Nye filmer fra Francis Ford Coppola, Andrea Arnold og Yorgos Lanthimos – og ikke minst norske Halfdan Ullmann Tøndels «Armand», islandske «Ljósbrot» og danske Magnus von Horn med «Pigen med nålen». Aleksander Huser oppsummerer her noen av høydepunktene halvveis i årets filmfestival i Cannes.
Foto fra Cannesaktuelle «Armand».
Årets filmfestival i Cannes åpnet med Le Deuxíeme Acte (The Second Act) av den produktive franske filmskaperen Quentin Dupieux, som for kort tid siden også slapp filmen Yannick på strømmetjenesten Mubi – og hadde premiere på den absurdistiske kunstnerportrettfilmen Daaaaaalí! i Venezia i september. Dupieux’ filmer kjennetegnes av leken og humoristisk surrealisme, gjerne ispedd metafiksjonelle grep, og Le Deuxíeme Acte er intet unntak. Det som starter som et komisk relasjonsdrama dreier seg fort mer om hva skuespillerne kan tillate seg å si, siden dette jo er en film, og med det tar den opp tematikk relatert til #metoo, kanselleringskultur og andre av filmbransjens utfordringer på fornøyelig og nokså snedig vis. Med kjente skuespillere som Léa Seydoux, Vincent Lindon og Louis Garrel på rollelista i tillegg var Le Deuxíeme Acte en passende åpningsfilm for festivalen, selv om den må kunne kalles en lettvekter.
Åpningsfilmen ble for øvrig vist utenfor konkurranse. Før vi begir oss over til noen av årets Gullpalme-kandidater, skal vi vie noen ord til det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, der Norge i år deltar med Halfdan Ullmann Tøndels Armand.
Det er naturligvis gledelig å kunne melde at filmen ble svært godt mottatt, med langvarig stående applaus etter premierevisningen. Armand er da også blitt en ypperlig film, som har et premiss ikke helt ulikt Dag Johan Haugeruds Barn, uten at de to spillefilmene er spesielt like. Armand utspiller seg så å si i sin helhet på en barneskole, der tre foreldre er kalt inn til et møte om seksåringen Armands angivelige upassende oppførsel, men historien rundt den lille gruppen personer tar stadig nye vendinger som gjør at den vokser i kompleksitet. Regissør og manusforfatter Ullmann Tøndel beveger seg dessuten utover kammerspillets ramme ved å gradvis innføre flere elementer som bryter med realismen, i det som også formmessig er en imponerende rik film. Det er fullt mulig å trekke en og annen parallell til Ingmar Bergman, noe særlig utenlandske kritikere uunngåelig vil gjøre (i skrivende stund har jeg ikke lest andres omtaler), men Armand er først og fremst en bemerkelsesverdig debutfilm som vitner om Ullmann Tøndels egne fortellertalent. Og det demper heller ikke filmens muligheter for en pris i Cannes at tidligere Cannes-vinner Renate Reinsve er strålende i det som vel må kalles hovedrollen.
Un Certain Regard-seksjonen åpnet med islandske Ljósbrot (When the Light Breaks) av Rúnar Rúnarsson. Regissøren og manusforfatteren, som tidligere har laget spillefilmene Ildfjell, Småfugler og Echo, forteller denne gangen en historie om en ung student på Island som mister kjæresten sin i en ulykke – og hennes vanskeligheter med å takle sorgprosessen sammen med vennegjengen, siden forholdet deres stadig var hemmelig. Ljósbrot er en meget sterk film i form, innhold og spill, med både utsøkte visuelle regigrep og en miljøskildring som kan føre tankene til Joachim Trier, samtidig som Rúnarsson har sin særegne, sikre stil.
Åpningen av Un Certain Regard inkluderte også kortfilmen Moi Aussie («Me Too») av Judith Godrèche. Som tittelen tilsier omhandler den #metoo-bevegelsen, som omsider har nådd Frankrike og Cannes-festivalen, og regissør og skuespiller Godrèche er selv en framtredende stemme i bevegelsen etter at hun rettet overgrepsanklager mot kjente franske regissører. På lydsporet gjengir Moi Aussie sitater fra historiene Godrèche mottok da hun opprettet en mailadresse for at folk kunne sende inn sine #metoo-relaterte erfaringer, mens bildene viser mange av disse menneskene samlet i en markering, som beveger seg fra sinne og frustrasjon til samhold i styrke – men også ettertenksomhet. Festivalens fokus på #metoo med både denne filmen og den enda mer sentralt plasserte Le Deuxíeme Acte står unektelig i en viss kontrast til fjoråret, da festivalen møtte protester mot valget av Jeanne de Barry med Johnny Depp som åpningsfilm.
For å gå over til hovedkonkurransen, består den som ofte før av en rekke velkjente og tunge filmskapere, om enn ikke utelukkende.
Blant de virkelig store navnene er Francis Ford Coppola med sitt selvfinansierte storprosjekt Megalopolis, som man nok kan si at handler om gigantomani på flere vis. Dette er en selverklært fabel (ordet benyttes også i tittelsekvensen) som utspiller seg i et alternativt USA, nærmere bestemt et alternativt New York her ved navn New Rome, og trekker allegoriske så vel som mer konkrete paralleller mellom antikkens Rom og dagens USA. I sin blanding av politikk og metafysisk science fiction med troper fra klassiske Hollywood-filmer og litterære referanser er filmen til de grader overfylt av ideer, tilsynelatende uten at det er tatt livet av en eneste «darling» i utviklingsprosessen. Det føles heller ikke klart om de stereotypiske karakterskildringene av menn med makt og kvinnene bak dem eller manipulerende mot dem er ment som satire. Reaksjonene har da også vært blandet, og selv kan jeg ikke si at det er en vellykket film. Men man må nesten beundre hvor ambisiøst det hele er, også i form av hva filmskaperen vil formidle – og det står unektelig respekt av at 85 år gamle Coppola omsider har fått realisert denne filmen. Megalopolis er en film jeg gjerne vil gi en sjanse til, men det frister ikke med et umiddelbart gjensyn, da den også er en i overkant intens opplevelse med sin på alle måter eksalterte stil og mangel på pustepauser. På den annen siden er spilletiden på 2 timer og 18 minutter kortere enn man nok kunne forvente, i en tid hvor stort gjerne også betyr langt.
Et langt sterkere comeback står britiske Andrea Arnold for, som er tilbake med sin første spillefilm siden American Honey fra 2016. (I mellomtiden har hun riktignok regissert dokumentaren Cow og flere TV-serier.) Bird er en «coming of age»-fortelling fra det nordlige Kent i England om den 12-årige Bailey (Nykiya Adams) som tidlig har måttet ta mye ansvar, og hennes møte med den mystiske Bird (Franz Rogowski). På rollelista er også Barry Keoghan i rollen som Baileys far, en fyr med lysskye inntektskilder som kanskje ikke først og fremst vekker verken tillit eller sympati. I Bird vender Arnold ikke bare tilbake til hjemlige trakter geografisk sett, da den nye filmen har mange elementer som gjenspeiler Fish Tank, samtidig som Bird tar noen andre, mer magisk realistiske veier – i tillegg til at den skal berømmes for sin snedige bruk av musikk. Her er altså alle kjennetegnene som har etablert Arnold blant Europas aller fremste filmskapere, kombinert med en viss fornyelse fra hennes side. I undertegnedes øyne den beste filmen i hovedkonkurransen så langt.
Ikke så langt bak er dog greske Yorgos Lanthimos, som overrasket med å allerede ha sin nye film klar for konkurranse i Cannes etter at han vant Gulløven i Venezia for Poor Things i september. Kinds of Kindness er en ganske annerledes film enn denne, om enn med flere av de samme skuespillerne, og minner mer om filmene Lanthimos lagde før The Favourite. På rollelista denne gang er Emma Stone, Jesse Plemons, Willem Dafoe, Margaret Qualley og Hong Chau, som dukker opp i nye roller i alle de tre fortellingene denne antologifilmen består av. Disse er knyttet sammen i stil og tone, inkludert den greske filmskaperens gjenkjennelige absurdisme og sorte humor, samt til dels i tematikk. Kinds of Kindness er en langt mindre produksjon enn Poor Things, men like fullt en elegant utført og smart fortalt samling beretninger – som muligens kan beskrives som en alternativ versjon av Black Mirror, der de teknologiske aspektene er erstattet med den nært sagt naturtro surrealismen Lanthimos selv etablerte i den greske bølgen kalt «Weird Greek Wave». Det er stadig litt tidlig å spå prisvinnerne, men det vil ikke overraske meg om manusprisen går til Lanthimos og medforfatter Efthimis Filippou.
Det nordiske bidraget i hovedkonkurransen står svenske Magnus von Horn for, som deltar med den danske majoritetsproduksjonen Pigen med nålen (The Girl with the Needle). Dette er en real skillingsvise som utspiller seg i København rundt slutten av første verdenskrig, med stjerneskuddet Vic Carmen Sonne i hovedrollen som en ung syerske som havner i ulykka på mer enn ett vis. Etter hvert begynner hun å arbeide for en kvinne (Trine Dyrholm) som driver et illegalt adopsjonsbyrå, i en svært mørk fortelling inspirert av virkelige hendelser. von Horn leverer her en helt annerledes film enn sine tidligere spillefilmer Etterskjelv og Sweat (som heller ikke var påfallende like hverandre), og det er neppe tilfeldig at tittelen kan føre tankene til H.C. Andersens eventyr «Piken med svovelstikkene». Dette er så avgjort dystre og grimme saker, endatil med elementer som kan beskrives som «body horror», og derfor vil den nok splitte publikum (med undertegnede i den positive leiren). Samtidig er filmen påfallende elegant utført, der ikke minst polske Michal Dymeks lekre svart/hvitt-foto skal berømmes. Til tross for at den på ingen måte holder igjen elendighetsskildringene, er Pigen med nålen en beundringsverdig kompleks fortelling om moral, desperasjon og pur overlevelse i en ikke altfor fjern fortid, med utmerkede rolleprestasjoner fra både Sonne og Dyrholm.
Sist i denne rapporten, men så absolutt ikke minst: Tradisjonen tro er det også duket for premierer på et knippe store Hollywood-filmer utenfor konkurranse, med Kevin Costners nye western-epos Horizon: An American Saga – Chapter 1 og George Millers Furiosa: A Mad Max Saga som de fremste blant disse i år.
Mens jeg skriver dette er Costner på vei opp den røde løperen og filmen med andre ord ennå ikke vist, men australske Millers nye film i Mad Max-sagaen ble vist en av de første dagene på festivalen. Med kinopremiere i Norge allerede førstkommende fredag kommer denne utvilsomt til å få mye snarlig oppmerksomhet uansett. Men det er like fullt verdt å framheve at 79 år gamle Miller har laget en film mer eller mindre på høyde med sin mesterlige gjenoppliving av Mad Max-universet Fury Road fra 2015, nå med Anya Taylor-Joy i hoved-/tittelrollen og Chris Hemsworth og Tom Burke i andre sentrale roller. Furiosa er ikke bare en påminnelse om hvor dypt fascinerende dette universet er, men om action-sjangerens filmatiske kraft, som en type fortellinger som benytter alle mediets virkemidler til fulle og knapt kan være noe annet enn nettopp film. Og med dette minner den oss om at George Miller bør regnes som en av verdens mest begavede og visjonære nålevende filmskapere.
Oppdatering 27. mai: I artikkelen stod det feilaktig at det ikke tildeles skuespillerpriser for Un Certain Regard-programmet, der norske Armand deltok. Den siste setningen i omtalen av filmen er derfor endret.
Aleksander Husers neste oppsummering kommer på fredag (les den her). Den 77. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 14.-25. mai.
Nye filmer fra Francis Ford Coppola, Andrea Arnold og Yorgos Lanthimos – og ikke minst norske Halfdan Ullmann Tøndels «Armand», islandske «Ljósbrot» og danske Magnus von Horn med «Pigen med nålen». Aleksander Huser oppsummerer her noen av høydepunktene halvveis i årets filmfestival i Cannes.
Foto fra Cannesaktuelle «Armand».
Årets filmfestival i Cannes åpnet med Le Deuxíeme Acte (The Second Act) av den produktive franske filmskaperen Quentin Dupieux, som for kort tid siden også slapp filmen Yannick på strømmetjenesten Mubi – og hadde premiere på den absurdistiske kunstnerportrettfilmen Daaaaaalí! i Venezia i september. Dupieux’ filmer kjennetegnes av leken og humoristisk surrealisme, gjerne ispedd metafiksjonelle grep, og Le Deuxíeme Acte er intet unntak. Det som starter som et komisk relasjonsdrama dreier seg fort mer om hva skuespillerne kan tillate seg å si, siden dette jo er en film, og med det tar den opp tematikk relatert til #metoo, kanselleringskultur og andre av filmbransjens utfordringer på fornøyelig og nokså snedig vis. Med kjente skuespillere som Léa Seydoux, Vincent Lindon og Louis Garrel på rollelista i tillegg var Le Deuxíeme Acte en passende åpningsfilm for festivalen, selv om den må kunne kalles en lettvekter.
Åpningsfilmen ble for øvrig vist utenfor konkurranse. Før vi begir oss over til noen av årets Gullpalme-kandidater, skal vi vie noen ord til det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, der Norge i år deltar med Halfdan Ullmann Tøndels Armand.
Det er naturligvis gledelig å kunne melde at filmen ble svært godt mottatt, med langvarig stående applaus etter premierevisningen. Armand er da også blitt en ypperlig film, som har et premiss ikke helt ulikt Dag Johan Haugeruds Barn, uten at de to spillefilmene er spesielt like. Armand utspiller seg så å si i sin helhet på en barneskole, der tre foreldre er kalt inn til et møte om seksåringen Armands angivelige upassende oppførsel, men historien rundt den lille gruppen personer tar stadig nye vendinger som gjør at den vokser i kompleksitet. Regissør og manusforfatter Ullmann Tøndel beveger seg dessuten utover kammerspillets ramme ved å gradvis innføre flere elementer som bryter med realismen, i det som også formmessig er en imponerende rik film. Det er fullt mulig å trekke en og annen parallell til Ingmar Bergman, noe særlig utenlandske kritikere uunngåelig vil gjøre (i skrivende stund har jeg ikke lest andres omtaler), men Armand er først og fremst en bemerkelsesverdig debutfilm som vitner om Ullmann Tøndels egne fortellertalent. Og det demper heller ikke filmens muligheter for en pris i Cannes at tidligere Cannes-vinner Renate Reinsve er strålende i det som vel må kalles hovedrollen.
Un Certain Regard-seksjonen åpnet med islandske Ljósbrot (When the Light Breaks) av Rúnar Rúnarsson. Regissøren og manusforfatteren, som tidligere har laget spillefilmene Ildfjell, Småfugler og Echo, forteller denne gangen en historie om en ung student på Island som mister kjæresten sin i en ulykke – og hennes vanskeligheter med å takle sorgprosessen sammen med vennegjengen, siden forholdet deres stadig var hemmelig. Ljósbrot er en meget sterk film i form, innhold og spill, med både utsøkte visuelle regigrep og en miljøskildring som kan føre tankene til Joachim Trier, samtidig som Rúnarsson har sin særegne, sikre stil.
Åpningen av Un Certain Regard inkluderte også kortfilmen Moi Aussie («Me Too») av Judith Godrèche. Som tittelen tilsier omhandler den #metoo-bevegelsen, som omsider har nådd Frankrike og Cannes-festivalen, og regissør og skuespiller Godrèche er selv en framtredende stemme i bevegelsen etter at hun rettet overgrepsanklager mot kjente franske regissører. På lydsporet gjengir Moi Aussie sitater fra historiene Godrèche mottok da hun opprettet en mailadresse for at folk kunne sende inn sine #metoo-relaterte erfaringer, mens bildene viser mange av disse menneskene samlet i en markering, som beveger seg fra sinne og frustrasjon til samhold i styrke – men også ettertenksomhet. Festivalens fokus på #metoo med både denne filmen og den enda mer sentralt plasserte Le Deuxíeme Acte står unektelig i en viss kontrast til fjoråret, da festivalen møtte protester mot valget av Jeanne de Barry med Johnny Depp som åpningsfilm.
For å gå over til hovedkonkurransen, består den som ofte før av en rekke velkjente og tunge filmskapere, om enn ikke utelukkende.
Blant de virkelig store navnene er Francis Ford Coppola med sitt selvfinansierte storprosjekt Megalopolis, som man nok kan si at handler om gigantomani på flere vis. Dette er en selverklært fabel (ordet benyttes også i tittelsekvensen) som utspiller seg i et alternativt USA, nærmere bestemt et alternativt New York her ved navn New Rome, og trekker allegoriske så vel som mer konkrete paralleller mellom antikkens Rom og dagens USA. I sin blanding av politikk og metafysisk science fiction med troper fra klassiske Hollywood-filmer og litterære referanser er filmen til de grader overfylt av ideer, tilsynelatende uten at det er tatt livet av en eneste «darling» i utviklingsprosessen. Det føles heller ikke klart om de stereotypiske karakterskildringene av menn med makt og kvinnene bak dem eller manipulerende mot dem er ment som satire. Reaksjonene har da også vært blandet, og selv kan jeg ikke si at det er en vellykket film. Men man må nesten beundre hvor ambisiøst det hele er, også i form av hva filmskaperen vil formidle – og det står unektelig respekt av at 85 år gamle Coppola omsider har fått realisert denne filmen. Megalopolis er en film jeg gjerne vil gi en sjanse til, men det frister ikke med et umiddelbart gjensyn, da den også er en i overkant intens opplevelse med sin på alle måter eksalterte stil og mangel på pustepauser. På den annen siden er spilletiden på 2 timer og 18 minutter kortere enn man nok kunne forvente, i en tid hvor stort gjerne også betyr langt.
Et langt sterkere comeback står britiske Andrea Arnold for, som er tilbake med sin første spillefilm siden American Honey fra 2016. (I mellomtiden har hun riktignok regissert dokumentaren Cow og flere TV-serier.) Bird er en «coming of age»-fortelling fra det nordlige Kent i England om den 12-årige Bailey (Nykiya Adams) som tidlig har måttet ta mye ansvar, og hennes møte med den mystiske Bird (Franz Rogowski). På rollelista er også Barry Keoghan i rollen som Baileys far, en fyr med lysskye inntektskilder som kanskje ikke først og fremst vekker verken tillit eller sympati. I Bird vender Arnold ikke bare tilbake til hjemlige trakter geografisk sett, da den nye filmen har mange elementer som gjenspeiler Fish Tank, samtidig som Bird tar noen andre, mer magisk realistiske veier – i tillegg til at den skal berømmes for sin snedige bruk av musikk. Her er altså alle kjennetegnene som har etablert Arnold blant Europas aller fremste filmskapere, kombinert med en viss fornyelse fra hennes side. I undertegnedes øyne den beste filmen i hovedkonkurransen så langt.
Ikke så langt bak er dog greske Yorgos Lanthimos, som overrasket med å allerede ha sin nye film klar for konkurranse i Cannes etter at han vant Gulløven i Venezia for Poor Things i september. Kinds of Kindness er en ganske annerledes film enn denne, om enn med flere av de samme skuespillerne, og minner mer om filmene Lanthimos lagde før The Favourite. På rollelista denne gang er Emma Stone, Jesse Plemons, Willem Dafoe, Margaret Qualley og Hong Chau, som dukker opp i nye roller i alle de tre fortellingene denne antologifilmen består av. Disse er knyttet sammen i stil og tone, inkludert den greske filmskaperens gjenkjennelige absurdisme og sorte humor, samt til dels i tematikk. Kinds of Kindness er en langt mindre produksjon enn Poor Things, men like fullt en elegant utført og smart fortalt samling beretninger – som muligens kan beskrives som en alternativ versjon av Black Mirror, der de teknologiske aspektene er erstattet med den nært sagt naturtro surrealismen Lanthimos selv etablerte i den greske bølgen kalt «Weird Greek Wave». Det er stadig litt tidlig å spå prisvinnerne, men det vil ikke overraske meg om manusprisen går til Lanthimos og medforfatter Efthimis Filippou.
Det nordiske bidraget i hovedkonkurransen står svenske Magnus von Horn for, som deltar med den danske majoritetsproduksjonen Pigen med nålen (The Girl with the Needle). Dette er en real skillingsvise som utspiller seg i København rundt slutten av første verdenskrig, med stjerneskuddet Vic Carmen Sonne i hovedrollen som en ung syerske som havner i ulykka på mer enn ett vis. Etter hvert begynner hun å arbeide for en kvinne (Trine Dyrholm) som driver et illegalt adopsjonsbyrå, i en svært mørk fortelling inspirert av virkelige hendelser. von Horn leverer her en helt annerledes film enn sine tidligere spillefilmer Etterskjelv og Sweat (som heller ikke var påfallende like hverandre), og det er neppe tilfeldig at tittelen kan føre tankene til H.C. Andersens eventyr «Piken med svovelstikkene». Dette er så avgjort dystre og grimme saker, endatil med elementer som kan beskrives som «body horror», og derfor vil den nok splitte publikum (med undertegnede i den positive leiren). Samtidig er filmen påfallende elegant utført, der ikke minst polske Michal Dymeks lekre svart/hvitt-foto skal berømmes. Til tross for at den på ingen måte holder igjen elendighetsskildringene, er Pigen med nålen en beundringsverdig kompleks fortelling om moral, desperasjon og pur overlevelse i en ikke altfor fjern fortid, med utmerkede rolleprestasjoner fra både Sonne og Dyrholm.
Sist i denne rapporten, men så absolutt ikke minst: Tradisjonen tro er det også duket for premierer på et knippe store Hollywood-filmer utenfor konkurranse, med Kevin Costners nye western-epos Horizon: An American Saga – Chapter 1 og George Millers Furiosa: A Mad Max Saga som de fremste blant disse i år.
Mens jeg skriver dette er Costner på vei opp den røde løperen og filmen med andre ord ennå ikke vist, men australske Millers nye film i Mad Max-sagaen ble vist en av de første dagene på festivalen. Med kinopremiere i Norge allerede førstkommende fredag kommer denne utvilsomt til å få mye snarlig oppmerksomhet uansett. Men det er like fullt verdt å framheve at 79 år gamle Miller har laget en film mer eller mindre på høyde med sin mesterlige gjenoppliving av Mad Max-universet Fury Road fra 2015, nå med Anya Taylor-Joy i hoved-/tittelrollen og Chris Hemsworth og Tom Burke i andre sentrale roller. Furiosa er ikke bare en påminnelse om hvor dypt fascinerende dette universet er, men om action-sjangerens filmatiske kraft, som en type fortellinger som benytter alle mediets virkemidler til fulle og knapt kan være noe annet enn nettopp film. Og med dette minner den oss om at George Miller bør regnes som en av verdens mest begavede og visjonære nålevende filmskapere.
Oppdatering 27. mai: I artikkelen stod det feilaktig at det ikke tildeles skuespillerpriser for Un Certain Regard-programmet, der norske Armand deltok. Den siste setningen i omtalen av filmen er derfor endret.
Aleksander Husers neste oppsummering kommer på fredag (les den her). Den 77. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 14.-25. mai.
