Monica Strømdahls «Flophouse America» er både et vitnesbyrd og en anklage man ikke forblir uberørt av, mener Gunnar Iversen. Den sterke debutfilmen, som har norsk premiere på Oslo Pix til uka, gir også opphav til en rekke ulike etiske og estetiske spørsmål.
Det har vært en lang vei fra «Ti gutter og en gjente» til «Victoria må dø». Norsk barnefilm har alltid pendlet mellom lek og læring, forteller Gunnar Iversen i sin gjennomgang av de tidligste norske barnefilmene.
Sille Storihle og Mariken Halle er to regissører som fortsetter å gå helt egne veier. I langfilmene «Open Call» og «Morgendagens helter» oppstår effektive kontraster som skaper mye lun humor og treffende satire.
Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er vikingfilmen Tancred Ibsen ønsket å lage for 100 år siden det mest myteomspunnede. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? Vi har hentet fram Gunnar Iversens gjensyn med Ibsens drømmeprosjekt.
Av Edith Carlmars problemfilmer var «Skadeskutt» den filmen som vakte mest oppsikt og ledet til debatt om form og innhold. Gunnar Iversen ser nærmere på filmen som kom etter gjennombruddsfilmen «Døden er et kjærtegn», og skulle lede fram til hennes beste film, «Aldri annet enn bråk».
Noe av det mest fascinerende i kinoaktuelle «Facing War» er hvordan filmen gir oss innblikk i selve måten Stoltenberg bygger personlige allianser og forhold på, og hvor personlig politikk kan være, mener Gunnar Iversen.
Kinoaktuelle «Solistene» er en eneste stor oppfordring om å lytte til Ukraina, og om å holde ut. Med et slående foto gir filmen et oppslukende bilde av krigens menneskelige kostnad, mener Gunnar Iversen.
«Ski» handler kanskje til syvende og sist om det man kaller «biokjemisk rus», det unike adrenalin-stinne og livsfarlige øyeblikket da man bare lever i nået, skriver Gunnar Iversen. Den maskuliniteten som hovedpersonene Nikolai og Vegard representerer er imidlertid en skjør identitet.
«De rettsløse» viser hvordan sårene fra krigen ennå ikke er grodd, og mange av de holdningene som begynte å florere allerede under krigen fikk betente utløp etter krigen. Selv i dag lever dette tankegodset videre, mener Gunnar Iversen.
Aldri tidligere har norsk dokumentarfilm vært så synlig, variert, spenstig og vital, mener Gunnar Iversen. Her tar han en gjennomgang av dokumentaråret 2024.
Nils R. Müller og Eva Seebergs filmer utfordret sosiale konvensjoner på 1950-tallet. Særlig «Ektemann alene» er en film som våger å gå helt egne veier i sin skildring av kjønnsroller, seksualitet og kjærlighet, mener Gunnar Iversen.
Gamle og nye forestillinger om straff og rehabilitering møtes i Øystein Mamens «Straff». Forestillinger om det helende og vakre ved isolasjon, taushet og stillhet, der det monokrome uttrykket får en poetisk tyngde. Gunnar Iversen plasserer her filmen i et større perspektiv.
I norske dokumentarer fram til 1970-årene var det intet skille mellom naturen som naturlandskap og produksjonslandskap. En film som «Skal hilse fra naturen» viser hvor problematisk det er å se all natur som et produksjonslandskap, skriver Gunnar Iversen i denne gjennomgangen av den norske dokumentarens forhold til naturen.
Paul Tunges «Invitasjon til selvransakelse» er en film som ikke ligner på andre norske spillefilmer, og som går rett inn til vår nyliberale verdens mørke hjerte, mener Gunnar Iversen. Neste uke vises filmen under Bergen Internasjonale filmfestival.
Torstein Grudes «Innerst i tonen» er en lavmælt film om det pussige møtet mellom to skakkjørte menn som finner tonen sammen, både i bokstavelig og overført betydning. Det er en film som vokser og etterlater en mild livsbejaende etterglød, mener Gunnar Iversen. Filmen har norsk premiere på Nordic Docs denne uken og under BIFF om to uker.
Håvard Bustnes’ nye film «Geronimos tapte stamme» er ikke en udelt vellykket film, men det er en film som stiller noen av de viktigste spørsmålene en dokumentarfilm kan stille, mener Gunnar Iversen.
