To nye dokumentarer problematiserer tvang i norsk psykiatri og framveksten av diagnose-industrien. Begge filmskaperne tar utgangspunkt i personlige erfaringer, men har ulike strategier. Ellen Ugelstad og Ane-Martha Tamnes Hansgård om arbeidet med «Alternative News» og «Diagnonsense».
Foto fra «Diagnonsense»
To dokumentarer om det norske psykiatriske helsevesenet er for tiden under utvikling. I Alternative News ser Ellen Ugelstad nærmere på bruk av tvang i psykiatrien, mens Ane-Martha Tamnes Hansgårds Diagnonsense bruker filmskaperens egne opplevelser i helsevesenet for å undersøke diagnoseregimet.
I Ellen Ugelstads film skal en fiktiv nyhetssending ta for seg bruken av tvang i psykiatrien i Norge. Dette er en sjangerutforskende film som imiterer nyhetsestetikkens form med nyhetsoppleser, vignetter og innslag. Ved å leke med slike virkemidler, ønsker Ugelstad å kommentere medias rolle, dens makt og hvordan deres knappe form er med på å definere hvordan vi mottar kunnskap om psykiske lidelser.
– Tvang i psykiatrien er et veldig komplekst tema, som film er egnet for å få fram. Jeg har lenge tenkt på dette med tvang og sett hvordan det har påvirket min bror, som har hatt mange av sine dårligste livserfaringer i møte med systemet som skal hjelpe han. Det er så mange dilemmaer knyttet til tvang. Man vil jo beskytte mennesker mot å gå til grunne, men samtidig får man påført traumer ved å bli utsatt for tvang. Det er det aller vanskeligste området i psykiatrien å angripe for min del.
Som du sier virker det jo som at noen mennesker noen ganger trenger tvang, for å beskyttes mot seg selv. Hva ser du på som kjernen i problemet her?
– Ja, noen kan trenge det for å overleve. Men i Norge brukes det mye tvang og det praktiseres veldig ulikt rundt omkring i landet. Sivilombudsmannen har gitt medhold i flere saker som handlet om tvangsmedisinering mot pasientens vilje. Han påpeker at loven er praktisert feil, sånn at mange mennesker har blitt utsatt for tvang på helt feil grunnlag. Sivilombudsmannen har reist rundt hele landet og besøkt avdelinger og steder, med et helt team av fagfolk som ikke er ansatt i helsevesenet, men er spesialister på hver sine områder som kriminalomsorg, sosiologi, jus, menneskerettigheter og annet. De har sett på hva slags kultur de har på de forskjellige stedene, hva slags prosedyrer hver avdeling har. Tvang praktiseres såpass forskjellig rundt omkring i landet at det egentlig er skremmende. Det handler om menneskerettigheter, til syvende og sist.
Ut fra det du vet, hvilke fellestrekk ser du mellom Alternative News og Diagnonsense?
– Det handler om det å møte på et system som er ugjennomtrengelig, hvor man ikke nødvendigvis blir hørt og sett som menneske, ikke får validert sitt eget ståsted og perspektiv, ikke får noen innsikt i seg selv og sin egen tilstand. Folk er mer kompliserte enn en diagnosekategori.
Alternative News har vært i utvikling over lengre tid, og er nå fullfinansiert. Ugelstad forteller litt om noen av de kunstneriske utfordringene som ligger foran henne og teamet hennes.
– Vi har skrevet manus ut fra en del debatter og historier, og har intervjuet mange mennesker. Nå er vi i utviklingsfasen når det gjelder hvordan det hele skal gjennomføres. Skal vanlige folk være seg selv i filmen, hvem skal nyhetsvertene være, hva skal den kunstneriske kontrakten med publikum være? Den må i alle fall etableres helt i starten av filmen, så man skjønner hvilket univers man går inn i. Det er noe vi skal jobbe mer med. Jeg har et stort nettverk nå, mange mennesker har kontaktet meg og vil gjerne bidra i filmen. Så jeg har absolutt trua på at det skal bli veldig autentisk, selv om vi bruker forskjellige kunstneriske virkemidler for å formidle tematikken. Og så handler det selvfølgelig om å balansere innhold og perspektiver.
– Det er en veldig stor debatt rundt tvang, mange problemstillinger og dilemmaer, og det er ikke sånn at alle brukere mener én ting og alle fagansatte er enige om noe annet. Det er et stort sprik i oppfatninger, også blant helsefolk, om hvordan tvang skal praktiseres. Jeg vil gjerne bidra til å få fram alle nyansene og hvor intrikate og store utfordringer som er her. Jeg vurderte en stund å prøve meg på Brennpunkt-sjangeren for på den måten å male med store pensler. Nå har jeg derimot landet på å utforske tematikken i et prosjekt hvor jeg selv kan sette rammene. Her kan jeg bryte genrekonvensjoner og utvikle meg kunstnerisk ved å utforske nyhetsestetikken og dens dramaturgi.
Når filmen etter hvert blir ferdig og kommer ut til sitt publikum (som kanskje innen den tid kan se den på kino!), er Ugelstad klar på hva slags effekt hun håper på.
– Jeg håper filmen får synliggjort at dette skjer i Norge, menneskerettigheter brytes hver dag, uten at vi vet noe om det. Det er mange personlige historier der ute, mange som blir påført traumer, og mange familier som ikke har det bra når de nærmeste lider. Som med de andre filmene mine, Møterommet, Making Sense Together og Indian Summer ønsker jeg å påvirke. Filmene har blitt vist og debattert og brukes av universiteter og arbeidsplasser, det håper jeg denne vil også. Sivilombudsmannen har gitt litt vann på mølla i tillegg til det jeg selv har erfart og blitt fortalt. Jeg er veldig opptatt av å nå publikum og ser på lansering og formidling som en form for kunstnerisk aktivisme. Dette er en debatt som ofte tas i fagmiljøene, men jeg synes vi skal ta den ut på et større plan, ut i offentligheten. For det handler om mennesker som forgår og går til grunne i systemene. Tvang er vold uansett om det er nødvendig eller ikke. I resten av samfunnet er vold avleggs. Ved å belyse tematikken rundt tvang, ved å menneskeliggjøre psykisk sykdom, vil jeg at publikum skal forstå hva det betyr å bli fratatt friheten. Et kunstnerisk mål er å bidra til endring i hvordan tvang praktiseres.
Mens Ellen Ugelstad har behandlet flere relaterte temaer i forskjellige filmer over tid, er Diagnonsense debuten til Ane-Martha Tamnes Hansgård. Til gjengjeld har hun holdt på med dette prosjektet i mange år.
– Det var i utgangspunktet ikke en intensjon at dette skulle bli film, men jeg var innlagt på institusjon da jeg var rundt 22-23, og fikk diagnosen bipolar lidelse. Da tenkte jeg fort at dette ville jeg lage film om – jeg hadde filmet hjemme med VHS-kameraet siden jeg var lita. Holdningene på den tiden var veldig preget av åpenhetskampanjer og den slags, det var liksom da folk begynte å prate åpent om psykiatri.
– Jeg begynte med å lage en film om det å leve med bipolar lidelse, som skulle hete Våg å være. Og jo mer jeg nøstet opp i det, jo mer skjønte jeg om systemet bak diagnoser og hvor mye penger som er inne i bildet. Det ble også klart for meg hvor mye jeg ikke forsto, og hvor mye påvirkningskraft som ligger i den farmasøytiske industrien – også når det gjelder formelle kriterier for de forskjellige diagnosene. Gjennom det å bli mer kritisk og stille flere spørsmål kjente jeg en dragning mot det å bli dokumentarfilmskaper. Jeg så også Ellen Ugelstad sin film Indian Summer og noen flere eksperimentelle dokumentarfilmer, og ble veldig inspirert av det. Jeg fikk lyst til å se hvor historien min kunne gå. Samtidig var jeg selv satt på veldig mange medisiner. På et tidspunkt gikk jeg på seks forskjellige medisiner som jeg tok 3 ganger daglig og som legene og psykiaterne sa at jeg aldri kunne slutte med.
Gjennom de kritiske spørsmålene hennes og filmprosjektet opplevde hun å få helt annen informasjon.
– Jeg tok mot til meg og tenkte at jeg måtte prøve å se hvordan jeg fungerer uten medisiner. Jeg begynte å nærme meg 30, og forsto at jeg aldri hadde kjent min egen voksne kropp uten medisiner. Det var veldig rart å innse, sammen med vissheten av at jeg ikke hadde blitt noe bedre etter så mange år i psykiatrien, kanskje heller blitt verre. Jeg begynte å se om jeg kunne klare å finne ut hvem jeg var uten en identitet som syk. Gjennom alt dette ble Diagnonsense født.
Hvordan er det å sitte å klippe og bearbeide historien fra ditt eget liv?
– Jeg jobber med 35 år med visuelt materiale og hadde ikke sett for meg hvor vanskelig det egentlig kom til å bli, hehe. Det går ikke an å gå inn i alle traumene og sånt hver eneste dag. På et tidspunkt i fjor bestemte jeg meg for å gi «henne», meg selv i filmen, et annet navn. Særlig når det er har vært gruppediskusjoner underveis i produksjonen, sånn at det ikke ble spørsmål om «når du forsøkte å ta livet ditt» eller «når du blir henta av politiet»… Det er veldig tunge saker. Jeg bestemte meg for å kalle henne Natasha i stedet, inspirert av Natasha Lyonne sin serie Russian Doll. Sånn ble det lettere for meg å forholde meg til diskusjoner knyttet til handlingen i filmen; men sånt går jo i bølger, noen ganger er man mer sensitiv enn ellers.
Både din og Ellens filmer handler på et vis om at det er vanskelig å skulle dytte alle mennesker inn i en standardisert mal – om det så er ved hjelp av et diagnoseregime eller med tvang.
– Det veldig spennende å ha disse diskusjonene, fordi vi er så forskjellige som mennesker, selve opplevelsen av å være live er så forskjellig for ulike mennesker. Det er så merkelig at man tror at ett system skal favne alle. Jeg har kun vært utsatt for tvang én gang, fra politiet. Jeg ville ikke leve lenger, og ble oppdaget nede på kaia der jeg sto med intensjon om å ta livet mitt. Det var den største krisen i livet mitt, også ble jeg møtt av tre store menn i politiuniform som legger meg ned i bakken… Det tror jeg er en av de mest traumatiske tingene som har skjedd i mitt liv, og noe som man definitivt får ettervirkninger av. Jeg syns det er ganske kritikkverdig at dét er det man blir møtt med som en ung person, i stedet for å bli møtt på andre måter.
Om et års tid skal filmen ut til folket. Hvilke samtaler ønsker du å starte, hva håper du å oppnå? Hva er det beste som kan skje for deg når den kommer ut til publikum?
– Det beste ville jo vært at folk som sliter med livskriser i tidlig alder kan se her og tenke at det finnes flere veier, det finnes håp, og vi har en indre styrke som i møte med et sånt System med stor S kanskje blir litt glemt. Vi legger så mye vekt på «hva er det som er feil med deg?» i stedet for, «hva er det du har opplevd» eller «hvilke ressurser har du?» Jeg tror at hvis jeg hadde møtt en filosof eller kanskje en prest eller hatt nære venner på den måten som jeg har venner nå, da jeg var yngre, så hadde det vært et helt annet utgangspunkt. Vi må diskutere diagnosedillaen. For mange har det kanskje en negativ effekt, og hvordan gir man da tilbud og hvordan er man til stede for de av oss som føler at man blir tvert imot dårligere med de her merkelappene? Det hadde vært spennende å få bidra til den debatten.
– Og så, når filmen er ferdig og har hatt premiere, kan jeg kanskje endelig få jobbet videre med mine andre prosjekter. Det er jeg også ganske ivrig etter, etter alle disse årene.
To nye dokumentarer problematiserer tvang i norsk psykiatri og framveksten av diagnose-industrien. Begge filmskaperne tar utgangspunkt i personlige erfaringer, men har ulike strategier. Ellen Ugelstad og Ane-Martha Tamnes Hansgård om arbeidet med «Alternative News» og «Diagnonsense».
Foto fra «Diagnonsense»
To dokumentarer om det norske psykiatriske helsevesenet er for tiden under utvikling. I Alternative News ser Ellen Ugelstad nærmere på bruk av tvang i psykiatrien, mens Ane-Martha Tamnes Hansgårds Diagnonsense bruker filmskaperens egne opplevelser i helsevesenet for å undersøke diagnoseregimet.
I Ellen Ugelstads film skal en fiktiv nyhetssending ta for seg bruken av tvang i psykiatrien i Norge. Dette er en sjangerutforskende film som imiterer nyhetsestetikkens form med nyhetsoppleser, vignetter og innslag. Ved å leke med slike virkemidler, ønsker Ugelstad å kommentere medias rolle, dens makt og hvordan deres knappe form er med på å definere hvordan vi mottar kunnskap om psykiske lidelser.
– Tvang i psykiatrien er et veldig komplekst tema, som film er egnet for å få fram. Jeg har lenge tenkt på dette med tvang og sett hvordan det har påvirket min bror, som har hatt mange av sine dårligste livserfaringer i møte med systemet som skal hjelpe han. Det er så mange dilemmaer knyttet til tvang. Man vil jo beskytte mennesker mot å gå til grunne, men samtidig får man påført traumer ved å bli utsatt for tvang. Det er det aller vanskeligste området i psykiatrien å angripe for min del.
Som du sier virker det jo som at noen mennesker noen ganger trenger tvang, for å beskyttes mot seg selv. Hva ser du på som kjernen i problemet her?
– Ja, noen kan trenge det for å overleve. Men i Norge brukes det mye tvang og det praktiseres veldig ulikt rundt omkring i landet. Sivilombudsmannen har gitt medhold i flere saker som handlet om tvangsmedisinering mot pasientens vilje. Han påpeker at loven er praktisert feil, sånn at mange mennesker har blitt utsatt for tvang på helt feil grunnlag. Sivilombudsmannen har reist rundt hele landet og besøkt avdelinger og steder, med et helt team av fagfolk som ikke er ansatt i helsevesenet, men er spesialister på hver sine områder som kriminalomsorg, sosiologi, jus, menneskerettigheter og annet. De har sett på hva slags kultur de har på de forskjellige stedene, hva slags prosedyrer hver avdeling har. Tvang praktiseres såpass forskjellig rundt omkring i landet at det egentlig er skremmende. Det handler om menneskerettigheter, til syvende og sist.
Ut fra det du vet, hvilke fellestrekk ser du mellom Alternative News og Diagnonsense?
– Det handler om det å møte på et system som er ugjennomtrengelig, hvor man ikke nødvendigvis blir hørt og sett som menneske, ikke får validert sitt eget ståsted og perspektiv, ikke får noen innsikt i seg selv og sin egen tilstand. Folk er mer kompliserte enn en diagnosekategori.
Alternative News har vært i utvikling over lengre tid, og er nå fullfinansiert. Ugelstad forteller litt om noen av de kunstneriske utfordringene som ligger foran henne og teamet hennes.
– Vi har skrevet manus ut fra en del debatter og historier, og har intervjuet mange mennesker. Nå er vi i utviklingsfasen når det gjelder hvordan det hele skal gjennomføres. Skal vanlige folk være seg selv i filmen, hvem skal nyhetsvertene være, hva skal den kunstneriske kontrakten med publikum være? Den må i alle fall etableres helt i starten av filmen, så man skjønner hvilket univers man går inn i. Det er noe vi skal jobbe mer med. Jeg har et stort nettverk nå, mange mennesker har kontaktet meg og vil gjerne bidra i filmen. Så jeg har absolutt trua på at det skal bli veldig autentisk, selv om vi bruker forskjellige kunstneriske virkemidler for å formidle tematikken. Og så handler det selvfølgelig om å balansere innhold og perspektiver.
– Det er en veldig stor debatt rundt tvang, mange problemstillinger og dilemmaer, og det er ikke sånn at alle brukere mener én ting og alle fagansatte er enige om noe annet. Det er et stort sprik i oppfatninger, også blant helsefolk, om hvordan tvang skal praktiseres. Jeg vil gjerne bidra til å få fram alle nyansene og hvor intrikate og store utfordringer som er her. Jeg vurderte en stund å prøve meg på Brennpunkt-sjangeren for på den måten å male med store pensler. Nå har jeg derimot landet på å utforske tematikken i et prosjekt hvor jeg selv kan sette rammene. Her kan jeg bryte genrekonvensjoner og utvikle meg kunstnerisk ved å utforske nyhetsestetikken og dens dramaturgi.
Når filmen etter hvert blir ferdig og kommer ut til sitt publikum (som kanskje innen den tid kan se den på kino!), er Ugelstad klar på hva slags effekt hun håper på.
– Jeg håper filmen får synliggjort at dette skjer i Norge, menneskerettigheter brytes hver dag, uten at vi vet noe om det. Det er mange personlige historier der ute, mange som blir påført traumer, og mange familier som ikke har det bra når de nærmeste lider. Som med de andre filmene mine, Møterommet, Making Sense Together og Indian Summer ønsker jeg å påvirke. Filmene har blitt vist og debattert og brukes av universiteter og arbeidsplasser, det håper jeg denne vil også. Sivilombudsmannen har gitt litt vann på mølla i tillegg til det jeg selv har erfart og blitt fortalt. Jeg er veldig opptatt av å nå publikum og ser på lansering og formidling som en form for kunstnerisk aktivisme. Dette er en debatt som ofte tas i fagmiljøene, men jeg synes vi skal ta den ut på et større plan, ut i offentligheten. For det handler om mennesker som forgår og går til grunne i systemene. Tvang er vold uansett om det er nødvendig eller ikke. I resten av samfunnet er vold avleggs. Ved å belyse tematikken rundt tvang, ved å menneskeliggjøre psykisk sykdom, vil jeg at publikum skal forstå hva det betyr å bli fratatt friheten. Et kunstnerisk mål er å bidra til endring i hvordan tvang praktiseres.
Mens Ellen Ugelstad har behandlet flere relaterte temaer i forskjellige filmer over tid, er Diagnonsense debuten til Ane-Martha Tamnes Hansgård. Til gjengjeld har hun holdt på med dette prosjektet i mange år.
– Det var i utgangspunktet ikke en intensjon at dette skulle bli film, men jeg var innlagt på institusjon da jeg var rundt 22-23, og fikk diagnosen bipolar lidelse. Da tenkte jeg fort at dette ville jeg lage film om – jeg hadde filmet hjemme med VHS-kameraet siden jeg var lita. Holdningene på den tiden var veldig preget av åpenhetskampanjer og den slags, det var liksom da folk begynte å prate åpent om psykiatri.
– Jeg begynte med å lage en film om det å leve med bipolar lidelse, som skulle hete Våg å være. Og jo mer jeg nøstet opp i det, jo mer skjønte jeg om systemet bak diagnoser og hvor mye penger som er inne i bildet. Det ble også klart for meg hvor mye jeg ikke forsto, og hvor mye påvirkningskraft som ligger i den farmasøytiske industrien – også når det gjelder formelle kriterier for de forskjellige diagnosene. Gjennom det å bli mer kritisk og stille flere spørsmål kjente jeg en dragning mot det å bli dokumentarfilmskaper. Jeg så også Ellen Ugelstad sin film Indian Summer og noen flere eksperimentelle dokumentarfilmer, og ble veldig inspirert av det. Jeg fikk lyst til å se hvor historien min kunne gå. Samtidig var jeg selv satt på veldig mange medisiner. På et tidspunkt gikk jeg på seks forskjellige medisiner som jeg tok 3 ganger daglig og som legene og psykiaterne sa at jeg aldri kunne slutte med.
Gjennom de kritiske spørsmålene hennes og filmprosjektet opplevde hun å få helt annen informasjon.
– Jeg tok mot til meg og tenkte at jeg måtte prøve å se hvordan jeg fungerer uten medisiner. Jeg begynte å nærme meg 30, og forsto at jeg aldri hadde kjent min egen voksne kropp uten medisiner. Det var veldig rart å innse, sammen med vissheten av at jeg ikke hadde blitt noe bedre etter så mange år i psykiatrien, kanskje heller blitt verre. Jeg begynte å se om jeg kunne klare å finne ut hvem jeg var uten en identitet som syk. Gjennom alt dette ble Diagnonsense født.
Hvordan er det å sitte å klippe og bearbeide historien fra ditt eget liv?
– Jeg jobber med 35 år med visuelt materiale og hadde ikke sett for meg hvor vanskelig det egentlig kom til å bli, hehe. Det går ikke an å gå inn i alle traumene og sånt hver eneste dag. På et tidspunkt i fjor bestemte jeg meg for å gi «henne», meg selv i filmen, et annet navn. Særlig når det er har vært gruppediskusjoner underveis i produksjonen, sånn at det ikke ble spørsmål om «når du forsøkte å ta livet ditt» eller «når du blir henta av politiet»… Det er veldig tunge saker. Jeg bestemte meg for å kalle henne Natasha i stedet, inspirert av Natasha Lyonne sin serie Russian Doll. Sånn ble det lettere for meg å forholde meg til diskusjoner knyttet til handlingen i filmen; men sånt går jo i bølger, noen ganger er man mer sensitiv enn ellers.
Både din og Ellens filmer handler på et vis om at det er vanskelig å skulle dytte alle mennesker inn i en standardisert mal – om det så er ved hjelp av et diagnoseregime eller med tvang.
– Det veldig spennende å ha disse diskusjonene, fordi vi er så forskjellige som mennesker, selve opplevelsen av å være live er så forskjellig for ulike mennesker. Det er så merkelig at man tror at ett system skal favne alle. Jeg har kun vært utsatt for tvang én gang, fra politiet. Jeg ville ikke leve lenger, og ble oppdaget nede på kaia der jeg sto med intensjon om å ta livet mitt. Det var den største krisen i livet mitt, også ble jeg møtt av tre store menn i politiuniform som legger meg ned i bakken… Det tror jeg er en av de mest traumatiske tingene som har skjedd i mitt liv, og noe som man definitivt får ettervirkninger av. Jeg syns det er ganske kritikkverdig at dét er det man blir møtt med som en ung person, i stedet for å bli møtt på andre måter.
Om et års tid skal filmen ut til folket. Hvilke samtaler ønsker du å starte, hva håper du å oppnå? Hva er det beste som kan skje for deg når den kommer ut til publikum?
– Det beste ville jo vært at folk som sliter med livskriser i tidlig alder kan se her og tenke at det finnes flere veier, det finnes håp, og vi har en indre styrke som i møte med et sånt System med stor S kanskje blir litt glemt. Vi legger så mye vekt på «hva er det som er feil med deg?» i stedet for, «hva er det du har opplevd» eller «hvilke ressurser har du?» Jeg tror at hvis jeg hadde møtt en filosof eller kanskje en prest eller hatt nære venner på den måten som jeg har venner nå, da jeg var yngre, så hadde det vært et helt annet utgangspunkt. Vi må diskutere diagnosedillaen. For mange har det kanskje en negativ effekt, og hvordan gir man da tilbud og hvordan er man til stede for de av oss som føler at man blir tvert imot dårligere med de her merkelappene? Det hadde vært spennende å få bidra til den debatten.
– Og så, når filmen er ferdig og har hatt premiere, kan jeg kanskje endelig få jobbet videre med mine andre prosjekter. Det er jeg også ganske ivrig etter, etter alle disse årene.
