– Yes. I consider myself a nerd. And this movie has uplifted me.
Toby Radloff (Judah Friedlander) om Revenge of the nerds
American Splendor

UR-NERDEN

I 1984 satte Revenge of the nerds standarden for hvordan nerder skulle fremstilles på film. Filmen brakte begrepet inn i dagligtalen verden over og sementerte ikonografien, hornbriller, pocket protectors, buksa dradd opp rundt livet og astma-inhalatoren klar til bruk. Selve ur-nerden var født.

Det første stadiet representerer stereotypien hvor alle karaktertrekk er dratt ut i det ekstreme. For å dra paralleller til andre minoriteter på film-lerrettet tilsvarer dette utviklingstrinnet klisjeer som den jive-talking fargede hushjelpen eller den campe homofile mannen med knekk i håndleddet som dåner ved første tegn på fare. Men der de klisjeene har forsvunnet og kun dras fram som en ironisk kommentar på gamle fordommer lever ur-nerden i beste velgående. Som Cro-magnon-mennesket i lang tid levde parallelt med det moderne mennesket, eksisterer ur-nerden fortsatt i tv-serier som The Big Bang Theory parallelt med mer nyanserte moderne fremstillinger.

Tross sitt utdaterte bilde av nerden har Revenge of the nerds fortsatt en viktig posisjon i nerde-kulturen. Gjennom sin Spartacus-aktige avslutning hvor alle bekjenner sin nerde-identitet og replikker som “No-one’s gonna really be free until nerd persecution ends” var filmen avgjørende for å starte hele Nerd Pride-bevegelsen.

Derfor har mange nerder fortsatt et nært og nostalgisk forhold til filmene.

NERDEN OG MANNSROLLEN
På slutten av 90-tallet og utover 2000-tallet kom en ny nerd på lerretet. Denne gangen kom fremstillingen som en avart av filmene om den nye mannsrolleproblematikken. Filmer om voksne menn som heller spiller Play Station og diskuterer nerdekunnskap om film og musikk enn å ta ansvar for sine liv.

John Cusacks Rob Gordon i High Fidelity er strengt tatt ikke en nerd, men det er bare ørsmå nyanser som skiller ham fra det, og hans kolleger i platebutikken faller trygt ned i nerdekategorien. I senere filmer blir hovedpersonen mer tydelig nerdete, som i Shaun of the dead og Knocked up.

Fremstillingen av nerden denne gang er mer nyansert enn ur-nerden, filmene lasser ikke på med nerde-symboler og karakterene fremstår som mer realistiske. Grunnen til at kategorien ikke plasseres høyere på evolusjonsstigen er at filmene fremstiller nerden som et problem. Det å være en nerd er en fase hovedpersonen skal vokse fra, bare unntaksvis går nerden ut av filmen med sin nerdethet i behold. Nerden skal kureres. Bare tenk hvilke reaksjoner dette ville skapt om det ble overført til andre minoriteter.

NERDEN SOM TENÅRINGSHELT

Ledet an av Judd Apatows komedie-imperium de siste årene har vi fått nerden som den romantiske tenåringshelten. Nerden har fått en egen sjanger, Nerd meets girl, eller som mer kritiske røster omtaler det hele Chick flicks for guys. Filmer og serier som Superbad, Adventureland, Youth in Revolt og Freaks and Geeks. Snart vil nerden og vampyren dominere hele ungdomstilbudet til Hollywood.

Filmene er laget av nerder om nerder og til dels for nerder. Det er en nostalgisk og ektefølt tolking av nerden som en godmodig outsider. Gjennom at helten plasseres i slutten av tenåra slipper filmskaperne å ta stilling til problematiske spørsmål som om dette er en fase helten bør vokse av seg. Vi nærmer oss en realistisk dog uproblematiserende skildring av nerden på film.

NERD 2.0
Så i år kommer The Social Network, som et kvantesprang i nerdens filmhistorie. I sin framstilling av Mark Zuckerberg gir Jesse Eisenberg oss en kompleks karakterskildring. For første gang er nerden tatt ut av komedien. Zuckerberg er en tragisk helt. Lynende intelligent, rappkjefta, men fullstendig ute av stand til å forstå verdens sosiale koder. Mens de fleste minoriteter i et utslag av misforstått politisk korrekthet aldri fremstilles som usympatiske på film, har nerdene nå fått et ikon av en drittsekk i sitt filmrepertoar. Utenforskap og mindreverdighetskomplekser skildres ikke som søte tenåringsproblemer, men som mørke krefter med ødeleggende konsekvenser. Nerden har tatt over verden, men står fortsatt alene.

Det er en mangefasettert og smart portrettering av nerden. Så nyansert har fremstillingen blitt at filmen i enkelte øyeblikk må ty til klassiske nerde-signifiers som astma-inhalatorer for å minne oss på at karakterene vi ser på lerretet faktisk er nerder.

På mindre enn 30 år har altså nerden gått fra en karikatur, via superhelter og romantiske tenåringshelter til en kompleks tragisk helt. Nerden har gått fra å mane til Nerd Pride-revolusjon til å styre verden. Men hvor går veien videre for nerdene?

Jeg kan bare henvise til nerde-guru John Hodgmans ord om Barack Obama:

– He is born of two worlds, and that is why we look to him and to this presidency for inspiration and hope. Hope, finally, that we can heal the great and shameful division that’s plagued our nation for so long. I am talking of course about the age old conflict between jocks and nerds. It is the culture war of our time.