Nye filmer fra blant andre Ali Abbasi, Sean Baker, Jacques Audiard, Paul Schrader, Paolo Sorrentino og Miguel Gomes – samt en feministisk og satirisk «body horror» med Demi Moore. Her er Aleksander Husers andre oppsummering fra årets filmfestival i Cannes, der hovedprisene deles ut lørdag kveld.
I 2021 var Julia DucournausTitane et forfriskende pust (for ikke å si knyttneveslag) i Cannes’ hovedkonkurranse, ikke minst fordi den var en mer rendyrket sjangerfilm enn man vanligvis ser i dette utvalget, og endte med å vinne selveste Gullpalmen. I likhet med denne er The Substance, som deltar i årets hovedkonkurranse og har fått mye velfortjent oppmerksomhet, en «body horror»-film med et kvinnelig perspektiv, om enn med et klarere feministisk ståsted og langt mer fremtredende satire.
Den britisk/amerikansk/fransk-produserte filmen byr på et formidabelt comeback for Demi Moore, i den på flere måte modige rollen som en skuespiller og TV-stjerne som mister jobben når hun runder 50. Hun aksepterer tilbudet om å innta en substans som gir muligheten til å være den perfekte versjonen av seg selv annenhver uke (da gestaltet av Margaret Qualley) – med strenge regler om å dosere de nødvendige eliksirene og utføre personbyttene med absolutt nøyaktighet. Filmen er skrevet og regissert av franske Coralie Fargeat, som spillefilmdebuterte med Revenge i 2017 og siden har regissert en episode av Netflix-serien The Sandman. Hun leverer her en fargesprakende, formsterk, bitende og særdeles grotesk grøsserkomedie (for øvrig en betegnelse som gir assosiasjoner til langt mindre originale filmer enn denne), som riktignok blir litt vel overtydelig i sin allerede klart uttalte satire om hvordan kvinner oppfattes og formes av det. Dette er imidlertid lite betydelige innvending mot en særdeles slagkraftig og medrivende film som åpenbart er ment å være fullstendig «over the top» – og som definitivt lykkes med det.
Modig Trump-portrett
Den iransk/svensk/danske regissøren Ali Abbasi er tilbake i hovedkonkurransen med The Apprentice, etter at hans forrige spillefilm Holy Spider ble belønnet med skuespillerpris til Zar Amir Ebrahimi for to år siden. Denne gangen har han laget en film som i likhet med The Substance har klare satiriske elementer, her i form av beretningen om Donald Trump (Sebastian Stan) sin vei til toppen av New Yorks forretningsverden på 70-tallet og framover med den kontroversielle advokatsluggeren Roy Cohn (Jeremy Strong fra Succession) som mentor. Manuset er ved Gabriel Sherman, som tidligere blant annet har skrevet miniserien The Loudest Voice, mens filmen er en samproduksjon mellom Canada, Danmark og Irland.
Stilmessig benytter The Apprentice seg med stort hell av film- og TV-estetikken fra tiårene som skildres, og har en fascinerende struktur der den først bygger opp sympati med den unge forretningsmannen. Men «make no mistake about it», for å si det med en annen forhenværende amerikansk president: Etter hvert tegnes et på ingen måte pent eller pyntelig portrett av Trump, og det skal bli spennende å se hvordan denne både underholdende, opprørende og modige filmen blir møtt – ikke minst fra juridisk hold – når den slippes på markedet. Også denne fortjener å trekkes fram blant de sterkere filmene i hovedkonkurransen, selv om det muligens er de potensielt injurierende sidene ved The Apprentice som vil få mest oppmerksomhet. Både Stan og Strong burde være sterke priskandidater i den mannlige skuespillerkategorien, men man skal heller ikke underkjenne Maria Bakalovas prestasjon i rollen som Ivana Trump.
Amerikanske Sean Baker er også tilbake i hovedkonkurransen med spillefilmen Anora, der han skildrer en ung stripper og prostituert (Mikey Madison) ved samme navn som gifter seg med en av sine kunder (Mark Eydelshteyn). Som sønn av en oligark kan den unge russeren velte seg i penger og livsnytelse, men foreldrene setter på sin side ikke nevneverdig pris på det nye formaliserte tilskuddet til familien. Anora er en intens og mørkt humoristisk film med alle Bakers «gritty», oppjagede og fandenivoldske kjennetegn, men samtidig noe bredere anlagt enn hans forrige film Red Rocket – og i mine øyne også bedre.
Portugisiske Miguel Gomes, som tidligere blant annet har regissert Tabu fra 2012, deltar i konkurransen med Grand Tour. Filmen utspiller seg i 1917, og handler om en ung britisk mann som jobber for de britiske myndighetene i Burma som rømmer unna sitt forestående ekteskap og drar på en rundreise i Sørøst-Asia – og om forloveden som følger i fotsporene hans. Tidsepoken skildres med bilder som tydelig er filmet i dag, ikke helt ulikt den norske tv-serien Makta (uten at filmen ellers minner formmessig om denne), i tillegg til at all britisk dialog spilles på portugisisk. Den betagende og fascinerende filmen er blant de mer særegne i hovedprogrammet, og en av flere filmer for tiden som tematiserer (slutten av) den europeiske kolonitiden.
Fra kartelleder til altruistisk transkvinne
Den erfarne franske regissøren Jacques Audiard (Profeten, Rust og bein, Dheepan) har deltatt en rekke ganger i hovedkonkurransen, men hans nye film er noe helt annet enn man kunne forvente. I Emilia Perez spiller Zoe Saldana en desillusjonert advokat som hyres av en mektig meksikansk kartelleder (Karla Sofía Gascón) fordi han vil realisere sitt livslange ønske om å skifte kjønn til kvinne – og med det starter den brutale gangsteren et nytt og langt mer altruistisk orientert liv. Filmen stiller spørsmål om hvor mye av sin personlighet man kan endre selv om man endrer kjønn, i tillegg til å ta opp flere av de alvorlige problemene som preger det meksikanske samfunnet – til alt overmål i musikalform.
Man kan diskutere om Emilia Perez dykker dypt nok i disse problemstillingene, og fortellingen har sine dramaturgiske svakheter. Men tilnærmingen er så avgjort frisk og dristig med sin kombinasjon av heftige musikkinnslag, naivitet, brutalitet og omfavnelse av «telenovelaens» fortellergrep. Filmen har da også blitt meget varmt mottatt, så man skal på ingen måte utelukke at den får en pris av den Greta Gerwig-ledede hovedjuryen. Berlinalen er foreløpig den eneste av de store festivalene som har innført kjønnsnøytrale skuespillerpriser, men det står neppe i veien for at den spanske transkvinnen Gascón kan stikke av med en skuespillerpris. Det er imidlertid heller ikke usannsynlig at Emilia Perez får en av de andre, vel så høythengende prisene.
Den russiske filmskaperen Kirill Serebrennikov deltar i år med Liminov: The Ballad, som er en fransk film samprodusert med Italia og Spania. I likhet med hans forrige film Tchaikovsky’s Wife er dette en biografifilm, nå om forfatteren Eduard Limonov – en slags russisk dissident som ikke ville kalle seg dissident, og som levde deler av sitt liv i New York og Paris. Filmen har en ekspressiv og nært sagt anarkistisk tone som kler den opprørske hovedkarakteren. Selv om filmen kunne ha kommet dypere inn på Liminov selv, er det kanskje ikke utenkelig at britiske Ben Whishaw kan få en pris for rollen. Men filmen formidler heller ikke en klar nok avstand til Limonovs regimevennelige holdninger til å være noen sannsynlig vinnerkandidat.
Skuffende Schrader
Noen ikke spesielt sterke filmer fra hovedkonkurransen skal også nevnes. Veteranen Paul Schrader, som for øvrig er en av flere filmskapere i Cannes som vanligvis har vært å se på Venezia-festivalen, minnet oss om hvilken utmerket regissør han kan være med First Reformed fra 2017. De påfølgende The Card Counter og Master Gardener var påfallende like denne uten å være like mesterlige, men på ingen måte dårlige filmer. I Oh, Canada gjenforenes Schrader med Richard Gere, som spilte i American Gigolo fra 1980, og har laget en helt annen type film enn de forrige, men resultatet er like fullt skuffende. Gere spiller her en aldrende, anerkjent dokumentarfilmskaper som ser tilbake på livet sitt mens han intervjues for en portrettfilm, mens Schrader leker seg med konvensjonene for gestaltning av de ulike tidsplanene. Om budskapet i Oh, Canada er at sannheten alltid er subjektiv, formidler den ikke dette på noen spesielt interessant måte – og om den ønsker å si at Den Store Fortellingen om et liv ikke egentlig eksisterer, burde den ha skapt en bedre beretning ut av de små fortellingene.
Også den 81-årige kanadieren David Cronenberg er tilbake i hovedkonkurransen med The Shrouds. Hans nye «body horror»-film med Vincent Cassel, Diane Kruger og Guy Pearce har flere likhetstrekk med Crimes of the Future fra to år tilbake, deriblant utfordringene med at et komplisert plott i for stor grad forklares gjennom dialog, dog med mer vekt på teknologiske aspekter i denne historien. The Shrouds fungerer bedre enn den forrige filmen, men er likevel et langt stykke unna Cronenbergs beste filmer.
Italienske Paolo Sorrentino deltar med Parthenope, der han synes å ville lage et slags motstykke til Den store skjønnheten fra 2013 – samtidig som den i likhet med hans forrige spillefilm The Hand of God er en hyllest til regissørens hjemby Napoli. Denne gangen handler det om en ung kvinne med samme navn som filmen, som i alles øyne er en sjelden skjønnhet, men som ikke vil la dette styre livet sitt – og forfølger flere flyktige bekjentskaper og en akademisk interesse for antropologi. La det være sagt at jeg aldri har vært spesielt begeistret for Den store skjønnheten, men i den var i det minste tomheten i Romas søte sosietetsliv mye av poenget. I all sin visuelle prakt føles Parthenope mer som tekstilene i de nye klærne keiseren har gått til anskaffelse av.
Sørfond-film og metoo-relevant portrettfilm
I tillegg til Halfdan Ullmann TøndelsArmand, som vi omtalte i forrige oppsummering, deltar Norge i Cannes-programmet med marokkanske Nabil AyouchsEverybody Loves Touda, som blant en rekke europeiske land er samprodusert av norske Stær ved Elisa Fernanda Pirir med støtte fra Sørfond. Filmen vises utenfor konkurranse i seksjonen Cannes Premiere, og forteller om en alenemor fra den marokkanske landsbygda som drømmer om å livnære seg som utøver av en type tradisjonelle sanger framført av kvinner. Man har unektelig sett lignende filmfortellinger før, men Everybody Loves Touda er like fullt en solid og ikke minst velspilt film om kvinnesyn og kvinners begrensninger i det marokkanske samfunnet.
Verdt å trekke fram er dessuten den franske filmen Being Maria (med originaltittel Maria) av Jessica Palud fra samme programseksjon. Det er en biografisk dramatisering av skuespiller Maria Schneiders høyst negative erfaring under innspillingen av Siste tango i Paris (1976). Det var da regissør Bernardo Bertolucci og skuespiller Marlon Brando ikke informerte den unge kvinnelige skuespilleren på forhånd om at en scene skulle inkludere et overgrep – og Being Maria viser hvordan dette skulle prege livet og karrieren hennes. Den velfortalte filmen tar for seg forhold som ikke er blitt mindre relevante med #metoo og den senere tidens holdningsendringer i filmbransjen, og oppleves som en betimelig oppreisning for Schneider. Matt Dillon gjør her en meget god rolletolkning av Brando, mens Anamaria Vartolomei fra Hendelsener ypperlig i hovedrollen som Schneider.
Om man skal driste seg til å spå om prisene som skal deles ut av hovedjuryen lørdag kveld, vil jeg tro at Andrea ArnoldsBird, Coralie FargeatsThe Substance, Sean BakersAnora, Jacques AudiardsEmilia Perez, Grand Tour av Miguel Gomes og Yorgos Lanthimos’Kinds of Kindnesspeker seg ut som ulike vinnerkandidater. Underveis har jeg imidlertid gått glipp av et par av filmene i hovedkonkurransen, og stadig gjenstår noen få – deriblant The Seed of The Sacred Fig av iranske Mohammad Rasoulof. Dette er en film som åpenbart vil bli lagt merke til, da filmskaperen – som vant Gullbjørnen i Berlin i 2020 for Det finnes ingen djevel – nylig ble idømt åtte års fengsel og pisking i hjemlandet og nå har flyktet til Europa.
Den 77. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 14.-25. mai.
Nye filmer fra blant andre Ali Abbasi, Sean Baker, Jacques Audiard, Paul Schrader, Paolo Sorrentino og Miguel Gomes – samt en feministisk og satirisk «body horror» med Demi Moore. Her er Aleksander Husers andre oppsummering fra årets filmfestival i Cannes, der hovedprisene deles ut lørdag kveld.
I 2021 var Julia DucournausTitane et forfriskende pust (for ikke å si knyttneveslag) i Cannes’ hovedkonkurranse, ikke minst fordi den var en mer rendyrket sjangerfilm enn man vanligvis ser i dette utvalget, og endte med å vinne selveste Gullpalmen. I likhet med denne er The Substance, som deltar i årets hovedkonkurranse og har fått mye velfortjent oppmerksomhet, en «body horror»-film med et kvinnelig perspektiv, om enn med et klarere feministisk ståsted og langt mer fremtredende satire.
Den britisk/amerikansk/fransk-produserte filmen byr på et formidabelt comeback for Demi Moore, i den på flere måte modige rollen som en skuespiller og TV-stjerne som mister jobben når hun runder 50. Hun aksepterer tilbudet om å innta en substans som gir muligheten til å være den perfekte versjonen av seg selv annenhver uke (da gestaltet av Margaret Qualley) – med strenge regler om å dosere de nødvendige eliksirene og utføre personbyttene med absolutt nøyaktighet. Filmen er skrevet og regissert av franske Coralie Fargeat, som spillefilmdebuterte med Revenge i 2017 og siden har regissert en episode av Netflix-serien The Sandman. Hun leverer her en fargesprakende, formsterk, bitende og særdeles grotesk grøsserkomedie (for øvrig en betegnelse som gir assosiasjoner til langt mindre originale filmer enn denne), som riktignok blir litt vel overtydelig i sin allerede klart uttalte satire om hvordan kvinner oppfattes og formes av det. Dette er imidlertid lite betydelige innvending mot en særdeles slagkraftig og medrivende film som åpenbart er ment å være fullstendig «over the top» – og som definitivt lykkes med det.
Modig Trump-portrett
Den iransk/svensk/danske regissøren Ali Abbasi er tilbake i hovedkonkurransen med The Apprentice, etter at hans forrige spillefilm Holy Spider ble belønnet med skuespillerpris til Zar Amir Ebrahimi for to år siden. Denne gangen har han laget en film som i likhet med The Substance har klare satiriske elementer, her i form av beretningen om Donald Trump (Sebastian Stan) sin vei til toppen av New Yorks forretningsverden på 70-tallet og framover med den kontroversielle advokatsluggeren Roy Cohn (Jeremy Strong fra Succession) som mentor. Manuset er ved Gabriel Sherman, som tidligere blant annet har skrevet miniserien The Loudest Voice, mens filmen er en samproduksjon mellom Canada, Danmark og Irland.
Stilmessig benytter The Apprentice seg med stort hell av film- og TV-estetikken fra tiårene som skildres, og har en fascinerende struktur der den først bygger opp sympati med den unge forretningsmannen. Men «make no mistake about it», for å si det med en annen forhenværende amerikansk president: Etter hvert tegnes et på ingen måte pent eller pyntelig portrett av Trump, og det skal bli spennende å se hvordan denne både underholdende, opprørende og modige filmen blir møtt – ikke minst fra juridisk hold – når den slippes på markedet. Også denne fortjener å trekkes fram blant de sterkere filmene i hovedkonkurransen, selv om det muligens er de potensielt injurierende sidene ved The Apprentice som vil få mest oppmerksomhet. Både Stan og Strong burde være sterke priskandidater i den mannlige skuespillerkategorien, men man skal heller ikke underkjenne Maria Bakalovas prestasjon i rollen som Ivana Trump.
Amerikanske Sean Baker er også tilbake i hovedkonkurransen med spillefilmen Anora, der han skildrer en ung stripper og prostituert (Mikey Madison) ved samme navn som gifter seg med en av sine kunder (Mark Eydelshteyn). Som sønn av en oligark kan den unge russeren velte seg i penger og livsnytelse, men foreldrene setter på sin side ikke nevneverdig pris på det nye formaliserte tilskuddet til familien. Anora er en intens og mørkt humoristisk film med alle Bakers «gritty», oppjagede og fandenivoldske kjennetegn, men samtidig noe bredere anlagt enn hans forrige film Red Rocket – og i mine øyne også bedre.
Portugisiske Miguel Gomes, som tidligere blant annet har regissert Tabu fra 2012, deltar i konkurransen med Grand Tour. Filmen utspiller seg i 1917, og handler om en ung britisk mann som jobber for de britiske myndighetene i Burma som rømmer unna sitt forestående ekteskap og drar på en rundreise i Sørøst-Asia – og om forloveden som følger i fotsporene hans. Tidsepoken skildres med bilder som tydelig er filmet i dag, ikke helt ulikt den norske tv-serien Makta (uten at filmen ellers minner formmessig om denne), i tillegg til at all britisk dialog spilles på portugisisk. Den betagende og fascinerende filmen er blant de mer særegne i hovedprogrammet, og en av flere filmer for tiden som tematiserer (slutten av) den europeiske kolonitiden.
Fra kartelleder til altruistisk transkvinne
Den erfarne franske regissøren Jacques Audiard (Profeten, Rust og bein, Dheepan) har deltatt en rekke ganger i hovedkonkurransen, men hans nye film er noe helt annet enn man kunne forvente. I Emilia Perez spiller Zoe Saldana en desillusjonert advokat som hyres av en mektig meksikansk kartelleder (Karla Sofía Gascón) fordi han vil realisere sitt livslange ønske om å skifte kjønn til kvinne – og med det starter den brutale gangsteren et nytt og langt mer altruistisk orientert liv. Filmen stiller spørsmål om hvor mye av sin personlighet man kan endre selv om man endrer kjønn, i tillegg til å ta opp flere av de alvorlige problemene som preger det meksikanske samfunnet – til alt overmål i musikalform.
Man kan diskutere om Emilia Perez dykker dypt nok i disse problemstillingene, og fortellingen har sine dramaturgiske svakheter. Men tilnærmingen er så avgjort frisk og dristig med sin kombinasjon av heftige musikkinnslag, naivitet, brutalitet og omfavnelse av «telenovelaens» fortellergrep. Filmen har da også blitt meget varmt mottatt, så man skal på ingen måte utelukke at den får en pris av den Greta Gerwig-ledede hovedjuryen. Berlinalen er foreløpig den eneste av de store festivalene som har innført kjønnsnøytrale skuespillerpriser, men det står neppe i veien for at den spanske transkvinnen Gascón kan stikke av med en skuespillerpris. Det er imidlertid heller ikke usannsynlig at Emilia Perez får en av de andre, vel så høythengende prisene.
Den russiske filmskaperen Kirill Serebrennikov deltar i år med Liminov: The Ballad, som er en fransk film samprodusert med Italia og Spania. I likhet med hans forrige film Tchaikovsky’s Wife er dette en biografifilm, nå om forfatteren Eduard Limonov – en slags russisk dissident som ikke ville kalle seg dissident, og som levde deler av sitt liv i New York og Paris. Filmen har en ekspressiv og nært sagt anarkistisk tone som kler den opprørske hovedkarakteren. Selv om filmen kunne ha kommet dypere inn på Liminov selv, er det kanskje ikke utenkelig at britiske Ben Whishaw kan få en pris for rollen. Men filmen formidler heller ikke en klar nok avstand til Limonovs regimevennelige holdninger til å være noen sannsynlig vinnerkandidat.
Skuffende Schrader
Noen ikke spesielt sterke filmer fra hovedkonkurransen skal også nevnes. Veteranen Paul Schrader, som for øvrig er en av flere filmskapere i Cannes som vanligvis har vært å se på Venezia-festivalen, minnet oss om hvilken utmerket regissør han kan være med First Reformed fra 2017. De påfølgende The Card Counter og Master Gardener var påfallende like denne uten å være like mesterlige, men på ingen måte dårlige filmer. I Oh, Canada gjenforenes Schrader med Richard Gere, som spilte i American Gigolo fra 1980, og har laget en helt annen type film enn de forrige, men resultatet er like fullt skuffende. Gere spiller her en aldrende, anerkjent dokumentarfilmskaper som ser tilbake på livet sitt mens han intervjues for en portrettfilm, mens Schrader leker seg med konvensjonene for gestaltning av de ulike tidsplanene. Om budskapet i Oh, Canada er at sannheten alltid er subjektiv, formidler den ikke dette på noen spesielt interessant måte – og om den ønsker å si at Den Store Fortellingen om et liv ikke egentlig eksisterer, burde den ha skapt en bedre beretning ut av de små fortellingene.
Også den 81-årige kanadieren David Cronenberg er tilbake i hovedkonkurransen med The Shrouds. Hans nye «body horror»-film med Vincent Cassel, Diane Kruger og Guy Pearce har flere likhetstrekk med Crimes of the Future fra to år tilbake, deriblant utfordringene med at et komplisert plott i for stor grad forklares gjennom dialog, dog med mer vekt på teknologiske aspekter i denne historien. The Shrouds fungerer bedre enn den forrige filmen, men er likevel et langt stykke unna Cronenbergs beste filmer.
Italienske Paolo Sorrentino deltar med Parthenope, der han synes å ville lage et slags motstykke til Den store skjønnheten fra 2013 – samtidig som den i likhet med hans forrige spillefilm The Hand of God er en hyllest til regissørens hjemby Napoli. Denne gangen handler det om en ung kvinne med samme navn som filmen, som i alles øyne er en sjelden skjønnhet, men som ikke vil la dette styre livet sitt – og forfølger flere flyktige bekjentskaper og en akademisk interesse for antropologi. La det være sagt at jeg aldri har vært spesielt begeistret for Den store skjønnheten, men i den var i det minste tomheten i Romas søte sosietetsliv mye av poenget. I all sin visuelle prakt føles Parthenope mer som tekstilene i de nye klærne keiseren har gått til anskaffelse av.
Sørfond-film og metoo-relevant portrettfilm
I tillegg til Halfdan Ullmann TøndelsArmand, som vi omtalte i forrige oppsummering, deltar Norge i Cannes-programmet med marokkanske Nabil AyouchsEverybody Loves Touda, som blant en rekke europeiske land er samprodusert av norske Stær ved Elisa Fernanda Pirir med støtte fra Sørfond. Filmen vises utenfor konkurranse i seksjonen Cannes Premiere, og forteller om en alenemor fra den marokkanske landsbygda som drømmer om å livnære seg som utøver av en type tradisjonelle sanger framført av kvinner. Man har unektelig sett lignende filmfortellinger før, men Everybody Loves Touda er like fullt en solid og ikke minst velspilt film om kvinnesyn og kvinners begrensninger i det marokkanske samfunnet.
Verdt å trekke fram er dessuten den franske filmen Being Maria (med originaltittel Maria) av Jessica Palud fra samme programseksjon. Det er en biografisk dramatisering av skuespiller Maria Schneiders høyst negative erfaring under innspillingen av Siste tango i Paris (1976). Det var da regissør Bernardo Bertolucci og skuespiller Marlon Brando ikke informerte den unge kvinnelige skuespilleren på forhånd om at en scene skulle inkludere et overgrep – og Being Maria viser hvordan dette skulle prege livet og karrieren hennes. Den velfortalte filmen tar for seg forhold som ikke er blitt mindre relevante med #metoo og den senere tidens holdningsendringer i filmbransjen, og oppleves som en betimelig oppreisning for Schneider. Matt Dillon gjør her en meget god rolletolkning av Brando, mens Anamaria Vartolomei fra Hendelsener ypperlig i hovedrollen som Schneider.
Om man skal driste seg til å spå om prisene som skal deles ut av hovedjuryen lørdag kveld, vil jeg tro at Andrea ArnoldsBird, Coralie FargeatsThe Substance, Sean BakersAnora, Jacques AudiardsEmilia Perez, Grand Tour av Miguel Gomes og Yorgos Lanthimos’Kinds of Kindnesspeker seg ut som ulike vinnerkandidater. Underveis har jeg imidlertid gått glipp av et par av filmene i hovedkonkurransen, og stadig gjenstår noen få – deriblant The Seed of The Sacred Fig av iranske Mohammad Rasoulof. Dette er en film som åpenbart vil bli lagt merke til, da filmskaperen – som vant Gullbjørnen i Berlin i 2020 for Det finnes ingen djevel – nylig ble idømt åtte års fengsel og pisking i hjemlandet og nå har flyktet til Europa.
Den 77. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 14.-25. mai.