25«Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange» (Henrik Wergeland, 1841)

«Vet du hvor verdens ende er?» spurte dattera mi da vi gikk over Ekebergsletta her en dag.

«Nei», svarte jeg.

«Det er her», sa hun.

«Her?» undret jeg.

«Ja, for hvis du går rundt hele jorda, så kommer du tilbake her.»

Hun har jo helt rett.

Verdens ende er overalt.

Slik her er overalt for meg, men der for deg.

Den selvproklamerte «eksistensielle komedien» Vi er her nå, som hadde verdenspremiere i Tromsø i januar, danser og snubler i disse uoverstigelige avstandene mellom der og her, og spør og svarer filosofisk med de samme ordene stokket om:

Er vi her nå?

Vi er her nå.

Men hvor er det?

Vrenger kinoens vegger

Ingen lager filmer som den særegne kunstneren Mariken Halle, som står for manus, regi, foto og klipp på den i ordenes aller beste forstand uferdige og forlatte motforestillingen Vi er her nå, som har ordinær kinopremiere denne uken. Etter sterke Kanskje i morgen og Verden venter (se kritikk her) er dette hennes hittil klart beste film.

Men kanskje lager hun egentlig ikke film i det hele tatt. For det handler fint lite om filmen i seg, dens form eller innhold, men så mye mer om følelsene og tankene den nesten unnselige og harkende katalysatoren fremkaller.

Vi er her nå skaper som få andre filmer på kinolerretet en minimal distanse og forskjell fra hverdagen i verden utenfor salen. Det er som om Halle forsøker å vrenge kinoens vegger, gulv og tak, for heller å romme alt livet utenfor.

Min favorittdag er tirsdag, og her er det mange mange tirsdager, hverdagslige langt langt inn i det banale.

Litt Cassavetes, litt Dogme95, men kanskje mest lik Abbas Kiarostami i Close-Up (1991) gir hun igjen fra seg regikontrollen, særlig til alle de instinktivt improviserende babyene, og som regissør forblir hun bare delvis en director i betydningen retningsgiver, men like mye en attender, en deltaker, og en collector, en innsamler. Hun fasiliterer uansett svært sterkt skuespill fra både de som i liten grad verken behøver eller tar instruksjon og de voksne som gjør det.

Alt dette bidrar til at Halles filmer blir til forveksling veldig lik livet selv. Hennes myldringstimer i Vi er her nå gir oss lang tenketid og er oftest som å være en stille observatør der alle andre snakker ustanselig, som å overhøre snitt av sammenblandete samtaler på t-banen, på et summende selskap eller et skravlete og skrålete barselstreff.

Filmens fellesskap og iscenesatte samhørighet handler og skaper tanker om sterke og svake evner til tilstedeværelse – her, nå – om mennesker som tilsynelatende er inne i varmen, men likevel sitter i trekken.

Flere av dem er foreldre som føler seg fanget med en baby i fanget.

Alt det vi ikke snakker om

Vi er her nå lytter til stillheten fra alt det vi ikke snakker om.

Avbrutt av alt det vi sier i stedet.

Og selv om det meste ligner livet, er ikke alt helt som i virkeligheten slik vi ellers kjenner den. Elefanten i rommet er her forkledd som en kjempebaby i stua. Midt i blant alle de normalstore babyene ligger eller krabber kjempebabyen Karl – spilt av Niklas Gundersen – ofte for seg selv pludrende, på rygg rykkende sakte fra fingrer til føtter, uten å tilrekke seg særlig mye oppmerksomhet, men han får også vare kjærtegn liggende i foreldrefanget i en sofa eller på en stol.

Det svært uvanlige og teatrale filmgrepet skaper først kanskje litt usikker latter og deretter kanskje lett humring, men Karl inntar etter hvert sin naturlige og rettmessige plass i dette underlige universet. Kjempebabyens tilstedeværelse – og de voksnes og de andre babyenes uaffiserte likegyldighet hva gjelder den for alle oss andre uvanlige størrelsen hans – viser frem to svært interessante typer ikkereaksjon hos aktørene: de voksnes og babyenes.

Og disse fraværene har ulik valør.

Som to typer ingenting.

Barseltreff som bommer

Mange slags treff bommer. Organiserte barseltreff og vennegrupper og alt av den slags er blant tidens tegn for folkehøgskolen Norge, med institusjonalisert, statlig og kommunal komitésamkvem, kvast kleint for alle som kvier seg for kollokvie og ofte kan kjenne seg alene og føle seg mer ukjent sammen med andre. Filmens skråsnitt av en slik samfunnsinstitusjon svir sant.

«Er du sulten?» spørres flere ganger bak svart lerret, før vi ute av den mørke lydtunnelen ser en baby løftes i været. En tekstplaktat skriver: «I Norge har vi barselgrupper. Foreldre og babyer som bor i samme område blir satt sammen i grupper og møtes ofte ukentlig i permisjonstiden som strekker seg gjennom et år.»

Blant de voksnes tvangsskravlete snikksnakk om jobb, bolig og eiendomsutvikling i Fredrikstad («bra tidspunkt å flytte dit på», «og så er det jo ganske kort å komme seg til Oslo og») ligger en stor kropp i sparkebukse på gulvet midt i bildets mellomgrunn.

Det er den voksne som baby.

Tekstplakat: «Vi er her nå».

Mobilringing vekker ei motløs mor – Nina (Marte Germaine Christensen) – som har sovnet på sofaen under en av mange timeouter på barselgruppa: «Det er litt mye nå», sier hun. Jon (Leif Edlund, som har spilt i Kanskje i morgen, No Sex Just Understand og Verden venter, og Vi er her nå i følge fortekstene er laget «på oppfordring» fra) stryker Karl på magen og sier til henne: «Jag måste jobba.» Det er livets logistikk som kveler den utslitte som bare må ha «ett døgn for meg selv» og «holder på å gå opp i liminga». Småbarnforeldres psykiske helse målbæres av Nina, som ikke har «hatt så mye matlyst i det siste, egentlig».

Barn på fanget kan tynge, flenge relasjoner i filler, og tydeligst er kanskje Jon på et tidspunkt klemt under Karl i sofakroken.

Samlivsbruddstykker

«Vi bor jo her inntil videre, i hvert fall», sier eiendomsadvokat Bernt (Thomas Holtermann Østgaard). Fortellingen har en slags dramatisk drivkraft i de revnende relasjonene mellom menneskene, i et lavgirsdrama, lik et pludrende barseltreff. «Har du tenkt på de papirene?» spør partneren hans Birgitte (Ingrid Liavaag) senere. Menneskene makter ikke holde på dem de har lovet, og forsøker å signere seg vekk fra hverandre ved å rive i stykker de usynlige kontraktene mellom oss.

Tematikken om å være usigelig sliten og utenfor både seg selv og andre i sosiale sammenhenger understrekes stilistisk gjennom et kamera og en fortellerinstans som fremstår utenfor, usikker og ubekvem i et forgjeves forsøk på å finne sin plass i rommet, på gulvet, i sofaen eller rundt bordet. «Er det noen plass til meg noe sted her, da?» spør Bernt før han finner seg en stol nederst ved bordet, hvorpå han duknakket omfavnes forsiktig bakfra, lik i Verden venter.

Halles virrevandrende og følsomt famlende kameraarbeid rettes oftest mot babyenes nivå – mot nasjonen en alen lang – slik at de voksnes torsoer kappes i to. Konflikter og krangler får til og med det unnvikende og engstelige kameraet til å slå øynene ned i gulvet og ta noen skremte skritt bakover, som da det er klein stemning på grunn av uenighet om hvordan man snakker til barn, som da det diskuteres hviskende om hvor lenge smittsomme gjester kan bli værende, eller høylytt om hvorfor svakere elever skal fritas fra nasjonale prøver.

Men der øyne kan se vekk lar ørene seg ikke lukke.

Innstillingene får hvile i total eller halvotal ro på gode, ømmere øyeblikk, som da empatiske Dave (Magnus Mork) – filmens varmeste hjerte, som genuint forsøker å være der for sine medmennesker, store som små – høytleser Ninas psykologispørreskjema mens det lille barnet leker og mikrokjekler med store Karl, eller da han får barnet til å skrattle hjertelig av brilleknabbing under sølemating.

Av alle eplene har dette dumplandet trygt nær stammen.

Ordsky

Det er ofte ulike ting å se på i for-, mellom- og bakgrunn, der de ulike menneskene holder på med sitt. Scener i store, klaustrofobiske stuer viser hvordan små og store kropper kveiles, bærende på hverandre, liggende, sittende eller stående inntil eller ved siden av hverandre, med matbordene fulle av råvarer de verken tør forsvare eller vet helt hva de skal gjøre med.

Også i mylderet av flerstemt og flerustemt mellomsnakk på det lagrike lydbildet skapes en tåkete konkurranse om oppmerksomhet. I ordskyen fra ulike stemmer og samtaler er det også ofte ulike ting å høre på, og samlet avkler totalt en slik polyfon audiovisuell palimpsest våre illusjoner om såkalt multitasking. Vanskene med å fokusere – men evnen til likevel å stå i det – hos en lettere deprimert fortellerinstans smitter tilskueren og fremtvinger en fortvilet forståelse.

Vedhengsbabyene gulper, sover, ser, smiler, ler og kommuniserer gjennom kroppsspråkets gester, ansiktets mimikk og munnhulens ordløse lyder, mens de relativt privilegerte voksne – noen sågar fra «storfamilier», må vite – snakker om sitt til, med og forbi hverandre, om sjarmerende gamle hus, overtrøtte jetlagbabyer, salatskylling og salatkylling (Prior kontra økologisk), agurkbitstørrelse, løk i maten, ulovlig urkorn, oppsigelse, arbeidsrett, fagforening, skjemaer, kontrakter, fullmakter, plantegninger, tomtegrenser, tuja, enheter til utleie, PISA, sykmeldinger, overtakelse av svigerfamiliens fiskemottak i Trøndelag eller familiens gård i Fredrikstad, trekk, Lemsip, herregårder, solnedganger, stiftelser og nettsider som skal vare i tusen år.

Og pust.

Mer givende blir da trivielle ting som plastkrus og plastposer, parykker eller en død fugl funnet i en plastkartong for Ikea pepperkakedeig, krasling i matpakkepapir, lyden av blinklys eller krykker som knirker det gamle grunnlovsgulvet.

Vogner, fatle, rullestol, krykke og enda flere krykker hindrer de voksne. Og montasjen skaper troverdig bildepoesi:

Samtidig som ei lita jente tar sine første skritt med mors trygge fingre som balansepinner, trener ei annen trøtt mor opp skarpe trappetrinn, med seige krykkeskritt så tunge at de kan kjennes ut som de siste.

 Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg her.