Å rive ned og å bygge opp.

Å rive ned og å bygge opp.

Torstein Grudes «Innerst i tonen» er en lavmælt film om det pussige møtet mellom to skakkjørte menn som finner tonen sammen, både i bokstavelig og overført betydning. Det er en film som vokser og etterlater en mild livsbejaende etterglød, mener Gunnar Iversen. Filmen har norsk premiere på Nordic Docs denne uken og under BIFF om to uker.

«Jeg har det ikke bra», sier musiker og artist Jørgen Tjemsland. «Jeg er ikke lenger den jeg var», slår han fast. Han har mistet troen på seg selv. Musikken smuldrer opp for ham. Han føler seg helt mislykket og er på vei inn i en tung midtlivskrise. Ikke bare musikken er blitt vanskelig, livet ellers har også sporet av. Han har forlatt hustru og barn, bor i en leilighet som en venn eier, men som han ironisk nok skal pusse opp slik at noen andre kan flytte inn. Tjemsland nærmer seg bunnen i sitt liv. Hvordan skal han finne seg selv igjen? Hvordan skal han finne tilbake tonen i livet og i musikken?

Torstein Grudes nye dokumentarfilm Innerst i tonen handler om å rive ned og å bygge opp. Det er ikke noen vanlig rockumentar som skildrer karrieren til en musiker eller et band. Innerst i tonen handler om alt det som kom etter konsertene og artistlivet. Filmen handler om hva som skjer når man mister fotfestet i livet, selve grunntonen i tilværelsen er blitt borte eller har surnet, og man må gå så langt ned i seg selv som mulig for å finne tilbake meningen med musikken og livet.

Men det er ikke bare Jørgen Tjemsland det handler om i Innerst i tonen. Artisten og visesangeren Tjemsland, med en bakgrunn i mange Stavanger-band og revyer, er bare den ene av de to som skildres i Grudes film. Selv om Tjemsland går til en profesjonell psykolog som spør ham om hva som egentlig plager ham, er det en annen mann som gir ham den hjelpen som trengs. Gitarguruen Ove Hæhre er tilsynelatende enda mer skakkjørt enn Tjemsland, men sammen finner de tilbake noe av det som er gått tapt. De går innerst i tonen for å finne tilbake til seg selv.

Torstein Grude er nærmest blitt en veteran i norsk dokumentarsammenheng. Han har stått bak en imponerende rekke internasjonale filmer som co-produsent gjennom sitt selskap Piraya Film, og har bidratt til en sterk internasjonalisering og politisering av norsk dokumentar i de siste to tiårene. Grude har for eksempel hatt produsentansvar på Joshua Oppenheimers filmer The Act of Killing (2012) og The Look of Silence (2014) samt Andrej Nekrasovs The Magnitsky Act (2016). Som regissør lagde han blant annet Mogadishu Soldier (2016), en film som gikk tett inn på krigen i Somalia, og som så å si så den brutale krigen innenfra. Som produsent har han også bidratt til en lang rekke norske kinofilmer og fjernsynsproduksjoner, fra Trond Kvists undervurderte filmer Velkommen hjem (2002) og Svindleren (2005) til Ola Waagens hardtslående Brennpunkt-dokumentarer Pels (2014) og Griseindustriens hemmeligheter (2019). I sin nye film har imidlertid Grude tatt en kort pause fra de viktige politiske og internasjonale prosjektene han er mest kjent for. De store spørsmålene er blitt erstattet med mindre spørsmål og problemstillinger. Det nære og hverdagslige har erstattet det fjerne og storpolitiske.

Innerst i tonen er en lavmælt, forsiktig og nedtonet film om det pussige møtet mellom to skakkjørte menn som finner tonen sammen, både i bokstavelig og overført betydning. Det er en liten film. En enkel film. En film som hvisker mer enn den roper og skriker. Ved første øyekast er det ikke så mye viktig som skjer, men det er en film som vokser og vokser, og som etterlater en mild livsbejaende etterglød. Det er en film som sier ja til livet.

Innerst i tonen er en film som på overflaten synes å pirke i en litt hjemmeavla New Age holdning som kanskje kan synes noe lettvint, men som etter hvert viser stadig nye sider av kampen for å komme til hektene igjen etter at livet synes å vitre bort. Og ikke minst er det en film om vennskap mellom middelaldrende menn, men helt uten gretne gamle gubber eller en guttefrisk tone. Innerst i tonen går en helt annen vei, og det er en vei man kan lære noe av dersom man følger Jørgen og Ove på deres skramlende og rustne reise mot ny erkjennelse.

Om man ikke finner sin lyd, har man ingenting, sier Jørgen.

Jakten på den rette tonen

Innledningsvis møter vi Jørgen Tjemsland etter at han har flyttet fra sin familie. Han bor i leiligheten til en venn, men bare for en kort periode. Han får lov til å bo i leiligheten under forutsetning av at han pusser opp kåken, og Jørgen selv kommenterer det hele med en sår replikk som også inneholder mye selvironi. Han river et hjem for å bygge et nytt, som han ikke skal være i. «Det er jo faen meg trist», slår han fast.

Jørgen har sluttet å tro på seg selv, både som menneske og artist, og når det skjer begynner også andre å miste troen på ham. Han minnes hvor godt livet var når han var ung. Da var alt mye friere, og alt handlet bare om å gi gass. Nå har livets alvor tatt ham igjen, og han føler seg mislykket. Han vil ut i verden, ikke sitte i et hull, men makter ikke å komme opp av hullet. Han er blitt 42 år og er allerede på bunnen av livet.

Noe synes også å være galt med hans gode gamle forsterker. Tonen er feil. «Om man ikke finner sin lyd, har man ingenting», sier han. Jørgen trenger hjelp. Han går til psykolog, og må svare på alle standardspørsmålene, men det er ikke psykologen som kommer til å hjelpe ham med alt strevet. Han finner en helt annen hjelper som blir hans mentor og nærmest fungerer som en guru for ham.

Til tross for mange advarsler tar Jørgen forsterkeren og gitaren med til Ove Hæhre. Han har hørt mange historier om Ove, og om forsterkere som kommer tilbake annerledes enn man trodde, men han kaster seg ut i det. Det blir et møte for livet. Et møte som endrer Jørgen, og som synes å få ham på beina igjen. Men Ove er en pussig skrue. Førsteinntrykket er ikke tillitsvekkende. Ove forteller om år med depresjon og angst, og en tid han ikke orket å varme opp mat engang. Han kunne ikke arbeide, og var enda lengre nede i hullet enn Jørgen. Hvordan skal en mann som ham, som selv karakteriserer seg som en læregutt som mangler livsvisdom, kunne bidra til å få Jørgen til å finne seg selv? 

Først må forsterkeren og gitaren fikses, men at utstyret nærmest er en forlengelse av Jørgen blir tydelig allerede fra begynnelsen av. «Vet du ikke hvem du er?», spør Ove, og mer enn antyder at dersom han skal kunne fikse utstyret må han vite mer om hvem Jørgen er og hva han vil. For Ove synes det å reparere Jørgens utstyr å være en måte å få Jørgen til å finne sin egen tone igjen, og gjennom samtaler og meditasjon går Jørgen dypere inn i seg selv, og dermed også dypere inn i tonen.

Jørgen stoler på Ove, og møtet mellom de to endrer ham. Ove selv kaller det «sjeletilstanden», og hans medisin er en kombinasjon av hjemmeavla meditasjon og troen på forholdet mellom naturen og mennesket. Jørgen er lenge skeptisk. Når Ove snakker om energiutveksling mellom jorden og planter, og gress og mennesker, mumler Jørgen: «Det er jo bare gress». Ove svarer som den mystikeren han er: «Er du sikker på at det er bare?»

Mot slutten av filmen har de to blitt venner. Utstyret er fikset, og Jørgen har kanskje også funnet grunntonen igjen. I hvert fall har han skrevet ferdig noen nye sanger, som vi i løpet av filmen har sett at han arbeider med, og helt til slutt er han tilbake på scenen. Han framfører sin nye sang, hvor han sammenligner seg selv med en manet, foran et entusiastisk og livlig publikum.

«Det handler også om hvordan Ove går fra å være en nesten tilfeldig reparatør til å bli en mentor og venn.»

Identitets- og erkjennelsesreise

Innerst i tonen er en forsiktig og lavmælt film, preget av et lekent alvor. Mest av alt framstår filmen som et slags dobbelt-portrett. Jørgen er og blir hovedpersonen, men Ove er den som hjelper ham på hans vei tilbake til livet. Det er møtet mellom de to mennene som alt dreier seg om. På flere måter illustrerer filmen det populære begrepet «å finne tonen». Det er ikke bare Jørgens vei til større ro og sikkerhet i livet, hans reise for å mestre strevet «med all dritten», for å bruke Jørgens egne ord, det handler om. Det handler også om hvordan Ove går fra å være en nesten tilfeldig reparatør til å bli en mentor og venn. At også Ove synes å få det bedre gjennom møtene med Jørgen, er åpenbart. Sammen heler de ikke bare seg selv, men også hverandre.

Torstein Grudes film er ikke bare et annerledes artistportrett, men også en film om det å finne eller å skape meningsfull kontakt mellom seg selv og omgivelsene. Dette er en skjør kontakt, som bærer håp og tro og kjærlighet, og som veksler mellom de største ord og trosforestillinger og mindre hverdagslig livserfaring. Selv om vi ser Jørgens psykolog bare i et glimt blir dette møtet en viktig symbolsk kontrast mellom det å gå til en vanlig psykolog og det å gå til en mann som Ove.

Psykologen har et møterom som ser ut som et offentlig kontor, med en Klee-reproduksjon som eneste måte å forsøke å pynte på det offisiøse og sykehuslignende. Oves hus er et salig rot. Arbeidsbordet hans bugner over med ledninger, utstyrsdeler og hauger med gamle CD’er, og på veggene henger utklipp fra aviser og blader. En tiger, Erik Bye og andre utklipp deler plass med Jesus. Og mannen selv synes å boble over av indre trykk, med ufrivillige rykninger både i ansiktet og i hele kroppen. Han sier han ikke liker støv, men gulvet har et teppe av hår fra katten Gull-mor og kaninen Bambus. Men han støvsuger luften for elektrisk ladete partikler, nærmest for sikkerhets skyld. Med med all sin hverdagslighet, og sitt paradoksale forhold til kontakten mellom omgivelsene og mennesket, blir Ove den perfekte «guru» for Jørgen. «Jeg stoler på deg», sier Jørgen til Ove, og underforstått aner vi at samme tillitsforhold ikke kan oppstå mellom Jørgen og psykologen. Han gjør bare jobben sin, og stiller de vanlige spørsmålene. Tilbyr kanskje også de samme medisinene har alltid skriver ut. Ove er en mer krevende mentor, som samtidig blir en venn.

Innerst i tonen er en film som ikke er brautende eller antyder å sitte inne med mange svar, men det er kanskje derfor den framstår som ektefølt og sann. Det er en erkjennelses- og identitetsreise vi blir med på i Jørgens og Oves selskap, men det er en film som antyder mer enn den slår fast. Det er de største spørsmål i livet og tilværelsen Ove og Jørgen baler med, hver på sin måte, men Ove er befriende humoristisk og nøktern i sitt forhold til religion og mystikk. Kanskje er det til sist bare viktig å tro på noe, antyder han, om man tror på det man gjør vil det til slutt fungere befriende og helende. Dermed balanseres diskusjonene om materiens hemmeligheter med en jordnær, nøktern og lavmælt livsholdning som er befriende og beundringsverdig.

Observasjon og symbolske øyeblikk

Torstein Grudes film er både elegant og enkel, og filmen veksler mellom scener som tilsynelatende enkelt observerer Jørgen eller møtene mellom Jørgen og Ove, og en nennsomt plassert rekke av symbolsk fortettede scener, som kanskje er observert, eller kanskje arrangert, men som ikke skurrer. Isteden leder de oss enten inn i Jørgens livsverden eller illustrerer hans vei opp av tilværelsens dype hull og tilbake til livet.

I en slik scene ser vi Jørgen gå langs en vei med sin kjære forsterker i en barnevogn. Vi har tidligere hørt hvordan han savner barna sine, som han ikke ser like ofte og jevnlig som tidligere, men også at han er mer opptatt av utstyret sitt enn ungene. Scenen bare illustrerer det som Jørgen allerede har gitt uttrykk for, men på en effektiv måte. Forsterkeren er som et barn for ham, men kanskje også et barn som han må finne tilbake til.

I en annen scene ser vi hvordan Jørgen følger opp en samtale han har hatt med Ove. De har snakket sammen om naturens helende kraft og forholdet mellom jorden og planter og trær. Til tross for sin umiddelbare skepsis har samtalen bokstavelig talt plantet et tankefrø i Jørgens sinn. Plutselig går Jørgen over et jorde, stopper opp, graver et hull, og deretter nærmest «planter» seg selv i jorden som et tre. Gjennom ikke bare å gå barbeint, og føle gresset under fotsålene, men også ved stå med nakne ben i jorden som et tre, håper han på å kunne heles og finne tilbake selve grunntonen i tilværelsen. Ove har flere ganger pekt på at det å gå ned til en elv har for ham fungert helende, spesielt når han var som mest deprimert og ute av seg, og for Jørgen er det selve jorden han prøver å få kontakt med. Han bokstavelig talt jorder seg selv.

Mot slutten av filmen står Jørgen så og ser på en bil bli knust og presset sammen til en metallblokk. Også dette er en av de mange symbolsk fortettede scenene i filmen som illustrerer både det som skjer med Jørgen, hva han kjemper med og prøver på, og samtidig antyder hvordan han er på vei ut av «all dritten». Det er som om Jørgen sier farvel med sitt gamle liv på flere måter i filmen, men ofte i slike små øyeblikk som både skildrer indre liv og ytre bevegelser.

Vekslingen mellom rent observasjonelle scener, der vi som fluer på veggen blir vitner til øyeblikk i Jørgens liv eller hans mange møter med Ove, og mer fortettede symbolske scener, bidrar til å skape en rytme som bare er rolig på overflaten, men som bærer like mange understrømmer som de Jørgen har i sitt liv. På en effektiv og «uren» måte blander Torstein Grude ulike tilnærmingsmåter til det å skildre virkeligheten, og virkelige mennesker ses på fra forskjellige vinkler og på ulike måter. Det bidrar til filmens puls, og det skaper en forsiktig klang som både er enkel og sammensatt på en og samme tid. 

Informasjon og stemning

Et spørsmål som alltid har stått sentralt i dokumentarfilmsammenheng, men som i økende grad har blitt viktig i de siste tiårene, er spørsmålet om hvor mye informasjon man som dokumentarist skal gi sitt publikum. Eller for den saks skyld: hvor lite informasjon man skal gi tilskuerne. I takt med stilistiske og ideologiske endringer, som for eksempel en stigende skepsis til den gammeldagse skråsikre kommentatorstemmen, eller en pratsom overflod av informasjon på skolemesteraktig måte, har den moderne dokumentarfilmen problematisert både måten informasjon gis på i film og hva som kan sies å være viktige fakta. Ikke minst gjennom å redusere den mengden og typen informasjon vi får om mennesker og hendelser. Der gamle dokumentarfilmer ga for mye informasjon, gir mange nye dokumentarfilmer ofte for lite informasjon.

Dette er en balansegang på slak line hver gang en dokumentarfilm blir til. Informasjonsoverskudd kan ende med at tilskuerne holdes på avstand, eller kan til og med utmatte eller kjede, men informasjonsunderskudd er ikke stort bedre. Det kan også bidra til avsporing eller lede. Hva trenger vi tilskuere av informasjon for å kunne bedømme argumenter, fullt ut forstå de personer som skildres, eller vurdere en handlingsutvikling eller tematikk? Alle dokumentarister kjemper med dette underveis i filmingen og i klippebordet og under etterarbeidet, men det er vel så viktig for oss som ser og hører.

Hva får vi egentlig vite om Jørgen og Ove i Innerst i tonen? Og behøver vi egentlig å vite så mye om dem? For de som kjenner Stavanger-området og vet hvem Jørgen Tjemsland er, vil Torstein Grudes film trolig være svært annerledes enn de som møter Jørgen for aller første gang når han allerede er «down and out» i filmen. Men Innerst i tonen er ikke noen lokal film. At vi ikke får vite så mye om Jørgen, annet enn at vi forstår at han rives i stykker av en følelse av tomhet og lengsel etter mening, og har en bakgrunn som artist, bidrar til å gjøre ham til en slags «hvermann». Han er både Jørgen Tjemsland og samtidig alle de som opplever å miste fotfestet i livet. Kanskje spesielt menn. Det som ved første gjennomsyn virker som et slående informasjonsunderskudd i Grudes film, som av og til gjør det litt vanskelig å komme inn på både Ove og Jørgen, kan kanskje vise seg å være selve inngangen til hovedtemaet og hovedspørsmålene?

Ikke minst styrker det som noen vil karakterisere som et informasjonsunderskudd i Innerst i tonen den glidende endring som filmen antyder gjennom et skifte av tyngdepunkt. Det starter med Jørgen. I trampolinelek som ser ut som tungt alvor mer enn befriende og svevende lek. Men etter hvert blir Ove mer og mer det virkelige fokuspunktet for fortellingen om møtet mellom de to. Ove overtar langt på vei rollen som hovedperson, selv om vi aldri mister Jørgens perspektiv, og ender med ham som hovedfokus. Ove er selv rufsede, en skranglekasse av et menneske, men han har evnen til virkelig å se Jørgen som menneske. Han ser hele Jørgen, vil vite hvem han er, fordi det er helt essensielt for å finne tonen, og dermed blir møtet mellom de to et virkelig eksistensielt møte der de ser hverandre. Og bare et virkelig eksistensielt møte kan skape endring og hele det som har slått sprekker.

Veien til det helende eksistensielle møtet er et spenningsfelt som elektrifiseres gjennom stemningsskildringer. Den sikre klipperytmen gis energi gjennom presise innklipp som etablerer stemninger og samtidig leder oss til øyeblikk viktige for handlingens utvikling. God klipping bidrar ikke minst til å gjøre Innerst i tonen så vellykket. Små innklipp til detaljer i Oves hus, eller en dryppende lekkasje på den båten Jørgen bor på i en periode, bidrar dessuten til å bygge opp stemninger. Av og til er kanskje musikken litt for mollstemt her, men det bygger opp under det faktum at både for Jørgen og Ove handler dette om selve livet, på aller blodigste alvor.

Innerst i tonen er på mange måter en typisk moderne dokumentar som heller forteller litt for lite enn litt for mye, og en film som legger mye vekt på stemninger. Her er det ingen pekefingre, men heller symbolsk fortettede øyeblikk som tolker Jørgen og hans erkjennelsesreise for oss som ser og hører. Jørgen overvinner all motstand, og dermed finner han også seg selv.

Å rive ned og å bygge opp

Innerst i tonen er en film som innledningsvis legger opp til drama, men som unnviker det dramatiske og utagerende. Den handler om å rive ned og å bygge opp. Det er en skjør og tilbakeholden film, nesten glassklart gjennomsiktig i sitt dobbelt-portrett av Jørgen og Ove. Grudes film våger å tvile, være usikker, og samtidig framstille forholdet mellom de to hovedpersonene som skjørt og sårbart. Den har en spesiell sjarm, i sin langsomme og ettertenksomme rytme som fører oss inn i livet og tankene til to menn som søker svar på vanskelige spørsmål i livet og som har urolige hjerter.

Selv om Jørgen langt på vei blir en «hvermann» som mange sikkert kan kjenne seg igjen i, uansett hvem de er, handler Innerst i tonen også direkte om menn og maskulinitet. Det er en historie som tilsynelatende starter som en klisjé, spesielt når vi ser Jørgen rive vegger i leiligheten han låner av en kompis. Jørgens midtlivskrise, aller først antydet som en reaksjon på en slags nostalgi overfor en tapt ungdomstid da alt var mulig og alt var fritt, handler imidlertid om å rive ned for å bygge opp. Kanskje må også mannsbildet rives ned og bygges opp for at man skal finne den tapte tonen?

Noe av det mest sympatiske med denne lille filmen er hvordan den skildrer hvordan et vennskap mellom middelaldrende menn vokser fram. Jørgen plages av det meste, men må slå fast at han likevel har et godt forhold til kona, og at han lengter etter barna, men det er ikke familien som gjør ham hel. De mest overraskende og livsbejaende scenene i Grudes film er når Ove gir Jørgen et ømhetsbevis i form av et nuss på kinnet eller en stor klem. Han våger å vise hva Jørgen virkelig betyr for ham og hvor langt de har kommet sammen. Og Jørgen svarer på sin måte. Jørgen skriver til og med en slags kjærlighetssang til Ove, som Ove sier overgår alt det han noen gang tidligere har hørt når det gjelder ekte følelser. Det vi ser er et vennskap som våger å bygge på usikkerhet, sårbarhet og alt som er imperfekt og levende. Denne skildringen av menn og maskulinitet bidrar til å gi Innerst i tonen en helt egen vár og skimrende kraft.

Det er da også i de små øyeblikkene Innerst i tonen går innover og nærmest når ut over seg selv og går inn i tilværelsens grunntone. «Tilstanden er jo en annen», slår Ove fast helt mot slutten av filmen. Jørgen er blitt til en annen. Han har funnet tilbake tonen i livet og musikken. Og det er det helende eksistensielle møtet med en annen mann, like skranglete og rusten som han selv, og gjennom det såre vennskapet med en annen, at han kan komme seg opp i hullet og tilbake til livet.


Dette er artikkel nummer 115 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

Å rive ned og å bygge opp.

Å rive ned og å bygge opp.

Torstein Grudes «Innerst i tonen» er en lavmælt film om det pussige møtet mellom to skakkjørte menn som finner tonen sammen, både i bokstavelig og overført betydning. Det er en film som vokser og etterlater en mild livsbejaende etterglød, mener Gunnar Iversen. Filmen har norsk premiere på Nordic Docs denne uken og under BIFF om to uker.

«Jeg har det ikke bra», sier musiker og artist Jørgen Tjemsland. «Jeg er ikke lenger den jeg var», slår han fast. Han har mistet troen på seg selv. Musikken smuldrer opp for ham. Han føler seg helt mislykket og er på vei inn i en tung midtlivskrise. Ikke bare musikken er blitt vanskelig, livet ellers har også sporet av. Han har forlatt hustru og barn, bor i en leilighet som en venn eier, men som han ironisk nok skal pusse opp slik at noen andre kan flytte inn. Tjemsland nærmer seg bunnen i sitt liv. Hvordan skal han finne seg selv igjen? Hvordan skal han finne tilbake tonen i livet og i musikken?

Torstein Grudes nye dokumentarfilm Innerst i tonen handler om å rive ned og å bygge opp. Det er ikke noen vanlig rockumentar som skildrer karrieren til en musiker eller et band. Innerst i tonen handler om alt det som kom etter konsertene og artistlivet. Filmen handler om hva som skjer når man mister fotfestet i livet, selve grunntonen i tilværelsen er blitt borte eller har surnet, og man må gå så langt ned i seg selv som mulig for å finne tilbake meningen med musikken og livet.

Men det er ikke bare Jørgen Tjemsland det handler om i Innerst i tonen. Artisten og visesangeren Tjemsland, med en bakgrunn i mange Stavanger-band og revyer, er bare den ene av de to som skildres i Grudes film. Selv om Tjemsland går til en profesjonell psykolog som spør ham om hva som egentlig plager ham, er det en annen mann som gir ham den hjelpen som trengs. Gitarguruen Ove Hæhre er tilsynelatende enda mer skakkjørt enn Tjemsland, men sammen finner de tilbake noe av det som er gått tapt. De går innerst i tonen for å finne tilbake til seg selv.

Torstein Grude er nærmest blitt en veteran i norsk dokumentarsammenheng. Han har stått bak en imponerende rekke internasjonale filmer som co-produsent gjennom sitt selskap Piraya Film, og har bidratt til en sterk internasjonalisering og politisering av norsk dokumentar i de siste to tiårene. Grude har for eksempel hatt produsentansvar på Joshua Oppenheimers filmer The Act of Killing (2012) og The Look of Silence (2014) samt Andrej Nekrasovs The Magnitsky Act (2016). Som regissør lagde han blant annet Mogadishu Soldier (2016), en film som gikk tett inn på krigen i Somalia, og som så å si så den brutale krigen innenfra. Som produsent har han også bidratt til en lang rekke norske kinofilmer og fjernsynsproduksjoner, fra Trond Kvists undervurderte filmer Velkommen hjem (2002) og Svindleren (2005) til Ola Waagens hardtslående Brennpunkt-dokumentarer Pels (2014) og Griseindustriens hemmeligheter (2019). I sin nye film har imidlertid Grude tatt en kort pause fra de viktige politiske og internasjonale prosjektene han er mest kjent for. De store spørsmålene er blitt erstattet med mindre spørsmål og problemstillinger. Det nære og hverdagslige har erstattet det fjerne og storpolitiske.

Innerst i tonen er en lavmælt, forsiktig og nedtonet film om det pussige møtet mellom to skakkjørte menn som finner tonen sammen, både i bokstavelig og overført betydning. Det er en liten film. En enkel film. En film som hvisker mer enn den roper og skriker. Ved første øyekast er det ikke så mye viktig som skjer, men det er en film som vokser og vokser, og som etterlater en mild livsbejaende etterglød. Det er en film som sier ja til livet.

Innerst i tonen er en film som på overflaten synes å pirke i en litt hjemmeavla New Age holdning som kanskje kan synes noe lettvint, men som etter hvert viser stadig nye sider av kampen for å komme til hektene igjen etter at livet synes å vitre bort. Og ikke minst er det en film om vennskap mellom middelaldrende menn, men helt uten gretne gamle gubber eller en guttefrisk tone. Innerst i tonen går en helt annen vei, og det er en vei man kan lære noe av dersom man følger Jørgen og Ove på deres skramlende og rustne reise mot ny erkjennelse.

Om man ikke finner sin lyd, har man ingenting, sier Jørgen.

Jakten på den rette tonen

Innledningsvis møter vi Jørgen Tjemsland etter at han har flyttet fra sin familie. Han bor i leiligheten til en venn, men bare for en kort periode. Han får lov til å bo i leiligheten under forutsetning av at han pusser opp kåken, og Jørgen selv kommenterer det hele med en sår replikk som også inneholder mye selvironi. Han river et hjem for å bygge et nytt, som han ikke skal være i. «Det er jo faen meg trist», slår han fast.

Jørgen har sluttet å tro på seg selv, både som menneske og artist, og når det skjer begynner også andre å miste troen på ham. Han minnes hvor godt livet var når han var ung. Da var alt mye friere, og alt handlet bare om å gi gass. Nå har livets alvor tatt ham igjen, og han føler seg mislykket. Han vil ut i verden, ikke sitte i et hull, men makter ikke å komme opp av hullet. Han er blitt 42 år og er allerede på bunnen av livet.

Noe synes også å være galt med hans gode gamle forsterker. Tonen er feil. «Om man ikke finner sin lyd, har man ingenting», sier han. Jørgen trenger hjelp. Han går til psykolog, og må svare på alle standardspørsmålene, men det er ikke psykologen som kommer til å hjelpe ham med alt strevet. Han finner en helt annen hjelper som blir hans mentor og nærmest fungerer som en guru for ham.

Til tross for mange advarsler tar Jørgen forsterkeren og gitaren med til Ove Hæhre. Han har hørt mange historier om Ove, og om forsterkere som kommer tilbake annerledes enn man trodde, men han kaster seg ut i det. Det blir et møte for livet. Et møte som endrer Jørgen, og som synes å få ham på beina igjen. Men Ove er en pussig skrue. Førsteinntrykket er ikke tillitsvekkende. Ove forteller om år med depresjon og angst, og en tid han ikke orket å varme opp mat engang. Han kunne ikke arbeide, og var enda lengre nede i hullet enn Jørgen. Hvordan skal en mann som ham, som selv karakteriserer seg som en læregutt som mangler livsvisdom, kunne bidra til å få Jørgen til å finne seg selv? 

Først må forsterkeren og gitaren fikses, men at utstyret nærmest er en forlengelse av Jørgen blir tydelig allerede fra begynnelsen av. «Vet du ikke hvem du er?», spør Ove, og mer enn antyder at dersom han skal kunne fikse utstyret må han vite mer om hvem Jørgen er og hva han vil. For Ove synes det å reparere Jørgens utstyr å være en måte å få Jørgen til å finne sin egen tone igjen, og gjennom samtaler og meditasjon går Jørgen dypere inn i seg selv, og dermed også dypere inn i tonen.

Jørgen stoler på Ove, og møtet mellom de to endrer ham. Ove selv kaller det «sjeletilstanden», og hans medisin er en kombinasjon av hjemmeavla meditasjon og troen på forholdet mellom naturen og mennesket. Jørgen er lenge skeptisk. Når Ove snakker om energiutveksling mellom jorden og planter, og gress og mennesker, mumler Jørgen: «Det er jo bare gress». Ove svarer som den mystikeren han er: «Er du sikker på at det er bare?»

Mot slutten av filmen har de to blitt venner. Utstyret er fikset, og Jørgen har kanskje også funnet grunntonen igjen. I hvert fall har han skrevet ferdig noen nye sanger, som vi i løpet av filmen har sett at han arbeider med, og helt til slutt er han tilbake på scenen. Han framfører sin nye sang, hvor han sammenligner seg selv med en manet, foran et entusiastisk og livlig publikum.

«Det handler også om hvordan Ove går fra å være en nesten tilfeldig reparatør til å bli en mentor og venn.»

Identitets- og erkjennelsesreise

Innerst i tonen er en forsiktig og lavmælt film, preget av et lekent alvor. Mest av alt framstår filmen som et slags dobbelt-portrett. Jørgen er og blir hovedpersonen, men Ove er den som hjelper ham på hans vei tilbake til livet. Det er møtet mellom de to mennene som alt dreier seg om. På flere måter illustrerer filmen det populære begrepet «å finne tonen». Det er ikke bare Jørgens vei til større ro og sikkerhet i livet, hans reise for å mestre strevet «med all dritten», for å bruke Jørgens egne ord, det handler om. Det handler også om hvordan Ove går fra å være en nesten tilfeldig reparatør til å bli en mentor og venn. At også Ove synes å få det bedre gjennom møtene med Jørgen, er åpenbart. Sammen heler de ikke bare seg selv, men også hverandre.

Torstein Grudes film er ikke bare et annerledes artistportrett, men også en film om det å finne eller å skape meningsfull kontakt mellom seg selv og omgivelsene. Dette er en skjør kontakt, som bærer håp og tro og kjærlighet, og som veksler mellom de største ord og trosforestillinger og mindre hverdagslig livserfaring. Selv om vi ser Jørgens psykolog bare i et glimt blir dette møtet en viktig symbolsk kontrast mellom det å gå til en vanlig psykolog og det å gå til en mann som Ove.

Psykologen har et møterom som ser ut som et offentlig kontor, med en Klee-reproduksjon som eneste måte å forsøke å pynte på det offisiøse og sykehuslignende. Oves hus er et salig rot. Arbeidsbordet hans bugner over med ledninger, utstyrsdeler og hauger med gamle CD’er, og på veggene henger utklipp fra aviser og blader. En tiger, Erik Bye og andre utklipp deler plass med Jesus. Og mannen selv synes å boble over av indre trykk, med ufrivillige rykninger både i ansiktet og i hele kroppen. Han sier han ikke liker støv, men gulvet har et teppe av hår fra katten Gull-mor og kaninen Bambus. Men han støvsuger luften for elektrisk ladete partikler, nærmest for sikkerhets skyld. Med med all sin hverdagslighet, og sitt paradoksale forhold til kontakten mellom omgivelsene og mennesket, blir Ove den perfekte «guru» for Jørgen. «Jeg stoler på deg», sier Jørgen til Ove, og underforstått aner vi at samme tillitsforhold ikke kan oppstå mellom Jørgen og psykologen. Han gjør bare jobben sin, og stiller de vanlige spørsmålene. Tilbyr kanskje også de samme medisinene har alltid skriver ut. Ove er en mer krevende mentor, som samtidig blir en venn.

Innerst i tonen er en film som ikke er brautende eller antyder å sitte inne med mange svar, men det er kanskje derfor den framstår som ektefølt og sann. Det er en erkjennelses- og identitetsreise vi blir med på i Jørgens og Oves selskap, men det er en film som antyder mer enn den slår fast. Det er de største spørsmål i livet og tilværelsen Ove og Jørgen baler med, hver på sin måte, men Ove er befriende humoristisk og nøktern i sitt forhold til religion og mystikk. Kanskje er det til sist bare viktig å tro på noe, antyder han, om man tror på det man gjør vil det til slutt fungere befriende og helende. Dermed balanseres diskusjonene om materiens hemmeligheter med en jordnær, nøktern og lavmælt livsholdning som er befriende og beundringsverdig.

Observasjon og symbolske øyeblikk

Torstein Grudes film er både elegant og enkel, og filmen veksler mellom scener som tilsynelatende enkelt observerer Jørgen eller møtene mellom Jørgen og Ove, og en nennsomt plassert rekke av symbolsk fortettede scener, som kanskje er observert, eller kanskje arrangert, men som ikke skurrer. Isteden leder de oss enten inn i Jørgens livsverden eller illustrerer hans vei opp av tilværelsens dype hull og tilbake til livet.

I en slik scene ser vi Jørgen gå langs en vei med sin kjære forsterker i en barnevogn. Vi har tidligere hørt hvordan han savner barna sine, som han ikke ser like ofte og jevnlig som tidligere, men også at han er mer opptatt av utstyret sitt enn ungene. Scenen bare illustrerer det som Jørgen allerede har gitt uttrykk for, men på en effektiv måte. Forsterkeren er som et barn for ham, men kanskje også et barn som han må finne tilbake til.

I en annen scene ser vi hvordan Jørgen følger opp en samtale han har hatt med Ove. De har snakket sammen om naturens helende kraft og forholdet mellom jorden og planter og trær. Til tross for sin umiddelbare skepsis har samtalen bokstavelig talt plantet et tankefrø i Jørgens sinn. Plutselig går Jørgen over et jorde, stopper opp, graver et hull, og deretter nærmest «planter» seg selv i jorden som et tre. Gjennom ikke bare å gå barbeint, og føle gresset under fotsålene, men også ved stå med nakne ben i jorden som et tre, håper han på å kunne heles og finne tilbake selve grunntonen i tilværelsen. Ove har flere ganger pekt på at det å gå ned til en elv har for ham fungert helende, spesielt når han var som mest deprimert og ute av seg, og for Jørgen er det selve jorden han prøver å få kontakt med. Han bokstavelig talt jorder seg selv.

Mot slutten av filmen står Jørgen så og ser på en bil bli knust og presset sammen til en metallblokk. Også dette er en av de mange symbolsk fortettede scenene i filmen som illustrerer både det som skjer med Jørgen, hva han kjemper med og prøver på, og samtidig antyder hvordan han er på vei ut av «all dritten». Det er som om Jørgen sier farvel med sitt gamle liv på flere måter i filmen, men ofte i slike små øyeblikk som både skildrer indre liv og ytre bevegelser.

Vekslingen mellom rent observasjonelle scener, der vi som fluer på veggen blir vitner til øyeblikk i Jørgens liv eller hans mange møter med Ove, og mer fortettede symbolske scener, bidrar til å skape en rytme som bare er rolig på overflaten, men som bærer like mange understrømmer som de Jørgen har i sitt liv. På en effektiv og «uren» måte blander Torstein Grude ulike tilnærmingsmåter til det å skildre virkeligheten, og virkelige mennesker ses på fra forskjellige vinkler og på ulike måter. Det bidrar til filmens puls, og det skaper en forsiktig klang som både er enkel og sammensatt på en og samme tid. 

Informasjon og stemning

Et spørsmål som alltid har stått sentralt i dokumentarfilmsammenheng, men som i økende grad har blitt viktig i de siste tiårene, er spørsmålet om hvor mye informasjon man som dokumentarist skal gi sitt publikum. Eller for den saks skyld: hvor lite informasjon man skal gi tilskuerne. I takt med stilistiske og ideologiske endringer, som for eksempel en stigende skepsis til den gammeldagse skråsikre kommentatorstemmen, eller en pratsom overflod av informasjon på skolemesteraktig måte, har den moderne dokumentarfilmen problematisert både måten informasjon gis på i film og hva som kan sies å være viktige fakta. Ikke minst gjennom å redusere den mengden og typen informasjon vi får om mennesker og hendelser. Der gamle dokumentarfilmer ga for mye informasjon, gir mange nye dokumentarfilmer ofte for lite informasjon.

Dette er en balansegang på slak line hver gang en dokumentarfilm blir til. Informasjonsoverskudd kan ende med at tilskuerne holdes på avstand, eller kan til og med utmatte eller kjede, men informasjonsunderskudd er ikke stort bedre. Det kan også bidra til avsporing eller lede. Hva trenger vi tilskuere av informasjon for å kunne bedømme argumenter, fullt ut forstå de personer som skildres, eller vurdere en handlingsutvikling eller tematikk? Alle dokumentarister kjemper med dette underveis i filmingen og i klippebordet og under etterarbeidet, men det er vel så viktig for oss som ser og hører.

Hva får vi egentlig vite om Jørgen og Ove i Innerst i tonen? Og behøver vi egentlig å vite så mye om dem? For de som kjenner Stavanger-området og vet hvem Jørgen Tjemsland er, vil Torstein Grudes film trolig være svært annerledes enn de som møter Jørgen for aller første gang når han allerede er «down and out» i filmen. Men Innerst i tonen er ikke noen lokal film. At vi ikke får vite så mye om Jørgen, annet enn at vi forstår at han rives i stykker av en følelse av tomhet og lengsel etter mening, og har en bakgrunn som artist, bidrar til å gjøre ham til en slags «hvermann». Han er både Jørgen Tjemsland og samtidig alle de som opplever å miste fotfestet i livet. Kanskje spesielt menn. Det som ved første gjennomsyn virker som et slående informasjonsunderskudd i Grudes film, som av og til gjør det litt vanskelig å komme inn på både Ove og Jørgen, kan kanskje vise seg å være selve inngangen til hovedtemaet og hovedspørsmålene?

Ikke minst styrker det som noen vil karakterisere som et informasjonsunderskudd i Innerst i tonen den glidende endring som filmen antyder gjennom et skifte av tyngdepunkt. Det starter med Jørgen. I trampolinelek som ser ut som tungt alvor mer enn befriende og svevende lek. Men etter hvert blir Ove mer og mer det virkelige fokuspunktet for fortellingen om møtet mellom de to. Ove overtar langt på vei rollen som hovedperson, selv om vi aldri mister Jørgens perspektiv, og ender med ham som hovedfokus. Ove er selv rufsede, en skranglekasse av et menneske, men han har evnen til virkelig å se Jørgen som menneske. Han ser hele Jørgen, vil vite hvem han er, fordi det er helt essensielt for å finne tonen, og dermed blir møtet mellom de to et virkelig eksistensielt møte der de ser hverandre. Og bare et virkelig eksistensielt møte kan skape endring og hele det som har slått sprekker.

Veien til det helende eksistensielle møtet er et spenningsfelt som elektrifiseres gjennom stemningsskildringer. Den sikre klipperytmen gis energi gjennom presise innklipp som etablerer stemninger og samtidig leder oss til øyeblikk viktige for handlingens utvikling. God klipping bidrar ikke minst til å gjøre Innerst i tonen så vellykket. Små innklipp til detaljer i Oves hus, eller en dryppende lekkasje på den båten Jørgen bor på i en periode, bidrar dessuten til å bygge opp stemninger. Av og til er kanskje musikken litt for mollstemt her, men det bygger opp under det faktum at både for Jørgen og Ove handler dette om selve livet, på aller blodigste alvor.

Innerst i tonen er på mange måter en typisk moderne dokumentar som heller forteller litt for lite enn litt for mye, og en film som legger mye vekt på stemninger. Her er det ingen pekefingre, men heller symbolsk fortettede øyeblikk som tolker Jørgen og hans erkjennelsesreise for oss som ser og hører. Jørgen overvinner all motstand, og dermed finner han også seg selv.

Å rive ned og å bygge opp

Innerst i tonen er en film som innledningsvis legger opp til drama, men som unnviker det dramatiske og utagerende. Den handler om å rive ned og å bygge opp. Det er en skjør og tilbakeholden film, nesten glassklart gjennomsiktig i sitt dobbelt-portrett av Jørgen og Ove. Grudes film våger å tvile, være usikker, og samtidig framstille forholdet mellom de to hovedpersonene som skjørt og sårbart. Den har en spesiell sjarm, i sin langsomme og ettertenksomme rytme som fører oss inn i livet og tankene til to menn som søker svar på vanskelige spørsmål i livet og som har urolige hjerter.

Selv om Jørgen langt på vei blir en «hvermann» som mange sikkert kan kjenne seg igjen i, uansett hvem de er, handler Innerst i tonen også direkte om menn og maskulinitet. Det er en historie som tilsynelatende starter som en klisjé, spesielt når vi ser Jørgen rive vegger i leiligheten han låner av en kompis. Jørgens midtlivskrise, aller først antydet som en reaksjon på en slags nostalgi overfor en tapt ungdomstid da alt var mulig og alt var fritt, handler imidlertid om å rive ned for å bygge opp. Kanskje må også mannsbildet rives ned og bygges opp for at man skal finne den tapte tonen?

Noe av det mest sympatiske med denne lille filmen er hvordan den skildrer hvordan et vennskap mellom middelaldrende menn vokser fram. Jørgen plages av det meste, men må slå fast at han likevel har et godt forhold til kona, og at han lengter etter barna, men det er ikke familien som gjør ham hel. De mest overraskende og livsbejaende scenene i Grudes film er når Ove gir Jørgen et ømhetsbevis i form av et nuss på kinnet eller en stor klem. Han våger å vise hva Jørgen virkelig betyr for ham og hvor langt de har kommet sammen. Og Jørgen svarer på sin måte. Jørgen skriver til og med en slags kjærlighetssang til Ove, som Ove sier overgår alt det han noen gang tidligere har hørt når det gjelder ekte følelser. Det vi ser er et vennskap som våger å bygge på usikkerhet, sårbarhet og alt som er imperfekt og levende. Denne skildringen av menn og maskulinitet bidrar til å gi Innerst i tonen en helt egen vár og skimrende kraft.

Det er da også i de små øyeblikkene Innerst i tonen går innover og nærmest når ut over seg selv og går inn i tilværelsens grunntone. «Tilstanden er jo en annen», slår Ove fast helt mot slutten av filmen. Jørgen er blitt til en annen. Han har funnet tilbake tonen i livet og musikken. Og det er det helende eksistensielle møtet med en annen mann, like skranglete og rusten som han selv, og gjennom det såre vennskapet med en annen, at han kan komme seg opp i hullet og tilbake til livet.


Dette er artikkel nummer 115 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

MENY