Den 8. mars i år samlet kvinnelige filmarbeidere i Oslo seg under parolen «Vi er halvparten av historiene». Dette er første gang filmbransjens kvinnelige medlemmer har stilt med egen parole i kvinnedagstoget. Gjennom avstemninger i Facebook-gruppa «Kvinner i norsk film- og TV-bransje» kom man først fram til en parole som flertallet av medlemmene følte seg komfortable med og stilte seg bak, og dette ble deretter tatt med til parolemøtet til 8. marskomiteen i Oslo. Her bestemmes hvert år de offisielle parolene til 8. marstoget. Hvem som helst kan stille med forslag, og deretter blir parolene valgt ved avstemninger. Årets hovedparole, som går helt først i toget, var «#metoo – Fra taushet til kvinnekamp».

Reelle følger for filmbransjen?

Hovedparolen med sitt #metoo-fokus hadde med andre ord også sterke røtter i filmfeltet. Men Sirin Eide i Viken Filmsenter, som deltok i toget under filmarbeidernes parole, er klar på at det absolutt var både rom for og nødvendig med begge paroler.

– Noe av det viktigste med #metoo-kampanjen er at den bidrar til en større forståelse av de underliggende strukturene som har ført til dette punktet. Og i vårt tilfelle dreier det seg om hvordan bransjen er strukturert på en måte som får uheldig utfall for filmhistoriene om og av kvinner. At kvinner i film og TV for første gang går under en egen parole, forteller at tiden er overmoden. At misnøyen og ønsket om en mer likestilt bransje driver folk til å marsjere i gatene, er oppsiktsvekkende i seg selv og verdt å merke seg for dem som er portvoktere og dem som påvirker maktstrukturene i bransjen vår.

– Det er også verdt å ta inn over seg at toget samlet flere generasjoner av filmfolk, og at de yngre var i flertall. Det er tydelig at flere nå forstår hva som står på spill, og dette speiler et håp om at uheldige strukturer faktisk kan forandres.

Spørsmålet er om veien blir for lang, fra demonstrasjonen på Youngstorget, ned til Dronningens gate og Filmens Hus: Vil dette engasjementet få noen reelle følger for filmbransjen? Det er i alle fall en begynnelse, mener Eide. I tillegg til å være ansvarlig for bransjehevende tiltak i Viken Filmsenter, er hun også filmregissør.

– Før trodde jeg at det først og fremst var bevisstgjøring som skulle til. Jeg var med i et samlet bransjeråd som for 10 år siden la fram en rapport om utjevningsforslag i bransjen. Rapporten het «Ta alle talentene i bruk», som om det å fremme likestilling ville frigjører ressurser vi ellers ville gå glipp av. Men luften gikk ut av ballongen, og det skjedde veldig lite konkret. Det er det vi må forvente denne gangen, at påpekningen av skjevheter fører til reell endring.

– NFI må prioritere dette. Produsentene som gjennom vårt støttesystem er blitt gitt mye makt, må også ta ansvar. De bør nå forstå hva dette egentlig handler om.

Flere underrepresenterte stemmer

Filmarbeidernes kvinnedagsparole ble støttet økonomisk av både Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører. Ei av dem som bar fanen med parolen på, var Julie Skaufel. Hun jobber som manusforfatter, regissør og skuespiller, og er opptatt av å understreke at det er flere enn bare en homogen gruppe med kvinner som må få sine historier fortalt framover.

– Parolen og det generelle engasjementet handler om alle historiene som ikke kommer fram. Man ser jo at også historier om minoriteter som samer, innvandrere, sigøynere samt transkjønnede og andre også er underrepresentert.

– For å få fram flere av de gode historiene som vi ikke har hørt før, så tror jeg det er viktig å legge fokus mer mot selve prosjektet – og ikke like mye på «track record» som det har vært. Det er selvsagt viktig at man har erfaring, men jeg savner en slags mentorordning, som kunne gjort det litt enklere å få gjennomført prosjekter på tross av manglende erfaring. Der tror jeg det er viktig å legge fokus på å få fram de stemmene som vi ikke har sett så mye av tidligere, altså kvinner og minoriteter. Jeg har selv vært veldig heldig og blitt gitt en sjanse fra NFI sitt manusutviklingsprogram, for å bevise at jeg kan utvikle spillefilm på tross av noe tynn «track record». Og dette åpner uendelig mange dører som ellers ville vært stengt. Jeg mener at vi er på veldig riktig vei for å fram til hittil ufortalte historiene.

Fraværende i debatten

Initiativtaker til filmarbeidernes kvinnedagsparole, Sigrun Norderval, ser fram mot en 50/50-fordeling av midler på filmfeltet. Imidlertid mener hun at det er én del av bransjen som fortsatt ikke har tilkjennegjort seg i den pågående likestillings- og pengefordelingsdebatten.

– Det hadde vært bra om mennene som alltid slipper å svare kommer på banen. Først da kan det bli en ordentlig debatt. Det hadde vært interessant å høre fra de store produsentene som, gjennom det de lager, tydelig ekskluderer damer i sin portefølje. Hvordan de tenker å møte 50/50?

– Den som har mest å si på NFI er naturligvis direktør Sindre Guldvog. Det er han som bestemmer hvorvidt instituttet skal utnytte handlingsrommet sitt eller ikke. Det er han som kan ta avgjørelse som fører til større endring.

Hva mener NFI?

Både Skaufel, Eide og Norderval savner mer tydelighet fra NFI om hva de legger i målet om 50/50-fordeling innen 2020. Oppfatter filmarbeiderne dette som kredibelt fra instituttets side? Hva mener de må til for at man skal nå dette målet?

– De må fortelle hva de mener med 50/50, sier Eide.

– Gjelder det for alle ordningene? Også de markedstilpassede, eller først og fremst utviklingsordningene? Fra før har vi erfaring med at mange kvinnelige filmskapere kanaliseres inn i en utviklingsbakevje. Det ser fint ut i statistikken, men produksjonspengene uteblir. De bør derfor vise til en konkret ressursfordeling, ikke bare telle antall kvinner og menn. NFI bør også bidra til å ansvarliggjøre produsentene. Et obligatorisk kurs i grunnleggende kjønnsforståelse kan være en veldig god idé. FN, EU, den svenske regjering og flere fylker i Norge brukte for noen år siden f.eks. en metode som kalles gender-mainstreaming for å definere hvor den reelle makten ligger og som et verktøy for en bedre ressursfordeling.

Skaufel er foreløpig positiv, selv om hun også etterlyser tydeligere kriterier og info om hvilke tilskudd dette gjelder.

– Det hadde vært fint med litt tydeligere informasjon fra NFI rundt dette. Men det er helt supert at de vil ha 50/50 innen 2020 – og jeg tror det lar seg gjennomføre! Jeg tror at en mentorordning som nevnt er et godt ledd for å utjevne kjønnsbalansen, men det må jo mer til. For å tilfredsstille kravet om 50/50 bør en produksjon vise til at det er flere kvinner i fagsjefrollene, og dessuten som manusforfattere, regissør, DP og/eller produsent. Da må også bransjen selv ta tak. Kanskje må man løfte blikket litt og se om det finnes andre der ute man kan samarbeide med?

Filmkonsulent Silje Riise Næss i NFI gikk også i toget i mars, og er glad for at likestillingsspørsmålet skaper stadig mer engasjement i filmbransjen. Hun vil gjerne oppklare hva som ligger bak 50/50-målet:

– Målet gjelder 50 % kvinneandel i nøkkelfunksjoner totalt sett, ikke prosjekt for prosjekt. Vi vil ha full likestilling, det vil si 50 % kvinneandel, i snitt over tid, i NFI-støttede prosjekter fra og med 2020.

– Vi praktiserer moderat kvotering i alle våre ordninger, inkludert rammetilskudd til produksjonsselskap. Vi stiller ikke konkrete krav om en viss kjønnsbalanse i ethvert prosjekt, men god kjønnsbalanse i et selskaps portefølje kan føre til at de prioriteres for rammetilskudd. God kvinneandel i enkeltprosjekter kan gjøre at disse prosjektene blir prioritert fremfor andre prosjekter.

– Dette måler vi gjennom årlig statistikk over de såkalte nøkkelfunksjonene manusforfatter, regissør og produsent. Tallene presenteres i årsrapporten samt i større brede i egen årlig rapport, som kom for første gang i fjor. (Klikk her for å lese rapporten.)

Riise Næss minner også om at NFIs målsetning er minimum 50 % kvinneandel innenfor utviklingstilskudd. Hun mener en slik politikk er et viktig verktøy for å få et bedre tilfang av prosjekter med god kvinneandel inn i søknadsrundene for produksjonstilskudd. NFI ser allerede at dette har hatt positiv effekt, sier spillefilm- og dramaseriekonsulenten.

Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.