932, på bakgrunn av kompilasjonsfilmen, gir et helt annet bilde av Hermansens film enn det bildet Evensmo skisserte i Det store tivoli i 1967. Også Sinding brukte imidlertid Fiskerlivets farer som en måte å fargelegge den tidige filmhistorien på en retorisk måte for samtiden. Også han brukte filmen som en del av sin spesielle historiefortelling, der han selv som regissør noen år etter Hermansen hadde laget filmer som var adskillig mer avanserte enn Hermansens aller første pionerverk.
De mange kildeproblemene knyttet til Fiskerlivets farer skapte først og fremst store vansker med vurderingen av fakta. Kanskje var filmen fra 1906 og ikke 1907? Kanskje var tittelen Et drama paa havet? Det eneste som var sikkert var at Kristoffer Aamots kortfilm med tittelen Fiskerlivets farer fra 1954 var en historiefantasi som trolig hadde lite til felles med Hermansens film. Litt om filmingen av Aamots film kan man lese her.
Flere filmforskere gjorde i sin tid dypdykk i avisarkivene, og man konsentrerte seg om årene 1906 og 1907. Det ledet ingen vei. I andre sammenhenger der jeg har skrevet om Hermansens film har jeg vært forsiktig med å påstå at vi har klare fakta om filmen, og anslått at den kan være laget en gang mellom 1906 og 1908. Om Hermansen lagde Fiskerlivets farer må den mest sannsynligvis ha vært laget før regissøren fikk slag i 1909, da han begynte å trappe ned både produksjonen av aktualitetsfilm og kinovirksomheten.
Mangelen på primærkilder, altså kilder fra tiden da filmen ble laget, eller andre kilder som ligger nære det tidspunktet da filmen ble produsert, har alltid vært hovedproblemet knyttet til Fiskerlivets farer. De som har sagt at de har sett og minnes filmen, har fortalt meget motstridende historier. Og de minnes noe som ligger svært langt tilbake i tid. Disse minnene er farget av samtidens filmforståelse av stumfilmårene. Et lite funn av Nasjonalbibliotekets detektiver bringer oss imidlertid et steg nærmere en mulig løsning på denne saken.
Et intervju med kinoeieren Halfdan Nobel Roede, som i årene mellom 1911 og 1912 produserte og regisserte fem spillefilmer, i Morgenbladet tidlig i august 1911, resulterte i en notis i samme avis noen dager senere. Den 6. august 1911 sto følgende lille notis på trykk i avisen under overskriften «Den første»: «Overfor en Uttalelse av «Kosmorama»s Direktør hr. Roede her i bladet finder Direktør Hermansen at maatte hævde, at han (Hermansen) har Æren av at være den første, som her i Landet har latt opta et Kinodrama.» Denne lille notisen er mye viktigere enn vage minner tjue eller tretti eller førti år etter at Fiskerlivets farer skal ha blitt produsert, og notisen er ekstra viktig fordi den viser at Hermansen var ivrig etter å slå fast at han sto bak den aller første norske fiksjonsfilmen.
Men dette er bare første funn etter at saken nå er gjenåpnet. Nye søkemetoder, nye nysgjerrige søk i arkivene, og nye teknologiske muligheter med digital teknologi har ført til flere nye funn. Disse nye funnene gjør det mer trolig at Fiskerlivets farer faktisk ble laget og at dette var originaltittelen. Men før vi kommer til de sensasjonelle funnene kan vi ta en kort pustepause og se på hva som er nytt i jakten på fakta og informasjon om Hermansens film.
Hvorfor har Cold case-detektivene Hanche og Tennøe fra Nasjonalbiblioteket nå lyktes i det andre kildegranskere tidligere har mislyktes med? Et svar er at de har hatt et redskap til rådighet som ikke var tilgjengelig på 1990-tallet, da flere forskere gjorde ulike søk i aviser for å finne ut mer om den hemmelighetsfulle filmen Fiskerlivets farer. Den gang kunne man bare gå gjennom gamle aviser ved å bla i gulnede avissider eller sveive seg fram i aviser som hadde blitt avfotografert på mikrofiche. Digitaliseringen av gamle aviser og nye digitale søketeknologier har nå gjort at historieforskningens verktøykasse har fått nye og viktige redskap.
Innenfor det som i dag gjerne kalles digital humaniora skiller man mellom flere måter å «lese» kilder. Tradisjonelt var man i humanistisk forskning mest opptatt av nærlesning. Man studerte nøye en kilde og vurderte møysommelig hva den kunne fortelle. Datamaskiner har imidlertid gitt forskerne en ny lesemåte: maskinell fjernlesing. Dette er en lesemetode som først og fremst har blitt brukt for å studere store mengder data, for eksempel hundrevis av bøker, for å se mønstre i fortellingene og motiver som gjentas igjen og igjen. I takt med digitalisering av bøker og aviser kan forskerne la datamaskinene og programvaren søke seg gjennom store mengder materiale for å grave fram mønstre eller fakta. Nærlesning er tidkrevende og gir svar på små spørsmål, maskinell fjernlesning kan gi svar på andre og mye større spørsmål. Men fjernlesing kan også gi svar på veldig små spørsmål.
Maskinell fjernlesing brukes gjerne for hurtig å gå gjennom store mengder materiale for å finne det som senere kan studeres nærmest under lupen gjennom mer nærsynt tradisjonell lesing. Her har den rivende utviklingen av det som kalles OCR-teknologi vært spesielt interessant. OCR står for Optical Character Recognition, eller automatisk tegngjenkjenning på godt norsk. Dette er et redskap for søk i store mengder data og materiale, som for eksempel gamle aviser.
Da man startet jakten på primærkilder omkring Fiskerlivets farer i 1990-årene kunne man som tidligere nevnt enten lese aviser på vanlig måte eller lese dem i avfotografert form som mikrofiche. Begge lesemåter var svært tidkrevende, og sistnevnte ikke minst krevende for menneskeøyet. Man satt foran en skjerm der man kunne sveive fram og forstørre små avfotograferte avissider. Med OCR-teknologi kan man la maskinens «øye» lese og søke seg gjennom store mengder digitalisert materiale for å lete etter søkeord man taster inn. Hva skjer om man søker i aviser på denne måten i dag og taster inn tittelen på Hermansens film?
Det er ikke tilfeldig at det er i Nasjonalbiblioteket man gjør slike søk. I 2006 lanserte Nasjonalbiblioteket en plan om å digitalisere alt, hele nasjonens kulturarv. I første omgang var det snakk om bøker og aviser, som har blitt stadig mer tilgjengelig etter hvert som store mengder publisert materiale blir digitalisert og tilgjengeliggjort, men planen er at en dag skal alt vært digitalisert. Og dermed også mer tilgjengelig. På filmområdet er svært lite tilgjengelig av filmarven, så her har man fremdeles en stor jobb å gjøre, men ambisjonene er store.
Uansett alle utfordringene og problemene med den norske massedigitaliseringen, er i dag mange aviser tilgjengelige som digitale filer. Å lese gamle aviser på skjerm er også slitsomt for øyet, men maskinøyet og OCR-teknologien kan utvinne data nesten som man utvant malm og metall i en gruve i gamle dager. Det er ikke uinteressant at Nasjonalbiblioteket egentlig ligger i Mo i Rana, og at det gamle jernverket nærmest har utgjort infrastrukturen i forbindelse med oppbyggingen av vårt nasjonale bibliotek. Ved Nasjonalbibliotekets «filial» i Oslo har man nylig gjort noen første søk i de store databasene med digitaliserte aviser. Hva skjer om man lar maskinene lete etter Hermansen og Fiskerlivets farer?
Tidligere var tid mer viktig enn tilgjengelighet. Og man stolte kanskje for mye på de kildene man hadde. Tidkrevende søk i aviser fra 1906 og 1907 ga ingen resultater. Og man konsentrerte seg først og fremst om hovedstadsavisene. For burde ikke en første norsk fiksjonsfilm, et rystende mini-drama fra havet, ha blitt vist og vakt oppmerksomhet i hovedstadspressen? Når alle søk ble resultatløse, var det lett å bli en tviler.
Cold case-detektivene Hanche og Tennøe kunne imidlertid kaste et bredere nett enn det man tidligere hadde brukt. Maskinene leser raskere og lettere. Hva om man utvider søket til 1909 og 1910? Kanskje til og med 1911. Hva om man søker i hele avisen, og ikke bare konsentrerer seg om å lete etter kinoannonser? Og hva om man også lar søketeknologien prøve seg på alle aviser her i landet i den aktuelle perioden? Eller i hvert fall aviser som egner seg godt til å teste ut den nye OCR-teknologien. Gjør man det finner man kanskje noe nytt. Og sensasjonelle funn har allerede blitt gjort.
Alle spørsmål er langt fra besvart, men vi har for første gang et knippe originalkilder fra aviser som kan slå fast at Fiskerlivets farer virkelig har eksistert. Første spor finner man i Kristiansund. I avisene Romsdal Amtstidende og Tidens Krav finner man 12. november 1909 en annonse for filmer som skal vises den samme kvelden, og en av de seks filmene som utgjorde programmet på kinoen Central Kinematograf var Fiskerlivets farer. At man kan slå fast at det er snakk om Hermansens film blir åpenbart fordi man i samme nummer av Tidens Krav også kan lese en forhåndsanmeldelse av filmprogrammet.
Den anonyme journalisten som i forkant fikk anledning til å se filmprogrammet på Central Kinematograf, og som hjertelig anbefaler det, trekker spesielt fram filmene Rømlingens Offer og Fiskerlivets farer. Om den sistnevnte filmen skriver journalisten ganske omfattende, og uvanlig omfattende for denne tidsperioden: «Tragedien med fiskerens søn, mindet os om Bjørnsons ‘Faderen’. Tungt var det sikkert for gamle far da han saa sønnen forsvinde over baatripen og knugende virket, det at se faderen sokne efter ham. Vi saa ham finde sønnen og videre fik vi skue moderens fortvilede klage, da faren kom bærende op til hytten med det eneste barns lik.»
Spesielt framstillingen av morens reaksjon da hun ser sin døde sønn fikk journalisten i Kristiansand til å ta i, og han fortsatte: «Dette syn er et av de som sætter minder i en, og man føler likesom hvor en selv gaar i fare; man spørrer sig selv, idag var det ham imorgen maaske mig.» Anmelderen avslutter så med en større anbefaling knyttet til Fiskerlivets farer og Rømlingens Offer: «Gaa ned der i kveld og se disse vakre serier, der kommer derved noget av livets alvor over dig og du føler mennesket i dig røre seg.»
Det er flere interessant ting med denne lille anmeldelsen av Fiskerlivets farer. Den kan antyde at filmen ble laget i 1909. For hvorfor skulle Hermansen ha laget denne filmen tidligere og ventet til sent i 1909 med å sende den ut? Like viktig er at samtidens kritiker ikke hadde den type reaksjoner som Sinding og Evensmo hadde henholdsvis i 1932 og 1967. Anmelderen er åpenbart rørt av historien, og synes hverken at filmen er preget av sensasjonelle overdrivelser eller at dette er en begredelig og amatørmessig film. Dessuten er kritikerens lille innholdsreferat litt annerledes enn alle tidligere forsøk på å skildre filmen. Spesielt den delen av innholdet som forklarer at historien ikke slutter i strandkanten, der Kristoffer Aamots remake fra 1954 slutter, men at «faren kom bærende op til hytten» med sønnens kropp, er ekstra interessant.
Disse to avisannonsene og avisomtalen fra november 1909 er selvsagt små funn sammenlignet med et funn av filmen selv, som vi alle håper fremdeles kan skje en gang i framtiden, men de kaster likevel et skarpt lys på både fakta og historieframstillinger. At det dreier seg om Hermansens film, og at det altså er snakk om Norges første spillefilm, og at innspillingsåret trolig er 1909, bekreftes av ytterligere en håndfull små historiske funn.
Neste spor i saken dukker opp i Sarpsborg. Både den 5. og 8. februar 1910 finner vi tittelen Fiskerlivets farer eller Fiskersønnens Død som sjuende og nest siste film i et filmprogram på kinoen Verdens-Teatret (Sarpsborg Kinematograf). Avisannonsene står i avisen Sarpen, og kinoen som viste filmen var eid av Hermansen selv. Dette siste er viktig. Ikke minst fordi plasseringen av filmen nest sist, straks før en avsluttende komedie om en konsert med forhindringer, vanligvis var et tegn på kunstnerisk kvalitet eller publikumsappell.
På denne tiden ble de aller beste eller mest slående filmene i et norsk filmprogram på kino plassert på slutten av programmet. Det var vanlig å spare en komedie helt til slutten, slik at det varierte programmet med ulike filmer ble avsluttet med befriende latter, men den nest siste filmen var også gjerne den mest dramatiske eller beste. Hadde en kinoeier fått tak i en westernfilm fra Vitagraph, ble den gjerne plassert nest sist, mens en anarkistisk komedie med fransk-italienske Lehmann eller andre filmkomikere ble plassert helt sist i filmprogrammet. Siden Hermansen eide kinoen kan man ikke være helt sikker på om plasseringen kan si oss noe om hvordan samtiden så på filmens kvalitet. Kanskje ville han framheve sin egen film ved å plassere den så sentralt i programmet?
Ellers er det mest spennende med disse to kinoannonsene at filmen har fått en annen andretittel. Dette var vanlig på denne tiden, og man har tidligere spekulert på om tittelen kunne ha vært Fiskerlivets farer eller et Drama paa Havet. Annonsene i Sarpen i februar 1910 har imidlertid andretittelen Fiskersønnens Død. Fordi det er snakk om en primærkilde, en kilde fra den tiden da filmen ble til og først ble vist, har denne opplysningen ekstra verdi for oss i dag.
Det aller viktigste sporet i saken kommer også i avisen Sarpen, som i likhet med avisen i Kristiansund trykket en redaksjonell kommentar som en slags «anmeldelse» av filmprogrammet der Fiskerlivets farer inngikk. I Sarpen var man imidlertid ikke så imponert av Hermansens film at man trykket en uforbeholden anbefaling, i stedet er journalisten åpenbart mer interessert i programmets ulike virkelighetsbilder, med både glimt fra Granada og skøyteløp i Kristiania der man får se skøytekongene Oscar og Sigurd Mathiesen som favoritter. En annen viktig brikke i puslespillet faller imidlertid på plass i denne lille «anmeldelsen» fra 8. februar 1910. Journalisten slår fast: «Fiskerlivets farer er et arrangeret norsk Stykke». Den filmen som her omtales er altså en norsk film og et iscenesatt drama, kort sagt en kort spillefilm.
Også i Moss dukker Fiskerlivets farer opp vinteren 1910. I avisene Moss Tilskuer og Moss Aftenblad finner man til sammen fem annonser for et filmprogram på Verdens-Theatret Record der Hermansens film var femte av ni filmer på et program som ble vist i perioden 28. februar til 7. mars. Nok en lite, men viktig funn. Ellers slutter sporene etter Hermansens film så langt i Moss.
Selv om vi har fått et lite gjennombrudd i saken, er ikke detektivarbeidet over. Ikke alle spørsmål har fått svar. Og nye spørsmål er kommet til. Hvorfor har vi ennå ikke funnet spor av denne filmen i hovedstadspressen? Spesielt fordi mange kilder peker på at filmen skal ha vært en stor suksess på kino? Om vi nå kan si med sikkerhet at filmen i hvert fall ble vist i Kristiansund, Sarpsborg og Moss, hvorfor akkurat i disse byene? Har Hermansens slag noe å si? Eller kan den skarpe konkurransen på det private kinomarkedet ha virket inn? Nye spørsmål erstatter eller kan legges til de gamle spørsmålene.
Min tvil er imidlertid forstummet. Jeg er ikke lenger i tvil om at Fiskerlivets farer virkelig har eksistert, og det er trolig at filmen ble laget i 1909 og ikke en gang mellom 1906 og 1908 som tidligere antatt. Kanskje hadde filmen til og med tittelen Fiskerlivets farer eller Fiskersønnens død? På denne tiden var det imidlertid ikke uvanlig at en kinoeier skiftet eller endret tittel dersom det kunne sikre et større publikum, og filmkopier ble like mye solgt på et marked i kraftig endring som leid fra en distributør slik som senere i filmens historie.
Vi har imidlertid kommet noen små skritt nærmere en oppklaring av saken om Norges første spillefilm. Hvor lang filmen var kan de nye primærkildene ikke si noe om. Hadde fotograf Jaenzon rett når han langt senere anslo filmens lengde til å være 90 meter, eller var lengden 120 eller 150 meter som andre kilder foreslår? Hvem hadde ansvar for idéen og alt det andre arbeidet med filmen? Og hva med filmens innhold? Det korte referatet av handlingen i avisen Tidens Krav i november 1909 er ikke helt i overensstemmelse med andre langt senere beskrivelser av handlingen. At også den anonyme journalisten ble minnet om Bjørnstjerne Bjørnsons novelle Faderen (1859) er også interessant.
Massedigitaliseringen av aviser ved Nasjonalbiblioteket, og utviklingen av den nye optiske digitale tegngjenkjennings-teknologien, gir oss nye muligheter og håp i denne mystiske saken. Cold case-detektivene ved Nasjonalbiblioteket har gitt oss svært spennende nye funn, ja sensasjonelle funn i saken, men vi har mange nye spørsmål. Ennå er ikke alle de digitaliserte kildene åpne for alle heller, så amatørdetektivene som var så viktige i eldre tider kan ikke delta i arbeidet. Alle som er interesserte i norsk film og norsk films historie venter imidlertid nå med spenning på nye gjennombrudd i denne saken. La oss håpe at nye funn vil komme snart og løse en av vår filmhistories mest hemmelighetsfulle gåter.
Takk til Øivind Hanche og Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket for hjelp i forbindelse med denne artikkelen.
Min artikkel om kildeproblemene og formidlingsaspektene omkring Fiskerlivets farer ble publisert under tittelen «Snarveier til fortiden» i Norsk Medietidsskrift 2, 1995, s. 49-55. Om historiene omkring Fiskerlivets farer samt digitale utfordringer i filmhistorieforskning kan man lese i boken Den levende fortiden – Filmhistorie og filmhistoriografi (Diesen, Helseth og Iversen, Universitetsforlaget, 2016). En god kortfattet innføring i digital historie er Hannu Salmis relativt ferske lille innføringsbok What is Digital History? (Polity Press, 2021).
Dette er artikkel nummer 97 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan lese her.
Norges første spillefilm, «Fiskerlivets farer», har lenge vært regnet som et filmhistorisk mysterium. Har den egentlig eksistert? Ved hjelp av nye metoder er det nå gjort sensasjonelle funn i Nasjonalbiblioteket. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av de nye funnene.
Foto: Julius Jaenzon på opptak ved Vestvågøy i 1910, i retning mot Leknes.
I mange år tenkte jeg at den filmen har kanskje aldri eksistert. For hvordan kunne man forklare alle de paradoksene og uklarhetene som var knyttet til Fiskerlivets farer? Selv om den som oftest ble regnet som Norges første spillefilm, var alle opplysninger om filmen motsigelsesfulle, uklare og hemmelighetsfulle. Fiskerlivets farer var selv for lengst gått tapt, og ingen kunne med sikkerhet si når filmen var laget, hvilket innhold den hadde, og når den hadde blitt vist. Fiskerlivets farer var et filmhistorisk mysterium.
De fleste spor etter filmen syntes å være vasket vekk av historiens gang, og til tross for forskjellige forsøk på å finne originalkilder som med sikkerhet kunne si oss noe om denne filmen, sto filmforskerne nesten uten spor i saken. Ingen primærkilder om filmen eksisterte, noe som gjorde det filmhistoriske detektivarbeidet vanskelig.
Ikke bare mangelen på primære kilder og spor gjorde det vanskelig å si noe om Fiskerlivets farer. En annen film med samme navn gjorde det ekstra vanskelig. En av de som hardnakket påsto at han hadde sett filmen, som skulle ha vært regissert av kinoeieren Hugo Hermansen og fotografert av den senere så berømte svenske fotografen Julius Jaenzon, var den legendariske kinosjefen i Oslo, Kristoffer Aamot. I 1954 lagde han en nyinnspilling av filmen, som i mange sammenhenger ble vist som om det var snakk om originalfilmen. Forvirringen var nesten total.
Denne nyinnspillingen ble ofte brukt som en kilde til å beskrive Hermansens film, som var over førti år eldre. To filmer nærmest smeltet sammen i manges bevissthet, noe som gjorde vanskelighetene med å skille fakta fra fantasi stadig større. Selv forsøkte jeg å nøste opp alle tråder omkring Fiskerlivets farer ved flere anledninger, men syntes de mange spørsmålstegnene omkring Hermansens film var så store at jeg langsomt begynte å tro at filmen egentlig kanskje aldri hadde eksistert.
Sikker var jeg ikke. Men jeg hadde min tvil. Og tvilen bare vokste og vokste. Saken ble lagt til side, og ble bare kaldere og kaldere. Nå har imidlertid nytt historisk detektivarbeid, og nye digitale søkemetoder og søketeknologier som gjør arbeidet litt enklere for forskerne, ført til et lite gjennombrudd i saken.
Cold case-detektivene Øivind Hanche og Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket har tatt i bruk historieforskernes svar på nye DNA-metoder, og de har gjort sensasjonelle funn. Saken er ikke bare gjenåpnet, den er kanskje i ferd med å bli løst. Nye spor er uansett funnet, primærkilder som gir oss ny kunnskap, og som også gir oss nytt håp om at det er mulig å oppklare den mystiske saken omkring Norges første spillefilm.
Standardfortellingen om den første norske fiksjonsfilmproduksjonen åpner gjerne med Fiskerlivets farer. Selv har jeg mange ganger bidratt til denne standardfortellingen, men jeg har stått på skuldrene til andre historiefortellere. Alle har vært enige i noen grunnleggende fakta. Filmen ble laget av Hugo Hermansen for hans selskap Norsk Kinematograf A/S. Fotograf var Julius Jaenzon, som jobbet for Hermansens selskap. Sigurd Evensmo slo i sin tid fast at filmen var fra 1907 og at innspillingen hadde foregått i Frognerkilen. Evensmo anslo lengden til 150 meter, og pekte i boken Det store tivoli på at denne filmen var «den første, spede spiren til norsk spillefilm».
Sigurd Evensmo er imidlertid blant de første som blander rekonstruksjonen fra 1954 sammen med originalfilmen, og han bruker dessuten Fiskerlivets farer nærmest som et moralsk lærestykke om norsk films begredelighet. For ifølge Evensmo skulle innspillingen ha vært preget av en type amatørisme som gjorde at norsk film aldri nådde de høydene som svensk og dansk film gjorde i den første stumfilmperioden. Evensmo gjentar i sin historiebok den anekdotiske fortellingen om filmens opprinnelse, som han kanskje hadde fått fra Kristoffer Aamot, nærmest som en advarsel til norske filmskapere: «Ideen til filmen hadde han etter sigende fått av en kar som stakk innom kontoret, og når denne angivelige opphavsmannen aldri har blitt navngitt, har det antagelig en god grunn». Evensmo gir ikke bare Hermansen æren av å være den første norske spillefilmregissøren her i landet, men også den tvilsomme æren av å starte en norsk filmhistorie som ifølge ham var preget av begredelighet og amatørskap.
Selv forsøkte jeg nesten tretti år etter Evensmo å finne ut hva som kunne sies å være sant i alle beretningene om Fiskerlivets farer. I en artikkel prøvde jeg å grave meg bakover i historien, for å se når de første historiene om filmen dukket opp, hvordan disse historiene bidro til å forme vårt bilde av den tidlige filmproduksjonen her i landet, og hva som hadde skjedd med originalfilmen. Jeg mente det kunne bidra til mer kunnskap og edruelighet.
På 1990-tallet, når jeg skrev min artikkel, var ur-kildene til denne standardhistorien om Fiskerlivets farer en artikkel av kinoeieren Gustaf Adolf Olsen fra 1925 samt fotografen Julius Jaenzons minner publisert i 1936. Det er Olsen som slår fast at Fiskerlivets farer ble produsert i 1907. Sporene etter filmen selv slutter i 1929.
Regissøren Hugo Hermansen var en av våre kinopionerer. Han var daglig leder for den aller første permanente kinoen i Norge, og etter at Kinematograf-Theatret ble åpnet i 1904 i hovedstaden etablerte Hermansens selskap kinoer i en lang rekke byer her i landet. Han ble nærmest en mini-mogul med kinoer over hele landet, og han begynte også tidlig å produsere aktualitetsfilm, den tidlige filmhistoriens første korte dokumentarfilmer. I 1909 ble imidlertid Hermansen rammet av slag. Han solgte kinovirksomheten, men fortsatte med filmutleie. Han etablerte import- og distribusjonsselskapet A/S Cinema. I 1929 produserte og distribuerte dette selskapet en kompilasjonsfilm i forbindelse med feiringen av kinodriftens 25-årsjubileum i Norge. I denne jubileumsfilmen Fra Christian Michelsen til kronprinsparret – Norsk Filmjubileumsrevy 1904-1929 inngikk en liten fiksjonsfilm med tittelen Et drama paa havet. Dette skulle være den samme filmen som i andre sammenhenger ble kalt Fiskerlivets farer. Opptaks- og premiereåret angis i materialet knyttet til jubileumsfilmen til 1906. Store deler av denne kompilasjonsfilmen har gått tapt, og Hermansens film hører til det forsvunne materialet. Sporene etter filmen opphører her.
En artikkel filmregissøren Leif Sinding skrev i 1932, på bakgrunn av kompilasjonsfilmen, gir et helt annet bilde av Hermansens film enn det bildet Evensmo skisserte i Det store tivoli i 1967. Også Sinding brukte imidlertid Fiskerlivets farer som en måte å fargelegge den tidige filmhistorien på en retorisk måte for samtiden. Også han brukte filmen som en del av sin spesielle historiefortelling, der han selv som regissør noen år etter Hermansen hadde laget filmer som var adskillig mer avanserte enn Hermansens aller første pionerverk.
De mange kildeproblemene knyttet til Fiskerlivets farer skapte først og fremst store vansker med vurderingen av fakta. Kanskje var filmen fra 1906 og ikke 1907? Kanskje var tittelen Et drama paa havet? Det eneste som var sikkert var at Kristoffer Aamots kortfilm med tittelen Fiskerlivets farer fra 1954 var en historiefantasi som trolig hadde lite til felles med Hermansens film. Litt om filmingen av Aamots film kan man lese her.
Flere filmforskere gjorde i sin tid dypdykk i avisarkivene, og man konsentrerte seg om årene 1906 og 1907. Det ledet ingen vei. I andre sammenhenger der jeg har skrevet om Hermansens film har jeg vært forsiktig med å påstå at vi har klare fakta om filmen, og anslått at den kan være laget en gang mellom 1906 og 1908. Om Hermansen lagde Fiskerlivets farer må den mest sannsynligvis ha vært laget før regissøren fikk slag i 1909, da han begynte å trappe ned både produksjonen av aktualitetsfilm og kinovirksomheten.
Mangelen på primærkilder, altså kilder fra tiden da filmen ble laget, eller andre kilder som ligger nære det tidspunktet da filmen ble produsert, har alltid vært hovedproblemet knyttet til Fiskerlivets farer. De som har sagt at de har sett og minnes filmen, har fortalt meget motstridende historier. Og de minnes noe som ligger svært langt tilbake i tid. Disse minnene er farget av samtidens filmforståelse av stumfilmårene. Et lite funn av Nasjonalbibliotekets detektiver bringer oss imidlertid et steg nærmere en mulig løsning på denne saken.
Et intervju med kinoeieren Halfdan Nobel Roede, som i årene mellom 1911 og 1912 produserte og regisserte fem spillefilmer, i Morgenbladet tidlig i august 1911, resulterte i en notis i samme avis noen dager senere. Den 6. august 1911 sto følgende lille notis på trykk i avisen under overskriften «Den første»: «Overfor en Uttalelse av «Kosmorama»s Direktør hr. Roede her i bladet finder Direktør Hermansen at maatte hævde, at han (Hermansen) har Æren av at være den første, som her i Landet har latt opta et Kinodrama.» Denne lille notisen er mye viktigere enn vage minner tjue eller tretti eller førti år etter at Fiskerlivets farer skal ha blitt produsert, og notisen er ekstra viktig fordi den viser at Hermansen var ivrig etter å slå fast at han sto bak den aller første norske fiksjonsfilmen.
Men dette er bare første funn etter at saken nå er gjenåpnet. Nye søkemetoder, nye nysgjerrige søk i arkivene, og nye teknologiske muligheter med digital teknologi har ført til flere nye funn. Disse nye funnene gjør det mer trolig at Fiskerlivets farer faktisk ble laget og at dette var originaltittelen. Men før vi kommer til de sensasjonelle funnene kan vi ta en kort pustepause og se på hva som er nytt i jakten på fakta og informasjon om Hermansens film.
Hvorfor har Cold case-detektivene Hanche og Tennøe fra Nasjonalbiblioteket nå lyktes i det andre kildegranskere tidligere har mislyktes med? Et svar er at de har hatt et redskap til rådighet som ikke var tilgjengelig på 1990-tallet, da flere forskere gjorde ulike søk i aviser for å finne ut mer om den hemmelighetsfulle filmen Fiskerlivets farer. Den gang kunne man bare gå gjennom gamle aviser ved å bla i gulnede avissider eller sveive seg fram i aviser som hadde blitt avfotografert på mikrofiche. Digitaliseringen av gamle aviser og nye digitale søketeknologier har nå gjort at historieforskningens verktøykasse har fått nye og viktige redskap.
Innenfor det som i dag gjerne kalles digital humaniora skiller man mellom flere måter å «lese» kilder. Tradisjonelt var man i humanistisk forskning mest opptatt av nærlesning. Man studerte nøye en kilde og vurderte møysommelig hva den kunne fortelle. Datamaskiner har imidlertid gitt forskerne en ny lesemåte: maskinell fjernlesing. Dette er en lesemetode som først og fremst har blitt brukt for å studere store mengder data, for eksempel hundrevis av bøker, for å se mønstre i fortellingene og motiver som gjentas igjen og igjen. I takt med digitalisering av bøker og aviser kan forskerne la datamaskinene og programvaren søke seg gjennom store mengder materiale for å grave fram mønstre eller fakta. Nærlesning er tidkrevende og gir svar på små spørsmål, maskinell fjernlesning kan gi svar på andre og mye større spørsmål. Men fjernlesing kan også gi svar på veldig små spørsmål.
Maskinell fjernlesing brukes gjerne for hurtig å gå gjennom store mengder materiale for å finne det som senere kan studeres nærmest under lupen gjennom mer nærsynt tradisjonell lesing. Her har den rivende utviklingen av det som kalles OCR-teknologi vært spesielt interessant. OCR står for Optical Character Recognition, eller automatisk tegngjenkjenning på godt norsk. Dette er et redskap for søk i store mengder data og materiale, som for eksempel gamle aviser.
Da man startet jakten på primærkilder omkring Fiskerlivets farer i 1990-årene kunne man som tidligere nevnt enten lese aviser på vanlig måte eller lese dem i avfotografert form som mikrofiche. Begge lesemåter var svært tidkrevende, og sistnevnte ikke minst krevende for menneskeøyet. Man satt foran en skjerm der man kunne sveive fram og forstørre små avfotograferte avissider. Med OCR-teknologi kan man la maskinens «øye» lese og søke seg gjennom store mengder digitalisert materiale for å lete etter søkeord man taster inn. Hva skjer om man søker i aviser på denne måten i dag og taster inn tittelen på Hermansens film?
Det er ikke tilfeldig at det er i Nasjonalbiblioteket man gjør slike søk. I 2006 lanserte Nasjonalbiblioteket en plan om å digitalisere alt, hele nasjonens kulturarv. I første omgang var det snakk om bøker og aviser, som har blitt stadig mer tilgjengelig etter hvert som store mengder publisert materiale blir digitalisert og tilgjengeliggjort, men planen er at en dag skal alt vært digitalisert. Og dermed også mer tilgjengelig. På filmområdet er svært lite tilgjengelig av filmarven, så her har man fremdeles en stor jobb å gjøre, men ambisjonene er store.
Uansett alle utfordringene og problemene med den norske massedigitaliseringen, er i dag mange aviser tilgjengelige som digitale filer. Å lese gamle aviser på skjerm er også slitsomt for øyet, men maskinøyet og OCR-teknologien kan utvinne data nesten som man utvant malm og metall i en gruve i gamle dager. Det er ikke uinteressant at Nasjonalbiblioteket egentlig ligger i Mo i Rana, og at det gamle jernverket nærmest har utgjort infrastrukturen i forbindelse med oppbyggingen av vårt nasjonale bibliotek. Ved Nasjonalbibliotekets «filial» i Oslo har man nylig gjort noen første søk i de store databasene med digitaliserte aviser. Hva skjer om man lar maskinene lete etter Hermansen og Fiskerlivets farer?
Tidligere var tid mer viktig enn tilgjengelighet. Og man stolte kanskje for mye på de kildene man hadde. Tidkrevende søk i aviser fra 1906 og 1907 ga ingen resultater. Og man konsentrerte seg først og fremst om hovedstadsavisene. For burde ikke en første norsk fiksjonsfilm, et rystende mini-drama fra havet, ha blitt vist og vakt oppmerksomhet i hovedstadspressen? Når alle søk ble resultatløse, var det lett å bli en tviler.
Cold case-detektivene Hanche og Tennøe kunne imidlertid kaste et bredere nett enn det man tidligere hadde brukt. Maskinene leser raskere og lettere. Hva om man utvider søket til 1909 og 1910? Kanskje til og med 1911. Hva om man søker i hele avisen, og ikke bare konsentrerer seg om å lete etter kinoannonser? Og hva om man også lar søketeknologien prøve seg på alle aviser her i landet i den aktuelle perioden? Eller i hvert fall aviser som egner seg godt til å teste ut den nye OCR-teknologien. Gjør man det finner man kanskje noe nytt. Og sensasjonelle funn har allerede blitt gjort.
Alle spørsmål er langt fra besvart, men vi har for første gang et knippe originalkilder fra aviser som kan slå fast at Fiskerlivets farer virkelig har eksistert. Første spor finner man i Kristiansund. I avisene Romsdal Amtstidende og Tidens Krav finner man 12. november 1909 en annonse for filmer som skal vises den samme kvelden, og en av de seks filmene som utgjorde programmet på kinoen Central Kinematograf var Fiskerlivets farer. At man kan slå fast at det er snakk om Hermansens film blir åpenbart fordi man i samme nummer av Tidens Krav også kan lese en forhåndsanmeldelse av filmprogrammet.
Den anonyme journalisten som i forkant fikk anledning til å se filmprogrammet på Central Kinematograf, og som hjertelig anbefaler det, trekker spesielt fram filmene Rømlingens Offer og Fiskerlivets farer. Om den sistnevnte filmen skriver journalisten ganske omfattende, og uvanlig omfattende for denne tidsperioden: «Tragedien med fiskerens søn, mindet os om Bjørnsons ‘Faderen’. Tungt var det sikkert for gamle far da han saa sønnen forsvinde over baatripen og knugende virket, det at se faderen sokne efter ham. Vi saa ham finde sønnen og videre fik vi skue moderens fortvilede klage, da faren kom bærende op til hytten med det eneste barns lik.»
Spesielt framstillingen av morens reaksjon da hun ser sin døde sønn fikk journalisten i Kristiansand til å ta i, og han fortsatte: «Dette syn er et av de som sætter minder i en, og man føler likesom hvor en selv gaar i fare; man spørrer sig selv, idag var det ham imorgen maaske mig.» Anmelderen avslutter så med en større anbefaling knyttet til Fiskerlivets farer og Rømlingens Offer: «Gaa ned der i kveld og se disse vakre serier, der kommer derved noget av livets alvor over dig og du føler mennesket i dig røre seg.»
Det er flere interessant ting med denne lille anmeldelsen av Fiskerlivets farer. Den kan antyde at filmen ble laget i 1909. For hvorfor skulle Hermansen ha laget denne filmen tidligere og ventet til sent i 1909 med å sende den ut? Like viktig er at samtidens kritiker ikke hadde den type reaksjoner som Sinding og Evensmo hadde henholdsvis i 1932 og 1967. Anmelderen er åpenbart rørt av historien, og synes hverken at filmen er preget av sensasjonelle overdrivelser eller at dette er en begredelig og amatørmessig film. Dessuten er kritikerens lille innholdsreferat litt annerledes enn alle tidligere forsøk på å skildre filmen. Spesielt den delen av innholdet som forklarer at historien ikke slutter i strandkanten, der Kristoffer Aamots remake fra 1954 slutter, men at «faren kom bærende op til hytten» med sønnens kropp, er ekstra interessant.
Disse to avisannonsene og avisomtalen fra november 1909 er selvsagt små funn sammenlignet med et funn av filmen selv, som vi alle håper fremdeles kan skje en gang i framtiden, men de kaster likevel et skarpt lys på både fakta og historieframstillinger. At det dreier seg om Hermansens film, og at det altså er snakk om Norges første spillefilm, og at innspillingsåret trolig er 1909, bekreftes av ytterligere en håndfull små historiske funn.
Neste spor i saken dukker opp i Sarpsborg. Både den 5. og 8. februar 1910 finner vi tittelen Fiskerlivets farer eller Fiskersønnens Død som sjuende og nest siste film i et filmprogram på kinoen Verdens-Teatret (Sarpsborg Kinematograf). Avisannonsene står i avisen Sarpen, og kinoen som viste filmen var eid av Hermansen selv. Dette siste er viktig. Ikke minst fordi plasseringen av filmen nest sist, straks før en avsluttende komedie om en konsert med forhindringer, vanligvis var et tegn på kunstnerisk kvalitet eller publikumsappell.
På denne tiden ble de aller beste eller mest slående filmene i et norsk filmprogram på kino plassert på slutten av programmet. Det var vanlig å spare en komedie helt til slutten, slik at det varierte programmet med ulike filmer ble avsluttet med befriende latter, men den nest siste filmen var også gjerne den mest dramatiske eller beste. Hadde en kinoeier fått tak i en westernfilm fra Vitagraph, ble den gjerne plassert nest sist, mens en anarkistisk komedie med fransk-italienske Lehmann eller andre filmkomikere ble plassert helt sist i filmprogrammet. Siden Hermansen eide kinoen kan man ikke være helt sikker på om plasseringen kan si oss noe om hvordan samtiden så på filmens kvalitet. Kanskje ville han framheve sin egen film ved å plassere den så sentralt i programmet?
Ellers er det mest spennende med disse to kinoannonsene at filmen har fått en annen andretittel. Dette var vanlig på denne tiden, og man har tidligere spekulert på om tittelen kunne ha vært Fiskerlivets farer eller et Drama paa Havet. Annonsene i Sarpen i februar 1910 har imidlertid andretittelen Fiskersønnens Død. Fordi det er snakk om en primærkilde, en kilde fra den tiden da filmen ble til og først ble vist, har denne opplysningen ekstra verdi for oss i dag.
Det aller viktigste sporet i saken kommer også i avisen Sarpen, som i likhet med avisen i Kristiansund trykket en redaksjonell kommentar som en slags «anmeldelse» av filmprogrammet der Fiskerlivets farer inngikk. I Sarpen var man imidlertid ikke så imponert av Hermansens film at man trykket en uforbeholden anbefaling, i stedet er journalisten åpenbart mer interessert i programmets ulike virkelighetsbilder, med både glimt fra Granada og skøyteløp i Kristiania der man får se skøytekongene Oscar og Sigurd Mathiesen som favoritter. En annen viktig brikke i puslespillet faller imidlertid på plass i denne lille «anmeldelsen» fra 8. februar 1910. Journalisten slår fast: «Fiskerlivets farer er et arrangeret norsk Stykke». Den filmen som her omtales er altså en norsk film og et iscenesatt drama, kort sagt en kort spillefilm.
Også i Moss dukker Fiskerlivets farer opp vinteren 1910. I avisene Moss Tilskuer og Moss Aftenblad finner man til sammen fem annonser for et filmprogram på Verdens-Theatret Record der Hermansens film var femte av ni filmer på et program som ble vist i perioden 28. februar til 7. mars. Nok en lite, men viktig funn. Ellers slutter sporene etter Hermansens film så langt i Moss.
Selv om vi har fått et lite gjennombrudd i saken, er ikke detektivarbeidet over. Ikke alle spørsmål har fått svar. Og nye spørsmål er kommet til. Hvorfor har vi ennå ikke funnet spor av denne filmen i hovedstadspressen? Spesielt fordi mange kilder peker på at filmen skal ha vært en stor suksess på kino? Om vi nå kan si med sikkerhet at filmen i hvert fall ble vist i Kristiansund, Sarpsborg og Moss, hvorfor akkurat i disse byene? Har Hermansens slag noe å si? Eller kan den skarpe konkurransen på det private kinomarkedet ha virket inn? Nye spørsmål erstatter eller kan legges til de gamle spørsmålene.
Min tvil er imidlertid forstummet. Jeg er ikke lenger i tvil om at Fiskerlivets farer virkelig har eksistert, og det er trolig at filmen ble laget i 1909 og ikke en gang mellom 1906 og 1908 som tidligere antatt. Kanskje hadde filmen til og med tittelen Fiskerlivets farer eller Fiskersønnens død? På denne tiden var det imidlertid ikke uvanlig at en kinoeier skiftet eller endret tittel dersom det kunne sikre et større publikum, og filmkopier ble like mye solgt på et marked i kraftig endring som leid fra en distributør slik som senere i filmens historie.
Vi har imidlertid kommet noen små skritt nærmere en oppklaring av saken om Norges første spillefilm. Hvor lang filmen var kan de nye primærkildene ikke si noe om. Hadde fotograf Jaenzon rett når han langt senere anslo filmens lengde til å være 90 meter, eller var lengden 120 eller 150 meter som andre kilder foreslår? Hvem hadde ansvar for idéen og alt det andre arbeidet med filmen? Og hva med filmens innhold? Det korte referatet av handlingen i avisen Tidens Krav i november 1909 er ikke helt i overensstemmelse med andre langt senere beskrivelser av handlingen. At også den anonyme journalisten ble minnet om Bjørnstjerne Bjørnsons novelle Faderen (1859) er også interessant.
Massedigitaliseringen av aviser ved Nasjonalbiblioteket, og utviklingen av den nye optiske digitale tegngjenkjennings-teknologien, gir oss nye muligheter og håp i denne mystiske saken. Cold case-detektivene ved Nasjonalbiblioteket har gitt oss svært spennende nye funn, ja sensasjonelle funn i saken, men vi har mange nye spørsmål. Ennå er ikke alle de digitaliserte kildene åpne for alle heller, så amatørdetektivene som var så viktige i eldre tider kan ikke delta i arbeidet. Alle som er interesserte i norsk film og norsk films historie venter imidlertid nå med spenning på nye gjennombrudd i denne saken. La oss håpe at nye funn vil komme snart og løse en av vår filmhistories mest hemmelighetsfulle gåter.
Takk til Øivind Hanche og Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket for hjelp i forbindelse med denne artikkelen.
Min artikkel om kildeproblemene og formidlingsaspektene omkring Fiskerlivets farer ble publisert under tittelen «Snarveier til fortiden» i Norsk Medietidsskrift 2, 1995, s. 49-55. Om historiene omkring Fiskerlivets farer samt digitale utfordringer i filmhistorieforskning kan man lese i boken Den levende fortiden – Filmhistorie og filmhistoriografi (Diesen, Helseth og Iversen, Universitetsforlaget, 2016). En god kortfattet innføring i digital historie er Hannu Salmis relativt ferske lille innføringsbok What is Digital History? (Polity Press, 2021).
Dette er artikkel nummer 97 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan lese her.
