– Alt ved dette var annerledes

– Alt ved dette var annerledes

– Det føltes presserende å vekke vårt kollektive minne og framkalle bildene av det mange bare har opplevd beskrevet med ord, sier Erik Poppe om premiereklare «Utøya 22. juli». Men både de psykiske påkjenningene og de tekniske begrensningene gjorde det umulig med mer enn én tagning per dag.

Ved å fiksere levende bilder som hittil ikke har blitt framkalt, gir Erik Poppes Utøya 22. juli gåsehud og grenseløs gråt.

En teltplass sett gjennom trærne en stund på avstand. En ung jente kommer inn i bilderammen. Hodet ses bakfra, så i profil og deretter ansiktet og øynene vendt mot kameralinsen, hvor hun sier: «Dere kommer aldri til å forstå. Bare hør hva jeg sier, ok?» Det viser seg at hun snakker med noen på mobiltelefonen, om at hun er på «verdens tryggeste sted», men effekten av at hun ser i kamera tilsynelatende henvendt mot tilskueren vedvarer:

Nei, vi kommer aldri til å forstå, men la oss likevel forsøke, og føle med.

Hvor kom dette grepet fra?

– Jeg er usikker på når det dukket opp. Men bildet, selve situasjonen og replikkene, fanget meg: Hvordan håndtere avlesningen av både perspektivet og tidsforståelsen? Hvor sant er det vi nå sitter og ser på? Hvor begripelig eller ubegripelig er det? forteller Poppe.

 Hvorfor er det viktig at denne filmen kommer akkurat nå?

– I lengre tid har jeg registrert at terroristen Breivik har tatt så mye av oppmerksomheten omkring 22. juli, hans fokus på sin egen situasjon og stadig nye påfunn. Så har også diskusjonene rundt minnesmerkene, Regjeringskvartalet og de ulike institusjonene i samfunnet som kollapset denne dagen fått både mediene og vår kollektive hukommelse til gradvis å slippe taket i kjernen for hans forbrytelse: et høyreekstremt politisk rettet angrep mot en gruppe idealistiske ungdommer som trodde på noe annet; et terroranslag rettet mot vårt demokrati. Når jeg registrerer den framveksten av nyfascisme som dukker opp over hele Europa, så må vi ikke miste synet av at dette både har skjedd og kan skje igjen. Det som skjedde den 22. juli var ikke et verk av en gal manns påfunn, men et politisk terroranslag av en person som gjennom flere år formulerte og planla denne ufattelige ondskapen. Vårt kollektive minne om hva kjernen i 22. juli handler om, og den ondskapen som ligger bak handlingen, og hvem som er ofrene i dette, har behov for å løftes fram, sier Poppe.

«Da Andrea kom på banen, skjedde det som du bare en sjelden gang får oppleve: at du identifiserer øyeblikket av å stå rett foran nettopp det talentet, helt ubeskrevet og en av svært få fra sin generasjon med denne intuitive forståelsen».

Fra Ungdommen

 Hvor kom ideen til filmen fra?

– Jeg har jobbet med dette materialet de siste tre årene, vært provosert og tidvis sinna, og brukt tid på å finne hvordan dette over hodet kan overføres til film uten å framstå som spekulativt. Når jeg først fant fram til perspektivet: å fortelle historien utfra at dette skulle følge en 18 år gammel jente og skildre hennes opplevelser utelukkende, av å være på sommerleir, angrepet og flukten, så falt også fortellergrepet på plass. Det var umiddelbart viktig å definere hva dette ikke var en historie om, like mye som det var viktig å presisere reglene og rammene for hvordan det skulle fortelles. Det var først på dette tidspunktet jeg presenterte prosjektet og hva jeg hadde jobbet med for mine produsenter Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae. Jeg kontaktet både Støttegruppen 22. juli og AUF for å presentere prosjektet. Det var ikke for å søke støtte, men for å høre deres motforestillinger eller om de i helhet ønsket å gå mot prosjektet. Da hadde jeg vurdert å stanse det. Der og da.

 Hva slags innspill ville fått deg til å stoppe prosjektet?

– Om deres motforestillinger eller argumenter gjorde meg målløs. Uten gode svar. Om jeg ikke så spor av mening i en film om hva som skjedde hos noen av dem. Da hadde jeg måttet gå en ekstra runde med meg selv.

Hvordan ble filmen utviklet i samarbeid med manusforfatterne?

– Siv Rajendram var positiv da jeg spurte om hun ønsket å skrive prosjektet, og hun ønsket å ha med Anna Bache-Wiig. Størrelsen på dette var omfattende. At de ble to ser jeg som et lykketreff. Så var vi i gang. Utover det jeg i lengre tid hadde samlet av informasjon, ble det vesentlig både å lese seg enda mer opp og treffe flere av ungdommene fra Utøya. De var veldig trygge på at det skulle være en fiksjonell historie. Vi gjennomførte en rekke dybdeintervjuer utover vinter, vår og forsommeren i fjor. Det som imponerte oss midt i dette var spillefilmkonsulenten Ståle Stein Berg, som var lett på foten og fleksibel i måten prosjektet ble tatt i mot og vurdert på. Hans evne til å handle raskt og dynamisk, håndtere og oppmuntre den intense utviklingen fram mot sommeren har jeg ikke sett i Dronningens gate 16 på mange år. Det imponerte meg. Måtte NFI la seg inspirere av deres egen i sin midte i dette tilfellet.

Hvordan fant du hovedrollen Andrea Berntzen som «Kaja» og resten av det unge castet?

– Måten å løse filmen på ligger tettere på teaterets eller ”live”-sendingens premisser, der jeg må legge alt inn i forberedelsene med skuespillerne. Når først opptaket var i gang, var det lite jeg kunne gjøre de neste 90 minuttene. En tagning av det hele gjorde at alt måtte planlegges, øves inn, og det var – og skulle være – lite rom for improvisasjon. Mange ungdommer, som uten mål og mening handler og prater i munnen på hverandre, var marerittet. Handlingen måtte reflektere hva som faktisk ble diskutert, ble sunget, og de tilfeldige begivenhetene som gjorde at noen døde og noen overlevde. Å finne fram til en ung skuespiller som måtte bære store deler av filmen på sine skuldre ved å være i bildet hele tiden, var en utfordring. Castingprosessen varte helt fram til forsommeren. Da Andrea kom på banen, skjedde det som du bare en sjelden gang får oppleve: at du identifiserer øyeblikket av å stå rett foran nettopp det talentet, helt ubeskrevet og en av svært få fra sin generasjon med denne intuitive forståelsen. Mette og Belinda på Folk og Film strakk seg langt i arbeidet med å kartlegge de unge skuespillerne, som ikke fikk vite noe om hva de prøvespilte for, før de til slutt fikk tilbudet om rollen. Da var det vesentlig at både foreldre og andre fikk tid til å avveie om dette var riktig for deres datter eller sønn. Det var ingen som falt fra. Jeg hadde også hjelp av psykologen Hedwig Montgomery, gjennom vurderingen av at de ville være sterke nok for den psykiske påkjenningen dette ville være.

«Den mentale volden, den tilstedeværende terroren, ble sterkere opplevd av mange gjennom nettopp lydene de hørte».

Anstendighet og verdighet

Hva var særlig utfordrende under innspillingen?

– Alt ved dette var annerledes. De etiske utfordringene sto i kø. De praktiske likeså. Hvordan håndtere dette overfor de pårørende og berørte? Hvordan gå fram i utviklingen og kontakten med både kildene og staben? Hvordan tørre gjennomføre ideen om å iscenesette noe vi ikke kunne klippe i? Hvordan tørre stole på at vi ville finne en så stor gruppe med rene amatører som skulle levere troverdig de innerste og tyngste følelsene vi som mennesker er bærere av og uten veiledning underveis i opptaket? Unge spillere uten relevant erfaring. Følelsene hjemsøkte meg av tvil eller ren anger på svake dager. Dette ville ikke la seg gjennomføre. Ravn Wikhaug var ikke bare min høyre hånd gjennom hele dette, men også en sterk organisator. Hans rolle som regiassistent bør skrives inn i en ny forståelse for hva denne funksjonen kan og bør være. Med et opphøyet ansvar en slik funksjon bør ha, i likhet med den tolkningen av rollen som også Jan Trygve Røyneland stilte opp med på Kongens nei, er dette avgjørende for måten jeg jobber på. Ordene «Verdighet» og «Anstendighet» ble til selve «Grunnloven» som alle måtte ha fremst i pannen når enhver ble kontaktet eller når manuskriptet ble utviklet.

Hvordan har prosjektet blitt tatt imot underveis?

– Det har vært blandede følelser gjennom hele prosjektet. En positiv følelse av støtten fra de ungdommene som opplevde Utøya og som hjalp til fra begynnelsen og helt til slutt. Men det var utfordrende å kjenne hvilke sår som ville kunne bli revet opp hos de pårørende eller berørte som fortsatt ikke ønsket filmen velkommen. En utfordring jeg bærer, som naturligvis er ingenting mot deres.

 Tror du ytterligere innvendinger mot filmens eksistens vil dukke opp i etterkant av premieren?

– Enhver film om 22. juli vil og bør møtes med kritiske innvendinger. Denne er ikke noe unntak. Det er ikke mulig å fange mer enn bruddstykker av opplevelsene, spørsmålene som fortsatt er ubesvart eller følelsene som gnager mange halvt ihjel. Mange vil etterlyse sin historie, sitt perspektiv på 22. juli. Men en film kan løfte fram noe ordene eller språket ikke klarer alene. En fiksjonsfilm kan allikevel være mer sann i møte med historien enn en dokumentarfilm. Framfor å gjenfortelle en spesifikk person sin opplevelse, kan vi representere et større bilde av virkeligheten og de ulike opplevelsene gjennom en fiktiv karakter. Den kan være sannere for mange enn den ene virkelige historien som bare representerte den ene.

– Enhver film om 22. juli vil og bør møtes med kritiske innvendinger. Denne er ikke noe unntak (Foto fra pressekonferansen under Berlinalen)

Én lang tagning

 Hvordan var det å arbeide med én lang tagning?

– Et flertall av ungdommenes beskrivelser fra Utøya peker på «den tiden det tok»: de 72 minuttene uten at «noe» skjedde. Jeg ønsket å forske i hvordan vi kunne avdekke tid og tilstedeværelse som sentrale elementer på film. Ved å ikke vise klipp, men beskrive handlingen slik den var minutt for minutt, ble den filmatiske beskrivelsen av tid å gjøre det som en entagningsfilm. Dette er ikke spektakulært, isolert sett, da filmhistorien har mange eksempler på entagningsfilmer, med eller uten skjulte klipp. Det som gjorde dette mer utfordrende var at grensene mellom fiksjon og opplevd virkelighet har mange dommere der ute, som ikke tillater større handlingsmessige grep eller påfunn når det gjelder denne historien. At kravet til det virkelighetsnære er stort og at de som opplevde dette var barn og ungdommer, krevde unge uerfarne skuespillere. Barn som skulle gjøre det vanskeligste du kan be enhver voksen om og uten rom for å improvisere. Det går an å improvisere når man gjøre enkeltbilder eller scener. Da kan man klippe seg rundt et svakt øyeblikk eller korrigere, men det lot seg altså ikke gjøre i denne produksjonen. Det ville bli kaos i mitt hode om de ble sluppet fri. For dem måtte det analyseres, prøves, terpes, frigjøres og bli til en opplevelse av at dette til slutt var deres eget materiale, replikker og handlinger.

Kunne du ha klippet?

– Jeg ønsket ikke å sette oss i en situasjon der det var enkelt å klippe, stanse opp, gjøre noe på nytt. Det hele skulle handle om tilstedeværelse. Martin Otterbeck hadde vært med på Kongens nei og imponerte meg med et lett, deltakende og svært tilstedeværende kamera. Han er en god leser og like god lytter av det som skjer rett foran kameraet. Han har en begavelse til å leve seg inn i scenen. Kameraet hans ender ofte opp der også min egen nysgjerrighet vil ha det. Når vi satte i gang dagens tagning, var det siste jeg ønsket å stykke opp dette for de unge aktørene. Å bryte opp, stanse kameraet. Vi la opp til enkelte ”stasjoner”, der vi i verste fall kunne plukke opp handlingen om det ble tvingende nødvendig. Da kunne vi rykke tilbake dit. Men vi brukte ikke denne muligheten under opptak. Det ble mentalt svært krevende for de unge skuespillerne å befinne seg i dette svært realistiske overgrepet de opplevde angrepet som. Med lyden av skudd som bombarderte oss alle, var det utfordrende for de fleste på øya. Med psykologer, førstehjelp og et utvidet hjelpeapparat, som både var til stede før, under og ikke minst etter tagningen hver dag, var dette til stor hjelp for både skuespillerne, statistene og staben. Ikke bare skuespillerne kjente det psykisk belastende på kroppen.

Lang prøveperiode

 Dere filmet like ved Utøya?

– Det var både praktisk og etisk umulig å filme på Utøya, men vi valgte å filme på en øy som ligger tre-fire hundre meter unna. Det ga oss topografien, utsikten til Tyrifjorden og bergartene langs sjøen. Det gjorde også noe med stemningen for alle på øya at vi var så nære Utøya.

Den knappe innspillingstiden gjorde kanskje at prøveperioden ble særlig viktig?

– Prøvene utover sommeren gikk med til å stykke opp historien i ulike deler og jobbe fram en trygghet hos skuespillerne. Så førte vi de ulike delene av historien gradvis sammen og begynte langprøver, som på teateret. Deretter prøvde jeg ut timingen og temperaturen, ved å flytte oss ut til Filmparken og gjennomføre prøver med både kamera og lyd til stede for å time historien og samkjøre kamera og lyd. Da kjørte vi hele handlingen uavbrutt men ved hjelp av å iscenesette hele handlingen der ute. Vi løp fra studio til studio, plass til plass der ute i Filmparken. Det ga mye erfaringer og enda flere utfordringer som måtte løses før vi fortsatte med en ukes gjennomgang og prøver før opptaket skulle starte i begynnelsen av september. Vi hadde én opptaksuke med fem dager til rådighet. Både de psykiske påkjenningene og de tekniske begrensningene gjorde det umulig med mer enn én tagning per dag. Siden øya vi filmet på er litt større enn Utøya, måtte vi foreta to korte transportetapper midtveis i handlingen. Alle fikk beskjed om å forflytte seg 150 meter i full stillhet uten noen justeringer eller beskjeder. Jeg ønsket å beholde alle i bobla hele tiden. Bare stillhet og rett på igjen. Av de fem mulige tagningene var det til slutt torsdagens tagning jeg valgte å bruke i filmen.

«I dialog med både de etterlatte og ungdommene selv var det åpenbart at det ville være etisk uforsvarlig å skildre hva døde ungdommer kan ha tenkt eller gjort».

Lyden av terror 

 Særlig lydsiden står for terroren i filmen, med Breivik nær utelukkende utenfor bilderammen. Hva skyldes denne sterke bruken av offscreen?

– Jeg ønsket utelukkende å oppleve hva som skjedde der ute på øya fra ungdommenes perspektiv. Da ble hans rolle og opplevelser underordnet. Volden som ble utøvet der ute var i stor grad de som ble skutt og drept, naturligvis. Men den mentale volden, den tilstedeværende terroren, ble sterkere opplevd av mange gjennom nettopp lydene de hørte. Hvor mange var det som skjøt? Hvor langt unna var de? Lyden av stillhet, skrik, skudd, stillhet gjentok seg kontinuerlig i 72 minutter. Lyden av skuddene som nærmet seg.

Det er ingen musikk. Hvorfor?

– Det var aldri en mulighet å bruke musikk i denne filmen. Det ville gå mot mitt ønske om økt tilstedeværelse. Musikk er i likhet med klipp et filmatisk virkemiddel som sier at dette er film. Jeg har lenge ønsket å forske i fraværet av musikk. Musikk oppleves ofte i både mine og andres filmer som manipulerende. Jeg ville ikke under noe tidspunkt i handlingen klare å representere de følelsene jeg ønsket å skildre ved bruk av musikk.

Karakterene er oppdiktet. Hvorfor?

– Karakterenes historie bygger på en detaljert gjengivelse av opplevelsene som er gjenfortalt og formidlet av ungdommene som var på Utøya. Av respekt for ofrene og deres pårørende er karakterene og enkeltopplevelsene oppdiktet. I dialog med både de etterlatte og ungdommene selv var det åpenbart at det ville være etisk uforsvarlig å skildre hva døde ungdommer kan ha tenkt eller gjort, eller pekt på helt konkrete ungdommer ved bruk av ekte navn. Men det var like viktig at de vi skrev inn skulle representere handlingene og opplevelsene på en så eksakt måte som mulig. De skulle hverken oppleve mer eller mindre drama enn de som var der ute.

Hva er egentlig sjangeren? Realistisk drama? Skrekkfilm? Dokumentarisk skrekkfilm?

– Et godt spørsmål og en blanding av mye, men det får andre uttale seg om.

Fins det levende bilder tatt av ungdommene selv, med f eks mobilkamera, på Utøya under angrepet?

– Det finnes, men er i liten grad tilgjengelig.

 Har du sett noen slike i arbeidet med filmen?​

– Ja.

 Har du latt deg inspirere fortellemessig eller visuelt av disse?

– Nei. Det de viste bekreftet bare mine antakelser

 

Utøya 22. juli har ordinær kinopremiere 9. mars.

Sorry, comments are closed for this post.

– Alt ved dette var annerledes

– Alt ved dette var annerledes

– Det føltes presserende å vekke vårt kollektive minne og framkalle bildene av det mange bare har opplevd beskrevet med ord, sier Erik Poppe om premiereklare «Utøya 22. juli». Men både de psykiske påkjenningene og de tekniske begrensningene gjorde det umulig med mer enn én tagning per dag.

Ved å fiksere levende bilder som hittil ikke har blitt framkalt, gir Erik Poppes Utøya 22. juli gåsehud og grenseløs gråt.

En teltplass sett gjennom trærne en stund på avstand. En ung jente kommer inn i bilderammen. Hodet ses bakfra, så i profil og deretter ansiktet og øynene vendt mot kameralinsen, hvor hun sier: «Dere kommer aldri til å forstå. Bare hør hva jeg sier, ok?» Det viser seg at hun snakker med noen på mobiltelefonen, om at hun er på «verdens tryggeste sted», men effekten av at hun ser i kamera tilsynelatende henvendt mot tilskueren vedvarer:

Nei, vi kommer aldri til å forstå, men la oss likevel forsøke, og føle med.

Hvor kom dette grepet fra?

– Jeg er usikker på når det dukket opp. Men bildet, selve situasjonen og replikkene, fanget meg: Hvordan håndtere avlesningen av både perspektivet og tidsforståelsen? Hvor sant er det vi nå sitter og ser på? Hvor begripelig eller ubegripelig er det? forteller Poppe.

 Hvorfor er det viktig at denne filmen kommer akkurat nå?

– I lengre tid har jeg registrert at terroristen Breivik har tatt så mye av oppmerksomheten omkring 22. juli, hans fokus på sin egen situasjon og stadig nye påfunn. Så har også diskusjonene rundt minnesmerkene, Regjeringskvartalet og de ulike institusjonene i samfunnet som kollapset denne dagen fått både mediene og vår kollektive hukommelse til gradvis å slippe taket i kjernen for hans forbrytelse: et høyreekstremt politisk rettet angrep mot en gruppe idealistiske ungdommer som trodde på noe annet; et terroranslag rettet mot vårt demokrati. Når jeg registrerer den framveksten av nyfascisme som dukker opp over hele Europa, så må vi ikke miste synet av at dette både har skjedd og kan skje igjen. Det som skjedde den 22. juli var ikke et verk av en gal manns påfunn, men et politisk terroranslag av en person som gjennom flere år formulerte og planla denne ufattelige ondskapen. Vårt kollektive minne om hva kjernen i 22. juli handler om, og den ondskapen som ligger bak handlingen, og hvem som er ofrene i dette, har behov for å løftes fram, sier Poppe.

«Da Andrea kom på banen, skjedde det som du bare en sjelden gang får oppleve: at du identifiserer øyeblikket av å stå rett foran nettopp det talentet, helt ubeskrevet og en av svært få fra sin generasjon med denne intuitive forståelsen».

Fra Ungdommen

 Hvor kom ideen til filmen fra?

– Jeg har jobbet med dette materialet de siste tre årene, vært provosert og tidvis sinna, og brukt tid på å finne hvordan dette over hodet kan overføres til film uten å framstå som spekulativt. Når jeg først fant fram til perspektivet: å fortelle historien utfra at dette skulle følge en 18 år gammel jente og skildre hennes opplevelser utelukkende, av å være på sommerleir, angrepet og flukten, så falt også fortellergrepet på plass. Det var umiddelbart viktig å definere hva dette ikke var en historie om, like mye som det var viktig å presisere reglene og rammene for hvordan det skulle fortelles. Det var først på dette tidspunktet jeg presenterte prosjektet og hva jeg hadde jobbet med for mine produsenter Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae. Jeg kontaktet både Støttegruppen 22. juli og AUF for å presentere prosjektet. Det var ikke for å søke støtte, men for å høre deres motforestillinger eller om de i helhet ønsket å gå mot prosjektet. Da hadde jeg vurdert å stanse det. Der og da.

 Hva slags innspill ville fått deg til å stoppe prosjektet?

– Om deres motforestillinger eller argumenter gjorde meg målløs. Uten gode svar. Om jeg ikke så spor av mening i en film om hva som skjedde hos noen av dem. Da hadde jeg måttet gå en ekstra runde med meg selv.

Hvordan ble filmen utviklet i samarbeid med manusforfatterne?

– Siv Rajendram var positiv da jeg spurte om hun ønsket å skrive prosjektet, og hun ønsket å ha med Anna Bache-Wiig. Størrelsen på dette var omfattende. At de ble to ser jeg som et lykketreff. Så var vi i gang. Utover det jeg i lengre tid hadde samlet av informasjon, ble det vesentlig både å lese seg enda mer opp og treffe flere av ungdommene fra Utøya. De var veldig trygge på at det skulle være en fiksjonell historie. Vi gjennomførte en rekke dybdeintervjuer utover vinter, vår og forsommeren i fjor. Det som imponerte oss midt i dette var spillefilmkonsulenten Ståle Stein Berg, som var lett på foten og fleksibel i måten prosjektet ble tatt i mot og vurdert på. Hans evne til å handle raskt og dynamisk, håndtere og oppmuntre den intense utviklingen fram mot sommeren har jeg ikke sett i Dronningens gate 16 på mange år. Det imponerte meg. Måtte NFI la seg inspirere av deres egen i sin midte i dette tilfellet.

Hvordan fant du hovedrollen Andrea Berntzen som «Kaja» og resten av det unge castet?

– Måten å løse filmen på ligger tettere på teaterets eller ”live”-sendingens premisser, der jeg må legge alt inn i forberedelsene med skuespillerne. Når først opptaket var i gang, var det lite jeg kunne gjøre de neste 90 minuttene. En tagning av det hele gjorde at alt måtte planlegges, øves inn, og det var – og skulle være – lite rom for improvisasjon. Mange ungdommer, som uten mål og mening handler og prater i munnen på hverandre, var marerittet. Handlingen måtte reflektere hva som faktisk ble diskutert, ble sunget, og de tilfeldige begivenhetene som gjorde at noen døde og noen overlevde. Å finne fram til en ung skuespiller som måtte bære store deler av filmen på sine skuldre ved å være i bildet hele tiden, var en utfordring. Castingprosessen varte helt fram til forsommeren. Da Andrea kom på banen, skjedde det som du bare en sjelden gang får oppleve: at du identifiserer øyeblikket av å stå rett foran nettopp det talentet, helt ubeskrevet og en av svært få fra sin generasjon med denne intuitive forståelsen. Mette og Belinda på Folk og Film strakk seg langt i arbeidet med å kartlegge de unge skuespillerne, som ikke fikk vite noe om hva de prøvespilte for, før de til slutt fikk tilbudet om rollen. Da var det vesentlig at både foreldre og andre fikk tid til å avveie om dette var riktig for deres datter eller sønn. Det var ingen som falt fra. Jeg hadde også hjelp av psykologen Hedwig Montgomery, gjennom vurderingen av at de ville være sterke nok for den psykiske påkjenningen dette ville være.

«Den mentale volden, den tilstedeværende terroren, ble sterkere opplevd av mange gjennom nettopp lydene de hørte».

Anstendighet og verdighet

Hva var særlig utfordrende under innspillingen?

– Alt ved dette var annerledes. De etiske utfordringene sto i kø. De praktiske likeså. Hvordan håndtere dette overfor de pårørende og berørte? Hvordan gå fram i utviklingen og kontakten med både kildene og staben? Hvordan tørre gjennomføre ideen om å iscenesette noe vi ikke kunne klippe i? Hvordan tørre stole på at vi ville finne en så stor gruppe med rene amatører som skulle levere troverdig de innerste og tyngste følelsene vi som mennesker er bærere av og uten veiledning underveis i opptaket? Unge spillere uten relevant erfaring. Følelsene hjemsøkte meg av tvil eller ren anger på svake dager. Dette ville ikke la seg gjennomføre. Ravn Wikhaug var ikke bare min høyre hånd gjennom hele dette, men også en sterk organisator. Hans rolle som regiassistent bør skrives inn i en ny forståelse for hva denne funksjonen kan og bør være. Med et opphøyet ansvar en slik funksjon bør ha, i likhet med den tolkningen av rollen som også Jan Trygve Røyneland stilte opp med på Kongens nei, er dette avgjørende for måten jeg jobber på. Ordene «Verdighet» og «Anstendighet» ble til selve «Grunnloven» som alle måtte ha fremst i pannen når enhver ble kontaktet eller når manuskriptet ble utviklet.

Hvordan har prosjektet blitt tatt imot underveis?

– Det har vært blandede følelser gjennom hele prosjektet. En positiv følelse av støtten fra de ungdommene som opplevde Utøya og som hjalp til fra begynnelsen og helt til slutt. Men det var utfordrende å kjenne hvilke sår som ville kunne bli revet opp hos de pårørende eller berørte som fortsatt ikke ønsket filmen velkommen. En utfordring jeg bærer, som naturligvis er ingenting mot deres.

 Tror du ytterligere innvendinger mot filmens eksistens vil dukke opp i etterkant av premieren?

– Enhver film om 22. juli vil og bør møtes med kritiske innvendinger. Denne er ikke noe unntak. Det er ikke mulig å fange mer enn bruddstykker av opplevelsene, spørsmålene som fortsatt er ubesvart eller følelsene som gnager mange halvt ihjel. Mange vil etterlyse sin historie, sitt perspektiv på 22. juli. Men en film kan løfte fram noe ordene eller språket ikke klarer alene. En fiksjonsfilm kan allikevel være mer sann i møte med historien enn en dokumentarfilm. Framfor å gjenfortelle en spesifikk person sin opplevelse, kan vi representere et større bilde av virkeligheten og de ulike opplevelsene gjennom en fiktiv karakter. Den kan være sannere for mange enn den ene virkelige historien som bare representerte den ene.

– Enhver film om 22. juli vil og bør møtes med kritiske innvendinger. Denne er ikke noe unntak (Foto fra pressekonferansen under Berlinalen)

Én lang tagning

 Hvordan var det å arbeide med én lang tagning?

– Et flertall av ungdommenes beskrivelser fra Utøya peker på «den tiden det tok»: de 72 minuttene uten at «noe» skjedde. Jeg ønsket å forske i hvordan vi kunne avdekke tid og tilstedeværelse som sentrale elementer på film. Ved å ikke vise klipp, men beskrive handlingen slik den var minutt for minutt, ble den filmatiske beskrivelsen av tid å gjøre det som en entagningsfilm. Dette er ikke spektakulært, isolert sett, da filmhistorien har mange eksempler på entagningsfilmer, med eller uten skjulte klipp. Det som gjorde dette mer utfordrende var at grensene mellom fiksjon og opplevd virkelighet har mange dommere der ute, som ikke tillater større handlingsmessige grep eller påfunn når det gjelder denne historien. At kravet til det virkelighetsnære er stort og at de som opplevde dette var barn og ungdommer, krevde unge uerfarne skuespillere. Barn som skulle gjøre det vanskeligste du kan be enhver voksen om og uten rom for å improvisere. Det går an å improvisere når man gjøre enkeltbilder eller scener. Da kan man klippe seg rundt et svakt øyeblikk eller korrigere, men det lot seg altså ikke gjøre i denne produksjonen. Det ville bli kaos i mitt hode om de ble sluppet fri. For dem måtte det analyseres, prøves, terpes, frigjøres og bli til en opplevelse av at dette til slutt var deres eget materiale, replikker og handlinger.

Kunne du ha klippet?

– Jeg ønsket ikke å sette oss i en situasjon der det var enkelt å klippe, stanse opp, gjøre noe på nytt. Det hele skulle handle om tilstedeværelse. Martin Otterbeck hadde vært med på Kongens nei og imponerte meg med et lett, deltakende og svært tilstedeværende kamera. Han er en god leser og like god lytter av det som skjer rett foran kameraet. Han har en begavelse til å leve seg inn i scenen. Kameraet hans ender ofte opp der også min egen nysgjerrighet vil ha det. Når vi satte i gang dagens tagning, var det siste jeg ønsket å stykke opp dette for de unge aktørene. Å bryte opp, stanse kameraet. Vi la opp til enkelte ”stasjoner”, der vi i verste fall kunne plukke opp handlingen om det ble tvingende nødvendig. Da kunne vi rykke tilbake dit. Men vi brukte ikke denne muligheten under opptak. Det ble mentalt svært krevende for de unge skuespillerne å befinne seg i dette svært realistiske overgrepet de opplevde angrepet som. Med lyden av skudd som bombarderte oss alle, var det utfordrende for de fleste på øya. Med psykologer, førstehjelp og et utvidet hjelpeapparat, som både var til stede før, under og ikke minst etter tagningen hver dag, var dette til stor hjelp for både skuespillerne, statistene og staben. Ikke bare skuespillerne kjente det psykisk belastende på kroppen.

Lang prøveperiode

 Dere filmet like ved Utøya?

– Det var både praktisk og etisk umulig å filme på Utøya, men vi valgte å filme på en øy som ligger tre-fire hundre meter unna. Det ga oss topografien, utsikten til Tyrifjorden og bergartene langs sjøen. Det gjorde også noe med stemningen for alle på øya at vi var så nære Utøya.

Den knappe innspillingstiden gjorde kanskje at prøveperioden ble særlig viktig?

– Prøvene utover sommeren gikk med til å stykke opp historien i ulike deler og jobbe fram en trygghet hos skuespillerne. Så førte vi de ulike delene av historien gradvis sammen og begynte langprøver, som på teateret. Deretter prøvde jeg ut timingen og temperaturen, ved å flytte oss ut til Filmparken og gjennomføre prøver med både kamera og lyd til stede for å time historien og samkjøre kamera og lyd. Da kjørte vi hele handlingen uavbrutt men ved hjelp av å iscenesette hele handlingen der ute. Vi løp fra studio til studio, plass til plass der ute i Filmparken. Det ga mye erfaringer og enda flere utfordringer som måtte løses før vi fortsatte med en ukes gjennomgang og prøver før opptaket skulle starte i begynnelsen av september. Vi hadde én opptaksuke med fem dager til rådighet. Både de psykiske påkjenningene og de tekniske begrensningene gjorde det umulig med mer enn én tagning per dag. Siden øya vi filmet på er litt større enn Utøya, måtte vi foreta to korte transportetapper midtveis i handlingen. Alle fikk beskjed om å forflytte seg 150 meter i full stillhet uten noen justeringer eller beskjeder. Jeg ønsket å beholde alle i bobla hele tiden. Bare stillhet og rett på igjen. Av de fem mulige tagningene var det til slutt torsdagens tagning jeg valgte å bruke i filmen.

«I dialog med både de etterlatte og ungdommene selv var det åpenbart at det ville være etisk uforsvarlig å skildre hva døde ungdommer kan ha tenkt eller gjort».

Lyden av terror 

 Særlig lydsiden står for terroren i filmen, med Breivik nær utelukkende utenfor bilderammen. Hva skyldes denne sterke bruken av offscreen?

– Jeg ønsket utelukkende å oppleve hva som skjedde der ute på øya fra ungdommenes perspektiv. Da ble hans rolle og opplevelser underordnet. Volden som ble utøvet der ute var i stor grad de som ble skutt og drept, naturligvis. Men den mentale volden, den tilstedeværende terroren, ble sterkere opplevd av mange gjennom nettopp lydene de hørte. Hvor mange var det som skjøt? Hvor langt unna var de? Lyden av stillhet, skrik, skudd, stillhet gjentok seg kontinuerlig i 72 minutter. Lyden av skuddene som nærmet seg.

Det er ingen musikk. Hvorfor?

– Det var aldri en mulighet å bruke musikk i denne filmen. Det ville gå mot mitt ønske om økt tilstedeværelse. Musikk er i likhet med klipp et filmatisk virkemiddel som sier at dette er film. Jeg har lenge ønsket å forske i fraværet av musikk. Musikk oppleves ofte i både mine og andres filmer som manipulerende. Jeg ville ikke under noe tidspunkt i handlingen klare å representere de følelsene jeg ønsket å skildre ved bruk av musikk.

Karakterene er oppdiktet. Hvorfor?

– Karakterenes historie bygger på en detaljert gjengivelse av opplevelsene som er gjenfortalt og formidlet av ungdommene som var på Utøya. Av respekt for ofrene og deres pårørende er karakterene og enkeltopplevelsene oppdiktet. I dialog med både de etterlatte og ungdommene selv var det åpenbart at det ville være etisk uforsvarlig å skildre hva døde ungdommer kan ha tenkt eller gjort, eller pekt på helt konkrete ungdommer ved bruk av ekte navn. Men det var like viktig at de vi skrev inn skulle representere handlingene og opplevelsene på en så eksakt måte som mulig. De skulle hverken oppleve mer eller mindre drama enn de som var der ute.

Hva er egentlig sjangeren? Realistisk drama? Skrekkfilm? Dokumentarisk skrekkfilm?

– Et godt spørsmål og en blanding av mye, men det får andre uttale seg om.

Fins det levende bilder tatt av ungdommene selv, med f eks mobilkamera, på Utøya under angrepet?

– Det finnes, men er i liten grad tilgjengelig.

 Har du sett noen slike i arbeidet med filmen?​

– Ja.

 Har du latt deg inspirere fortellemessig eller visuelt av disse?

– Nei. Det de viste bekreftet bare mine antakelser

 

Utøya 22. juli har ordinær kinopremiere 9. mars.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY