Etter fjorårets mystisk førpremiere på «A waste of time» var Jan Toreg usikker på hva han hadde sett. Men to ting var han sikker på: Han har aldri sett noe lignende i norsk film og filmen fortjener distribusjon. Nå har Kristian Moe og Eric R. Williams film endelig fått ordinær kinopremiere.
Denne teksten ble skrevet etter førpremieren i september i fjor.
Tirsdag 20. september deltok jeg sammen med 70-80 andre sjeler på det som til dags dato vel må være film-Norges best bevarte hemmelighet: Premiere på langfilmen A waste of time, i kinosal 1 på Vega Scene. En film jeg er rimelig sikker på at 98% av dem som leser dette ikke har hørt om. Men før jeg kan dele hemmeligheten må jeg gjøre noen u-svinger. For … hvordan i all verden havnet jeg her? Den lett absurde reisen mot målet må nødvendigvis bli del av en slags filmanmeldelse.
Ulf Flittig Tønder (filmmaker og filmklipper) ringte meg tidlig i sommer og lurte på om jeg kunne gjøre ham en liten tjeneste. En tjeneste som i disse skriveriers lys ikke er viktig, men som krevde fysisk oppmøte. Ulf foreslo treff på premieren av den nye norske filmen A Waste of time, og sendte meg en lenke til billettluken på Vega Scene. Jo, jo, tenkte jeg. Tjenesten var av enkel karakter og premiere på en norsk film skal man ikke forakte, selv om jeg normalt svært sjelden ser norsk film i kinosalens offisielle mørke fellesskap. Til det er frustrasjonen over undertekstenes rasering av klipperens rytmiske arbeid fortsatt vanskelig å forholde seg til (R.I.P). Jeg foretrekker filmopplevelse på storskjerm og dertil egnet lydanlegg hjemme.
Ulf fortalte at han var filmens klippekonsulent og hadde gjort grading, det vi i steinalderen kalte fargekorrigering og lyssetting. Jeg kjenner ikke Ulf Flittig Tønder godt og jeg har ikke sett eller snakket med ham siden våre veier krysset hos Videomaker rundt produksjonen av Shakespeares skjulte koder for sånn ca. 15 år siden, men jeg husket ham som en likandes kar. Alltid gøy å møte igjen hyggelig folk man har ikke har sett på lenge. Og alltid interessant med nye prosjekter. Så svaret ble selvfølgelig ja.
Jeg googlet filmens tittel uten å finne relevant informasjon, men tenkte; den dukker vel opp etter som premieren nærmer seg.
Sommer’n gikk. Jeg glemte nesten hele greia før jeg på sensommeren googlet igjen og fant info på hjemmesiden til Vega scene. A waste of time, produsert av The Atlantic Ocean. En film av Kristian Moe og Eric R. Williams. Det var også lenke til en trailer som ikke signaliserte så mye mer enn at dette helt sikkert var film i et skogbryn et stykke utenfor Mainstream Town. I tillegg lå følgende klargjørende tekst ute:
The twisted ladder of friendship leads upwards and outwards towards the inevitable. In one day, on one such journey, Happy and Murray find out way too much about each other’s past. Still they keep climbing.
A Waste of Time.
Two friends on an adventure. That’s the best life has to offer.
Mer informasjon var det ikke. Og på det store nettet var det lite å hente. Jeg googlet filmskaperne, Kristian Moe og Eric R. Williams, uten å bli mer klok. Svært mange med disse navnene sirkulerer ute i space. Tilsvarende søk på filmens tittel førte meg ut i mange landskap, bl.a. druknet jeg litt i nettsiden til atozenlife.com og overskriften: «Things-that-waste-your-time / 50 Worst Things That Waste Your Time – Guilty or Nah? Start saying “no” to things that waste your time and get you side-tracked, and you will realize how much time it saves you”. Interessant nok, men det var jo ikke denne Zen-inspirerte 50 punkts ståover-listen listen som var målet. Snarere tvert imot, jeg skulle jo utforske A waste of time.
Hva med produksjonsselskapet The Atlantic Ocean? Vel, Atlanterhavet er stort og omfangsrikt både på engelsk og norsk, men rommet så vidt jeg klarte å favne intet saltvannsbasert produksjonsselskap. Konklusjon: Svart hav.
Dagen nærmet seg. Jeg hadde ikke hatt nærmere kontakt med Ulf F.T. siden telefonsamtalen på forsommeren. Skulle jeg «konfrontere» ham med spørsmål rundt film og markedsføring? Nei, jeg bestilt billett til sal 1 på Vega Scene og kjente på barndommens følelse og glede over å ha fisket opp en forundringspakke.
Samme ettermiddag møtte jeg Kjersti Paulsen (caster og regissør) til et i denne sammenheng helt uvedkommende manusmøte, på Café Sara. Selvfølgelig droppet jeg navn på kveldens opphavsmenn og filmtittel, i håp om at hun var bedre orientert enn meg, men nei.
Jeg ruslet bort til Vega Scene ca. tre kvarter før det jeg nå tvilte litt på om kunne være premieren på en norsk spillefilm ved navn A waste of time. Som vanlig sydet det av liv i huset. Og siden jeg ikke hadde sett Ulf F.T på mange år hadde jeg googlet meg et inntrykk av hvordan han nå så ut. Alltid flaut å møte folk man ikke kjenner igjen.
Det var lite på Vega som minnet om premiere på en ny spillefilm. Jeg vaket litt rundt og spurte forsiktig. Men, nei – de jeg snakket med hadde i alle fall ikke kunnskap om noen premiere. Men, jo – det var visst en film med den tittelen som skulle vises i 3. etasje, i sal 1. Jeg ruslet opp i 2. etasje, og der, ved et bord fullt av bøker satt tidligere sentral medarbeider i Norsk filminstitutt, filmforfatter og «levende leksikon» Jan Erik Holst og pushet filmlitteratur. Han skulle lede et arrangement med Torunn Lian i en av de andre salene. Hyggelig å møte Jan E. som jeg heller ikke hadde snakket med på lenge – og som vel må være en av de mest informerte om alt og alle i norsk filmbransje. Men A waste of time … spillefilm … premiere? Nei, det hadde han ikke hørt om.
Kollega Kari Nytrø (lyddesigner) dukket opp, kjempestas. Hun hadde jeg heller ikke sett på flere år. Som den intelligente leser nå kanskje har gjettet: undertegnede har til en viss grad søkt dekning i pensjonstilværelsen. Det dukket opp flere kolleger jeg ikke hadde sett på lenge. Herlig! Vega må være plassen for treff, uansett alder, i en bransje hvor mange egentlig holder seg litt for seg selv, i motsetning når man er i produksjon og sjelden ser andre enn dem man jobber med sånn ca. døgnet rundt.
Felles for alle var deltakelse på forskjellige arrangementer i huset … men ikke A waste of time. Ingen hadde hørt hverken om filmen eller premieren.
Med nervøs nysgjerrighet og redsel for mulig gryende senilitet tok jeg fatt på trappen mot 3. etasje. Og store du! Der holdt en av Vegas egne folk på med en plakat for A waste of time. Lettet over den gryende følelsen av at uvirkelighetens slør lettet og realitetene manifesterte seg i konkret materiale, stilte jeg kvinnen spørsmålet: «Du verden, jeg har lett og lett etter informasjon, men ikke funnet noe. Hva er dette? Hva handler filmen om»? Hun så mildt på denne lett forvirrede eldre filmmannen og svarte: «Er det ikke deilig å bli overrasket da»? … før hun forsvant. Ikke i folkehavet, for det eksisterte ikke. Det var 12 minutter til premieren på den norske filmen og jeg sto ganske alene i trappen opp til Vega 1. Men så, jeg hørte et par stemmer, og der, på toppen av repoet, sto Ulf F.T. slik jeg kjente ham igjen fra forholdsvis ferske bilder via Google, i samtale med en person jeg ikke kjente. Han smilte, skjønte at jeg var meg og sa: «Velkommen! Fint du kunne komme». Før han, helt tydelig ganske opptatt, hastet videre.
Jeg senket skuldrene. Uvisshet ble til visshet. Dette var premieren på A waste of time. Det sto en gruppe på tre, fire utenfor døren til salen. Jeg viste min digitale billett og tok plass i det romslige kinolokalet sammen med ti, elleve andre.
Javel, tenkte jeg. Klokken tikket mot 18:00. Det kom noen få til, men så litt over tid rant det inn 40, 50 glade mennesker, de fleste med gode grep om vin- eller ølglass. Du verden. Det begynte å lukte premiere.
Kvinnen som ordnet med plakaten i trappen ønsket velkommen og uttrykte glede over at premieren var lagt til Vega Scene, før hun ga ordet til filmens klippekonsulent, grader og nå også distributør Ulf Flittig Tønder, som fra scenen presenterte filmens skapere Kristian Moe og Eric R. Williams, som også vist seg å være filmens hovedaktører. Moe og Williams ble av distributøren oppfordret til innledningsvis å si noen ord, hvilket pliktskyldig ble avlevert, uten at man ble særlig klokere utover filmskapernes lettelse over å komme seg ned fra scenen igjen.
I det aktørene setter seg vet jeg litt mer: Moe er norsk – Williams er amerikaner og den norske filmen er blitt norsk/amerikansk.
En imponerende logo – The Atlantic Ocean – avløses av fortekster som står «noe» lenger enn normalnormen, og om jeg ikke husker feil kun besto av filmens tittel samt filmskaperne. Fortekstbildet skal jeg ikke røpe, men det illustrerer på en smågenial måte, i kraft av sitt visuelle innhold og tidsbruk, at dette ikke er en straight kinofilm. Kontrakten som tegnes med tilskueren levner ingen tvil. Min antakelse om at dette «… helt sikkert var film i et skogbryn et stykke utenfor Mainstream Town» viste seg å stemme. Her må tilskueren belage seg på en annerledes filmopplevelse. Og det blir det.
Hva får jeg se? Hva får jeg oppleve? Det er nødvendigvis ikke helt lett å svare på. Jeg har aldri sett noe lignende i norsk kinofilmsammenheng. Men hvis jeg går tilbake til en del av det jeg noe sarkastisk kalte klargjørende, i min beskrivelse av tilgjengelig informasjon innledningsvis…
The twisted ladder of friendship leads upwards and outwards towards the inevitable. In one day, on one such journey, Happy and Murray find out way too much about each other’s past. Still they keep climbing.Two friends on an adventure. That’s the best life has to offer.
… så er det faktisk ganske dekkende, vel og merke når filmen er fordøyd.
A waste of time er bokstavelig talt en kontinuerlig dialog mellom to menn i sin beste alder (hva nå det måtte være) – et sted mellom 35 og 45. Mennenes habitat er i hovedsak konsentrert i området rundt krysset Stensgaten/Theresesgate og Stensparken.
I begynnelsen er jeg usikker på det meste. Er dette bra? Spiller de bra, eller er det amatørmessig? All dialog er på engelsk. Amerikaneren Eric virker mest komfortabel, noe som selvfølgelig også handler om trygghet i språket, mens Kristian, som snakker utmerket engelsk, likevel har sin norske tilstedeværelse også i språklig forstand.
Fordi dette er en film kjemisk fri for dramaturgiske utviklingskurver, må jeg lete etter andre ting. Dette er definitivt en tilstandsrapport, noe som normalt ikke er i min gate. Finnes det i dialogen en undertekst som tar meg med inn i filmen, som engasjerer meg? I starten er jeg usikker. Er dette en opplevelse jeg normalt ville gått fra, noe jeg selvfølgelig ikke gjør her siden jeg var invitert til noe litt større enn filmen? I min alder blir tiden knappere og jeg har kommet til en indre konsensus som tillater meg å gå midt under syning av film eller teater som ikke treffer meg. Eller lukke en bok underveis.
Langsomt viker disse tankene. Jeg begynner å avdekke et mønster hvor det tilsynelatende konkrete egentlig er ganske absurd. Hvor blødmer i alt fra enkel til intrikat form omkranser og blir del av dialog og situasjoner som definitivt ikke kan kalles normal konversasjon mellom mennesker. Likevel, svært gjenkjennbar i forhold til relasjon. Rundt meg kjenner jeg at salen er med. Humring, latter og småkommentarer merkes.
Filmen, karakterene og situasjonene setter seg. Jeg registrerer at universet filmen beveger seg i aksepteres, så også hos meg. Jeg trives i kinomørket med diss odde karakterene. For odde er de.
Waste of time kjører slalåm i store buer gjennom et naivistisk og absurd univers, med korte svinger innom det konkrete. Her er elementer som sender tankene i retning av Samuel Beckette’s Mens vi venter på Godot og Roy Anderssons tablåer, men også tv- og filmunderholdning basert på situasjonskomikk (på godt og vondt). At du aldri helt vet hvor vinden blåser er av og til en svakhet, men oftest en styrke i sin lek med tilskuerens intellekt.
Stemningen i salen har til tider vært euforisk, hvilket nødvendigvis ikke er noe mål på kvalitet – et lite publikum vil på en premiere ha relasjoner til filmmakerne og selvfølgelig ønske dem alt vel. Men, jeg tror at for en utenforstående, og i den kategorien hører undertegnede, er Waste of time en høyst severdig film, med potensiale til kultstatus. Blant flere strålende sekvenser nevner jeg den ene hovedkarakterens anklage mot den andres mors tiltagende fedme, noe som ender i en av de mer interessante «voldsorgier» jeg har sett på film. Likeledes er naboens langsomme, nakne glideflukt, klistret til og ned langs balkongvinduet, en liten filmisk høydare.
Waste of time? Nei, definitivt ikke. Og jeg repeterer tanken om kultstatus.
Sluttekstene er som fortekstene særdeles minimalistiske. En smule provosert blir jeg når eksempelvis foto ikke er kreditert. På den etterfølgende spørsmål og svar-seansen, hvor jeg har blåst meg opp til indignert nivå på vegne av mangel på «kred», rekker jeg ikke å avfyre kanonen før det overraskende svaret kommer. Dette er en film av Kristian Moe og Eric R. Williams, punktum (nesten). De har fått assistanse av en lydansvarlig på etterarbeidet, litt av musikken (resten er så vidt jeg forsto egenkomponert) og av Ulf F.T. som konsulent på en klipp som er god, funksjonell og presis. Foto er gjort av Kristian Moe. Det er i seg selv ingen sensasjon at en av regissørene fotograferer (jmf. Jan Troell), men når begge regissørene er delaktige som skuespillere foran kamera i 98% av filmen, er det en prestasjon. Moe fortalte at han fant utsnittene, låste kamera og tok plass foran, unntatt i de få tilfellene hvor bare Williams var tilstede i et nærbilde. Riktignok har Lars Monsen og hans etterfølgere brukt samme mal, men da snakker vi om dokumentar. Her er fotoestetikken til klassisk feature-film definitivt på plass. Imponerende, men bør neppe bli en trend blant skuespillere.
Jeg lukker denne reisen mot premieren på det som nå altså er en norsk/amerikansk spillefilm med å bite meg selv litt i halen. Det er ikke lov å vise film som har mottatt statsstøtte i Norge, uten undertekster – og her er det kjemisk fritt for sistnevnte. Men før noen tenker tanken om bøter og fengsel: det viser seg at filmen er norsk/amerikansk og finansiert av filmskaperne, i hovedsak med egne midler. Vel, dette var kanskje en digresjon. Unnskyld til dem som er lei mitt mas om dette. Men langt viktigere:
Noen med solide røtter i distribusjon må ta kontakt med den sylferske distributøren Ulf Flittig Tønder og få denne filmen ut på markedet!!
Og om jeg skulle ha tatt fullstendig feil og bli skandalisert og utstøtt av det gode selskap: jeg eier friheten til å mene hva jeg vil. Min siste søknad til produksjonsstøtte er for lengst sendt.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Waste of time har ordinær premiere på norske kinoer denne uken.
Etter fjorårets mystisk førpremiere på «A waste of time» var Jan Toreg usikker på hva han hadde sett. Men to ting var han sikker på: Han har aldri sett noe lignende i norsk film og filmen fortjener distribusjon. Nå har Kristian Moe og Eric R. Williams film endelig fått ordinær kinopremiere.
Denne teksten ble skrevet etter førpremieren i september i fjor.
Tirsdag 20. september deltok jeg sammen med 70-80 andre sjeler på det som til dags dato vel må være film-Norges best bevarte hemmelighet: Premiere på langfilmen A waste of time, i kinosal 1 på Vega Scene. En film jeg er rimelig sikker på at 98% av dem som leser dette ikke har hørt om. Men før jeg kan dele hemmeligheten må jeg gjøre noen u-svinger. For … hvordan i all verden havnet jeg her? Den lett absurde reisen mot målet må nødvendigvis bli del av en slags filmanmeldelse.
Ulf Flittig Tønder (filmmaker og filmklipper) ringte meg tidlig i sommer og lurte på om jeg kunne gjøre ham en liten tjeneste. En tjeneste som i disse skriveriers lys ikke er viktig, men som krevde fysisk oppmøte. Ulf foreslo treff på premieren av den nye norske filmen A Waste of time, og sendte meg en lenke til billettluken på Vega Scene. Jo, jo, tenkte jeg. Tjenesten var av enkel karakter og premiere på en norsk film skal man ikke forakte, selv om jeg normalt svært sjelden ser norsk film i kinosalens offisielle mørke fellesskap. Til det er frustrasjonen over undertekstenes rasering av klipperens rytmiske arbeid fortsatt vanskelig å forholde seg til (R.I.P). Jeg foretrekker filmopplevelse på storskjerm og dertil egnet lydanlegg hjemme.
Ulf fortalte at han var filmens klippekonsulent og hadde gjort grading, det vi i steinalderen kalte fargekorrigering og lyssetting. Jeg kjenner ikke Ulf Flittig Tønder godt og jeg har ikke sett eller snakket med ham siden våre veier krysset hos Videomaker rundt produksjonen av Shakespeares skjulte koder for sånn ca. 15 år siden, men jeg husket ham som en likandes kar. Alltid gøy å møte igjen hyggelig folk man har ikke har sett på lenge. Og alltid interessant med nye prosjekter. Så svaret ble selvfølgelig ja.
Jeg googlet filmens tittel uten å finne relevant informasjon, men tenkte; den dukker vel opp etter som premieren nærmer seg.
Sommer’n gikk. Jeg glemte nesten hele greia før jeg på sensommeren googlet igjen og fant info på hjemmesiden til Vega scene. A waste of time, produsert av The Atlantic Ocean. En film av Kristian Moe og Eric R. Williams. Det var også lenke til en trailer som ikke signaliserte så mye mer enn at dette helt sikkert var film i et skogbryn et stykke utenfor Mainstream Town. I tillegg lå følgende klargjørende tekst ute:
The twisted ladder of friendship leads upwards and outwards towards the inevitable. In one day, on one such journey, Happy and Murray find out way too much about each other’s past. Still they keep climbing.
A Waste of Time.
Two friends on an adventure. That’s the best life has to offer.
Mer informasjon var det ikke. Og på det store nettet var det lite å hente. Jeg googlet filmskaperne, Kristian Moe og Eric R. Williams, uten å bli mer klok. Svært mange med disse navnene sirkulerer ute i space. Tilsvarende søk på filmens tittel førte meg ut i mange landskap, bl.a. druknet jeg litt i nettsiden til atozenlife.com og overskriften: «Things-that-waste-your-time / 50 Worst Things That Waste Your Time – Guilty or Nah? Start saying “no” to things that waste your time and get you side-tracked, and you will realize how much time it saves you”. Interessant nok, men det var jo ikke denne Zen-inspirerte 50 punkts ståover-listen listen som var målet. Snarere tvert imot, jeg skulle jo utforske A waste of time.
Hva med produksjonsselskapet The Atlantic Ocean? Vel, Atlanterhavet er stort og omfangsrikt både på engelsk og norsk, men rommet så vidt jeg klarte å favne intet saltvannsbasert produksjonsselskap. Konklusjon: Svart hav.
Dagen nærmet seg. Jeg hadde ikke hatt nærmere kontakt med Ulf F.T. siden telefonsamtalen på forsommeren. Skulle jeg «konfrontere» ham med spørsmål rundt film og markedsføring? Nei, jeg bestilt billett til sal 1 på Vega Scene og kjente på barndommens følelse og glede over å ha fisket opp en forundringspakke.
Samme ettermiddag møtte jeg Kjersti Paulsen (caster og regissør) til et i denne sammenheng helt uvedkommende manusmøte, på Café Sara. Selvfølgelig droppet jeg navn på kveldens opphavsmenn og filmtittel, i håp om at hun var bedre orientert enn meg, men nei.
Jeg ruslet bort til Vega Scene ca. tre kvarter før det jeg nå tvilte litt på om kunne være premieren på en norsk spillefilm ved navn A waste of time. Som vanlig sydet det av liv i huset. Og siden jeg ikke hadde sett Ulf F.T på mange år hadde jeg googlet meg et inntrykk av hvordan han nå så ut. Alltid flaut å møte folk man ikke kjenner igjen.
Det var lite på Vega som minnet om premiere på en ny spillefilm. Jeg vaket litt rundt og spurte forsiktig. Men, nei – de jeg snakket med hadde i alle fall ikke kunnskap om noen premiere. Men, jo – det var visst en film med den tittelen som skulle vises i 3. etasje, i sal 1. Jeg ruslet opp i 2. etasje, og der, ved et bord fullt av bøker satt tidligere sentral medarbeider i Norsk filminstitutt, filmforfatter og «levende leksikon» Jan Erik Holst og pushet filmlitteratur. Han skulle lede et arrangement med Torunn Lian i en av de andre salene. Hyggelig å møte Jan E. som jeg heller ikke hadde snakket med på lenge – og som vel må være en av de mest informerte om alt og alle i norsk filmbransje. Men A waste of time … spillefilm … premiere? Nei, det hadde han ikke hørt om.
Kollega Kari Nytrø (lyddesigner) dukket opp, kjempestas. Hun hadde jeg heller ikke sett på flere år. Som den intelligente leser nå kanskje har gjettet: undertegnede har til en viss grad søkt dekning i pensjonstilværelsen. Det dukket opp flere kolleger jeg ikke hadde sett på lenge. Herlig! Vega må være plassen for treff, uansett alder, i en bransje hvor mange egentlig holder seg litt for seg selv, i motsetning når man er i produksjon og sjelden ser andre enn dem man jobber med sånn ca. døgnet rundt.
Felles for alle var deltakelse på forskjellige arrangementer i huset … men ikke A waste of time. Ingen hadde hørt hverken om filmen eller premieren.
Med nervøs nysgjerrighet og redsel for mulig gryende senilitet tok jeg fatt på trappen mot 3. etasje. Og store du! Der holdt en av Vegas egne folk på med en plakat for A waste of time. Lettet over den gryende følelsen av at uvirkelighetens slør lettet og realitetene manifesterte seg i konkret materiale, stilte jeg kvinnen spørsmålet: «Du verden, jeg har lett og lett etter informasjon, men ikke funnet noe. Hva er dette? Hva handler filmen om»? Hun så mildt på denne lett forvirrede eldre filmmannen og svarte: «Er det ikke deilig å bli overrasket da»? … før hun forsvant. Ikke i folkehavet, for det eksisterte ikke. Det var 12 minutter til premieren på den norske filmen og jeg sto ganske alene i trappen opp til Vega 1. Men så, jeg hørte et par stemmer, og der, på toppen av repoet, sto Ulf F.T. slik jeg kjente ham igjen fra forholdsvis ferske bilder via Google, i samtale med en person jeg ikke kjente. Han smilte, skjønte at jeg var meg og sa: «Velkommen! Fint du kunne komme». Før han, helt tydelig ganske opptatt, hastet videre.
Jeg senket skuldrene. Uvisshet ble til visshet. Dette var premieren på A waste of time. Det sto en gruppe på tre, fire utenfor døren til salen. Jeg viste min digitale billett og tok plass i det romslige kinolokalet sammen med ti, elleve andre.
Javel, tenkte jeg. Klokken tikket mot 18:00. Det kom noen få til, men så litt over tid rant det inn 40, 50 glade mennesker, de fleste med gode grep om vin- eller ølglass. Du verden. Det begynte å lukte premiere.
Kvinnen som ordnet med plakaten i trappen ønsket velkommen og uttrykte glede over at premieren var lagt til Vega Scene, før hun ga ordet til filmens klippekonsulent, grader og nå også distributør Ulf Flittig Tønder, som fra scenen presenterte filmens skapere Kristian Moe og Eric R. Williams, som også vist seg å være filmens hovedaktører. Moe og Williams ble av distributøren oppfordret til innledningsvis å si noen ord, hvilket pliktskyldig ble avlevert, uten at man ble særlig klokere utover filmskapernes lettelse over å komme seg ned fra scenen igjen.
I det aktørene setter seg vet jeg litt mer: Moe er norsk – Williams er amerikaner og den norske filmen er blitt norsk/amerikansk.
En imponerende logo – The Atlantic Ocean – avløses av fortekster som står «noe» lenger enn normalnormen, og om jeg ikke husker feil kun besto av filmens tittel samt filmskaperne. Fortekstbildet skal jeg ikke røpe, men det illustrerer på en smågenial måte, i kraft av sitt visuelle innhold og tidsbruk, at dette ikke er en straight kinofilm. Kontrakten som tegnes med tilskueren levner ingen tvil. Min antakelse om at dette «… helt sikkert var film i et skogbryn et stykke utenfor Mainstream Town» viste seg å stemme. Her må tilskueren belage seg på en annerledes filmopplevelse. Og det blir det.
Hva får jeg se? Hva får jeg oppleve? Det er nødvendigvis ikke helt lett å svare på. Jeg har aldri sett noe lignende i norsk kinofilmsammenheng. Men hvis jeg går tilbake til en del av det jeg noe sarkastisk kalte klargjørende, i min beskrivelse av tilgjengelig informasjon innledningsvis…
The twisted ladder of friendship leads upwards and outwards towards the inevitable. In one day, on one such journey, Happy and Murray find out way too much about each other’s past. Still they keep climbing.Two friends on an adventure. That’s the best life has to offer.
… så er det faktisk ganske dekkende, vel og merke når filmen er fordøyd.
A waste of time er bokstavelig talt en kontinuerlig dialog mellom to menn i sin beste alder (hva nå det måtte være) – et sted mellom 35 og 45. Mennenes habitat er i hovedsak konsentrert i området rundt krysset Stensgaten/Theresesgate og Stensparken.
I begynnelsen er jeg usikker på det meste. Er dette bra? Spiller de bra, eller er det amatørmessig? All dialog er på engelsk. Amerikaneren Eric virker mest komfortabel, noe som selvfølgelig også handler om trygghet i språket, mens Kristian, som snakker utmerket engelsk, likevel har sin norske tilstedeværelse også i språklig forstand.
Fordi dette er en film kjemisk fri for dramaturgiske utviklingskurver, må jeg lete etter andre ting. Dette er definitivt en tilstandsrapport, noe som normalt ikke er i min gate. Finnes det i dialogen en undertekst som tar meg med inn i filmen, som engasjerer meg? I starten er jeg usikker. Er dette en opplevelse jeg normalt ville gått fra, noe jeg selvfølgelig ikke gjør her siden jeg var invitert til noe litt større enn filmen? I min alder blir tiden knappere og jeg har kommet til en indre konsensus som tillater meg å gå midt under syning av film eller teater som ikke treffer meg. Eller lukke en bok underveis.
Langsomt viker disse tankene. Jeg begynner å avdekke et mønster hvor det tilsynelatende konkrete egentlig er ganske absurd. Hvor blødmer i alt fra enkel til intrikat form omkranser og blir del av dialog og situasjoner som definitivt ikke kan kalles normal konversasjon mellom mennesker. Likevel, svært gjenkjennbar i forhold til relasjon. Rundt meg kjenner jeg at salen er med. Humring, latter og småkommentarer merkes.
Filmen, karakterene og situasjonene setter seg. Jeg registrerer at universet filmen beveger seg i aksepteres, så også hos meg. Jeg trives i kinomørket med diss odde karakterene. For odde er de.
Waste of time kjører slalåm i store buer gjennom et naivistisk og absurd univers, med korte svinger innom det konkrete. Her er elementer som sender tankene i retning av Samuel Beckette’s Mens vi venter på Godot og Roy Anderssons tablåer, men også tv- og filmunderholdning basert på situasjonskomikk (på godt og vondt). At du aldri helt vet hvor vinden blåser er av og til en svakhet, men oftest en styrke i sin lek med tilskuerens intellekt.
Stemningen i salen har til tider vært euforisk, hvilket nødvendigvis ikke er noe mål på kvalitet – et lite publikum vil på en premiere ha relasjoner til filmmakerne og selvfølgelig ønske dem alt vel. Men, jeg tror at for en utenforstående, og i den kategorien hører undertegnede, er Waste of time en høyst severdig film, med potensiale til kultstatus. Blant flere strålende sekvenser nevner jeg den ene hovedkarakterens anklage mot den andres mors tiltagende fedme, noe som ender i en av de mer interessante «voldsorgier» jeg har sett på film. Likeledes er naboens langsomme, nakne glideflukt, klistret til og ned langs balkongvinduet, en liten filmisk høydare.
Waste of time? Nei, definitivt ikke. Og jeg repeterer tanken om kultstatus.
Sluttekstene er som fortekstene særdeles minimalistiske. En smule provosert blir jeg når eksempelvis foto ikke er kreditert. På den etterfølgende spørsmål og svar-seansen, hvor jeg har blåst meg opp til indignert nivå på vegne av mangel på «kred», rekker jeg ikke å avfyre kanonen før det overraskende svaret kommer. Dette er en film av Kristian Moe og Eric R. Williams, punktum (nesten). De har fått assistanse av en lydansvarlig på etterarbeidet, litt av musikken (resten er så vidt jeg forsto egenkomponert) og av Ulf F.T. som konsulent på en klipp som er god, funksjonell og presis. Foto er gjort av Kristian Moe. Det er i seg selv ingen sensasjon at en av regissørene fotograferer (jmf. Jan Troell), men når begge regissørene er delaktige som skuespillere foran kamera i 98% av filmen, er det en prestasjon. Moe fortalte at han fant utsnittene, låste kamera og tok plass foran, unntatt i de få tilfellene hvor bare Williams var tilstede i et nærbilde. Riktignok har Lars Monsen og hans etterfølgere brukt samme mal, men da snakker vi om dokumentar. Her er fotoestetikken til klassisk feature-film definitivt på plass. Imponerende, men bør neppe bli en trend blant skuespillere.
Jeg lukker denne reisen mot premieren på det som nå altså er en norsk/amerikansk spillefilm med å bite meg selv litt i halen. Det er ikke lov å vise film som har mottatt statsstøtte i Norge, uten undertekster – og her er det kjemisk fritt for sistnevnte. Men før noen tenker tanken om bøter og fengsel: det viser seg at filmen er norsk/amerikansk og finansiert av filmskaperne, i hovedsak med egne midler. Vel, dette var kanskje en digresjon. Unnskyld til dem som er lei mitt mas om dette. Men langt viktigere:
Noen med solide røtter i distribusjon må ta kontakt med den sylferske distributøren Ulf Flittig Tønder og få denne filmen ut på markedet!!
Og om jeg skulle ha tatt fullstendig feil og bli skandalisert og utstøtt av det gode selskap: jeg eier friheten til å mene hva jeg vil. Min siste søknad til produksjonsstøtte er for lengst sendt.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Waste of time har ordinær premiere på norske kinoer denne uken.
