Jeg har innsett at jeg som manusforfatter bruker uforsvarlig mye tid på å tegne opp dramatiske kurver. Ikke bare gjør jeg det, jeg liker å gjøre det. Det gir en trygghet om at det man skriver på faktisk kommer til å funke. Falsk trygghet, men fortsatt trygghet. Det er noe å banke i bordet med når arge produsenter og regissører sier imot prosjektet, ”Bare se her! Det funker! Det går opp!”.

Men i alt fokuset på dramaturgi, plotting og struktur er det fort gjort å glemme at selv om alt går opp, selv om strukturen er 100% tett kan en fortsatt ende opp med at filmen blir dritkjedelig. Publikum er her fortsatt for å oppleve de fantastiske øyeblikkene, hadde de vært her for å oppleve strukturen hadde vi vist powerpoint-presentasjoner på kino.

Derfor er det veldig forfriskende å se en tv-serie som Michael Winterbottoms The Trip, som i så stor grad kaster struktur og dramaturgi ut vinduet til fordel for å se to menn prate.

I The Trip spiller komikerne Steve Coogan og Rob Brydon, fiksjonaliserte versjoner av seg selv. Serien bygger mye på improvisasjon og konseptet er ekstremt enkelt, de to komikerne drar på en reise rundt i Nord-England for å skrive restaurant-anmeldelser på oppdrag for The Observer. De spiser, drikker, småkrangler om hvem som har den beste Michael Caine-imitasjonen, besøker kjente steder og stort mer er det ikke. Men det funker. Det er ekstremt morsomt og til tider merkelig rørerende.

Serien spiller videre på Winterbottoms A Cock and Bull Story, hvor Brydon og Coogan også spiller seg selv. Det ligger en enkel dramatisk kurve dypt begravd i stoffet. Coogan spiller en mann i midtlivskrise, karrieren hans i Hollywood har ikke tatt av slik han skulle ønske og forholdet til kjæresten synger på siste verset. Det er også en konflikt mellom to svært ulike personligheter. Den kyniske, livstrøtte Coogan og den naive, konstant positive Brydon, som plager Coogan med en uendelig strøm av imitasjoner.

– You can’t treat your entire life like a Radio 4 panel show, sier Coogan på et tidspunkt.

Svaret fra Brydon er enkelt.

– Bzzz! Yes, you can.

Den dramatiske linjen i The Trip er enkel og diskret. Den er der og løfter opp helheten, men den blir aldri fokuset for serien. Fokuset ligger til enhver tid på de små øyeblikkene mellom Coogan og Brydon, på detaljene i samtalene og på humoren. Winterbottom plasserer oss i et rom med to interessante karakterer og har full tillit til at det er nok.

Man kan nesten spørre seg om det i det hele tatt er drama, i klassisk forstand. Er ikke dette mer beslektet med talkshows og for den del reiseprogrammer? Det er den delen av hjernen min som vil forsvare hvor mye tid jeg bruker på å tegne dramatiske kurver, som stiller slike spørsmål. Konklusjonen er enkel, det spiller liten rolle hva det er, det funker.
 

Anders Fagerholt er manusforfatter og fast bidragsyter til Rushprint.

Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:

Actionspekket Nerdival

Når filmbransjen lager selvportrett

Å henge i hælene til Walter White

Trenger Filmskolen filmvitenskap?

Når eksplosjonene drukner i eksposisjonen

Hva er poenget med en mannekanal?

Nerdenes evolusjon

Nerdenes svanesang?

Årets høydepunkt -rett på dvd

Litt-syndromet i norsk film

Den pragmatiske filmen

3D-filmens mørke fortid