Litt-syndromet i norsk film

Ordet "litt" er et fy-ord for manusforfattere, ting skal være stort og dramatisk. Men har kanskje norsk film godt av at ordet litt slippes tilbake inn i manus, spør Anders Fagerholt i dette innlegget.

Litt-regelen for manusforfattere:
”Alt som er ”litt” i et manus er også bare litt interessant for publikum. ”

Dette er en regel jeg har hørt gjentatt gang etter gang, gjerne akkompagnert med praktiske, enkle råd som å søke gjennom manuset etter ordet litt og slette det helt eller lete opp puslete ord og erstatte dem med mer slagkraftige synonymer. Til å begynne med syntes jeg dette var et fantastisk godt råd, nå er jeg ikke like sikker lenger.

Det høres unektelig veldig fornuftig ut, og grunnideen er jo helt riktig: Vi har ikke lyst til å se filmer om folk som er litt forelsket og vi har ikke lyst til å se James Bond løse en litt vanskelig krise. Vi har sett utallige filmer som sliter med dette og det er drepende kjedelig. Dette er til og med en av de mest vanlige kritikkene som rettes mot norsk film. Det står for lite på spill og karakterene møter for små problemer.

Men problemet oppstår når du systematisk går gjennom manuset ditt og fjerner alt som er litt. Plutselig har du en film hvor karakterene stormer inn, slamrer døra igjen og skriker av full hals i alle scener. Det eneste du oppnår er å skru alt opp til 11. Du sliter ut publikum fordi du roper historien til dem. Jeg vil påstå at dette er et minst like utbredt problem i norsk film.

Kjernen i filmen skal selvfølgelig ikke være "litt", men hvis ingenting er "litt" mister du også all dynamikk og alle små nyanser, du mister troverdighet i karakterene fordi alle reaksjoner blir overdrevne.

Problemet er at hele regelen er en lettvint løsning. Det er antagelig også grunnen til at den er så populær. Det er en lett feil å påpeke i et manus og det er tilsynelatende en lett feil å rette opp i, og vips så har man noe å snakke om i et ellers kjedelig manusmøte. Men lettvinte løsninger har som kjent en tendens til ikke å fungere. Alle og enhver kan gå gjennom et manus og ukritisk spisse og skru til alle situasjoner. Det som er vanskelig er å finne frem til hva som er kjernen i prosjektet og heve det opp og frem uten at du stikker pekefingeren i publikums øye.

Det paradoksale er at når man fjerner alt som er "litt" ender man ofte opp med nettopp filmer hvor det står altfor lite på spill. Man løser problemet på overflaten med å skru alt opp et par hakk, i stedet for å gå i dybden å løse kjerneproblemene. Man skaper en illusjon av at det er mye som står på spill fordi karakterene behandler et hvert lite problem som om det er verdens undergang. Samtidig drukner kjernen i prosjektet i alt bråket. Kort sagt, kan det være en effektiv måte å omgå et problem og lure seg selv på.

Denne måten å tenke på gjør også at man unngår å ta tak i alle små, hverdagslige tema, for det er jo definisjonen av litt. Dermed luker man bort en stor del av filmrepertoaret. Frykten for de små historiene passer perfekt sammen med den sosialrealistiske tradisjonen i Norge. Er det ikke viktig på et samfunnsmessig plan, så er det ganske enkelt ikke viktig. Et vanlig argument mot norsk film er at vi er så priviligerte og rike at vi er dømt til å lage tannløse kjedelige filmer fordi vi ikke kan noe om lidelse.

Det synes jeg viser et veldig snevert syn på hva som er viktig og god film. Det lages vanvittig mye fantastisk film av og om privilegert, hvit middelklasse. Film trenger ikke å handle om sosial urettferdighet og nød, det er ikke bare det som treffer på et samfunnsmessig plan som er interessant.

I norsk film gripes det nesten alltid etter de mest åpenbare store, viktige temaene når det skal lages viktig film. Resultatet er ofte at det blir film som poserer som viktig. Film som er mer opptatt av å fremstå som smart og viktig enn å si noe nytt og interessant. Gi meg for all del den gode politiske filmen, men gi meg noe som er født ut av et genuint personlig engasjement, ikke noe som føles som det er satt sammen fra en smørbrød-liste av politisk korrekte “viktigheter”.

Jeg skulle ønske det ble laget flere norske filmer som turte å satse på de små menneskelige historiene. Filmer som ikke er så opptatt av å fremstå som viktige, men som fordi de går i dybden og skildrer sine verdener på en treffende og ærlig måte, faktisk er viktige. Er kjernen i materialet sterk nok kan resten være smått og tilsynelatende ubetydelig.

 

Anders Fagerholt er journalist i Rushprint og manusforfatter.
 

1 kommentar til Litt-syndromet i norsk film

  1. Bra skrevet!
    Her tror jeg du romsterer inn i et betent område. Det synes jeg er alldeles herlig. Dette er et helt reellt problem, det må vi vedkjenne oss — tankegangen vår omkring hva som skal til for å lage god film, er for snever og forknytt. Vi har blitt livredde for å lage noe som publikum og/eller filmbransjen forøvrig kan komme til ikke å elske. Mesteparten av det som kaller seg «kvalitetsfilm» eller «arthousefilm» i Norge er ikke egentlig det, nettopp pga av de tingene du skriver om, vår hang til det åpenbare og politisk korrekte. Man avler ikke kvalitet av først og fremst å prøve og tilfredsstille andres smak. Det er mye film her på berget som seiler under falsk flagg.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Litt-syndromet i norsk film

Ordet "litt" er et fy-ord for manusforfattere, ting skal være stort og dramatisk. Men har kanskje norsk film godt av at ordet litt slippes tilbake inn i manus, spør Anders Fagerholt i dette innlegget.

Litt-regelen for manusforfattere:
”Alt som er ”litt” i et manus er også bare litt interessant for publikum. ”

Dette er en regel jeg har hørt gjentatt gang etter gang, gjerne akkompagnert med praktiske, enkle råd som å søke gjennom manuset etter ordet litt og slette det helt eller lete opp puslete ord og erstatte dem med mer slagkraftige synonymer. Til å begynne med syntes jeg dette var et fantastisk godt råd, nå er jeg ikke like sikker lenger.

Det høres unektelig veldig fornuftig ut, og grunnideen er jo helt riktig: Vi har ikke lyst til å se filmer om folk som er litt forelsket og vi har ikke lyst til å se James Bond løse en litt vanskelig krise. Vi har sett utallige filmer som sliter med dette og det er drepende kjedelig. Dette er til og med en av de mest vanlige kritikkene som rettes mot norsk film. Det står for lite på spill og karakterene møter for små problemer.

Men problemet oppstår når du systematisk går gjennom manuset ditt og fjerner alt som er litt. Plutselig har du en film hvor karakterene stormer inn, slamrer døra igjen og skriker av full hals i alle scener. Det eneste du oppnår er å skru alt opp til 11. Du sliter ut publikum fordi du roper historien til dem. Jeg vil påstå at dette er et minst like utbredt problem i norsk film.

Kjernen i filmen skal selvfølgelig ikke være "litt", men hvis ingenting er "litt" mister du også all dynamikk og alle små nyanser, du mister troverdighet i karakterene fordi alle reaksjoner blir overdrevne.

Problemet er at hele regelen er en lettvint løsning. Det er antagelig også grunnen til at den er så populær. Det er en lett feil å påpeke i et manus og det er tilsynelatende en lett feil å rette opp i, og vips så har man noe å snakke om i et ellers kjedelig manusmøte. Men lettvinte løsninger har som kjent en tendens til ikke å fungere. Alle og enhver kan gå gjennom et manus og ukritisk spisse og skru til alle situasjoner. Det som er vanskelig er å finne frem til hva som er kjernen i prosjektet og heve det opp og frem uten at du stikker pekefingeren i publikums øye.

Det paradoksale er at når man fjerner alt som er "litt" ender man ofte opp med nettopp filmer hvor det står altfor lite på spill. Man løser problemet på overflaten med å skru alt opp et par hakk, i stedet for å gå i dybden å løse kjerneproblemene. Man skaper en illusjon av at det er mye som står på spill fordi karakterene behandler et hvert lite problem som om det er verdens undergang. Samtidig drukner kjernen i prosjektet i alt bråket. Kort sagt, kan det være en effektiv måte å omgå et problem og lure seg selv på.

Denne måten å tenke på gjør også at man unngår å ta tak i alle små, hverdagslige tema, for det er jo definisjonen av litt. Dermed luker man bort en stor del av filmrepertoaret. Frykten for de små historiene passer perfekt sammen med den sosialrealistiske tradisjonen i Norge. Er det ikke viktig på et samfunnsmessig plan, så er det ganske enkelt ikke viktig. Et vanlig argument mot norsk film er at vi er så priviligerte og rike at vi er dømt til å lage tannløse kjedelige filmer fordi vi ikke kan noe om lidelse.

Det synes jeg viser et veldig snevert syn på hva som er viktig og god film. Det lages vanvittig mye fantastisk film av og om privilegert, hvit middelklasse. Film trenger ikke å handle om sosial urettferdighet og nød, det er ikke bare det som treffer på et samfunnsmessig plan som er interessant.

I norsk film gripes det nesten alltid etter de mest åpenbare store, viktige temaene når det skal lages viktig film. Resultatet er ofte at det blir film som poserer som viktig. Film som er mer opptatt av å fremstå som smart og viktig enn å si noe nytt og interessant. Gi meg for all del den gode politiske filmen, men gi meg noe som er født ut av et genuint personlig engasjement, ikke noe som føles som det er satt sammen fra en smørbrød-liste av politisk korrekte “viktigheter”.

Jeg skulle ønske det ble laget flere norske filmer som turte å satse på de små menneskelige historiene. Filmer som ikke er så opptatt av å fremstå som viktige, men som fordi de går i dybden og skildrer sine verdener på en treffende og ærlig måte, faktisk er viktige. Er kjernen i materialet sterk nok kan resten være smått og tilsynelatende ubetydelig.

 

Anders Fagerholt er journalist i Rushprint og manusforfatter.
 

One Response to Litt-syndromet i norsk film

  1. Bra skrevet!
    Her tror jeg du romsterer inn i et betent område. Det synes jeg er alldeles herlig. Dette er et helt reellt problem, det må vi vedkjenne oss — tankegangen vår omkring hva som skal til for å lage god film, er for snever og forknytt. Vi har blitt livredde for å lage noe som publikum og/eller filmbransjen forøvrig kan komme til ikke å elske. Mesteparten av det som kaller seg «kvalitetsfilm» eller «arthousefilm» i Norge er ikke egentlig det, nettopp pga av de tingene du skriver om, vår hang til det åpenbare og politisk korrekte. Man avler ikke kvalitet av først og fremst å prøve og tilfredsstille andres smak. Det er mye film her på berget som seiler under falsk flagg.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY