Aldri tidligere har norsk dokumentarfilm vært så synlig, variert, spenstig og vital, mener Gunnar Iversen. Her tar han en gjennomgang av dokumentaråret 2024.

Foto fra «Ukjent landskap» – en film som har hatt en lang festivalreise.
2024 var nok et fabelaktig år for norsk dokumentar. Vi er fremdeles inne i en gullalder for norsk dokumentarfilm. Aldri tidligere i filmhistorien har så mange kinodokumentarer blitt laget her i landet. Aldri tidligere har norsk dokumentarfilm nådd så mange på kino, i tillegg til alle de som har sett filmene på fjernsyn eller gjennom ulike strømmetjenester. Aldri tidligere har norske dokumentarer nådd så bredt ut internasjonalt, og høstet så mange priser på så mange prestisjetunge filmfestivaler verden over. Og aldri tidligere har norsk dokumentarfilm vært så synlig, variert, spenstig og vital.
Et viktig tegn på hvilken nyvunnen prestisje dokumentaren har fått her hjemme, er hvor ofte premierene på norske dokumentarer blir løftet fram gjennom ulike reportasjer og gjestebesøk på Dagsrevyen. En rekke filmer har blitt diskutert de siste årene, med ekstra hyppige besøk av regissører eller hovedpersoner sist høst. Midt i ettermiddagskaffen har det norske folket til stadighet fått servert en føljetong av velfortjent norsk dokumentarsuksess.
Det er på tide at det statlige virkemiddelapparatet og Norsk Filminstitutt fullt ut anerkjenner den unike posisjonen og situasjonen norske dokumentarister har skapt i dag, og at norsk dokumentarfilmproduksjon blir ytterligere styrket. Det er godt for bransjen, og det er godt for landet. Vi trenger dokumentarfilmens meningsfulle historier og grundige diskusjoner av viktige saker og sosiale forhold. Kanskje trenger vi til og med dokumentarfilmen enda mer enn i tidligere år? I dagens medieklima der løgner i form av fake news eller influenser-reklame i stadig større grad underminerer eller visker ut den tradisjonelle kritiske offentligheten, er de grundige fortellingene og saksframstillingene i form av dokumentarfilmer viktigere enn noensinne. Det smertefullt konkrete i form av virkelige historier om levd liv har større betydning i offentligheten enn tidligere.
Hva som teller som en norsk kinodokumentar er omdiskutert og usikkert for tiden, men om jeg ikke tar feil hadde 15 norske helaftensdokumentarer premiere i 2024. Det er et høyt tall. Det er enda høyere enn jubelåret 2021. Det er så vidt jeg vet norsk rekord. Ikke alle filmene var like framgangsrike, og ikke alle gikk lenge på kinoene, men i kjølvannet av Benjamin Rees fabelaktige Ibelin fikk smalere norske dokumentarfilmer litt ekstra drahjelp. Noen filmer skal da også være smalere, rarere, sintere og mer polemiske, og noen skal være eksperimentelle også, for at vitaliteten skal beholdes og for at sentrale dokumentarstrategier skal kunne settes under lupen av dokumentarfilmen selv. Men tallet 14 alene forteller om en helt unik energi, innsats og vilje til å utvikle norsk dokumentar. Det er rett og slett imponerende.
Ser man årets filmer under ett, er inntrykket samlet sett av en sterk bransje med mange ulike innganger til og løsninger av dokumentaroppdraget. Kanskje skulle man ønske seg enda mer polemikk, eller et tydeligere og åpnere sinne, men det er også en spesiell kvalitet ved årets dokumentarer at de makter å stille store og viktige spørsmål på en ofte indirekte og forsiktig måte. Det skorter ikke på engasjement og vilje til formidling.
La meg se litt nærmere på dokumentaråret 2024, og se hvilke mønstre som blir tydelige nå litt på avstand, men også aller først kort diskutere hvorfor dokumentarfilmen har fått den suksessen og statusen den har fått i Norge i dag. Hva er det som har skjedd i løpet av det siste tiåret?
Som historiker prøver jeg å se de lange linjene, men også fokusere på de korte flyktige øyeblikkene. Norsk dokumentar har en mer enn hundre år lang historie, men hvorfor har norsk dokumentar blomstret opp så voldsomt akkurat nå? Midt i jubelen over de mange vellykkede og populære filmene laget i fjor og de siste årene, er det viktig å minne om at norsk dokumentar en periode nærmest ikke eksisterte. I løpet av hele 1980-tallet ble bare tre – 3 – norske kinodokumentarer laget, og en av disse tre filmene var en jubileumskavalkade for Norsk Film A/S. Det er altså ingen selvfølgelighet at vi har en norsk dokumentarfilmproduksjon.
På 1990-tallet gikk det også opp og ned. 1995 var et høydepunkt i kvantitet med fem kinodokumentarer, men noen år ble det bare laget én helaftens dokumentar her i landet. Så begynte antallet filmer langsomt å øke. I årene 2002 og 2007 fikk hele sju norske dokumentarer premiere på kino, og variasjonen av både innhold og form, temaer og stiluttrykk, begynte å bli stadig sterkere.
De siste årene har antallet norske kinodokumentarer holdt seg på et historisk høyt nivå. Om jeg har kalkulert rett har hele 46 norske helaftensdokumentarer blitt laget i løpet av de fem årene mellom 2020 og 2024. Det er et gjennomsnitt på 9 kinodokumentarer hvert år. Dette er i seg selv enestående sett i et historisk perspektiv, men kvantitet forteller ikke alt. Kvaliteten er også imponerende. Derfor følte jeg at det var riktig da jeg for noen år siden første gang slo fast med tabloid understrekning at norsk dokumentar var inne i en gullalder. Dette er enda tydeligere i dag.
Kvalitet og kvantitet er selvsagt i seg selv helt avgjørende årsaker til den populariteten som norsk dokumentar opplever i dag, men det forklarer ikke alt. Spørsmålet «Hvorfor dokumentar?» har et mer sammensatt svar, og kan kanskje ennå ikke fullt ut besvares. Vi trenger avstand, ettersom vi er midt oppe i en fenomenal utvikling. At svaret må finnes i en kombinasjon av indre og ytre årsaker er imidlertid åpenbart. Endringer i bransjen er en ting, samfunnsforandringer en annen.
Norsk dokumentar ville ikke blitt presentert på Dagsrevyen så hyppig som tilfellet har vært den siste tiden, om det ikke var for at norske dokumentarister treffer spikeren på hodet. Gang på gang. Enten gjennom filmer som vinner priser på internasjonale festivaler og blir nyhetsverdige fordi de er anerkjent utenfor landet, fordi de tar opp viktige sosiale og menneskelige spørsmål, eller fordi de er ekstra populære på kino. Synlighet i offentligheten og priser på internasjonale filmfestivaler er i seg selv en viktig del av suksessen. Det gir prestisje og det borger for kvalitet og aktualitet, og det har en god smitteeffekt. Men det er ikke hele svaret.
Tilskuertallene på Olins Fedrelandet og Rees Ibelin er høydepunktene de siste årene, med mer enn 100.000 solgte kinobilletter til begge filmene, men mange andre dokumentarer har hatt overraskende stor popularitet på kino. Også evnen til å gripe an viktige sosiale spørsmål eller lage filmer om temaer som opptar mange, er en del av svaret, og det har fått nyhetsmedia til å gi norsk dokumentarfilm ekstra drahjelp. Både popartisten Sondre Justad fra Riv i hjertet, Bernt Marius Rørstad fra Momentum og Hasan fra Straff ble invitert til Dagsrevystudioet for å diskutere filmene om dem sist høst. Det er i seg selv en viktig del av svaret. Norsk dokumentar er rett og slett både relevant og viktig, og har hatt en vedvarende svært høy kvalitet.
En viktig del av svaret er dermed knyttet til selve institusjonen norsk dokumentarfilm. Profesjonaliteten er øket kraftig i bransjen, anerkjennelsen er stigende, og det er stadig flere filmskapere som ser at dokumentarfilmen gir mulighet til å fortelle sterke historier og muliggjør mer personlige innfallsvinkler enn tidligere. Dokumentarfilmen har kastet av seg inntrykket av seig sakstung trausthet og politisk pamflettretorikk, og når dermed også flere tilskuere. Evnen norske dokumentarister har i dag til å stille spørsmål om sosiale forhold og samfunnsutviklingen gjennom fokus på sterke personer og ekte historier, er åpenbart også en del av svaret på hvorfor dokumentar har blitt så anerkjent og populært i dag. Kvaliteten på filmene, viften av formuttrykk og temaer, og synligheten i media generelt gir positive utslag hos et publikum som ser at dokumentar ikke er kjedelig, men snarere det stikk motsatte.
Vi må imidlertid også søke svar på spørsmålet om hvorfor norsk dokumentar opplever en slik historisk unik oppblomstring akkurat nå utenfor filmene selv eller den norske filminstitusjonen. Ytre faktorer spiller også inn. Den digitale teknologien spiller selvsagt en helt avgjørende rolle, om vi skal se dagens gullalder i et lengre historisk perspektiv. Digital teknologi gjør det rett og slett mulig å fortelle andre historier, eller å fortelle historier fra virkeligheten på helt nye måter. Tidligere var dokumentarfilmproduksjon tungvint og vanskelig, og budsjettene ofte høyere også. Digital teknologi har drevet fram en mer intim og nærgående dokumentarfilmproduksjon, der vi ikke minst kommer nærmere mennesker og hendelser enn tidligere, og der filmskaperne har tid til å være til stede i lang tid uten at budsjettene sprekker for tidlig. Den personlige dokumentaren har blitt styrket av den teknologiske utviklingen. Vi tenker kanskje ikke så mye over dette i dag, fordi overgangen fra analog til digital teknologi ligger noen år bak oss, men det er åpenbart en del av svaret.
Et annet mulig svar på spørsmålet om hvorfor dokumentaren er så populær i dag, ligger i en økende positiv virkelighetshunger hos mange tilskuere. De opplever også en hunger etter sammenhenger. De vil bak nyhetsoverskriftene på nettet og korte avis- eller fjernsynsreportasjer. Da gir dokumentarfilmen en ønsket helhet og sammenheng, det man ikke finner gjennom søk på nettet, på TikTok eller i andre medier kan man få i en kort eller lang dokumentarfilm. Spesielt helaftensdokumentaren vinner på sin lengde. Den gir oss en unik mulighet til å synke inn i menneskeliv eller i et tema. Opplevelse er avgjørende, og hvordan man orkestrerer følelser og affekt, men også at dokumentar gir tid til ettertanke. Dokumentarfilm gir rett og slett forstand, skaper sammenhenger som ofte unngår sterke forenklinger, og utvider og utfordrer vår forståelse av verden omkring oss.
Sett i et litt lengre perspektiv er det også åpenbart at dagens fokus på fortelling og menneskeskildring i dokumentaruttrykket, av og til på bekostning av sak, tematikk og distanse, er perfekt tilpasset vår tids jag og hast. Spesielt gjennom portretter av mennesker, som skaper en unik mulighet og tettere forbindelser mellom de som ser og de som blir sett, får verden form og skaper engasjement.
Møtet med et eller flere andre mennesker, som vi ofte følger gjennom en lengre periode, kan utfordre konvensjoner og vanetenkning, og gjøre verden som ny igjen. Fjorårsfilmer som Ibelin, The Recovery Channel, Skal hilse fra naturen eller Sau illustrerer dette på forskjellige måter. Det er dermed kanskje ikke overraskende at dokumentaråret 2024 var dominert av portrettgenren. Nesten alle de norske helaftensdokumentarene i fjor kan karakteriseres som filmportrett.
En helt dominerende genre så vel som generell tilnærming til dokumentarformen, er fokuseringen på møter med mennesker og spesielle konkrete livshistorier. Portrettgenren er spesielt viktig i dagens norske dokumentar, og så å si alle fjorårets helaftensfilmer har anknytning til denne genren. Noen var rendyrkede filmportretter, andre bruker møter med mennesker for å gi en personlig inngang til et viktig tema eller saksforhold.
Dette er også i et større historisk perspektiv noe nytt. I norsk dokumentarfilmhistorie var de første portrettene skildringer av helter og de kongelige. Roald Amundsen, Kong Haakon VII eller Kong Olav dominerte helt fram til midten av 1960-tallet. Noen dokumentarister satte også et personlig preg på filmene gjennom å fortelle sine egne historier, som Thor Heyerdahl og Per Høst, men dokumentarfilm var nærmest definert som sakstung, faktabasert, nøktern og distansert. I den politiske pamflettfilmen på 1970-tallet ser vi de første portrettene av vanlige folk, og ikke av sin tids kjendiser, men vi må helt til slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet for å få portrettfilmer som bruker hverdagsmennesker og deres liv til å fortelle større historier.
Sigve Endresen satte fart i norsk dokumentarfilmproduksjon igjen i 1989 med For harde livet, en film som har sterke mini-portretter av Lone, Lars, Nadja og andre helt vanlige narkomane ungdommer, og Endresen videreførte dette i filmer som Store gutter gråter ikke (1995) og Leve blant løver (1998). Og andre viktige dokumentarister som Trond Kvist, Knut Erik Jensen og Margreth Olin fulgte opp. På 1990-tallet ser vi for alvor konturene av det som vi i dag kaller den moderne dokumentarfilmen. En populær fotballspiller blir portrettert i Thomas Robsahms Myggen (1996), og med Knut Erik Jensens gruppeportrett Heftig og begeistret (2001) tar det hele av.
Som jeg har antydet har portrettet en form som gir en unik mulighet til tilskuerengasjement. Vi kommer tett inn på et annet menneske, enten det er en kjendis eller et helt vanlig menneske som har noe å fortelle. Portrettet er dominert av nærbildet. Intens nærhet og følelsesmessige tilkoblinger dominerer genren i dag. Det er en genre som individualiserer. Møter med enkeltmennesker gir ansikt og livserfaring til saker og temaer. Portrettet er dermed en dokumentarform som indirekte forteller om samfunnsutfordringer og sosiale forhold. Samfunnet og dets utvikling og sosiale institusjoner ses gjennom et menneskeliv, og et enkeltmenneskes liv gir konkret inngang til en større eksistensiell situasjon. Ved å fokusere på individer, og tone ned saksforhold og tung tematikk, ser vi også tydeligere det allmennmenneskelige i de livshistoriene som fortelles. Dermed skapes en følelsesmessig kobling, og vi tilskuere kan fundere over livsvalg og levd liv.
En av fjorårets filmer som illustrerer dette på en god måte, og en film som er en ren portrettdokumentar, er Matias Myklebusts Momentum. Her møter vi en kjernesunn hyperaktiv norsk ung mann. Bernt Marius Rørstad lever og ånder for ekstremsport. «Det er det her man lever for», sier han i et hjemmevideoopptak når han står på ski ned en fjellside. Han lever et tilsynelatende privilegert liv, og er mest opptatt av adrenalinrushet når han står på ski eller henger i luften i en speedglider. Så faller Ikaros til jorden. Etter en speedgliderulykke må han amputere høyrefoten. Rehabiliteringen starter umiddelbart, men livet hans har tatt en brutal og uventet vei. «Hvordan kommer resten av livet mitt til å bli?», spør Bernt Marius.
Vi tilskuere lurer også på hva som kommer til å skje. Vil Bernt Marius grave seg ned, ende opp foran dataskjermen, miste all livslyst og kontakt med det livet han førte, eller kan han klare å finne en mellomløsning? Kan han fortsette et friluftsliv og være ute i naturen, selv om han har mistet det ene beinet? Matias Myklebust forteller en konkret smertefull historie om en ulykke som forandrer et liv, men gir dermed også alle tilskuere muligheten til å føle empati samtidig som filmen tar opp allmennmenneskelige spørsmål. De aller fleste av oss møter eksistensielle utfordringer, om enn ikke like dramatiske som Bernt Marius, så hvordan skal vi komme oss opp på beina igjen? Her gir Momentum også rom for ettertanke og livsvisdom.
Myklebust forteller om hva som skjedde etter ulykken. Bernt Marius går gjennom en identitetskrise. Han har alltid vært aktiv, men blir nå lenge uvanlig passiv. Han er redd for å bli alene, bekymret for at alle skal synes synd på ham, og for at han skal bli en byrde for kompisene og familien. Momentum skildrer på en nøktern, men intens måte hvordan Bernt Marius kjemper med seg selv, både kroppen og sinnet er i ulage, og hvordan han langsomt, men sikkert løfter seg selv ut av det filmen kaller sorgens skoddehav. Med ny protese, og etter intens trening, tar han opp igjen den drømmen han har om å klatre opp på toppen av Skagastølstind vinterstid. Kan han klare det med sin nye protese?
Momentum er en film om mestring. Det er en film om hvordan Bernt Marius får et annet syn på livet etter ulykken, men likevel bestemmer seg for å prøve å holde på den han er. Han vil på toppen. Han vil ikke synes synd på seg selv. Bernt Marius vil tenke annerledes og nytt, for å beholde sin identitet. Og ikke overraskende klarer han det de fleste ville sagt var umulig. Han trener og trener. Henger i en vegg av is for å bli klar, og makter til slutt å nå toppen av fjellet. Det er en medrivende og sterk historie, skildret på en nøktern og tilbakeholden måte, og fjellklatringen blir en perfekt naturlig metafor for den kampen Bernt Marius har med seg selv. Han klatrer for å finne tilbake til seg selv. Momentum er en stilsikker feelgood-historie, en nærmest klassisk filmfortelling om en ung mann som klarer å overvinne alle negative følelser og kroppslig motstand, og som til slutt lykkes i å nå sitt tilsynelatende håpløse mål.
Selv om Momentum er et intenst portrett av Bernt Marius, ofte preget av tette nærbilder av hans ansikt, er det også en film om Norge. Den positive identitetsreisen Bernt Marius opplever hadde ikke vært mulig uten det unike institusjonelle støttesystemet vi har her i landet. Når vi følger Bernt Marius tilbake til livet, det spesielle livet han ønsker å leve, er det gjennom en rekke sosiale institusjoner som hjelper ham. Hos psykologen eller terapeuten får han hjelp til å løse mange av de vanskelige tankene og følelsene som blir hindre for at han skal finne tilbake til den han var før ulykken, og sykehus og protesemakere gir ham bokstavelig talt et nytt ben. Et ben han kan klatre til topps med.
Historien om Bernt Marius blir dermed også en historie om de institusjonene som finnes omkring oss i det moderne Norge. Vi vet aldri hva som kan ramme oss i livet, men vi vet samtidig at for de aller fleste finnes det et støtteapparat i form av en serie samfunnsinstitusjoner som hjelper oss når det trengs. Momentum blir en positiv motvekt til alle de negative reportasjer vi ser og leser om øyeblikkene da institusjonene svikter.
Momentum illustrerer på mange måter hvorfor dokumentarfilm engasjerer og lokker et kinopublikum. Vi blir ikke bare vitner til Bernt Marius’ vellykkede kamp med seg selv, men blir også tilhørere og vitner når han fører gode samtaler med de som hjelper ham. Spesielt scenene hos en psykolog eller terapeut er avgjørende i filmen, og her setter både Bernt Marius og psykologen ord på følelser og tanker som langt fra er unike. Bernt Marius er en tøffing, her er det lett å være enig med en av de som hjelper ham å trene før fjellklatringen begynner, men livsreisen til Bernt Marius handler også om allmennmenneskelige ting som det å vise følelser, å overvinne negative tanker, eller ikke å gi opp.
På slutten av Momentum ser vi hvordan Bernt Marius selv hjelper andre i samme situasjon. Han blir en slags støttekontakt. Snakker med andre som har eller er i ferd med å amputere en kroppsdel, og viser gjennom sitt eksempel at han kan bidra til å hjelpe andre. Han har ikke bare nådd et mål om å klatre et fjell. Han har fått et nytt mål i livet: han vil bli fysioterapeut og gjøre en forskjell i samfunnet. Tidligere i filmen knuges han av tvil. «Jeg opplever at jeg ikke får svar», sier han. På slutten av filmen har han fått noen svar, og vi tilskuere har både fått spørsmål og svar vi kan arbeide med etter at filmen er over.
En annen ren portrettdokumentar som fikk premiere sist høst var Riv i hjertet av Trond Kvig Andreassen. Dette er en ekte popumentar, et portrett av popartisten Sondre Justads livsreise fra det lille tettstedet Henningsvær i nord til nasjonal berømmelse. «Det er helt sykt!», sier Sondre helt i begynnelsen av filmen, og det er en tett-på skildring av veien til listetoppen som regissøren lager. Også i Riv i hjertet kommer vi nært inn på hovedpersonen, og ettersom Sondre Justad er en offentlig figur er mye av spenningen i filmen knyttet til det at vi kommer bak kulissene. Helt bokstavelig talt, ettersom vi følger Justads vei fra barndommen gjennom en rikdom av hjemmevideoopptak.
I Riv i hjertet kan det synes som om hele livet til Sondre Justad har blitt dokumentert, aller mest av ham selv, og dette gir Trond Kvig Andreassen en unik inngang til en spennende artistkarriere. Gjennom dynamisk hurtig klipping får vi både en livsskildring og en oppsummering av et moderne artistliv. Også dette er en film om en ung mann med et klart mål. Allerede som barn ønsker Sondre Justad å bli popstjerne. Han hadde et ønske om å vise seg fram og bli lagt merke til allerede som barn. Han er oppmerksomhetssøkende og glupsk på livet. «Jeg ville sluke verden», sier han selv om den han var. Men veien til listetoppen er ikke uten vanskeligheter.
Riv i hjertet veksler mellom å skildre livet til Sondre fram til et foreløpig høydepunkt i karrieren, og et karrieresummerende konsertopptak fra Oslo Spektrum der vi både ser Sondre på scenen og hvordan publikum forholder seg til artisten. På mange måter er Riv i hjertet en typisk rockumentar om en popartist. Vi får se hvordan Sondre begynner i det små, jobber hardt for suksess, og lykkes i å lage poplåter som når og treffer et stort publikum. Det er et upolert og ujålete artistportrett, som legger mye vekt på hvordan bandvenner nærmest blir en storfamilie, et sentralt tema i mange rockumentarer. Vi blir også med bak kulissene når sanger skrives og plater blir til. Sondre er kanskje en ungpikedrøm, men vi møter ham også i tyngre stunder og sårbare øyeblikk, i motgang så vel som medgang.
På den ene siden er Riv i hjertet et portrett av en sympatisk fyr som har et ønske om å skrive sanger og bli popartist, og som etter mye om og men lykkes i dette. Samtidig er det en film som handler om identitet på mer enn én måte. Et vendepunkt i Sondre Justads karriere kommer da han inviteres som gjest til Lindmos talkshow på NRK. Og impulsivt gir han uttrykk foran hele det norske folket at det trenger ikke bare være damer for hans del. Han kommer ut av «heteroboksen», som han selv kaller det, og står fram som bifil i beste sendetid. Dette endrer hans liv.
I andre del av Riv i hjertet blir Justads seksuelle identitet og offentlige image et nav som filmen forsiktig kretser om. Det gir filmen større tyngde og kraft, og regissøren navigerer sikkert mellom ulike følelsesnivåer i fortellingen. Justad selv blir først fortørnet. Han får et behov for å markere at «han ikke var sånn», og har et ambivalent forhold til både menn og kvinner. Han prøver å overbevise seg selv om at han ikke er interessert i menn, men forstår intuitivt at han alltid har vært dratt mot gutter. Det tar tid før Justad finner ut av det hele, men til slutt forstår han at han ikke er helt ærlig med seg selv. Pandemiens unntakstilstand fører med seg en isolasjon som resulterer i at han kommer ut av skapet på nytt, og på den store konserten i Oslo Spektrum i 2022 er også den nye kjæresten Peder med på scenen.
Det som løfter Riv i hjertet over en konvensjonell rockumentar, er Sondre Justads identitetskvaler. Hans livshistorie forteller mye om hvor følsom og sårbar seksuell identitet kan være, og hvordan kollisjonen mellom egne intime følelser og offentlige bilder og løgner skaper usikkerhet, tvil og sorg. Mer og mer føler Sondre at han blir en fremmed, også overfor seg selv, og han må finne en produktiv vei ut av floken av sammenfiltrede følelser. Han må finne seg selv. På samme måte som Momentum er Riv i hjertet en feelgood-dokumentar om det å finne en egen sann identitet. Også Trond Kvig Andreassens film gjør det mulig for mange tilskuere å fundere over egen identitet og hvordan sosiale situasjoner langt på vei definerer hvem man er, også for en selv.
Livsvalg er et sentralt motiv i flere av fjorårets norske dokumentarer, og dette er et tema som alltid engasjerer. To filmer som på helt forskjellige måter kretser om livsvalg er Rebekka Maria Nystabakks Sau og Marte Hallems Rinnans rival. Den første filmen er en typisk norsk vedlikeholds-dokumentar, som jeg tidligere har kalt filmer som hyller og holder vedlike tradisjonelle levemåter og et liv nær natur og dyr, mens den andre filmen er en historieberetning om andre verdenskrig. Mer forskjellige kan kanskje ikke to filmer være, men likevel handler begge om det å ta valg og velge verdier. Den ene filmen i positiv forstand, den andre på en negativ måte.
Marte Hallems Rinnans rival er et portrett av dobbeltagenten Karl Adding, men det er også en film om de viktige livsvalgene som definerer hvem vi er. Selv om mye i Addings liv fremdeles er uklart, og historien har mange usikre øyeblikk, forteller Hallems film en spennende historie om en dobbeltagent i Trøndelag under krigen. Filmen ønsker å besvare spørsmålet om hvem Karl Adding var. Den lykkes kanskje ikke i å gi et klart svar, men underveis tegnes et spennende bilde av et uvanlig liv.
Rinnans rival er imidlertid ikke bare et portrett av en mann som foretok mange tvilsomme valg under krigen, og drev et omfattende og svikefullt dobbeltspill, men også et portrett av Fredrik Lie. Adding var hans morfar, og det er Lies forsøk på å finne ut hvem morfaren var og hvorfor hans egen mor tiet om morfaren, som er motoren i filmen. Dette skaper en god kontrast mellom historien og nåtiden, men bidrar også til å gjøre filmen mer diffus og springende enn nødvendig. Også Fredrik Lie har en livshistorie, som av og til blir et unødig sidespor i en ellers engasjerende spion- og agenthistorie.
Krigen skaper fremdeles engasjement, og bidrar fremdeles til å definere hvem vi nordmenn er som nasjon. Det er en nasjonal fortelling som har endret seg i takt med samfunnsforandringene i årene etter krigen. Hallems bidrag minner oss om hva som skjedde under krigen, og spesielt i Trøndelag, og samtidig viser filmen hvordan man som menneske stadig må foreta viktige livsvalg. Hvem skal jeg være? Hvilke verdier skal jeg støtte gjennom livet mitt? Hvordan skal man forholde seg til skyld og skam? I en tid med økende rasisme både nasjonalt og internasjonalt, er det mye å lære av Hallems film.
Som film er Sau mer stilsikker enn Hallems litt vaklende historiedrama. Det er også en enklere film. Hovedpersonen i Rebekka Maria Nystabakks film er søsteren Rakel. Hun bor med sin partner på Sørlandet, og hun jobber i kultursektoren, men bestemmer seg for å flytte nordover og ta over familiens småbruk. Farens helse er ikke så god som den en gang var, så Rakel tar over gården og driver økologisk sauehold på et småbruk. Årets syklus fra lamming om våren til slakt om høsten rammer inn en historie om et avgjørende livsvalg. Rakel velger et helt annet liv. Hun vil føre familiens og det tradisjonelle jordbrukets tradisjoner videre, i den tro at dette arbeidet er selve framtiden.
Rakel og hennes partner Ida går mot strømmen. De velger et enklere liv mer i pakt med naturen og dyrene. På den ene siden er Sau et portrett av Rakel, kjærlig og humoristisk risset opp av søsteren Rakel, men på den andre siden er det en film om jordbruk og saueavl, økologi og tradisjon, erfaringsutveksling og matsikkerhet. Det er dermed like mye en film om idéer som en film om kjerringene mot strømmen. Den lille historien om Rakel og Ida kontrasteres mot den store historien omkring vårt forhold til natur, dyr og matproduksjon.
I likhet med mange andre av fjorårets dokumentarer, er Sau en film om en prosess. Vi følger Rakel og hennes familie gjennom et helt år, og blir dermed ganske godt kjent med dem. De er gode følgesvenner å ha i kinosalen, og gir en livsbejaende harmoni som er befriende. Bakteppet er imidlertid mørkere, men Rakel og Ida er mennesker som har stått ved livets veikryss og tatt viktige veivalg. De tar farvel med store deler av moderniteten, selv om de tar i bruk moderne teknologi i husdyrholdet, og tar et steg tilbake eller inn i tradisjonen. Det gir rom for mye ettertanke.
Om Sau er en film om å finne veien hjem, og om hvordan vi mennesker kan være hjemme i verden, er Skal hilse fra naturen en film om hvordan vi mennesker er i ferd med å gjøre vårt egentlige hjem mer ubeboelig for dyrene omkring oss. Dette er et monumentalt øko-epos med blendende vakre naturbilder. Jeg har skrevet om denne filmen i en tidligere rushblogg, så la meg denne gang dvele litt ved hvordan filmen også er et portrett.
Selv om Skal hilse fra naturen handler om naturverdier, om hvordan norsk natur er i ferd med å få et redusert artsmangfold, og hvordan vårt forhold til naturen blir stadig mer problematisk, er filmen også et mini-portrett av regissøren selv: Asgeir Helgestad. Det er rundt ham filmen langsomt dreier seg. Han har arbeidet som naturfotograf i mange år, og besøker i filmen mange steder som han har vært før. Men noe har hendt. Fjellområdene er annerledes, fuglefjellene mindre artsrike. Naturen er i fare, klimakrisen og vår hensynsløse utnytting av naturen er i ferd med å få alvorlige konsekvenser for dyrelivet. Vi ser dette både i kontrasten mellom før og nå, og vi ser det i pregnante bilder av villrein eller lundefugl. Helgestad vil vekke oss, få oss til å beundre naturens enorme livskraft og skjønnhet, for at vi skal verne om en natur som står i fare for å bli mer artsfattig. Den argumenterer mot idéen om at naturen først og fremst skal være et produksjonslandskap, og advarer om reduksjonen av artsmangfold. Vi er i ferd med å ødelegge naturens bok, mener Helgestad, før vi virkelig har lest den. Skal hilse fra naturen er blendende vakker, og full av livsbejaende kraft, men også et slags sorgarbeid der regissøren forsøker å finne ut hvorfor livet på vår del av kloden ikke er hva det engang var. Den oppfordrer dermed oss alle til å ta kloke livsvalg i framtiden.
To filmer som også handler om livsvalg, om enn på en mer indirekte måte, er Øystein Mamens Straff og Kari Anne Moes Mina og røverne. I begge filmene møter vi tidligere straffedømte eller fengselsfugler. Filmene handler om straff og soning, men også om veien ut av destruktive liv. Det er to veldig ulike filmer om kriminalomsorgen sett fra innsiden, men begge filmene skaper en effektiv kontrast mellom samfunnets institusjoner og enkeltmenneskene i disse institusjonene.
Straff er en stilisert og stillferdig film om et helt særegent tilbud i Halden fengsel. Siden 2013 har fangene fått tilbud om å velge et jesuittisk stillhetsretreat. I seks uker skal de være helt stille, nærmest som munker, bortsett fra en daglig samtale med en prest. Taushet som en vei til selvinnsikt og introspeksjon, og en vei bort fra kriminalitet, står sentralt i Straff, som skildrer fire fangers opplevelse av ukene i stillhet. Mamens film er et gruppeportrett, der vi blir ganske godt kjent med fire fanger: Hasan, Christian, John og Bjørn. Vi opplever små morsomme episoder, men også alvorlige samtaler, ikke minst om deres egne følelser og tanker. Både som en serie små portretter og som en skildring av et annerledes tilbud i kriminalomsorgen, er Straff en film som vekker ettertanke. Det er en nøktern og usentimental film, holdt i en stilisert nedtonet form.
At kriminalitet er noe man velger, står helt sentralt i Mamens film. Young Guns-medlemmet Hasan er en som mest tydelig forteller om hva den kriminelle løpebanen gjorde med ham og om hvordan kriminalitet ble en egen tilstand som skaper identitet. For ham ble vold en løsning som først fikk mobbingen til å ta slutt, men som så tok over hele livet hans. For Hasan blir imidlertid stillhet og taushet i fengselet et viktig virkemiddel til å erstatte en identitet med en annen. Han tar til slutt helt nye valg, fordi han vil bli en annen.
Om Straff handler om meditativ stillhet, er Mina og røverne enn hyllest til talen og det røffe ordet. I begynnelsen er det Mina Hadjian som er hovedperson, og vi får innblikk i hvordan hennes Røverradio-prosjekt fungerer. Mina gir i denne radioen straffedømte og innsatte muligheten til å både fortelle sine egne historier og å intervjue andre kriminelle. Det er et godt utgangspunkt for å gå bak kulissene i både Røverradioen og fengselsinstitusjonen, og vi kommer tett inn på Mina, som framstår som engasjert inntil det uvørne. At hennes nære relasjoner til noen av de som lager radioprogram sammen med henne nesten tar over livet hennes, er åpenbart. «Han har spist mye av livet mitt», sier hun om en av de som hun har mest kontakt med. Det er Rune Cato, og han spiser etter hvert opp mye av filmen også.
Mina og røverne er en røff og noe uvøren film som stadig skifter fokus etter hvert som virkeligheten fanges inn så å si på sparket, og vi får mini-portrett av flere kriminelle som er i kontakt med Mina. Mest inntrykk gjør kanskje Dennis. Som transperson uten tilgang på kjønnsbekreftende behandling i fengselet, er Dennis dobbelt sårbar. «Jeg har ingen identitet mer», sier han, men hans historie overskygges snart av Rune Cato som lenge nærmest overtar rollen som filmens hovedperson.
Rune Cato er både karismatisk og kaotisk, en vandrende virvelvind som prøver å få orden på livet sitt, men som samtidig bruker nærmest enhver anledning til å unngå å ta de rette valgene. Han sliter ut alle omkring seg. Da Russland invaderer Ukraina for alvor begir han seg til krigens front, noe som skaper mye bekymring både hos Mina og familien hans, men det er først når han kommer tilbake at det går galt. Han blir skutt i et kriminelt oppgjør, og filmen ender med hans bisettelse, der Mina holder en emosjonell tale.
Der Straff er nedtonet og forsiktig, er Mina og røverne rå, usminket og kaotisk. Den gir et helt annet bilde av hva fengselsinstitusjonen gjør med de innsatte. Begge filmene tar oss med på innsiden, lar oss møte kriminelle som presenteres i helfigur, og begge fokuserer på små, intense øyeblikk. Med all mulig tydelighet ser vi hvor vanskelig det er å oppgi en kriminell identitet og hvilken betydning engasjement og tilgivelse har.
Å følge en eller flere personer over lengre tid, med nær observasjon og sterkt fokus på det individuelle, er den mest sentrale dokumentarstrategien i nyere norsk dokumentar. Det kan ta oss med på en følsom og ettertenksom reise, som i Torstein Grudes Innerst i tonen, der vi møter musikeren Jørgen Tjemsland som både musikalsk og personlig gjennomgår en krise. Han har mistet tonen i livet, men med hjelp av den pussige gitarguruen Ove Hæhre, som nesten synes som enda mer skakkjørt enn Jørgen, finner musikeren tilbake til seg selv igjen. Grude hører til en av våre mest politiske produsenter og regissører, med en rekke internasjonale samproduksjoner bak seg, men i denne filmen er han mer filosofisk og nedtonet i uttrykket. Filmens skranglekasse av en erkjennelsesreise er livsbejaende og humoristisk, og bekrefter det vi alle vet. Vennskap er veien ut av isolasjon, og valget å gå til Ove endrer Jørgens liv. Grudes film er kanskje den mest stillferdige av årets dokumentarfilmer, men også en av de mest rørende.
Om Jørgen Tjemsland gjør et godt valg, er de valgene Lars Thorsen tar svært dårlige. Han er leder av SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), og han er en mann som lever og ånder for rasistisk provokasjon. Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønnings Norwegian Democrazy er kanskje den mest direkte politiske dokumentaren produsert i fjor, og den har først og fremst vært tilgjengelig på VG-TV, men filmen er et godt eksempel på at en observasjonell film kan ha politisk og følelsesmessig sprengkraft.
Rønning og Greenbergs film følger Lars Thorsen og noen av hans meningsfeller over flere år, og fanger inn et vell av øyeblikk når SIAN arrangerer ulike demonstrasjoner hvor Koranen brennes eller der man harselerer over kvinnesynet til Islam. Det har blitt en god film om et dårlig menneske. Det har blitt en lang reportasje som går bak kulissene og gir oss nærbilder fra hverdagen til et knippe rasister. Og det har blitt en avslørende film om hverdagsrasismens mørke kjerne.
Norwegian Democrazy er tilsynelatende en film som bare viser fram det filmskaperne har sett, men det er en film som med all mulig tydelighet river sløret av rasistene i SIAN. De gir selv inntrykk av å ha funnet sannheten om Islam, men når filmskaperne ber om kilder, empiri, fakta og dokumentasjon ender det alltid med at Internett er selve kilden. Lars Thorsen er litt av en gåte, og hvorfor han er så brennende opptatt av å provosere og kolportere sitt syn på innvandrere, er uklart. Da er det enklere å forstå hans vulgære partner Anna. I hennes tilfelle er det et voldtektsforsøk av en ikke-hvit som har gjort henne til rasist, men de andre i SIAN forblir mer uklare og diffuse.
At det også her er snakk om valg av verdier, meninger og politiske holdninger, er åpenbart. Filmen introduserer en motstemme tidlig i filmen, som blir kontrasten til Thorsen og SIAN. Den unge aktivisten Axel har gjort helt motsatte valg, og filmen følger også ham når han er på motdemonstrasjoner. Og da det blir arrangert et møte mellom Axel og SIAN hjemme hos Lars og Anna blir det mer enn tydelig hvor skremmende SIANs virksomhet og paranoide hatspråk er. Samtidig illustrerer Norwegian Democrazy med all mulig tydelighet demokratiets og ytringsfrihetens dilemma. Vi vil ha et åpent samfunn, vi må tolerere de fleste ytringer, men når blir SIANs virksomhet kriminell? Dette er det alvorlige og store temaet som ligger under den grundige presentasjonen av SIANs virksomhet. Bortsett fra en noe sleivete og retningsløs bruk av musikk, og Yma Sumacs stemme som en slags harselerende kommentar i noen scener, er Norwegian Democrazy en film som på en god måte viser fram de mest grumsete politiske holdningene i dagens politiske landskap. Lars Thorsen har tatt noen valg, og beskyttes av norsk lov, men mot slutten av filmen går han for langt og må sone i fengsel. I Norwegian Democrazy synliggjøres en verdikamp som er avgjørende for demokratiet, og SIAN blir avslørt på en nennsom, men effektiv måte.
Vi er vant til å tenke at dokumentarfilm er en nøktern filmform. Det har alle dokumentarfilmteoretikerne skrevet. Men dagens dokumentarfilm er ikke lenger nøktern og saksorientert. Det vi lærer om livet og verden omkring oss i moderne dokumentar lærer vi ofte gjennom intense følelsesmessige kontakter med mennesker og situasjoner. Følelsesmessig appell og kontakt er helt avgjørende i nyere norsk dokumentar. Pekefingrene og det didaktiske er forsvunnet, og erstattet av intense følelsesmessige berg-og-dal-baner. Dette er tydelig i flere av fjorårets norsk dokumentarer.
Mye er skrevet om Benjamin Rees Ibelin, og jeg har tidligere skrevet her på Rushprint om denne filmen, så jeg skal holde det kort her, men Ibelin er et godt eksempel på en film som gjennom å appellere mest til følelsene klarer både å framstille et menneske i helfigur, samtidig som viktige allmennmenneskelige temaer som vennskap og livskvalitet illustreres på en uvanlig og rørende måte. Det er også indirekte en film om både familiære og institusjonelle støtteapparater, som lar Mats Steen være den han er.
Ibelin er en film som både rører ved det beste i oss, og samtidig handler om veivalg i livet. Både de valg Mats gjør foran datamaskinen, når han ånder og lever for World of Warcraft, men også de valgene hans foreldre tar. Ibelin er en overraskende fortelling, som har krappe svinger som får oss til å tenke på nytt omkring hvem Mats Steen er, og en film som viser at vennskap kan være noe annet enn det vi ofte tror. Om dokumentarfilmens oppgave er å utfordre konvensjoner og vanetenkning, er Ibelin den perfekte filmen. Både gjennom sin måte å fortelle historien om Mats, sin tematisering av virtuelle verdener, og hvordan vi kan støtte hverandre når vi graver oss ned i mørket, er Ibelin en film som engasjerer og rører.
Også Silje Evensmo Jacobsens Ukjent landskap og Wilde Siem og Sigve Endresens Søstre elsker evig er filmer som like mye appeller til våre følelser som til den nøkterne fornuft. Og også her er det den smertefullt konkrete verden vi opplever. Begge filmene handler om sorg, og hvordan man kommer seg videre etter at en nær og kjær har gått bort. De tette portrettene av to veldig forskjellige familier og livssituasjoner, og fokus på veien ut av sorg og mørke, gjør filmene engasjerende i sin balanse mellom en helt spesifikk historie og en allmennmenneskelig tematisk kjerne. De største eksistensielle spørsmålene og følelsene balanseres på en nennsom måte med intense skildringer av levd liv.
I disse to filmene er vi til stede i de mest intense, smertefulle og sårbare øyeblikkene i livet, enten hva som skjer i en familie etter at mor dør, eller når en søster tar sitt eget liv. Ukjent landskap handler om hva som skjedde etter at mor går bort, mens Søstre elsker evig både skildrer veien fram mot et selvmord og hvordan en søster går videre. Begge filmene handler om sorgarbeid. Hvordan kan vi leve videre når en nær har gått bort? Hvordan kommer vi oss gjennom sorgen? På ulike måter handler disse to filmene om veien ut av det dypeste mørket.
Begge disse to filmene utnytter helaftensdokumentarens muligheter til å bruke tid på å følge noen mennesker som er tungt rammet av sorgen, og dermed vise det komplekse og sammensatte ved livet. At det ikke finnes noen enkle løsninger, men at man må ta viktige valg i livet, står sentralt i begge filmene, om enn på forskjellige måter. I mange moderne dokumentarfilmer kan den rastløse jakten på et intenst og følsomt øyeblikk føles påtrengende og kamerakåt, men dette er ikke tilfellet i Søstre elsker evig og Ukjent landskap. Vi får tid til å leve med de vi ser, og lærer av deres vanskelige livsvalg og sterke følelser. Innfølende innlevelse er i disse to filmene, og i Benjamin Rees Ibelin, kongeveien til selvforståelse og empati.
Tre filmer skilte seg ut av fjorårets rike norske dokumentarproduksjon. På ulike måter utfordrer de selve dokumentaruttrykket. Det er alltid et sunnhetstegn om det produseres filmer som på ulike måter utfordrer og setter spørsmålstegn ved selve dokumentaruttrykket, og de siste årene har vi sett noen filmer som i seg selv tematiserer dokumentasjon og filmarbeid. Fjorårets filmer stilte i mindre grad spørsmål ved selve dokumentaren, og fokuserte i stedet på hvilke måter dokumentaruttrykket kan utvides. Den utstrakte bruken av animasjon i Ibelin ville nok falt mange purister tungt om hjertet om filmen hadde kommet for ti-femten år siden, men i dag er det åpenbart hvilken viktig måte Ree illustrerer livsverdener og livsvalg på gjennom animasjon.
Det samme er tilfellet i Mari Monrad Vistvens barnedokumentar Todd og Super-Stella, som også gjør utstrakt bruk av animasjonsinnslag for å illustrere barns tanke- og følelsesverden. Dokumentarer både for og om barn er sjelden kost, men Vistvens portrett av sine barn Todd og Stella er en upretensiøs og presis skildring av det å vokse opp og det å være søsken. For barnepublikummet blir gjenkjennelse viktig, og mestring og følelseskontroll står sentralt. Å mestre sinne og irritasjon, og vanskene ved enten å være lillesøster eller storebror, er filmens hovedmotiv. For voksenpublikummet er det kanskje milepælene i barndommen som gjør sterkest inntrykk. Å få en lillesøster, begynne på skolen, lære å sykle eller lese, slike øyeblikk fanges inn på en god måte av regissøren.
Ikke bare animasjon, men også lyd og ambient musikk brukes for å illustrere de sterke følelsene som Todd og Stella opplever, og som portrett veksler vi ikke bare mellom Todd og Stella, men også mellom ytre hendelser og indre følelser. Små og store øyeblikk, hverdagsbilder og øyeblikk av høytid veves sammen på en måte som kan minne alle voksne på hvor alvorlig selv de minste ting er i barndommen. Kanskje er Todd og Super-Stella av og til litt for rosenrød, men filmen er en viktig påminnelse om hvordan alt synes stort og vanskelig når man er barn. Det kan også minne oss om at man kan le så mye man vil, men man blir ikke dermed kul, som Todd sier et sted til Stella.
Om bruken av animasjon synes uproblematisk i mange norske dokumentarer i dag, og blir et godt virkemiddel for å blottlegge følelser og stemninger som ellers ikke lar seg fange inn med kameraet og mikrofonen, er hybridgenren fremdeles omdiskutert. Den mest eksperimentelle av fjorårets dokumentarfilmer, Ellen Ugelstads The Recovery Channel, er en slik hybridfilm som skaper et særegent refleksjonsrom et sted mellom dokumentar og fiksjon.
At The Recovery Channel er en film som brenner for et viktig tema er åpenbart. Det er psykisk helsevern det handler om. Ugelstad har skapt sitt eget fiktive fjernsynsstudio, nesten som Dagsrevyen, og et redaksjonskontor også. Dette er det stiliserte og fiktive utgangspunktet for filmen, som ellers pendler mellom små reportasjer, dramatiseringer, vitnemål fra mennesker som har hatt eller har psykiske lidelser, og kommentarer fra spesialister og advokater. Vi opplever møter med mennesker som har opplevd hvordan det er å være kasteballer i et system som bryter FNs menneskerettigheter hver eneste dag. Vi møter også såkalte svingdørpasienter som behandles med eksperimentelle medikamenter. Og vi møter aksjonister, pårørende og spesialister som samlet gir et bilde av tilstanden i det norske psykiske helsevernet.
Hvordan fungerer det fiktive nyhetsankeret som holder filmens collage av ulike elementer sammen, samtidig som denne personen illustrerer hvor sårbar og utsatt en pårørende er? For noen ble fiksjonselementene for tydelige, og dermed litt avsporende, for andre ble det selvrefleksive trekket for diffust. For alle framsto imidlertid The Recovery Channel som lidenskapelig engasjert, som en viktig saksframstilling, og en film som våget å eksperimentere med andre måter å balansere sak og person, sosial tematikk og emosjonell innlevelse.
Det selvrefleksive dominerte også i Håvard Bustnes’ Geronimos tapte stamme. Også dette er langt på vei en portrettfilm. Det er den danske manusforfatteren Lars K. Andersen som er filmens hovedperson, og det er gjennom ham og regissøren selv, som langsomt begynner å få stadig større kvaler over deres felles filmprosjekt, at vi introduseres til filmens tematikk.
Andersen har alltid vært opptatt av det som tidligere ble kalt indianere. Han har også vært fascinert av eventyrere. Og mest av alt har han vært fascinert av Helge Ingstads møte med apache-urfolket. Andersen vil gå i Ingstads fotspor, i et forsøk på å finne et hemmelig urfolk i Mexicos fjellandskap, men vikler seg stadig mer inn i en etisk floke. Hvem har rett til å fortelle den historien Andersen forteller, og på hvilken måte skal en slik historie fortelles? Dette tar etter hvert over fra jakten på svar i fortiden, og filmen slår bokstavelig talt sprekker, endrer fokus og ender opp som noe helt annet enn det vi forventet i begynnelsen. Andersen selv føler seg kvalm, og regissøren Bustnes gjør opprør. Vi er ikke de rette til å gjøre dette, og i hvert fall ikke på denne måten, sier Bustnes i sin film.
Både The Recovery Channel og Geronimos tapte stamme er filmer som ønsker å tenke annerledes. Ugelstad og Bustnes skaper mer fragmenterte og ofte til og med motsigelsesfulle filmer, som har lyter og problemer, men som ikke mangler mot og engasjement. Fiksjonen tas i bruk som et redskap for å framstille de ulike sidene ved psykisk helsevern, eller enhet og helhet erstattes av et filmuttrykk som stiller spørsmål, nøler og angrer, og går nye og overraskende veier.
Vi ser dokumentarfilmer fordi de gir mening til våre liv og bidrar til å forklare samfunnet som omgir oss. Vi ser dokumentarfilm fordi disse filmene skildrer det smertefullt konkrete ved levd liv, men også tematiserer større sosiale og samfunnsmessige utfordringer eller gir oss innblikk i viktige samfunnsinstitusjoner. Vi hengir oss til tankevekkende og rørende livshistorier, og lærer av hvordan andre mennesker foretar viktige livsvalg.
Helaftensdokumentaren har tid, og det er i seg selv avgjørende. Tid til å vise et menneske i helfigur eller skildre et saksforhold med nyanser og kompleksitet. Tid til ettertanke, til både nærhet og distanse, og til å la tilskuerne synke inn i en livsverden som gi oss sammenheng og forstand.
Portrettet er en avgjørende genre i nyere norsk dokumentar, og vi befinner oss i en tid da vi hungrer etter slike intime, men også sammensatte møter med mennesker. Både fornuft og følelser blir engasjert når vi følger en ung mann med bare ett bein på vei opp et isglatt fjell, en innsatt som kjemper i stillhet med seg selv, en mann som håper å finne tilbake tonen i sitt liv, eller en kvinne som må leve videre etter at søsteren har begått selvmord. Livshistorier om vanskelige livsvalg, og sterke møter med mennesker, gir norsk dokumentar engasjement og aktualitet. Vi blir litt klokere av disse filmene.
Norsk dokumentar er, som denne raske gjennomgangen forhåpentligvis har vist, og som andre innlegg jeg har skrevet om disse filmene i fjor også viser, mer variert og vital enn noen gang tidligere. Både når det gjelder kvalitet og kvantitet er norsk dokumentar uovertruffen i dag. Noen ganger har jeg kanskje ønsket meg enda mer spenstige eksperimenter, noen flere sinte og sakstunge filmer, og fokus på andre temaer som ennå er uutforsket, men det er ingen tvil om at norsk dokumentar fremdeles er inne i en gullalder. Det er imidlertid ingen selvfølgelighet at vi opplever et så godt filmår som 2024. For at vi skal opprettholde den høye kvaliteten og kvantiteten, må dokumentaren ytterligere styrkes. Bare gjennom styrket støtte kan vi få så mange filmer som overbeviser gjennom et sterkt engasjement og en vilje til å se mennesket i de sosiale institusjonene. Selve kjernen i vår menneskelighet ligger kanskje i evnen til å forestille oss hvordan det er å være et annet menneske. Norsk dokumentar hjelper oss til å finne tilbake vår menneskelighet.
Dette er artikkel nummer 119 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre – og flere artikler om fjorårets dokumentarer – kan du lese her.
Foto fra «Ukjent landskap» – en film som har hatt en lang festivalreise.
2024 var nok et fabelaktig år for norsk dokumentar. Vi er fremdeles inne i en gullalder for norsk dokumentarfilm. Aldri tidligere i filmhistorien har så mange kinodokumentarer blitt laget her i landet. Aldri tidligere har norsk dokumentarfilm nådd så mange på kino, i tillegg til alle de som har sett filmene på fjernsyn eller gjennom ulike strømmetjenester. Aldri tidligere har norske dokumentarer nådd så bredt ut internasjonalt, og høstet så mange priser på så mange prestisjetunge filmfestivaler verden over. Og aldri tidligere har norsk dokumentarfilm vært så synlig, variert, spenstig og vital.
Et viktig tegn på hvilken nyvunnen prestisje dokumentaren har fått her hjemme, er hvor ofte premierene på norske dokumentarer blir løftet fram gjennom ulike reportasjer og gjestebesøk på Dagsrevyen. En rekke filmer har blitt diskutert de siste årene, med ekstra hyppige besøk av regissører eller hovedpersoner sist høst. Midt i ettermiddagskaffen har det norske folket til stadighet fått servert en føljetong av velfortjent norsk dokumentarsuksess.
Det er på tide at det statlige virkemiddelapparatet og Norsk Filminstitutt fullt ut anerkjenner den unike posisjonen og situasjonen norske dokumentarister har skapt i dag, og at norsk dokumentarfilmproduksjon blir ytterligere styrket. Det er godt for bransjen, og det er godt for landet. Vi trenger dokumentarfilmens meningsfulle historier og grundige diskusjoner av viktige saker og sosiale forhold. Kanskje trenger vi til og med dokumentarfilmen enda mer enn i tidligere år? I dagens medieklima der løgner i form av fake news eller influenser-reklame i stadig større grad underminerer eller visker ut den tradisjonelle kritiske offentligheten, er de grundige fortellingene og saksframstillingene i form av dokumentarfilmer viktigere enn noensinne. Det smertefullt konkrete i form av virkelige historier om levd liv har større betydning i offentligheten enn tidligere.
Hva som teller som en norsk kinodokumentar er omdiskutert og usikkert for tiden, men om jeg ikke tar feil hadde 15 norske helaftensdokumentarer premiere i 2024. Det er et høyt tall. Det er enda høyere enn jubelåret 2021. Det er så vidt jeg vet norsk rekord. Ikke alle filmene var like framgangsrike, og ikke alle gikk lenge på kinoene, men i kjølvannet av Benjamin Rees fabelaktige Ibelin fikk smalere norske dokumentarfilmer litt ekstra drahjelp. Noen filmer skal da også være smalere, rarere, sintere og mer polemiske, og noen skal være eksperimentelle også, for at vitaliteten skal beholdes og for at sentrale dokumentarstrategier skal kunne settes under lupen av dokumentarfilmen selv. Men tallet 14 alene forteller om en helt unik energi, innsats og vilje til å utvikle norsk dokumentar. Det er rett og slett imponerende.
Ser man årets filmer under ett, er inntrykket samlet sett av en sterk bransje med mange ulike innganger til og løsninger av dokumentaroppdraget. Kanskje skulle man ønske seg enda mer polemikk, eller et tydeligere og åpnere sinne, men det er også en spesiell kvalitet ved årets dokumentarer at de makter å stille store og viktige spørsmål på en ofte indirekte og forsiktig måte. Det skorter ikke på engasjement og vilje til formidling.
La meg se litt nærmere på dokumentaråret 2024, og se hvilke mønstre som blir tydelige nå litt på avstand, men også aller først kort diskutere hvorfor dokumentarfilmen har fått den suksessen og statusen den har fått i Norge i dag. Hva er det som har skjedd i løpet av det siste tiåret?
Som historiker prøver jeg å se de lange linjene, men også fokusere på de korte flyktige øyeblikkene. Norsk dokumentar har en mer enn hundre år lang historie, men hvorfor har norsk dokumentar blomstret opp så voldsomt akkurat nå? Midt i jubelen over de mange vellykkede og populære filmene laget i fjor og de siste årene, er det viktig å minne om at norsk dokumentar en periode nærmest ikke eksisterte. I løpet av hele 1980-tallet ble bare tre – 3 – norske kinodokumentarer laget, og en av disse tre filmene var en jubileumskavalkade for Norsk Film A/S. Det er altså ingen selvfølgelighet at vi har en norsk dokumentarfilmproduksjon.
På 1990-tallet gikk det også opp og ned. 1995 var et høydepunkt i kvantitet med fem kinodokumentarer, men noen år ble det bare laget én helaftens dokumentar her i landet. Så begynte antallet filmer langsomt å øke. I årene 2002 og 2007 fikk hele sju norske dokumentarer premiere på kino, og variasjonen av både innhold og form, temaer og stiluttrykk, begynte å bli stadig sterkere.
De siste årene har antallet norske kinodokumentarer holdt seg på et historisk høyt nivå. Om jeg har kalkulert rett har hele 46 norske helaftensdokumentarer blitt laget i løpet av de fem årene mellom 2020 og 2024. Det er et gjennomsnitt på 9 kinodokumentarer hvert år. Dette er i seg selv enestående sett i et historisk perspektiv, men kvantitet forteller ikke alt. Kvaliteten er også imponerende. Derfor følte jeg at det var riktig da jeg for noen år siden første gang slo fast med tabloid understrekning at norsk dokumentar var inne i en gullalder. Dette er enda tydeligere i dag.
Kvalitet og kvantitet er selvsagt i seg selv helt avgjørende årsaker til den populariteten som norsk dokumentar opplever i dag, men det forklarer ikke alt. Spørsmålet «Hvorfor dokumentar?» har et mer sammensatt svar, og kan kanskje ennå ikke fullt ut besvares. Vi trenger avstand, ettersom vi er midt oppe i en fenomenal utvikling. At svaret må finnes i en kombinasjon av indre og ytre årsaker er imidlertid åpenbart. Endringer i bransjen er en ting, samfunnsforandringer en annen.
Norsk dokumentar ville ikke blitt presentert på Dagsrevyen så hyppig som tilfellet har vært den siste tiden, om det ikke var for at norske dokumentarister treffer spikeren på hodet. Gang på gang. Enten gjennom filmer som vinner priser på internasjonale festivaler og blir nyhetsverdige fordi de er anerkjent utenfor landet, fordi de tar opp viktige sosiale og menneskelige spørsmål, eller fordi de er ekstra populære på kino. Synlighet i offentligheten og priser på internasjonale filmfestivaler er i seg selv en viktig del av suksessen. Det gir prestisje og det borger for kvalitet og aktualitet, og det har en god smitteeffekt. Men det er ikke hele svaret.
Tilskuertallene på Olins Fedrelandet og Rees Ibelin er høydepunktene de siste årene, med mer enn 100.000 solgte kinobilletter til begge filmene, men mange andre dokumentarer har hatt overraskende stor popularitet på kino. Også evnen til å gripe an viktige sosiale spørsmål eller lage filmer om temaer som opptar mange, er en del av svaret, og det har fått nyhetsmedia til å gi norsk dokumentarfilm ekstra drahjelp. Både popartisten Sondre Justad fra Riv i hjertet, Bernt Marius Rørstad fra Momentum og Hasan fra Straff ble invitert til Dagsrevystudioet for å diskutere filmene om dem sist høst. Det er i seg selv en viktig del av svaret. Norsk dokumentar er rett og slett både relevant og viktig, og har hatt en vedvarende svært høy kvalitet.
En viktig del av svaret er dermed knyttet til selve institusjonen norsk dokumentarfilm. Profesjonaliteten er øket kraftig i bransjen, anerkjennelsen er stigende, og det er stadig flere filmskapere som ser at dokumentarfilmen gir mulighet til å fortelle sterke historier og muliggjør mer personlige innfallsvinkler enn tidligere. Dokumentarfilmen har kastet av seg inntrykket av seig sakstung trausthet og politisk pamflettretorikk, og når dermed også flere tilskuere. Evnen norske dokumentarister har i dag til å stille spørsmål om sosiale forhold og samfunnsutviklingen gjennom fokus på sterke personer og ekte historier, er åpenbart også en del av svaret på hvorfor dokumentar har blitt så anerkjent og populært i dag. Kvaliteten på filmene, viften av formuttrykk og temaer, og synligheten i media generelt gir positive utslag hos et publikum som ser at dokumentar ikke er kjedelig, men snarere det stikk motsatte.
Vi må imidlertid også søke svar på spørsmålet om hvorfor norsk dokumentar opplever en slik historisk unik oppblomstring akkurat nå utenfor filmene selv eller den norske filminstitusjonen. Ytre faktorer spiller også inn. Den digitale teknologien spiller selvsagt en helt avgjørende rolle, om vi skal se dagens gullalder i et lengre historisk perspektiv. Digital teknologi gjør det rett og slett mulig å fortelle andre historier, eller å fortelle historier fra virkeligheten på helt nye måter. Tidligere var dokumentarfilmproduksjon tungvint og vanskelig, og budsjettene ofte høyere også. Digital teknologi har drevet fram en mer intim og nærgående dokumentarfilmproduksjon, der vi ikke minst kommer nærmere mennesker og hendelser enn tidligere, og der filmskaperne har tid til å være til stede i lang tid uten at budsjettene sprekker for tidlig. Den personlige dokumentaren har blitt styrket av den teknologiske utviklingen. Vi tenker kanskje ikke så mye over dette i dag, fordi overgangen fra analog til digital teknologi ligger noen år bak oss, men det er åpenbart en del av svaret.
Et annet mulig svar på spørsmålet om hvorfor dokumentaren er så populær i dag, ligger i en økende positiv virkelighetshunger hos mange tilskuere. De opplever også en hunger etter sammenhenger. De vil bak nyhetsoverskriftene på nettet og korte avis- eller fjernsynsreportasjer. Da gir dokumentarfilmen en ønsket helhet og sammenheng, det man ikke finner gjennom søk på nettet, på TikTok eller i andre medier kan man få i en kort eller lang dokumentarfilm. Spesielt helaftensdokumentaren vinner på sin lengde. Den gir oss en unik mulighet til å synke inn i menneskeliv eller i et tema. Opplevelse er avgjørende, og hvordan man orkestrerer følelser og affekt, men også at dokumentar gir tid til ettertanke. Dokumentarfilm gir rett og slett forstand, skaper sammenhenger som ofte unngår sterke forenklinger, og utvider og utfordrer vår forståelse av verden omkring oss.
Sett i et litt lengre perspektiv er det også åpenbart at dagens fokus på fortelling og menneskeskildring i dokumentaruttrykket, av og til på bekostning av sak, tematikk og distanse, er perfekt tilpasset vår tids jag og hast. Spesielt gjennom portretter av mennesker, som skaper en unik mulighet og tettere forbindelser mellom de som ser og de som blir sett, får verden form og skaper engasjement.
Møtet med et eller flere andre mennesker, som vi ofte følger gjennom en lengre periode, kan utfordre konvensjoner og vanetenkning, og gjøre verden som ny igjen. Fjorårsfilmer som Ibelin, The Recovery Channel, Skal hilse fra naturen eller Sau illustrerer dette på forskjellige måter. Det er dermed kanskje ikke overraskende at dokumentaråret 2024 var dominert av portrettgenren. Nesten alle de norske helaftensdokumentarene i fjor kan karakteriseres som filmportrett.
En helt dominerende genre så vel som generell tilnærming til dokumentarformen, er fokuseringen på møter med mennesker og spesielle konkrete livshistorier. Portrettgenren er spesielt viktig i dagens norske dokumentar, og så å si alle fjorårets helaftensfilmer har anknytning til denne genren. Noen var rendyrkede filmportretter, andre bruker møter med mennesker for å gi en personlig inngang til et viktig tema eller saksforhold.
Dette er også i et større historisk perspektiv noe nytt. I norsk dokumentarfilmhistorie var de første portrettene skildringer av helter og de kongelige. Roald Amundsen, Kong Haakon VII eller Kong Olav dominerte helt fram til midten av 1960-tallet. Noen dokumentarister satte også et personlig preg på filmene gjennom å fortelle sine egne historier, som Thor Heyerdahl og Per Høst, men dokumentarfilm var nærmest definert som sakstung, faktabasert, nøktern og distansert. I den politiske pamflettfilmen på 1970-tallet ser vi de første portrettene av vanlige folk, og ikke av sin tids kjendiser, men vi må helt til slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet for å få portrettfilmer som bruker hverdagsmennesker og deres liv til å fortelle større historier.
Sigve Endresen satte fart i norsk dokumentarfilmproduksjon igjen i 1989 med For harde livet, en film som har sterke mini-portretter av Lone, Lars, Nadja og andre helt vanlige narkomane ungdommer, og Endresen videreførte dette i filmer som Store gutter gråter ikke (1995) og Leve blant løver (1998). Og andre viktige dokumentarister som Trond Kvist, Knut Erik Jensen og Margreth Olin fulgte opp. På 1990-tallet ser vi for alvor konturene av det som vi i dag kaller den moderne dokumentarfilmen. En populær fotballspiller blir portrettert i Thomas Robsahms Myggen (1996), og med Knut Erik Jensens gruppeportrett Heftig og begeistret (2001) tar det hele av.
Som jeg har antydet har portrettet en form som gir en unik mulighet til tilskuerengasjement. Vi kommer tett inn på et annet menneske, enten det er en kjendis eller et helt vanlig menneske som har noe å fortelle. Portrettet er dominert av nærbildet. Intens nærhet og følelsesmessige tilkoblinger dominerer genren i dag. Det er en genre som individualiserer. Møter med enkeltmennesker gir ansikt og livserfaring til saker og temaer. Portrettet er dermed en dokumentarform som indirekte forteller om samfunnsutfordringer og sosiale forhold. Samfunnet og dets utvikling og sosiale institusjoner ses gjennom et menneskeliv, og et enkeltmenneskes liv gir konkret inngang til en større eksistensiell situasjon. Ved å fokusere på individer, og tone ned saksforhold og tung tematikk, ser vi også tydeligere det allmennmenneskelige i de livshistoriene som fortelles. Dermed skapes en følelsesmessig kobling, og vi tilskuere kan fundere over livsvalg og levd liv.
En av fjorårets filmer som illustrerer dette på en god måte, og en film som er en ren portrettdokumentar, er Matias Myklebusts Momentum. Her møter vi en kjernesunn hyperaktiv norsk ung mann. Bernt Marius Rørstad lever og ånder for ekstremsport. «Det er det her man lever for», sier han i et hjemmevideoopptak når han står på ski ned en fjellside. Han lever et tilsynelatende privilegert liv, og er mest opptatt av adrenalinrushet når han står på ski eller henger i luften i en speedglider. Så faller Ikaros til jorden. Etter en speedgliderulykke må han amputere høyrefoten. Rehabiliteringen starter umiddelbart, men livet hans har tatt en brutal og uventet vei. «Hvordan kommer resten av livet mitt til å bli?», spør Bernt Marius.
Vi tilskuere lurer også på hva som kommer til å skje. Vil Bernt Marius grave seg ned, ende opp foran dataskjermen, miste all livslyst og kontakt med det livet han førte, eller kan han klare å finne en mellomløsning? Kan han fortsette et friluftsliv og være ute i naturen, selv om han har mistet det ene beinet? Matias Myklebust forteller en konkret smertefull historie om en ulykke som forandrer et liv, men gir dermed også alle tilskuere muligheten til å føle empati samtidig som filmen tar opp allmennmenneskelige spørsmål. De aller fleste av oss møter eksistensielle utfordringer, om enn ikke like dramatiske som Bernt Marius, så hvordan skal vi komme oss opp på beina igjen? Her gir Momentum også rom for ettertanke og livsvisdom.
Myklebust forteller om hva som skjedde etter ulykken. Bernt Marius går gjennom en identitetskrise. Han har alltid vært aktiv, men blir nå lenge uvanlig passiv. Han er redd for å bli alene, bekymret for at alle skal synes synd på ham, og for at han skal bli en byrde for kompisene og familien. Momentum skildrer på en nøktern, men intens måte hvordan Bernt Marius kjemper med seg selv, både kroppen og sinnet er i ulage, og hvordan han langsomt, men sikkert løfter seg selv ut av det filmen kaller sorgens skoddehav. Med ny protese, og etter intens trening, tar han opp igjen den drømmen han har om å klatre opp på toppen av Skagastølstind vinterstid. Kan han klare det med sin nye protese?
Momentum er en film om mestring. Det er en film om hvordan Bernt Marius får et annet syn på livet etter ulykken, men likevel bestemmer seg for å prøve å holde på den han er. Han vil på toppen. Han vil ikke synes synd på seg selv. Bernt Marius vil tenke annerledes og nytt, for å beholde sin identitet. Og ikke overraskende klarer han det de fleste ville sagt var umulig. Han trener og trener. Henger i en vegg av is for å bli klar, og makter til slutt å nå toppen av fjellet. Det er en medrivende og sterk historie, skildret på en nøktern og tilbakeholden måte, og fjellklatringen blir en perfekt naturlig metafor for den kampen Bernt Marius har med seg selv. Han klatrer for å finne tilbake til seg selv. Momentum er en stilsikker feelgood-historie, en nærmest klassisk filmfortelling om en ung mann som klarer å overvinne alle negative følelser og kroppslig motstand, og som til slutt lykkes i å nå sitt tilsynelatende håpløse mål.
Selv om Momentum er et intenst portrett av Bernt Marius, ofte preget av tette nærbilder av hans ansikt, er det også en film om Norge. Den positive identitetsreisen Bernt Marius opplever hadde ikke vært mulig uten det unike institusjonelle støttesystemet vi har her i landet. Når vi følger Bernt Marius tilbake til livet, det spesielle livet han ønsker å leve, er det gjennom en rekke sosiale institusjoner som hjelper ham. Hos psykologen eller terapeuten får han hjelp til å løse mange av de vanskelige tankene og følelsene som blir hindre for at han skal finne tilbake til den han var før ulykken, og sykehus og protesemakere gir ham bokstavelig talt et nytt ben. Et ben han kan klatre til topps med.
Historien om Bernt Marius blir dermed også en historie om de institusjonene som finnes omkring oss i det moderne Norge. Vi vet aldri hva som kan ramme oss i livet, men vi vet samtidig at for de aller fleste finnes det et støtteapparat i form av en serie samfunnsinstitusjoner som hjelper oss når det trengs. Momentum blir en positiv motvekt til alle de negative reportasjer vi ser og leser om øyeblikkene da institusjonene svikter.
Momentum illustrerer på mange måter hvorfor dokumentarfilm engasjerer og lokker et kinopublikum. Vi blir ikke bare vitner til Bernt Marius’ vellykkede kamp med seg selv, men blir også tilhørere og vitner når han fører gode samtaler med de som hjelper ham. Spesielt scenene hos en psykolog eller terapeut er avgjørende i filmen, og her setter både Bernt Marius og psykologen ord på følelser og tanker som langt fra er unike. Bernt Marius er en tøffing, her er det lett å være enig med en av de som hjelper ham å trene før fjellklatringen begynner, men livsreisen til Bernt Marius handler også om allmennmenneskelige ting som det å vise følelser, å overvinne negative tanker, eller ikke å gi opp.
På slutten av Momentum ser vi hvordan Bernt Marius selv hjelper andre i samme situasjon. Han blir en slags støttekontakt. Snakker med andre som har eller er i ferd med å amputere en kroppsdel, og viser gjennom sitt eksempel at han kan bidra til å hjelpe andre. Han har ikke bare nådd et mål om å klatre et fjell. Han har fått et nytt mål i livet: han vil bli fysioterapeut og gjøre en forskjell i samfunnet. Tidligere i filmen knuges han av tvil. «Jeg opplever at jeg ikke får svar», sier han. På slutten av filmen har han fått noen svar, og vi tilskuere har både fått spørsmål og svar vi kan arbeide med etter at filmen er over.
En annen ren portrettdokumentar som fikk premiere sist høst var Riv i hjertet av Trond Kvig Andreassen. Dette er en ekte popumentar, et portrett av popartisten Sondre Justads livsreise fra det lille tettstedet Henningsvær i nord til nasjonal berømmelse. «Det er helt sykt!», sier Sondre helt i begynnelsen av filmen, og det er en tett-på skildring av veien til listetoppen som regissøren lager. Også i Riv i hjertet kommer vi nært inn på hovedpersonen, og ettersom Sondre Justad er en offentlig figur er mye av spenningen i filmen knyttet til det at vi kommer bak kulissene. Helt bokstavelig talt, ettersom vi følger Justads vei fra barndommen gjennom en rikdom av hjemmevideoopptak.
I Riv i hjertet kan det synes som om hele livet til Sondre Justad har blitt dokumentert, aller mest av ham selv, og dette gir Trond Kvig Andreassen en unik inngang til en spennende artistkarriere. Gjennom dynamisk hurtig klipping får vi både en livsskildring og en oppsummering av et moderne artistliv. Også dette er en film om en ung mann med et klart mål. Allerede som barn ønsker Sondre Justad å bli popstjerne. Han hadde et ønske om å vise seg fram og bli lagt merke til allerede som barn. Han er oppmerksomhetssøkende og glupsk på livet. «Jeg ville sluke verden», sier han selv om den han var. Men veien til listetoppen er ikke uten vanskeligheter.
Riv i hjertet veksler mellom å skildre livet til Sondre fram til et foreløpig høydepunkt i karrieren, og et karrieresummerende konsertopptak fra Oslo Spektrum der vi både ser Sondre på scenen og hvordan publikum forholder seg til artisten. På mange måter er Riv i hjertet en typisk rockumentar om en popartist. Vi får se hvordan Sondre begynner i det små, jobber hardt for suksess, og lykkes i å lage poplåter som når og treffer et stort publikum. Det er et upolert og ujålete artistportrett, som legger mye vekt på hvordan bandvenner nærmest blir en storfamilie, et sentralt tema i mange rockumentarer. Vi blir også med bak kulissene når sanger skrives og plater blir til. Sondre er kanskje en ungpikedrøm, men vi møter ham også i tyngre stunder og sårbare øyeblikk, i motgang så vel som medgang.
På den ene siden er Riv i hjertet et portrett av en sympatisk fyr som har et ønske om å skrive sanger og bli popartist, og som etter mye om og men lykkes i dette. Samtidig er det en film som handler om identitet på mer enn én måte. Et vendepunkt i Sondre Justads karriere kommer da han inviteres som gjest til Lindmos talkshow på NRK. Og impulsivt gir han uttrykk foran hele det norske folket at det trenger ikke bare være damer for hans del. Han kommer ut av «heteroboksen», som han selv kaller det, og står fram som bifil i beste sendetid. Dette endrer hans liv.
I andre del av Riv i hjertet blir Justads seksuelle identitet og offentlige image et nav som filmen forsiktig kretser om. Det gir filmen større tyngde og kraft, og regissøren navigerer sikkert mellom ulike følelsesnivåer i fortellingen. Justad selv blir først fortørnet. Han får et behov for å markere at «han ikke var sånn», og har et ambivalent forhold til både menn og kvinner. Han prøver å overbevise seg selv om at han ikke er interessert i menn, men forstår intuitivt at han alltid har vært dratt mot gutter. Det tar tid før Justad finner ut av det hele, men til slutt forstår han at han ikke er helt ærlig med seg selv. Pandemiens unntakstilstand fører med seg en isolasjon som resulterer i at han kommer ut av skapet på nytt, og på den store konserten i Oslo Spektrum i 2022 er også den nye kjæresten Peder med på scenen.
Det som løfter Riv i hjertet over en konvensjonell rockumentar, er Sondre Justads identitetskvaler. Hans livshistorie forteller mye om hvor følsom og sårbar seksuell identitet kan være, og hvordan kollisjonen mellom egne intime følelser og offentlige bilder og løgner skaper usikkerhet, tvil og sorg. Mer og mer føler Sondre at han blir en fremmed, også overfor seg selv, og han må finne en produktiv vei ut av floken av sammenfiltrede følelser. Han må finne seg selv. På samme måte som Momentum er Riv i hjertet en feelgood-dokumentar om det å finne en egen sann identitet. Også Trond Kvig Andreassens film gjør det mulig for mange tilskuere å fundere over egen identitet og hvordan sosiale situasjoner langt på vei definerer hvem man er, også for en selv.
Livsvalg er et sentralt motiv i flere av fjorårets norske dokumentarer, og dette er et tema som alltid engasjerer. To filmer som på helt forskjellige måter kretser om livsvalg er Rebekka Maria Nystabakks Sau og Marte Hallems Rinnans rival. Den første filmen er en typisk norsk vedlikeholds-dokumentar, som jeg tidligere har kalt filmer som hyller og holder vedlike tradisjonelle levemåter og et liv nær natur og dyr, mens den andre filmen er en historieberetning om andre verdenskrig. Mer forskjellige kan kanskje ikke to filmer være, men likevel handler begge om det å ta valg og velge verdier. Den ene filmen i positiv forstand, den andre på en negativ måte.
Marte Hallems Rinnans rival er et portrett av dobbeltagenten Karl Adding, men det er også en film om de viktige livsvalgene som definerer hvem vi er. Selv om mye i Addings liv fremdeles er uklart, og historien har mange usikre øyeblikk, forteller Hallems film en spennende historie om en dobbeltagent i Trøndelag under krigen. Filmen ønsker å besvare spørsmålet om hvem Karl Adding var. Den lykkes kanskje ikke i å gi et klart svar, men underveis tegnes et spennende bilde av et uvanlig liv.
Rinnans rival er imidlertid ikke bare et portrett av en mann som foretok mange tvilsomme valg under krigen, og drev et omfattende og svikefullt dobbeltspill, men også et portrett av Fredrik Lie. Adding var hans morfar, og det er Lies forsøk på å finne ut hvem morfaren var og hvorfor hans egen mor tiet om morfaren, som er motoren i filmen. Dette skaper en god kontrast mellom historien og nåtiden, men bidrar også til å gjøre filmen mer diffus og springende enn nødvendig. Også Fredrik Lie har en livshistorie, som av og til blir et unødig sidespor i en ellers engasjerende spion- og agenthistorie.
Krigen skaper fremdeles engasjement, og bidrar fremdeles til å definere hvem vi nordmenn er som nasjon. Det er en nasjonal fortelling som har endret seg i takt med samfunnsforandringene i årene etter krigen. Hallems bidrag minner oss om hva som skjedde under krigen, og spesielt i Trøndelag, og samtidig viser filmen hvordan man som menneske stadig må foreta viktige livsvalg. Hvem skal jeg være? Hvilke verdier skal jeg støtte gjennom livet mitt? Hvordan skal man forholde seg til skyld og skam? I en tid med økende rasisme både nasjonalt og internasjonalt, er det mye å lære av Hallems film.
Som film er Sau mer stilsikker enn Hallems litt vaklende historiedrama. Det er også en enklere film. Hovedpersonen i Rebekka Maria Nystabakks film er søsteren Rakel. Hun bor med sin partner på Sørlandet, og hun jobber i kultursektoren, men bestemmer seg for å flytte nordover og ta over familiens småbruk. Farens helse er ikke så god som den en gang var, så Rakel tar over gården og driver økologisk sauehold på et småbruk. Årets syklus fra lamming om våren til slakt om høsten rammer inn en historie om et avgjørende livsvalg. Rakel velger et helt annet liv. Hun vil føre familiens og det tradisjonelle jordbrukets tradisjoner videre, i den tro at dette arbeidet er selve framtiden.
Rakel og hennes partner Ida går mot strømmen. De velger et enklere liv mer i pakt med naturen og dyrene. På den ene siden er Sau et portrett av Rakel, kjærlig og humoristisk risset opp av søsteren Rakel, men på den andre siden er det en film om jordbruk og saueavl, økologi og tradisjon, erfaringsutveksling og matsikkerhet. Det er dermed like mye en film om idéer som en film om kjerringene mot strømmen. Den lille historien om Rakel og Ida kontrasteres mot den store historien omkring vårt forhold til natur, dyr og matproduksjon.
I likhet med mange andre av fjorårets dokumentarer, er Sau en film om en prosess. Vi følger Rakel og hennes familie gjennom et helt år, og blir dermed ganske godt kjent med dem. De er gode følgesvenner å ha i kinosalen, og gir en livsbejaende harmoni som er befriende. Bakteppet er imidlertid mørkere, men Rakel og Ida er mennesker som har stått ved livets veikryss og tatt viktige veivalg. De tar farvel med store deler av moderniteten, selv om de tar i bruk moderne teknologi i husdyrholdet, og tar et steg tilbake eller inn i tradisjonen. Det gir rom for mye ettertanke.
Om Sau er en film om å finne veien hjem, og om hvordan vi mennesker kan være hjemme i verden, er Skal hilse fra naturen en film om hvordan vi mennesker er i ferd med å gjøre vårt egentlige hjem mer ubeboelig for dyrene omkring oss. Dette er et monumentalt øko-epos med blendende vakre naturbilder. Jeg har skrevet om denne filmen i en tidligere rushblogg, så la meg denne gang dvele litt ved hvordan filmen også er et portrett.
Selv om Skal hilse fra naturen handler om naturverdier, om hvordan norsk natur er i ferd med å få et redusert artsmangfold, og hvordan vårt forhold til naturen blir stadig mer problematisk, er filmen også et mini-portrett av regissøren selv: Asgeir Helgestad. Det er rundt ham filmen langsomt dreier seg. Han har arbeidet som naturfotograf i mange år, og besøker i filmen mange steder som han har vært før. Men noe har hendt. Fjellområdene er annerledes, fuglefjellene mindre artsrike. Naturen er i fare, klimakrisen og vår hensynsløse utnytting av naturen er i ferd med å få alvorlige konsekvenser for dyrelivet. Vi ser dette både i kontrasten mellom før og nå, og vi ser det i pregnante bilder av villrein eller lundefugl. Helgestad vil vekke oss, få oss til å beundre naturens enorme livskraft og skjønnhet, for at vi skal verne om en natur som står i fare for å bli mer artsfattig. Den argumenterer mot idéen om at naturen først og fremst skal være et produksjonslandskap, og advarer om reduksjonen av artsmangfold. Vi er i ferd med å ødelegge naturens bok, mener Helgestad, før vi virkelig har lest den. Skal hilse fra naturen er blendende vakker, og full av livsbejaende kraft, men også et slags sorgarbeid der regissøren forsøker å finne ut hvorfor livet på vår del av kloden ikke er hva det engang var. Den oppfordrer dermed oss alle til å ta kloke livsvalg i framtiden.
To filmer som også handler om livsvalg, om enn på en mer indirekte måte, er Øystein Mamens Straff og Kari Anne Moes Mina og røverne. I begge filmene møter vi tidligere straffedømte eller fengselsfugler. Filmene handler om straff og soning, men også om veien ut av destruktive liv. Det er to veldig ulike filmer om kriminalomsorgen sett fra innsiden, men begge filmene skaper en effektiv kontrast mellom samfunnets institusjoner og enkeltmenneskene i disse institusjonene.
Straff er en stilisert og stillferdig film om et helt særegent tilbud i Halden fengsel. Siden 2013 har fangene fått tilbud om å velge et jesuittisk stillhetsretreat. I seks uker skal de være helt stille, nærmest som munker, bortsett fra en daglig samtale med en prest. Taushet som en vei til selvinnsikt og introspeksjon, og en vei bort fra kriminalitet, står sentralt i Straff, som skildrer fire fangers opplevelse av ukene i stillhet. Mamens film er et gruppeportrett, der vi blir ganske godt kjent med fire fanger: Hasan, Christian, John og Bjørn. Vi opplever små morsomme episoder, men også alvorlige samtaler, ikke minst om deres egne følelser og tanker. Både som en serie små portretter og som en skildring av et annerledes tilbud i kriminalomsorgen, er Straff en film som vekker ettertanke. Det er en nøktern og usentimental film, holdt i en stilisert nedtonet form.
At kriminalitet er noe man velger, står helt sentralt i Mamens film. Young Guns-medlemmet Hasan er en som mest tydelig forteller om hva den kriminelle løpebanen gjorde med ham og om hvordan kriminalitet ble en egen tilstand som skaper identitet. For ham ble vold en løsning som først fikk mobbingen til å ta slutt, men som så tok over hele livet hans. For Hasan blir imidlertid stillhet og taushet i fengselet et viktig virkemiddel til å erstatte en identitet med en annen. Han tar til slutt helt nye valg, fordi han vil bli en annen.
Om Straff handler om meditativ stillhet, er Mina og røverne enn hyllest til talen og det røffe ordet. I begynnelsen er det Mina Hadjian som er hovedperson, og vi får innblikk i hvordan hennes Røverradio-prosjekt fungerer. Mina gir i denne radioen straffedømte og innsatte muligheten til å både fortelle sine egne historier og å intervjue andre kriminelle. Det er et godt utgangspunkt for å gå bak kulissene i både Røverradioen og fengselsinstitusjonen, og vi kommer tett inn på Mina, som framstår som engasjert inntil det uvørne. At hennes nære relasjoner til noen av de som lager radioprogram sammen med henne nesten tar over livet hennes, er åpenbart. «Han har spist mye av livet mitt», sier hun om en av de som hun har mest kontakt med. Det er Rune Cato, og han spiser etter hvert opp mye av filmen også.
Mina og røverne er en røff og noe uvøren film som stadig skifter fokus etter hvert som virkeligheten fanges inn så å si på sparket, og vi får mini-portrett av flere kriminelle som er i kontakt med Mina. Mest inntrykk gjør kanskje Dennis. Som transperson uten tilgang på kjønnsbekreftende behandling i fengselet, er Dennis dobbelt sårbar. «Jeg har ingen identitet mer», sier han, men hans historie overskygges snart av Rune Cato som lenge nærmest overtar rollen som filmens hovedperson.
Rune Cato er både karismatisk og kaotisk, en vandrende virvelvind som prøver å få orden på livet sitt, men som samtidig bruker nærmest enhver anledning til å unngå å ta de rette valgene. Han sliter ut alle omkring seg. Da Russland invaderer Ukraina for alvor begir han seg til krigens front, noe som skaper mye bekymring både hos Mina og familien hans, men det er først når han kommer tilbake at det går galt. Han blir skutt i et kriminelt oppgjør, og filmen ender med hans bisettelse, der Mina holder en emosjonell tale.
Der Straff er nedtonet og forsiktig, er Mina og røverne rå, usminket og kaotisk. Den gir et helt annet bilde av hva fengselsinstitusjonen gjør med de innsatte. Begge filmene tar oss med på innsiden, lar oss møte kriminelle som presenteres i helfigur, og begge fokuserer på små, intense øyeblikk. Med all mulig tydelighet ser vi hvor vanskelig det er å oppgi en kriminell identitet og hvilken betydning engasjement og tilgivelse har.
Å følge en eller flere personer over lengre tid, med nær observasjon og sterkt fokus på det individuelle, er den mest sentrale dokumentarstrategien i nyere norsk dokumentar. Det kan ta oss med på en følsom og ettertenksom reise, som i Torstein Grudes Innerst i tonen, der vi møter musikeren Jørgen Tjemsland som både musikalsk og personlig gjennomgår en krise. Han har mistet tonen i livet, men med hjelp av den pussige gitarguruen Ove Hæhre, som nesten synes som enda mer skakkjørt enn Jørgen, finner musikeren tilbake til seg selv igjen. Grude hører til en av våre mest politiske produsenter og regissører, med en rekke internasjonale samproduksjoner bak seg, men i denne filmen er han mer filosofisk og nedtonet i uttrykket. Filmens skranglekasse av en erkjennelsesreise er livsbejaende og humoristisk, og bekrefter det vi alle vet. Vennskap er veien ut av isolasjon, og valget å gå til Ove endrer Jørgens liv. Grudes film er kanskje den mest stillferdige av årets dokumentarfilmer, men også en av de mest rørende.
Om Jørgen Tjemsland gjør et godt valg, er de valgene Lars Thorsen tar svært dårlige. Han er leder av SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), og han er en mann som lever og ånder for rasistisk provokasjon. Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønnings Norwegian Democrazy er kanskje den mest direkte politiske dokumentaren produsert i fjor, og den har først og fremst vært tilgjengelig på VG-TV, men filmen er et godt eksempel på at en observasjonell film kan ha politisk og følelsesmessig sprengkraft.
Rønning og Greenbergs film følger Lars Thorsen og noen av hans meningsfeller over flere år, og fanger inn et vell av øyeblikk når SIAN arrangerer ulike demonstrasjoner hvor Koranen brennes eller der man harselerer over kvinnesynet til Islam. Det har blitt en god film om et dårlig menneske. Det har blitt en lang reportasje som går bak kulissene og gir oss nærbilder fra hverdagen til et knippe rasister. Og det har blitt en avslørende film om hverdagsrasismens mørke kjerne.
Norwegian Democrazy er tilsynelatende en film som bare viser fram det filmskaperne har sett, men det er en film som med all mulig tydelighet river sløret av rasistene i SIAN. De gir selv inntrykk av å ha funnet sannheten om Islam, men når filmskaperne ber om kilder, empiri, fakta og dokumentasjon ender det alltid med at Internett er selve kilden. Lars Thorsen er litt av en gåte, og hvorfor han er så brennende opptatt av å provosere og kolportere sitt syn på innvandrere, er uklart. Da er det enklere å forstå hans vulgære partner Anna. I hennes tilfelle er det et voldtektsforsøk av en ikke-hvit som har gjort henne til rasist, men de andre i SIAN forblir mer uklare og diffuse.
At det også her er snakk om valg av verdier, meninger og politiske holdninger, er åpenbart. Filmen introduserer en motstemme tidlig i filmen, som blir kontrasten til Thorsen og SIAN. Den unge aktivisten Axel har gjort helt motsatte valg, og filmen følger også ham når han er på motdemonstrasjoner. Og da det blir arrangert et møte mellom Axel og SIAN hjemme hos Lars og Anna blir det mer enn tydelig hvor skremmende SIANs virksomhet og paranoide hatspråk er. Samtidig illustrerer Norwegian Democrazy med all mulig tydelighet demokratiets og ytringsfrihetens dilemma. Vi vil ha et åpent samfunn, vi må tolerere de fleste ytringer, men når blir SIANs virksomhet kriminell? Dette er det alvorlige og store temaet som ligger under den grundige presentasjonen av SIANs virksomhet. Bortsett fra en noe sleivete og retningsløs bruk av musikk, og Yma Sumacs stemme som en slags harselerende kommentar i noen scener, er Norwegian Democrazy en film som på en god måte viser fram de mest grumsete politiske holdningene i dagens politiske landskap. Lars Thorsen har tatt noen valg, og beskyttes av norsk lov, men mot slutten av filmen går han for langt og må sone i fengsel. I Norwegian Democrazy synliggjøres en verdikamp som er avgjørende for demokratiet, og SIAN blir avslørt på en nennsom, men effektiv måte.
Vi er vant til å tenke at dokumentarfilm er en nøktern filmform. Det har alle dokumentarfilmteoretikerne skrevet. Men dagens dokumentarfilm er ikke lenger nøktern og saksorientert. Det vi lærer om livet og verden omkring oss i moderne dokumentar lærer vi ofte gjennom intense følelsesmessige kontakter med mennesker og situasjoner. Følelsesmessig appell og kontakt er helt avgjørende i nyere norsk dokumentar. Pekefingrene og det didaktiske er forsvunnet, og erstattet av intense følelsesmessige berg-og-dal-baner. Dette er tydelig i flere av fjorårets norsk dokumentarer.
Mye er skrevet om Benjamin Rees Ibelin, og jeg har tidligere skrevet her på Rushprint om denne filmen, så jeg skal holde det kort her, men Ibelin er et godt eksempel på en film som gjennom å appellere mest til følelsene klarer både å framstille et menneske i helfigur, samtidig som viktige allmennmenneskelige temaer som vennskap og livskvalitet illustreres på en uvanlig og rørende måte. Det er også indirekte en film om både familiære og institusjonelle støtteapparater, som lar Mats Steen være den han er.
Ibelin er en film som både rører ved det beste i oss, og samtidig handler om veivalg i livet. Både de valg Mats gjør foran datamaskinen, når han ånder og lever for World of Warcraft, men også de valgene hans foreldre tar. Ibelin er en overraskende fortelling, som har krappe svinger som får oss til å tenke på nytt omkring hvem Mats Steen er, og en film som viser at vennskap kan være noe annet enn det vi ofte tror. Om dokumentarfilmens oppgave er å utfordre konvensjoner og vanetenkning, er Ibelin den perfekte filmen. Både gjennom sin måte å fortelle historien om Mats, sin tematisering av virtuelle verdener, og hvordan vi kan støtte hverandre når vi graver oss ned i mørket, er Ibelin en film som engasjerer og rører.
Også Silje Evensmo Jacobsens Ukjent landskap og Wilde Siem og Sigve Endresens Søstre elsker evig er filmer som like mye appeller til våre følelser som til den nøkterne fornuft. Og også her er det den smertefullt konkrete verden vi opplever. Begge filmene handler om sorg, og hvordan man kommer seg videre etter at en nær og kjær har gått bort. De tette portrettene av to veldig forskjellige familier og livssituasjoner, og fokus på veien ut av sorg og mørke, gjør filmene engasjerende i sin balanse mellom en helt spesifikk historie og en allmennmenneskelig tematisk kjerne. De største eksistensielle spørsmålene og følelsene balanseres på en nennsom måte med intense skildringer av levd liv.
I disse to filmene er vi til stede i de mest intense, smertefulle og sårbare øyeblikkene i livet, enten hva som skjer i en familie etter at mor dør, eller når en søster tar sitt eget liv. Ukjent landskap handler om hva som skjedde etter at mor går bort, mens Søstre elsker evig både skildrer veien fram mot et selvmord og hvordan en søster går videre. Begge filmene handler om sorgarbeid. Hvordan kan vi leve videre når en nær har gått bort? Hvordan kommer vi oss gjennom sorgen? På ulike måter handler disse to filmene om veien ut av det dypeste mørket.
Begge disse to filmene utnytter helaftensdokumentarens muligheter til å bruke tid på å følge noen mennesker som er tungt rammet av sorgen, og dermed vise det komplekse og sammensatte ved livet. At det ikke finnes noen enkle løsninger, men at man må ta viktige valg i livet, står sentralt i begge filmene, om enn på forskjellige måter. I mange moderne dokumentarfilmer kan den rastløse jakten på et intenst og følsomt øyeblikk føles påtrengende og kamerakåt, men dette er ikke tilfellet i Søstre elsker evig og Ukjent landskap. Vi får tid til å leve med de vi ser, og lærer av deres vanskelige livsvalg og sterke følelser. Innfølende innlevelse er i disse to filmene, og i Benjamin Rees Ibelin, kongeveien til selvforståelse og empati.
Tre filmer skilte seg ut av fjorårets rike norske dokumentarproduksjon. På ulike måter utfordrer de selve dokumentaruttrykket. Det er alltid et sunnhetstegn om det produseres filmer som på ulike måter utfordrer og setter spørsmålstegn ved selve dokumentaruttrykket, og de siste årene har vi sett noen filmer som i seg selv tematiserer dokumentasjon og filmarbeid. Fjorårets filmer stilte i mindre grad spørsmål ved selve dokumentaren, og fokuserte i stedet på hvilke måter dokumentaruttrykket kan utvides. Den utstrakte bruken av animasjon i Ibelin ville nok falt mange purister tungt om hjertet om filmen hadde kommet for ti-femten år siden, men i dag er det åpenbart hvilken viktig måte Ree illustrerer livsverdener og livsvalg på gjennom animasjon.
Det samme er tilfellet i Mari Monrad Vistvens barnedokumentar Todd og Super-Stella, som også gjør utstrakt bruk av animasjonsinnslag for å illustrere barns tanke- og følelsesverden. Dokumentarer både for og om barn er sjelden kost, men Vistvens portrett av sine barn Todd og Stella er en upretensiøs og presis skildring av det å vokse opp og det å være søsken. For barnepublikummet blir gjenkjennelse viktig, og mestring og følelseskontroll står sentralt. Å mestre sinne og irritasjon, og vanskene ved enten å være lillesøster eller storebror, er filmens hovedmotiv. For voksenpublikummet er det kanskje milepælene i barndommen som gjør sterkest inntrykk. Å få en lillesøster, begynne på skolen, lære å sykle eller lese, slike øyeblikk fanges inn på en god måte av regissøren.
Ikke bare animasjon, men også lyd og ambient musikk brukes for å illustrere de sterke følelsene som Todd og Stella opplever, og som portrett veksler vi ikke bare mellom Todd og Stella, men også mellom ytre hendelser og indre følelser. Små og store øyeblikk, hverdagsbilder og øyeblikk av høytid veves sammen på en måte som kan minne alle voksne på hvor alvorlig selv de minste ting er i barndommen. Kanskje er Todd og Super-Stella av og til litt for rosenrød, men filmen er en viktig påminnelse om hvordan alt synes stort og vanskelig når man er barn. Det kan også minne oss om at man kan le så mye man vil, men man blir ikke dermed kul, som Todd sier et sted til Stella.
Om bruken av animasjon synes uproblematisk i mange norske dokumentarer i dag, og blir et godt virkemiddel for å blottlegge følelser og stemninger som ellers ikke lar seg fange inn med kameraet og mikrofonen, er hybridgenren fremdeles omdiskutert. Den mest eksperimentelle av fjorårets dokumentarfilmer, Ellen Ugelstads The Recovery Channel, er en slik hybridfilm som skaper et særegent refleksjonsrom et sted mellom dokumentar og fiksjon.
At The Recovery Channel er en film som brenner for et viktig tema er åpenbart. Det er psykisk helsevern det handler om. Ugelstad har skapt sitt eget fiktive fjernsynsstudio, nesten som Dagsrevyen, og et redaksjonskontor også. Dette er det stiliserte og fiktive utgangspunktet for filmen, som ellers pendler mellom små reportasjer, dramatiseringer, vitnemål fra mennesker som har hatt eller har psykiske lidelser, og kommentarer fra spesialister og advokater. Vi opplever møter med mennesker som har opplevd hvordan det er å være kasteballer i et system som bryter FNs menneskerettigheter hver eneste dag. Vi møter også såkalte svingdørpasienter som behandles med eksperimentelle medikamenter. Og vi møter aksjonister, pårørende og spesialister som samlet gir et bilde av tilstanden i det norske psykiske helsevernet.
Hvordan fungerer det fiktive nyhetsankeret som holder filmens collage av ulike elementer sammen, samtidig som denne personen illustrerer hvor sårbar og utsatt en pårørende er? For noen ble fiksjonselementene for tydelige, og dermed litt avsporende, for andre ble det selvrefleksive trekket for diffust. For alle framsto imidlertid The Recovery Channel som lidenskapelig engasjert, som en viktig saksframstilling, og en film som våget å eksperimentere med andre måter å balansere sak og person, sosial tematikk og emosjonell innlevelse.
Det selvrefleksive dominerte også i Håvard Bustnes’ Geronimos tapte stamme. Også dette er langt på vei en portrettfilm. Det er den danske manusforfatteren Lars K. Andersen som er filmens hovedperson, og det er gjennom ham og regissøren selv, som langsomt begynner å få stadig større kvaler over deres felles filmprosjekt, at vi introduseres til filmens tematikk.
Andersen har alltid vært opptatt av det som tidligere ble kalt indianere. Han har også vært fascinert av eventyrere. Og mest av alt har han vært fascinert av Helge Ingstads møte med apache-urfolket. Andersen vil gå i Ingstads fotspor, i et forsøk på å finne et hemmelig urfolk i Mexicos fjellandskap, men vikler seg stadig mer inn i en etisk floke. Hvem har rett til å fortelle den historien Andersen forteller, og på hvilken måte skal en slik historie fortelles? Dette tar etter hvert over fra jakten på svar i fortiden, og filmen slår bokstavelig talt sprekker, endrer fokus og ender opp som noe helt annet enn det vi forventet i begynnelsen. Andersen selv føler seg kvalm, og regissøren Bustnes gjør opprør. Vi er ikke de rette til å gjøre dette, og i hvert fall ikke på denne måten, sier Bustnes i sin film.
Både The Recovery Channel og Geronimos tapte stamme er filmer som ønsker å tenke annerledes. Ugelstad og Bustnes skaper mer fragmenterte og ofte til og med motsigelsesfulle filmer, som har lyter og problemer, men som ikke mangler mot og engasjement. Fiksjonen tas i bruk som et redskap for å framstille de ulike sidene ved psykisk helsevern, eller enhet og helhet erstattes av et filmuttrykk som stiller spørsmål, nøler og angrer, og går nye og overraskende veier.
Vi ser dokumentarfilmer fordi de gir mening til våre liv og bidrar til å forklare samfunnet som omgir oss. Vi ser dokumentarfilm fordi disse filmene skildrer det smertefullt konkrete ved levd liv, men også tematiserer større sosiale og samfunnsmessige utfordringer eller gir oss innblikk i viktige samfunnsinstitusjoner. Vi hengir oss til tankevekkende og rørende livshistorier, og lærer av hvordan andre mennesker foretar viktige livsvalg.
Helaftensdokumentaren har tid, og det er i seg selv avgjørende. Tid til å vise et menneske i helfigur eller skildre et saksforhold med nyanser og kompleksitet. Tid til ettertanke, til både nærhet og distanse, og til å la tilskuerne synke inn i en livsverden som gi oss sammenheng og forstand.
Portrettet er en avgjørende genre i nyere norsk dokumentar, og vi befinner oss i en tid da vi hungrer etter slike intime, men også sammensatte møter med mennesker. Både fornuft og følelser blir engasjert når vi følger en ung mann med bare ett bein på vei opp et isglatt fjell, en innsatt som kjemper i stillhet med seg selv, en mann som håper å finne tilbake tonen i sitt liv, eller en kvinne som må leve videre etter at søsteren har begått selvmord. Livshistorier om vanskelige livsvalg, og sterke møter med mennesker, gir norsk dokumentar engasjement og aktualitet. Vi blir litt klokere av disse filmene.
Norsk dokumentar er, som denne raske gjennomgangen forhåpentligvis har vist, og som andre innlegg jeg har skrevet om disse filmene i fjor også viser, mer variert og vital enn noen gang tidligere. Både når det gjelder kvalitet og kvantitet er norsk dokumentar uovertruffen i dag. Noen ganger har jeg kanskje ønsket meg enda mer spenstige eksperimenter, noen flere sinte og sakstunge filmer, og fokus på andre temaer som ennå er uutforsket, men det er ingen tvil om at norsk dokumentar fremdeles er inne i en gullalder. Det er imidlertid ingen selvfølgelighet at vi opplever et så godt filmår som 2024. For at vi skal opprettholde den høye kvaliteten og kvantiteten, må dokumentaren ytterligere styrkes. Bare gjennom styrket støtte kan vi få så mange filmer som overbeviser gjennom et sterkt engasjement og en vilje til å se mennesket i de sosiale institusjonene. Selve kjernen i vår menneskelighet ligger kanskje i evnen til å forestille oss hvordan det er å være et annet menneske. Norsk dokumentar hjelper oss til å finne tilbake vår menneskelighet.
Dette er artikkel nummer 119 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre – og flere artikler om fjorårets dokumentarer – kan du lese her.