Når Philip Øgaard har rundet 70 år etter 40 aktive år som filmfotograf og sånn cirka 60 spillefilmer (han har mistet tellingen), er det bare å hente fram klisjéene: De gamle er eldst. Evig ung. De gamle bukkene har de stiveste hornene.

For tiden er han opptatt med dramaserier. Og spillefilm. Og kortfilm – han er på farten til Marokko, der han skal gjøre en film med Farzad Samsami. Men først må han gjøre ferdig In Order of Disappearence, Hans Petter Molands amerikanske versjon av Kraftidioten og etterarbeidet på dramaserien Det som göms i snö, samtidig som han holder på med forarbeid til HBO-serien Beforeigners i regi av Jens Lien.

Du har nettopp fylt 70, men er still going very strong?

– Jeg jobber mer i dag og for mindre penger enn jeg gjorde før. Det er mye lengre dager og jeg jobber mye gratis. Det er vel litt min egen skyld. Jeg jobber ganske raskt og da mener de vel at de kan forvente mer? Sånn sett biter jeg meg selv i halen.

 Du jobber mye i Sverige?

 – Jeg har fotografert Nogen annan stans i Sverige, Kim Novak badade ikke i Genesaretsjøen, Inga Tårar, Aftonland og noe mer.

 Du har også gjort episoder på Wallander og Irene Huss?

– Ja, for pokker, det hadde jeg nesten glemt. Nå er jeg mest opptatt av Det som göms i snö i regi av Kjell-Åke Andersson, som kommer til høsten. Det er en uvanlig serie så jeg er spent på mottagelsen.

Hvorfor begynte du å jobbe i Sverige?

– Jeg fikk en «guldbagge» for Glassblåserens barn i 1998 og det er stort i Sverige, mye større enn Amanda her hjemme. Jeg synes svenskene er veldig flinke, særlig på logistikk, og så er de interessert i prosjektet. Her hjemme blir jeg hele tiden konfrontert med at vi ikke har penger. Da tenker jeg: hvorfor gjør vi denne filmen da? Jeg synes det er frustrerende å bruke så mye tid på å snakke om økonomi.

 Du har hatt foto på Okkupert 2?

 – Jeg gjorde tre episoder med Jens Lien. Etter å ha gjort Viva Hate med ham for SVT, en ganske fiks serie som Peter Birro skrev, ville han ha meg med på sesong 2 av Okkupert. Jeg liker å jobbe med Jens, så det sa jeg ja til. Det var kaos fra første dag, for de hadde ikke noe ferdig manus. Jeg sa til Jens at det var greit for meg, jeg kan filme fra time til time, det er verre for deg, som skal fortelle et storpolitisk drama.

Det er en voldsom tematikk som spenner fra energikrise, okkupasjon og motstandskamp til «fake news» og propaganda, slikt kan jo ikke improviseres fram?

– Helt klart ikke, og det ble kaotisk. Jeg fikk vite at vi skulle filme 6 dager i Belgia og vi ble der i 6 uker. Nå er det jo blitt sånn at man reiser til det landet der man får best finansiering, så Belgia er blitt populært, sammen med f.eks. Irland og Romania. Jeg har nettopp hoppet av Hans Petter Molands film Ut å stjæle hester, som skal gjøres i Litauen, rett og slett av økonomiske årsaker.

Hvorfor hoppet du av? Det er jo et utrolig spennende prosjekt basert på en veldig god bok?

– Jeg hoppet av vinteropptakene til Ut å stjæle hester på grunn av at jeg fikk lungebetennelse rett før opptak samtidig med at produsenten ble presset til å gjøre sommeropptakene i Litauen, da de ikke fikk finansiering fra Euroimage. Da jeg hoppet av vinteropptakene sa jeg fra meg sommeropptakene samtidig, og takket ja til Jens Liens HBO-serie Beforeigners.

Hvor lenge kan man holde på?

Er det ikke problematisk at så mange norske produksjoner skytes i utlandet?

 – Jo, det har kun med økonomi å gjøre. Når vi tar funksjoner ut av Norge, undergraver det profesjonaliteten i bransjen. Jeg synes det er feil. Jeg får ikke det teamet jeg ønsker meg, jeg må bruke de jeg får i landet vi drar til. Det er ofte flinke folk, det er ikke det, men vi mister etter hvert profesjonalitet i disse funksjonene.

 Det er jeg enig i, men det gir vel også impulser å filme i andre land?

– Ja, er du gal. Da vi gjorde Bent Hamers En dag til i solen i Spania, fikk jeg Almodovars lysfolk. De var rundt 70 år alle sammen, men de jobbet ikke spesielt langsommere enn her hjemme, tvert imot. De satt på en samlet erfaring fra 150 spillefilmer og det merkes, det tilfører noe. Her i Skandinavia domineres bransjen av unge mennesker. Nedover i Europa, eller i Canada, er det en helt annen holdning. Der har de tradisjon for at kunnskap og erfaring hører sammen. Her hjemme kasserer vi folk på grunnlag av alder.

Er film blitt en pop-bransje med og for unge mennesker?

– Det er ikke noe galt i det, men vi bør beholde et mangfold i bransjen, sånn at vi fanger opp alle sammen. Hvorfor har ikke Anja Breien fått lage spillefilm siden Hustruer 3 i 1996? Det er jo bare tull, hun var tross alt i hovedkonkurransen i Cannes med Arven. Kunnskap og erfaring er noe man skal videreføre og bygge på, ikke sjalte ut.

 Men som fotograf kan du holde på til du dør?

– Det er ikke mange skandinaviske fotografer igjen på min alder, i hvert fall ikke i Sverige og Norge. Her hjemme er det snart ikke flere igjen enn Kjell Vassdal og meg, men det er verst for regissørene. Som regissør er du ofte ferdig når du har passert 50. I Sverige er det likedan. Stefan Jarl og Kjell-Åke Andersson sier at det er bortimot umulig å få støtte til de filmene de vil lage, de får bare høre at de er blitt for gamle. Jeg synes det er hårreisende.

Kanskje vår generasjon vil lage for «smale» filmer?

 – Kanskje. Filmindustrien i Skandinavia har blitt mer og mer kommersiell, men dermed er det ikke sagt at det ikke går an å lage interessante filmer. Ruben Östlunds The Square, som vant hovedprisen i Cannes, gikk ikke bra på kino, likevel har han et publikum. Selv om det ikke er så stort, så er det nok til at han kan fortsette å lage sine filmer.

Vår generasjon foraktet Hollywood og kommersiell film, men i dag er Hollywood et ideal?

 – De unge i dag har et mål om å slå igjennom i Hollywood. Det respekterer jeg, hvis det er den type film de vil lage. Det er helt greit, men jeg vokste opp med italiensk film og har mine referanser der. Jeg lærte en visualitet som jeg aldri har fått folk til å gjøre i Norge, nemlig nærkontakt i store bilder. Fellini var jævlig god på det, hans fotografer greide å få inn disse store miljøene på en måte som jeg savner i dag.

– Dessuten hadde jeg en mor som var fransk og var malerinne, og hun var veldig interessert i film. Hun oversatte franske filmer for Arne Nørholm i Syncronfilm. Gudene vet hvordan de oversettelsene var, for hun snakket veldig dårlig norsk, men jeg var med henne og fikk sett masse fransk film da jeg var ung. Der ble min filminteresse vekket, bl.a. ved å se Brigitte Bardot naken i Og Gud skapte kvinnen. Det var en åpenbaring!

Det politiserte 70-tallet

Og så begynte du på filmskole i London?

– Jeg begynte på forberedende ved Universitetet i Oslo, men syntes det var dørgende kjedelig, så jeg søkte på filmskoler i London. Jeg kom inn på London Film School og Central Academy. Den siste kombinerte film med kunsthistorie og litteraturhistorie, så jeg foretrakk den foran London Film School. Jeg gikk der i 2-3 år, men den egentlige filmskolen var at jeg så noen tusen filmer. De hadde National Film Theater og flere cinemateker og masse kinoer som viste alt mulig. Jeg oppdaget at det ble laget film over hele verden, ikke bare i Europa og Amerika. Det var fantastisk. Gjennom å se så mye film lærte jeg meg det aller viktigste, nemlig å se.

Så kom du hjem og begynte å jobbe med Wam og Vennerød?

– Så lett var det ikke. Jeg fikk ikke jobb, det var umulig å komme inn noe sted. Jeg meldte meg på kurs i NRK, men fikk høre at jeg var overkvalifisert, men de tilbød meg å være hospitant.  Til slutt fikk jeg jobb som B-foto og det var jeg på 5 filmer. En dag ble jeg oppringt av Svend Wam som ville ha meg med på en ungdomsfilm, Åpen fremtid. Jeg var lut lei av å være assistent, så jeg sa nei. Ikke B-foto, sa Svend, vi lurte på om du hadde lyst på A-foto? Da ble jeg helt paff, men slo til på flekken. Så det var Wam og Vennerød som ga meg muligheten. Og det gikk i hytt og pine. De ville at jeg skulle lyssette hele Frognerparken med to «Redheads» 800 w-lamper, det gikk jo ikke.

– Jeg gjorde 4 filmer for Wam og Vennerød. Adjø solidaritet har noen fine ting, det er deres beste film. De fikk sitt publikum og greide å holde seg i kontinuerlig produksjon på 70-tallet. Ingen liten prestasjon når det bare ble laget 4-5 filmer i året i Norge. De hadde sin private, «anarkistiske» måte å se verden på, de var vel ganske bombastiske.

Vi kan vel si at hele 70-tallet var bombastisk, med et gjennompolitisert kulturliv? Hvis du ikke var politisk progressiv, ble du utstøtt?

– Det var et helvete. Hvis du ikke sympatiserte med AKP (m-l) og gikk på studiesirkel, så kom du ikke inn. Det var helt stengt. Jeg var på møter i Filmforbundet og det var hårreisende hvor ensporet det var. Jeg gikk på én studiesirkel, der fikk jeg kodenavnet «Knut» for å lure overvåkingspolitiet og ble pålagt å selge Klassekampen. Da sa jeg: glem det!

Samarbeidet med Moland og Hamer

Du fotograferte Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, som handler om dette?

– Jeg er veldig glad i den filmen. Filmen har et uttrykk som jeg liker. Den har en form som er estetisk gjennomført og sprenger realismen. En av de sterkeste scener i norsk film er Ane Dahl Thorp på kjøkkenet, når hun vet at hun skal ta livet sitt og gymnaslæreren ikke skjønner en skit. Og så er det bildene derfra og utover… veldig bra.

Du har jobbet mye med Hans Petter Moland?

– Han er en kjempeflink regissør, en av de beste vi har. Vi begynte med Kjærlighetens kjøtere og har vel gjort 6 filmer, inklusive Aberdeen og Gymnaslærer Pedersen. Han krever mye og det er flott. Vi har et veldig nært samarbeid. Vi diskuterer og krangler mye, så det er slitsomt, men veldig givende.

Krangler om hva da, for eksempel?

 – Hans Petter ville gjøre Kjærlighetens kjøtere i cinemascope. Da kommer jeg til å drepe hele dramaet ditt, sa jeg, for bildene kommer til å knekke historien. Enhver idiot kan ta fete bilder på Svalbard, bilder som tar pusten fra deg. Folk kommer til å bli forført. Så vi endte opp med 1:1.85. Og vi diskuterte beinhardt når historien krevde nærbilder og når den ikke gjorde det. Historiemessig har jeg lært mye av Hans Petter. Jeg er egentlig en historiefortellende fotograf og jeg legger meg tett opptil det vi har blitt enige om. Det er bevisste valg hele veien. Det er morsomt, for vi har helt forskjellig temperament.

En annen regissør du har jobbet tett med, er Bent Hamer? Han jobber med en helt annen tilnærming enn Moland?

– Bent jobber én til én, vet du. Han er ikke en mann som klipper så mye. Iblant tenker jeg at dette bildet varer i en evighet, du kan da ikke bruke alt dette? Men det er hans metode, og den er han fantastisk flink på.

Hvordan er det for deg som fotograf å jobbe én til én?

– Det er vanskelig. Jeg måtte sette meg inn i Bents univers. Jeg er utrolig imponert over det han gjorde i Salmer fra kjøkkenet. Det er kanskje hans beste film, den har en sårhet og en konsekvens som er veldig, veldig flott. Han ser hverdagslige ting på en måte som er helt annerledes enn hvordan vi vanlige folk ser dem.

– Jeg husker at vi hadde et to-skudd inne i en campingvogn, og vi holdt på og holdt på uten å få det til. Jeg foreslo at vi skulle løse det med flere bilder, men nei. Han skulle ha det i én til én. Vi laget noen store bilder på bondegården der. Når kamera står i ro, må bildet fylles med innhold, så folk kan se på det en stund uten å kjede seg. Hvordan skal arrangementet legges, hvor skal den røde traktoren stå? Sånt er kjempegøy å jobbe med, men veldig krevende. Jeg synes vi fikk det til.

Hva har du lært av Bent Hamer?

– Jeg lærte mye om å lage tablåer, som Bent gjør, og å få dem til å fungere. En ujålete, én til én fotografering, der hele scenen gjøres i én tagning, det er Bent jævlig flink til. Når han får det til, blir det helt suverent. Dessuten skriver han skitbra manus. Vi trenger regissører som Bent Hamer.

Kortfilmens muligheter

 Du fotograferer stadig kortfilm innimellom spillefilmer og dramaserier?

– Jeg liker å møte folk som kan presse meg inn i nye områder. Det er et helvete å bli gammel, da sitter man på mye erfaring og det er fristende å være fornøyd med det man kan, men da stagnerer man. Jeg har truffet noen unge regissører som jeg synes er spennende, f.eks. Farzad Samsami, som er iraner. Vi gjorde først Foad, en skeiv komedie om en liten marokkansk gutt som vil tjene penger på å lage en svømmeskole for båtflyktninger. Han har vunnet priser og fått den vist over hele verden. Jeg skal gjøre en kortfilm med ham nå i sommer. En annen er Per Ivar Jensen, som er en skjerpa fyr med flere prosjekter på gang. Begge sliter med å få støtte, for de er ukjente folk. Jeg prøver å hjelpe dem så godt jeg kan.

– Jeg liker kortfilm, men det virker som om folk ikke tør å spørre meg, fordi de tror at jeg bare driver med spillefilm og dramaserier. Jeg synes kortfilm er et kjempefint format, jeg er åpen for å gjøre mer.