Inn i barnas verden

TitanicLite.jpgI går debuterte Grethe Bøe som spillefilmregissør med Titanics ti liv – basert på Axel Hellstenius bok med samme navn. – Vi  lager fortsatt pedagogiske og politisk "snille" filmer for barn, sier Bøe. 

TitanicStort.jpg
– I går debuterte Grethe Bøe som spillefilmregissør med Titanics ti liv – basert på Axel Hellstenius bok med samme navn. – Vi  lager fortsatt pedagogiske og politisk "snille" filmer for barn, sier Bøe – Problemet er at vi lager barnefortellinger der barna løser de voksnes problemer, mener Hellstenius.

– Axel og jeg har ved flere anledninger delt vår begeistring for å bryte med sosialrealismen og gå inn i eventyrverdenen, forteller Bøe.

Sammen har de gått inn i det okkulte univers og laget en såkalt spøkelsesfilm.

– Det er en hårfin balanse å lage skummel film for barn. Når publikum, voksne så vel som barn, forlater kinosalen vil jeg at de skal puste lettet ut, senke skuldrene og tenke at det gikk bra tilslutt. Verden skal være i balanse igjen. Jeg holder meg unna vold. Det opplever jeg som spekulativt. I Titanics ti liv avløses grøss av latter og humor – jeg vil at publikum skal sitte i salen med en skrekkblandet fryd, sier Bøe.

 – Jeg er opptatt av å ikke gjøre tillitspersoner onde. I filmen min er det ingen som vil barna noe vondt – du møter ingen onde foreldre, for eksempel. Jeg er opptatt av å gjøre barna til protagonister som mestrer utfordringer i kraft av seg selv, legger hun til.


Titanics 10 liv
handler om Liv, som får en billett med jomfruturen til danskebåten Danaworld i fødselsdagspresang. Spøkelseskatten advarer dem mot å dra. Liv oppdager at hun har magiske evner, og sammen med vennen Thomas oppdager hun at hennes egen skjebne er knyttet til det sagnomsuste skipet Titanic.

Både Bøe og Hellstenius har vært opptatt av å lage en film der barn blir tatt på alvor. Hellstenius tror problemet i mange barnefilmer er at man lar barna løse de voksnes problemer.

– NRK har for eksempel vært en spydspiss når det gjelder produksjon av programmer for barn. Men baksiden av medaljen er at man lager historier der barna løser de voksnes problemer. Som i Pittbullterje, der barnet skal løse mors psykiske problemer og fars alkoholmisbruk. Jeg tror ikke dette er dette barn er opptatt av, men det er mulig vi jeg tar feil, understreker han.

Bøe mener vi har mye å lære av dansk film.

– Jeg synes danskene generelt viser et større mot til å gå inn i det eksistensielle. De tar tak i virkelige og allmenne spørsmål og viser en kompromissløs vilje til å gå bak fasadene. De pirker i overflaten på det tilsynelatende perfekte middelklasselivet og lar grumset komme til syne. De viser ikke bare det som er pent og snilt, men tar opp tema som sex, vold, sjalusi og går bak fasadene på vanlige mennesker. Det synes jeg er interessant. I Norge lider vi kanskje fremdeles litt under 70-tallets gode intensjoner og lager pedagogisk og politisk snille filmer.
– Men noen norske filmer viser viljen til å gå lenger inn. Både Erik Richter Strands Sønner og Marius Holsts Blodsbånd er filmer som berørte meg dypt, understreker hun.

Hellstenius selv gjorde et valg da han valgte å lage barnefilm.

– Da jeg selv fikk barn gjorde jeg et valg. Jeg ville lage en film jeg skulle ønske jeg selv hadde sett som barn, sier han.

Som mener filmskribentene ikke viser interesse for barnefilmen.

-Hvis de toneangivende filmskribentene hadde viet spalteplass til barnefilmer, ville resten hengt seg på. Vi jager som kjent i flokk. Jeg synes det er utrolig problematisk at Dagbladet for eksempel, og Rushprint også for den saks skyld, ikke skriver om barnefilm.

Bøe er bare delvis enig.

– Jeg visste ikke at barnefilmen hadde lavere status enn film for voksne før journalister begynte å spørre meg om det. Jeg tror Spielberg ser på det annerledes, for å si det sånn. Jeg forholder meg til hver enkelt film. Det dreier seg om å formidle en historie uavhengig av publikumet. Jeg opplever barn som et svært filmkyndig og krevende publikum. Jeg er kanskje mer nervøs for å vise filmer for barn enn for voksne.

Sier Bøe, som er spent på mottakelsene. Hellstenius på sin side forventer ingenting.

-Jeg forventer konsekvent ingenting. Det driver jeg ikke med. Jeg pleier det å si det er like absurd når dårlige ting får gode kritikker som når gode ting får dårlige kritikker, avslutter han.

Foto: Titanics ti liv.

Inn i barnas verden

TitanicLite.jpgI går debuterte Grethe Bøe som spillefilmregissør med Titanics ti liv – basert på Axel Hellstenius bok med samme navn. – Vi  lager fortsatt pedagogiske og politisk "snille" filmer for barn, sier Bøe. 

TitanicStort.jpg
– I går debuterte Grethe Bøe som spillefilmregissør med Titanics ti liv – basert på Axel Hellstenius bok med samme navn. – Vi  lager fortsatt pedagogiske og politisk "snille" filmer for barn, sier Bøe – Problemet er at vi lager barnefortellinger der barna løser de voksnes problemer, mener Hellstenius.

– Axel og jeg har ved flere anledninger delt vår begeistring for å bryte med sosialrealismen og gå inn i eventyrverdenen, forteller Bøe.

Sammen har de gått inn i det okkulte univers og laget en såkalt spøkelsesfilm.

– Det er en hårfin balanse å lage skummel film for barn. Når publikum, voksne så vel som barn, forlater kinosalen vil jeg at de skal puste lettet ut, senke skuldrene og tenke at det gikk bra tilslutt. Verden skal være i balanse igjen. Jeg holder meg unna vold. Det opplever jeg som spekulativt. I Titanics ti liv avløses grøss av latter og humor – jeg vil at publikum skal sitte i salen med en skrekkblandet fryd, sier Bøe.

 – Jeg er opptatt av å ikke gjøre tillitspersoner onde. I filmen min er det ingen som vil barna noe vondt – du møter ingen onde foreldre, for eksempel. Jeg er opptatt av å gjøre barna til protagonister som mestrer utfordringer i kraft av seg selv, legger hun til.


Titanics 10 liv
handler om Liv, som får en billett med jomfruturen til danskebåten Danaworld i fødselsdagspresang. Spøkelseskatten advarer dem mot å dra. Liv oppdager at hun har magiske evner, og sammen med vennen Thomas oppdager hun at hennes egen skjebne er knyttet til det sagnomsuste skipet Titanic.

Både Bøe og Hellstenius har vært opptatt av å lage en film der barn blir tatt på alvor. Hellstenius tror problemet i mange barnefilmer er at man lar barna løse de voksnes problemer.

– NRK har for eksempel vært en spydspiss når det gjelder produksjon av programmer for barn. Men baksiden av medaljen er at man lager historier der barna løser de voksnes problemer. Som i Pittbullterje, der barnet skal løse mors psykiske problemer og fars alkoholmisbruk. Jeg tror ikke dette er dette barn er opptatt av, men det er mulig vi jeg tar feil, understreker han.

Bøe mener vi har mye å lære av dansk film.

– Jeg synes danskene generelt viser et større mot til å gå inn i det eksistensielle. De tar tak i virkelige og allmenne spørsmål og viser en kompromissløs vilje til å gå bak fasadene. De pirker i overflaten på det tilsynelatende perfekte middelklasselivet og lar grumset komme til syne. De viser ikke bare det som er pent og snilt, men tar opp tema som sex, vold, sjalusi og går bak fasadene på vanlige mennesker. Det synes jeg er interessant. I Norge lider vi kanskje fremdeles litt under 70-tallets gode intensjoner og lager pedagogisk og politisk snille filmer.
– Men noen norske filmer viser viljen til å gå lenger inn. Både Erik Richter Strands Sønner og Marius Holsts Blodsbånd er filmer som berørte meg dypt, understreker hun.

Hellstenius selv gjorde et valg da han valgte å lage barnefilm.

– Da jeg selv fikk barn gjorde jeg et valg. Jeg ville lage en film jeg skulle ønske jeg selv hadde sett som barn, sier han.

Som mener filmskribentene ikke viser interesse for barnefilmen.

-Hvis de toneangivende filmskribentene hadde viet spalteplass til barnefilmer, ville resten hengt seg på. Vi jager som kjent i flokk. Jeg synes det er utrolig problematisk at Dagbladet for eksempel, og Rushprint også for den saks skyld, ikke skriver om barnefilm.

Bøe er bare delvis enig.

– Jeg visste ikke at barnefilmen hadde lavere status enn film for voksne før journalister begynte å spørre meg om det. Jeg tror Spielberg ser på det annerledes, for å si det sånn. Jeg forholder meg til hver enkelt film. Det dreier seg om å formidle en historie uavhengig av publikumet. Jeg opplever barn som et svært filmkyndig og krevende publikum. Jeg er kanskje mer nervøs for å vise filmer for barn enn for voksne.

Sier Bøe, som er spent på mottakelsene. Hellstenius på sin side forventer ingenting.

-Jeg forventer konsekvent ingenting. Det driver jeg ikke med. Jeg pleier det å si det er like absurd når dårlige ting får gode kritikker som når gode ting får dårlige kritikker, avslutter han.

Foto: Titanics ti liv.

MENY