«Ski» handler kanskje til syvende og sist om det man kaller «biokjemisk rus», det unike adrenalin-stinne og livsfarlige øyeblikket da man bare lever i nået, skriver Gunnar Iversen. Den maskuliniteten som hovedpersonene Nikolai og Vegard representerer er imidlertid en skjør identitet.
En drøy time inn i Ski ser vi filmens regissør og hovedperson i en bil med sin bror. De snakker om den holdningen den profesjonelle frikjøreren Nikolai Schirmer har til arbeidet sitt som video-blogger. Schirmer jobber for mye. Han jobber hele tiden. Når han ikke står på ski ned de aller bratteste fjellsidene, lager han videoer for YouTube. Han ønsker også å lage en helaftens dokumentarfilm. Han vil bli best på det han gjør. Broren synes imidlertid det blir for mye. Nikolai selv føler på stress og får migreneanfall som gjør at han nesten mister synet. «Kanskje du skal jobbe litt mindre», foreslår broren, men Nikolai svarer at han «bare trenger å lage én film til». Broren har gjentatte ganger anbefalt Nikolai å finne en psykolog eller terapeut, men Nikolai mener at samtaler og terapi ikke hjelper. «Den eneste som kan hjelpe meg, er meg selv», slår han raskt fast.
Ski er en personlig film om ekstremsport som en livsstil, og det er også en film om vennskap og maskulin identitet. Det er en film om det umulige, men også om hvordan man feiler med stil. Ved første øyekast kan man kanskje si seg litt enig med en av de få kvinnene i denne guttefilmen. En av hjelperne til Nikolai på en innspillingsjobb fniser og ler, og hun sier at det hele bare handler om en gjeng gutter som skryter. Det kan være noe i det. Samtidig er det en film som gir klamme håndflater når ekstremsportutøvere leker med døden og nesten opphever tyngdekraften på sin vei ned fjellsidene. Ikke siden Free Solo (Jimmy Chin og Elizabeth Chai Vasarhelyi, 2018) har jeg opplevd samme adrenalinrush i møtet med en film av denne typen.
Adrenalinrushet er også helt sentralt i Nikolai Schirmers film og liv. Ski handler kanskje til syvende og sist om det man kaller «biokjemisk rus», det unike adrenalinstinne og livsfarlige øyeblikket da man bare lever i nået. Øyeblikket da man går i ett med snø og is, finner sin egen løype ned et bratt fjell, gjør det nesten umulige, står på ski der ingen har kjørt tidligere, og lager en løype der snøflatene er uten noen spor. Man velger sin egen vei, staker ut sin egen kurs, leker med døden, ja til og med lengter etter det øyeblikket da man er nærmest oppløsningen, men kommer til slutt triumferende ned fjellsiden.
Ski er en film om det å være eller å være best. Noen filosofisk reise kan man ikke si denne filmen er, men den stiller både direkte og indirekte spørsmål omkring livsstil, trening, lek og moro, og ønsket om ikke å vokse opp. Nikolai Schirmer og hans mannlige venner i ekstremsportmiljøene vil oppheve tyngdekraften, sveve gjennom livet på snø, og befinne seg i et evig nå. Det er en fascinerende reise vi opplever, men det er også en film som åpner opp for mange spørsmål knyttet til maskulinitet, ekstremsport, sosiale medier og ønsket om å være best.
Helt sentralt i Ski står den medierte sanseligheten som vi opplever når vi blir med på turene ned fjellsidene, og veksler mellom intense GoPro-kameravinkler og mer distanserte drone-tagninger som gir oversikt. Det er en særegen sanselig reise gjennom snø og smerte, triumferende glede og smittende orgiastisk frihetsfølelse. Vi nærmest svever ned fjellsidene, men tumler også rundt inne i et snøskred. Samme omtumlende følelsesreise tar regissør Nikolai Schirmer oss med på, halvparten frigjørende lek og halvparten usunn ensom-er-best holdning.
Vi starter over skyene. Vi er 1505 meter til værs i Lyngenalpene i nærheten av Tromsø. «Jeg håper han ikke snur», sier Nikolai Schirmer. En drone går opp. Og Vegard Rye er på vei. Han skal gå opp og så stå på ski ned 27 fjelltopper. Helt alene, uten pauser. Det skal bli «The Greatest Ski Tour of All Time.» Ønsket om å gjennomføre denne ekstreme frikjører-ekspedisjonen, verdig en polfarer eller fjellklatrer, er selve motoren i Ski. Men før vi vender tilbake til denne største skituren noensinne, blir vi mer kjent med Nikolai og Vegard.
Hovedpersonen i filmen er regissøren selv. Ikke minst fordi sponsorene hans ikke er interessert i en ukjent skiløper et sted langt nord. Nikolai Schirmer er det motsatte, en populær og verdenskjent video-blogger på YouTube. Han er selv i ferd med å bli en legende i skifilmmiljøet, men han vil noe mer. Han leter etter den umulige historien, en styrkeprøve som vil gjøre ham enda mer kjent og populær. Og han vil noe mer enn å fortelle gode historier ved å gjøre rå ski-stunt selv. Schirmer vil finne tilbake vennskapet til sin gamle kompis Vegard.
Vegard og Nikolai vokste opp sammen, og filmen risser opp konturene av et vennskap som en dag brister eller langsomt løses opp. De to som sto så nært i en årrekke går hver sin vei. Nikolai fortsetter å lage skivideoer, får sponsorer, og lager videoer om seg selv og utfordrende frikjøring i et heseblesende tempo. Etter mange år vil Nikolai imidlertid finne tilbake til vennskapet med Vegard. Men hvor befinner Vegard seg egentlig?
Vegard framstilles som en blanding av kriger og munk. Han tilbringer uker helt alene i fjellet, og selv familien har ofte ingen anelse om hvor han befinner seg. En venn som bodde sammen med ham forteller at han nærmest ble borte i et helt år, men kom så tilbake som om det bare hadde vært en tur rundt hjørnet. Vi forstår etter hvert at Vegard er student, er fjellguide og har begynt på nye studier, men det er mystikken omkring ham som lenge står i fokus.
Nikolai og Vegard er skarpe motsetninger. Nikolai prøver en stund å følge et lignende treningsopplegg som vennen, men selv om det endrer mye i livet hans, er han en helt annerledes type. Vi følger imidlertid hvordan de to kommer nærmere hverandre igjen, og hvor viktig det blir for Nikolai å lage en film om det største skieventyret noensinne. Vegard har metodisk trent i lang tid for å gjennomføre den halsbrekkende og ekstreme skituren, og lar litt motvillig først Nikolai og senere en profesjonell fotograf følge med på reisen.
Den siste delen av filmen er viet selve skituren. Det er i begynnelsen av mai i 2024, og sesongen nærmer seg slutten. Solen gjør snøen ustabil, faren for snøskred øker, og det blir vanskeligere både å gå opp på fjelltoppene i Lyngenalpene utenfor Tromsø og å stå på ski nedover fjellsidene etterpå. Etter nesten 30 timer opp og ned, på den niende fjelltoppen, tar Vegard den vanskelige beslutningen. Han gir opp. Risikoen er for stor. Men han har ikke gitt opp drømmen. «Jeg skal gjøre det igjen», sier Vegard.
Ski er både et portrett av Vegard og Nikolais selvportrett. Vegard forblir litt av en gåte i filmen, mens Nikolai presenteres grundigere. De mange nærbildene og scenene der hans nakker til kamera gjør det tydelig hvem det mest handler om. Hans bakgrunn og vei til skifilmyrket risses opp i raske penselstrøk, og vi får også en effektiv kontekstualisering der vi får vite mye om snowboard- og frikjører-miljøene, spesielt i Nord-Amerika. Det er en helt ny ungdomskultur som skildres i Ski. Først og fremst unge menn som bare vil ha det gøy, men som vil ha det gøy i frisk luft. Konkurranseidrett er noe man ser ned på. De sier også alle at de aldri trener, bare kaster seg utfor fjellsidene, og fester hardt mellom skiturene. At sentrale figurer ikke ville snakke om at de trente, fordi det var ukult, er helt avgjørende i filmens oppgjør med en kultur som nærmest er en ukultur.
Nikolai og Vegard har det samme utgangspunktet. De er sammen i tykt og tynt, og skades på samme dag, første gang de er på reise i det store utlandet. Men så velger de forskjellige livsstiler. Begge er de skifanatikere, som helst bare vil stå på ski. De vil utfordre seg selv, og de krever kanskje adrenalinrushet i en jakt på å mestre de farligste øyeblikkene og de bratteste fjellsidene, men der slutter også likhetene mellom de to. Ved siden av forsøket på «The Greatest Ski Tour of All Time», er det nettopp motsetningene mellom Nikolai og Vegard som driver filmen framover, og det er kanskje også det mest interessante ved denne testosteronstinne ekstremsportfilmen.
Vegard og Nikolai blir representanter for to ulike livsholdninger og livsstiler, og de representerer også to diametralt motsatte personlighetstyper. Filmens hovedperson Nikolai Schirmer er den som bare vil ha det moro. Han er en slags forlengelse av den nye ekstremsportungdomskulturen. Nikolai er kamerakåt og lever av å filme seg selv. Han framstiller seg selv som hypersosial. Han må snakke med andre folk, ha mennesker rundt seg, krever oppmerksomhet, og lever av sosiale medier. Han er opptatt av produkter, enten de videoene han lager som selger skiprodukter for de sponsorene han har, og han vil være populær, kjent og berømt. Hans drømmer kretser rundt priser. Han vil vinne prisen for beste skikjører, og får da også helt i slutten av filmen pris fra Downdays Magazine, selv om han fikk denne prisen i 2019 og 2023, og ikke i 2024 som Ski langt på vei gir inntrykket av.
Vegard er Nikolais motsetning. Han er nærmest folkesky og har det best når han er helt alene på fjellet, uten andre mennesker og medier. Han er en ensom ulv, som er mindre interessert i produkter og resultater. For ham er det prosessene som er det aller viktigste. Det er å være på vei som er det viktigste for ham, ikke sluttresultatet. Derfor er han også en treningsnarkoman som går opp og ned fjellsider året rundt for å komme i best mulig fysisk form. Han er ikke bare risikotolerant som Nikolai, men nærmest søker smerte istedenfor moro.
Det handler om å være eller å være best i Ski. Vegard er zen-munken som lever i øyeblikket, alene på vei opp på fjellet i stormer da farevarslene får andre folk til å sette seg foran peisen, og som lever for å presse seg selv og sin kropp til det ytterste. Om andre ser ham, eller vet hva han gjør, er likegyldig. Han vil bare være. Nikolai er det motsatte. Han vil være best. Han vil være suksessfull. Og han vil være mest populær og høste popularitetspriser. Nikolai vil også mest av alt bare ha det moro. Han har en utdannelse, men hvorfor bruke det han lærte i jusstudiene til noe når han bare kan stå på ski og ha det gøy?
Vegards mor er skeptisk til hans hardnakkede prosjekt og uvanlige livsførsel, og spør i en scene: «Hvorfor kan du ikke bruke tiden din på noe nyttig?» Selv om Ski tegner et bilde av to helt ulike personligheter, og stadig gjør poeng ut av hvor forskjellige de to er, har de det til felles at de tilsynelatende har forlenget ungdomstiden. De vil rett og slett ikke bli voksne. De er ikke interessert i noe nyttig. De har valgt noe helt annet, enten å bli popularitetsjeger eller krigermunk, men det de har til felles er ønsket om å være evig ung.
Ski er en film om, og kanskje også først og fremst for, unge menn. Ikke bare er de eneste kvinnene vi får se i filmen Vegards mor og en ung kvinne som har en jobb for Nikolai når han filmer en skivideo, men kvinner har tilsynelatende ingen plass hverken i filmen eller i livene til de to hovedpersonene. Et sted diskuteres idéen om kjærester, men dette vitses fort bort, og kvinner framstår som rene snøskredfarer. Ingen vil bli tatt av et snøskred, og kvinner er like farlige som skredene. Best å holde seg unna.
Det er et spennende, men også noe bekymringsfullt bilde Ski tegner av moderne ung maskulinitet. Det handler mest av alt om å være seg selv nok, avstå fra den type ansvar som ligger i relasjoner og familie, og bare gå opp i snø og svimlende fart. Ski handler indirekte om identitet, og selv om de to hovedpersonene er så forskjellige som to unge menn kan være personlighetsmessig sett, har de likevel mye til felles. De er opptatt av kropp og sanselighet, vil leve i øyeblikket, oppleve friheten i ansvarsfri lek, og da har ikke familie, kvinner og kjærester mye plass.
En av filmens mest interessante sekvenser kommer i den delen av filmen da Nikolais bakgrunn rulles opp. På et tidspunkt flytter han til Canada, lager filmer helt på egenhånd, men går nesten i oppløsning på grunn av den ensomheten han opplever. Han ris av kvaler, opplever oppslitende tvil, føler seg mislykket, og leker med selvmordstanker. Kanskje skulle han bare kjøre inn i en fjellvegg og gjøre det slutt? Kanskje er ikke ensom-er-best det beste likevel?
En stund kan Ski nærmest minne litt om Gunnar Goes Comfortable (Gunnar Hall Jensen, 2003). Også dette er en film om det å leve på grensen og ta livsfarlige sjanser. Gunnar Hall Jensen kjører sin motorsykkel i høy fart, eller kaster seg ut fra en bro med en tynn gummistreng som livline, og det er bare i det adrenalinmettede øyeblikket at han føler at han virkelig lever. Der Gunnar Goes Comfortable imidlertid bruker dette som et springbrett for å diskutere giftig maskulinitet, og hvordan en slik maskulinitet har fascistoide trekk, blir Ski imidlertid nærmest en hyllest til en gutteaktig livsstil som har mange positive, men også klart negative trekk.
Det er viktig i filmen at Nikolai selv går gjennom noen avgjørende endringer som person. Om det harde treningsregimet som Vegard lever i ikke passer for ham, og kanskje også utløser de mange forkjølelsene som skaper trøbbel i siste del av filmen, blir han i hvert fall langsomt mer bevisst på at deler av frikjøreridealet ikke er heldig. Idéen om å bli kjørt opp på toppen av et fjell i et helikopter, for så bare å kjøre ned, blir mer og mer problematisk for ham. Det økologiske perspektivet blir avgjørende. Uten snø mister han jo muligheten til å utføre yrket sitt, og smelter snøen blir også gleden borte, så det gjelder å sørge for at ikke kloden varmes opp for mye. Det er med noen velplasserte stikk til deler av frikjørermiljøet at Nikolai skildrer alternative måter å komme seg opp på en fjelltopp på. Og det å gå på ski i timevis, og starte nærmest om natten, for så å kjøre ned en snødekket fjellside om morgenen, gjør bare utfordringene større og gledene større også. Dette lille økologiske motivet i filmen er gledelig og viktig.
Den maskuliniteten som både Nikolai og Vegard representerer er imidlertid en skjør og problematisk identitet. Selv om verden ikke holdes helt på avstand, og økologiske spørsmål blir viktige for Nikolai, er det en type nesten bekymringsfri gutteverden som skildres i filmen. På engelsk kalles dette gjerne bro culture, og vi får se nok av dette i filmen. Ikke bare i glimtene av fise- og penishumor, men også i skildringen av Nikolai. Han er seg selv nok, og kan bare hjelpe seg selv, som han sier i scenen med broren i bilen. Vekten på å være seg selv, og i hvert fall tilsynelatende leve et liv uten kjærester, bare omgitt av beundrere fjernt og nære, gir et glimt inn i en ikke uproblematisk maskulinitet.
Her kan man kanskje trekke en parallell til mange av de gamle tidenes polfarere, som jo var sin tids ekstremsportutøvere. Roald Amundsens polferder ble ofte den måten han klarte å komme seg ut av flokene med kvinnehistorier på. Ekstremsporten i Ski blir en lignende manndomsprøve, men også en måte å flykte fra deler av livet. Det er ikke tilfeldig at Nikolai en kort stund flørter med døden.
Det er slående hvor norsk denne filmen er, selv om den forteller om internasjonale miljøer og om et frikjørerideal som kanskje først og fremst vokste fram i Nord-Amerika. Det er en nasjonal fortelling som Nikolai Schirmer gjør bruk av i sin film. Vår nasjonale identitet er intenst knyttet til polferder og idrettsbragder, uberørte landskap og rikelig med snø og is. Og spesielt til manndomsprøver der naturen skal overvinnes.
Som sportsdokumentar er Ski langt på vei typisk, og den fører videre temaer som er blitt dekket i filmer som skildrer ekstremsport eller vintersport tidligere. I norsk dokumentarfilmhistorie er det nesten ingen sommerfilmer. Thomas Robsahms Myggen (1996) og Marah Strauchs Sunshine Superman (2015) er nærmest unntakene som bekrefter regelen. Sjur Paulsens Loop (2005) dekker også flere årstider og stiller flere spørsmål, men ellers er det gjerne vinteridrett det gjelder i norsk film. Fra Tancred Ibsens Olympiafilmen (1952) til Filip Christensen og Even Sigstads Supervention-filmer (2013 og 2016) og portrettet Aksel (2021), er det vinteridrett som gjelder.
Det er også de nye idrettene og de nye idrettsheltene som gjelder. De som ikke bryr seg så mye om konkurranser, og som går helt egne veier. Her føyer Ski seg inn i en liten moderne tradisjon. Vekten er på frihetsfølelse og ungdomsopprør, lek og moro. En kort stund fokuserer Ski på trening og blodslit, men det ender ikke med triumf. Riktignok er det Vegard gjør en bragd i seg selv, og Nikolais frikjøring er mer enn imponerende, men mange av målene forblir uoppnåelige.
Ski spiller på eller leker med ulike nasjonale og personlige identiteter på en spennende måte. Den representerer en slags banal nasjonalisme, som den engelske sosiologen Michael Billig har kalt det. For hvorfor skulle ikke Vegard og Nikolai være best? Vegard har vært besatt av å gå på ski siden han var to år, så han er jo nesten født med ski på beina.
Ski er en personlig historie. Et selvportrett og en film om det å finne tilbake en venn og gjenopplive et gammelt vennskap. Det er en film om ungdomskultur og en alternativ sportskultur, som er like opptatt av moro og frihet som priser, rekorder og medaljer. Riktignok ønsker Vegard å gjennomføre den ultimate manndomsprøven, gjøre noe ingen andre har gjort før, og Nikolai ønsker anerkjennelse gjennom priser, men til syvende og sist er de opptatt av å være seg selv til det ytterste.
Nikolai Schirmers film har noen lyter og uklarheter. Kronologien er av og til utydelig og forvirrende, og kanskje går det litt fort når Vegard går fra å være mystisk zen-munk til gammel kompis, men filmen gir både noe å tenke på og klamme håndflater. Det er også en film som på en interessant måte tydeliggjør både et personlig og nasjonalt identitetsarbeid. Det er mye godt i filmen, selv om den av og til blir litt for selvopptatt.
Det er naturlig avslutningsvis kort å sammenligne Schirmers film med fjorårets Momentum av Matias Myklebust. I denne filmen er ekstremsporten bare utgangspunktet, og alt dreier seg om hvordan man kommer seg etter at en ulykke har snudd livet på hodet. Bernt Marius Rørstad lever og ånder for ekstremsport, og står på ski om vinteren og driver med speedgliding på sommeren. Etter at han faller ned og må amputere beinet blir spørsmålet enkelt og vanskelig på samme tid: Hvordan kommer livet hans til å bli? Momentum handler som de aller fleste sportsfilmene om mestring, men på en helt annen måte enn Ski.
Der Momentum har en eksistensiell tyngde som også gir rom for allmennmenneskelige erfaringer, og gir plass for livsvisdom og ettertanke, blir Ski en imponerende film for øyeblikket. En film som imponerer med sin halsbrekkende lek i fjellsider, men ikke en film som etterlater det samme sterk inntrykket. I Momentum kolliderer Bernt Marius med fjellsiden og må komme seg opp fra en fysisk og psykisk bølgedal, mens livsvisdommen i Ski kommer aldri nærmere enn utsagn om ekstremsport som: «Det er akkurat som livet. Du kan alltid risikere å krasje.» Mer enn det er det ikke.
Dette er artikkel nummer 121 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
«Ski» handler kanskje til syvende og sist om det man kaller «biokjemisk rus», det unike adrenalin-stinne og livsfarlige øyeblikket da man bare lever i nået, skriver Gunnar Iversen. Den maskuliniteten som hovedpersonene Nikolai og Vegard representerer er imidlertid en skjør identitet.
En drøy time inn i Ski ser vi filmens regissør og hovedperson i en bil med sin bror. De snakker om den holdningen den profesjonelle frikjøreren Nikolai Schirmer har til arbeidet sitt som video-blogger. Schirmer jobber for mye. Han jobber hele tiden. Når han ikke står på ski ned de aller bratteste fjellsidene, lager han videoer for YouTube. Han ønsker også å lage en helaftens dokumentarfilm. Han vil bli best på det han gjør. Broren synes imidlertid det blir for mye. Nikolai selv føler på stress og får migreneanfall som gjør at han nesten mister synet. «Kanskje du skal jobbe litt mindre», foreslår broren, men Nikolai svarer at han «bare trenger å lage én film til». Broren har gjentatte ganger anbefalt Nikolai å finne en psykolog eller terapeut, men Nikolai mener at samtaler og terapi ikke hjelper. «Den eneste som kan hjelpe meg, er meg selv», slår han raskt fast.
Ski er en personlig film om ekstremsport som en livsstil, og det er også en film om vennskap og maskulin identitet. Det er en film om det umulige, men også om hvordan man feiler med stil. Ved første øyekast kan man kanskje si seg litt enig med en av de få kvinnene i denne guttefilmen. En av hjelperne til Nikolai på en innspillingsjobb fniser og ler, og hun sier at det hele bare handler om en gjeng gutter som skryter. Det kan være noe i det. Samtidig er det en film som gir klamme håndflater når ekstremsportutøvere leker med døden og nesten opphever tyngdekraften på sin vei ned fjellsidene. Ikke siden Free Solo (Jimmy Chin og Elizabeth Chai Vasarhelyi, 2018) har jeg opplevd samme adrenalinrush i møtet med en film av denne typen.
Adrenalinrushet er også helt sentralt i Nikolai Schirmers film og liv. Ski handler kanskje til syvende og sist om det man kaller «biokjemisk rus», det unike adrenalinstinne og livsfarlige øyeblikket da man bare lever i nået. Øyeblikket da man går i ett med snø og is, finner sin egen løype ned et bratt fjell, gjør det nesten umulige, står på ski der ingen har kjørt tidligere, og lager en løype der snøflatene er uten noen spor. Man velger sin egen vei, staker ut sin egen kurs, leker med døden, ja til og med lengter etter det øyeblikket da man er nærmest oppløsningen, men kommer til slutt triumferende ned fjellsiden.
Ski er en film om det å være eller å være best. Noen filosofisk reise kan man ikke si denne filmen er, men den stiller både direkte og indirekte spørsmål omkring livsstil, trening, lek og moro, og ønsket om ikke å vokse opp. Nikolai Schirmer og hans mannlige venner i ekstremsportmiljøene vil oppheve tyngdekraften, sveve gjennom livet på snø, og befinne seg i et evig nå. Det er en fascinerende reise vi opplever, men det er også en film som åpner opp for mange spørsmål knyttet til maskulinitet, ekstremsport, sosiale medier og ønsket om å være best.
Helt sentralt i Ski står den medierte sanseligheten som vi opplever når vi blir med på turene ned fjellsidene, og veksler mellom intense GoPro-kameravinkler og mer distanserte drone-tagninger som gir oversikt. Det er en særegen sanselig reise gjennom snø og smerte, triumferende glede og smittende orgiastisk frihetsfølelse. Vi nærmest svever ned fjellsidene, men tumler også rundt inne i et snøskred. Samme omtumlende følelsesreise tar regissør Nikolai Schirmer oss med på, halvparten frigjørende lek og halvparten usunn ensom-er-best holdning.
Vi starter over skyene. Vi er 1505 meter til værs i Lyngenalpene i nærheten av Tromsø. «Jeg håper han ikke snur», sier Nikolai Schirmer. En drone går opp. Og Vegard Rye er på vei. Han skal gå opp og så stå på ski ned 27 fjelltopper. Helt alene, uten pauser. Det skal bli «The Greatest Ski Tour of All Time.» Ønsket om å gjennomføre denne ekstreme frikjører-ekspedisjonen, verdig en polfarer eller fjellklatrer, er selve motoren i Ski. Men før vi vender tilbake til denne største skituren noensinne, blir vi mer kjent med Nikolai og Vegard.
Hovedpersonen i filmen er regissøren selv. Ikke minst fordi sponsorene hans ikke er interessert i en ukjent skiløper et sted langt nord. Nikolai Schirmer er det motsatte, en populær og verdenskjent video-blogger på YouTube. Han er selv i ferd med å bli en legende i skifilmmiljøet, men han vil noe mer. Han leter etter den umulige historien, en styrkeprøve som vil gjøre ham enda mer kjent og populær. Og han vil noe mer enn å fortelle gode historier ved å gjøre rå ski-stunt selv. Schirmer vil finne tilbake vennskapet til sin gamle kompis Vegard.
Vegard og Nikolai vokste opp sammen, og filmen risser opp konturene av et vennskap som en dag brister eller langsomt løses opp. De to som sto så nært i en årrekke går hver sin vei. Nikolai fortsetter å lage skivideoer, får sponsorer, og lager videoer om seg selv og utfordrende frikjøring i et heseblesende tempo. Etter mange år vil Nikolai imidlertid finne tilbake til vennskapet med Vegard. Men hvor befinner Vegard seg egentlig?
Vegard framstilles som en blanding av kriger og munk. Han tilbringer uker helt alene i fjellet, og selv familien har ofte ingen anelse om hvor han befinner seg. En venn som bodde sammen med ham forteller at han nærmest ble borte i et helt år, men kom så tilbake som om det bare hadde vært en tur rundt hjørnet. Vi forstår etter hvert at Vegard er student, er fjellguide og har begynt på nye studier, men det er mystikken omkring ham som lenge står i fokus.
Nikolai og Vegard er skarpe motsetninger. Nikolai prøver en stund å følge et lignende treningsopplegg som vennen, men selv om det endrer mye i livet hans, er han en helt annerledes type. Vi følger imidlertid hvordan de to kommer nærmere hverandre igjen, og hvor viktig det blir for Nikolai å lage en film om det største skieventyret noensinne. Vegard har metodisk trent i lang tid for å gjennomføre den halsbrekkende og ekstreme skituren, og lar litt motvillig først Nikolai og senere en profesjonell fotograf følge med på reisen.
Den siste delen av filmen er viet selve skituren. Det er i begynnelsen av mai i 2024, og sesongen nærmer seg slutten. Solen gjør snøen ustabil, faren for snøskred øker, og det blir vanskeligere både å gå opp på fjelltoppene i Lyngenalpene utenfor Tromsø og å stå på ski nedover fjellsidene etterpå. Etter nesten 30 timer opp og ned, på den niende fjelltoppen, tar Vegard den vanskelige beslutningen. Han gir opp. Risikoen er for stor. Men han har ikke gitt opp drømmen. «Jeg skal gjøre det igjen», sier Vegard.
Ski er både et portrett av Vegard og Nikolais selvportrett. Vegard forblir litt av en gåte i filmen, mens Nikolai presenteres grundigere. De mange nærbildene og scenene der hans nakker til kamera gjør det tydelig hvem det mest handler om. Hans bakgrunn og vei til skifilmyrket risses opp i raske penselstrøk, og vi får også en effektiv kontekstualisering der vi får vite mye om snowboard- og frikjører-miljøene, spesielt i Nord-Amerika. Det er en helt ny ungdomskultur som skildres i Ski. Først og fremst unge menn som bare vil ha det gøy, men som vil ha det gøy i frisk luft. Konkurranseidrett er noe man ser ned på. De sier også alle at de aldri trener, bare kaster seg utfor fjellsidene, og fester hardt mellom skiturene. At sentrale figurer ikke ville snakke om at de trente, fordi det var ukult, er helt avgjørende i filmens oppgjør med en kultur som nærmest er en ukultur.
Nikolai og Vegard har det samme utgangspunktet. De er sammen i tykt og tynt, og skades på samme dag, første gang de er på reise i det store utlandet. Men så velger de forskjellige livsstiler. Begge er de skifanatikere, som helst bare vil stå på ski. De vil utfordre seg selv, og de krever kanskje adrenalinrushet i en jakt på å mestre de farligste øyeblikkene og de bratteste fjellsidene, men der slutter også likhetene mellom de to. Ved siden av forsøket på «The Greatest Ski Tour of All Time», er det nettopp motsetningene mellom Nikolai og Vegard som driver filmen framover, og det er kanskje også det mest interessante ved denne testosteronstinne ekstremsportfilmen.
Vegard og Nikolai blir representanter for to ulike livsholdninger og livsstiler, og de representerer også to diametralt motsatte personlighetstyper. Filmens hovedperson Nikolai Schirmer er den som bare vil ha det moro. Han er en slags forlengelse av den nye ekstremsportungdomskulturen. Nikolai er kamerakåt og lever av å filme seg selv. Han framstiller seg selv som hypersosial. Han må snakke med andre folk, ha mennesker rundt seg, krever oppmerksomhet, og lever av sosiale medier. Han er opptatt av produkter, enten de videoene han lager som selger skiprodukter for de sponsorene han har, og han vil være populær, kjent og berømt. Hans drømmer kretser rundt priser. Han vil vinne prisen for beste skikjører, og får da også helt i slutten av filmen pris fra Downdays Magazine, selv om han fikk denne prisen i 2019 og 2023, og ikke i 2024 som Ski langt på vei gir inntrykket av.
Vegard er Nikolais motsetning. Han er nærmest folkesky og har det best når han er helt alene på fjellet, uten andre mennesker og medier. Han er en ensom ulv, som er mindre interessert i produkter og resultater. For ham er det prosessene som er det aller viktigste. Det er å være på vei som er det viktigste for ham, ikke sluttresultatet. Derfor er han også en treningsnarkoman som går opp og ned fjellsider året rundt for å komme i best mulig fysisk form. Han er ikke bare risikotolerant som Nikolai, men nærmest søker smerte istedenfor moro.
Det handler om å være eller å være best i Ski. Vegard er zen-munken som lever i øyeblikket, alene på vei opp på fjellet i stormer da farevarslene får andre folk til å sette seg foran peisen, og som lever for å presse seg selv og sin kropp til det ytterste. Om andre ser ham, eller vet hva han gjør, er likegyldig. Han vil bare være. Nikolai er det motsatte. Han vil være best. Han vil være suksessfull. Og han vil være mest populær og høste popularitetspriser. Nikolai vil også mest av alt bare ha det moro. Han har en utdannelse, men hvorfor bruke det han lærte i jusstudiene til noe når han bare kan stå på ski og ha det gøy?
Vegards mor er skeptisk til hans hardnakkede prosjekt og uvanlige livsførsel, og spør i en scene: «Hvorfor kan du ikke bruke tiden din på noe nyttig?» Selv om Ski tegner et bilde av to helt ulike personligheter, og stadig gjør poeng ut av hvor forskjellige de to er, har de det til felles at de tilsynelatende har forlenget ungdomstiden. De vil rett og slett ikke bli voksne. De er ikke interessert i noe nyttig. De har valgt noe helt annet, enten å bli popularitetsjeger eller krigermunk, men det de har til felles er ønsket om å være evig ung.
Ski er en film om, og kanskje også først og fremst for, unge menn. Ikke bare er de eneste kvinnene vi får se i filmen Vegards mor og en ung kvinne som har en jobb for Nikolai når han filmer en skivideo, men kvinner har tilsynelatende ingen plass hverken i filmen eller i livene til de to hovedpersonene. Et sted diskuteres idéen om kjærester, men dette vitses fort bort, og kvinner framstår som rene snøskredfarer. Ingen vil bli tatt av et snøskred, og kvinner er like farlige som skredene. Best å holde seg unna.
Det er et spennende, men også noe bekymringsfullt bilde Ski tegner av moderne ung maskulinitet. Det handler mest av alt om å være seg selv nok, avstå fra den type ansvar som ligger i relasjoner og familie, og bare gå opp i snø og svimlende fart. Ski handler indirekte om identitet, og selv om de to hovedpersonene er så forskjellige som to unge menn kan være personlighetsmessig sett, har de likevel mye til felles. De er opptatt av kropp og sanselighet, vil leve i øyeblikket, oppleve friheten i ansvarsfri lek, og da har ikke familie, kvinner og kjærester mye plass.
En av filmens mest interessante sekvenser kommer i den delen av filmen da Nikolais bakgrunn rulles opp. På et tidspunkt flytter han til Canada, lager filmer helt på egenhånd, men går nesten i oppløsning på grunn av den ensomheten han opplever. Han ris av kvaler, opplever oppslitende tvil, føler seg mislykket, og leker med selvmordstanker. Kanskje skulle han bare kjøre inn i en fjellvegg og gjøre det slutt? Kanskje er ikke ensom-er-best det beste likevel?
En stund kan Ski nærmest minne litt om Gunnar Goes Comfortable (Gunnar Hall Jensen, 2003). Også dette er en film om det å leve på grensen og ta livsfarlige sjanser. Gunnar Hall Jensen kjører sin motorsykkel i høy fart, eller kaster seg ut fra en bro med en tynn gummistreng som livline, og det er bare i det adrenalinmettede øyeblikket at han føler at han virkelig lever. Der Gunnar Goes Comfortable imidlertid bruker dette som et springbrett for å diskutere giftig maskulinitet, og hvordan en slik maskulinitet har fascistoide trekk, blir Ski imidlertid nærmest en hyllest til en gutteaktig livsstil som har mange positive, men også klart negative trekk.
Det er viktig i filmen at Nikolai selv går gjennom noen avgjørende endringer som person. Om det harde treningsregimet som Vegard lever i ikke passer for ham, og kanskje også utløser de mange forkjølelsene som skaper trøbbel i siste del av filmen, blir han i hvert fall langsomt mer bevisst på at deler av frikjøreridealet ikke er heldig. Idéen om å bli kjørt opp på toppen av et fjell i et helikopter, for så bare å kjøre ned, blir mer og mer problematisk for ham. Det økologiske perspektivet blir avgjørende. Uten snø mister han jo muligheten til å utføre yrket sitt, og smelter snøen blir også gleden borte, så det gjelder å sørge for at ikke kloden varmes opp for mye. Det er med noen velplasserte stikk til deler av frikjørermiljøet at Nikolai skildrer alternative måter å komme seg opp på en fjelltopp på. Og det å gå på ski i timevis, og starte nærmest om natten, for så å kjøre ned en snødekket fjellside om morgenen, gjør bare utfordringene større og gledene større også. Dette lille økologiske motivet i filmen er gledelig og viktig.
Den maskuliniteten som både Nikolai og Vegard representerer er imidlertid en skjør og problematisk identitet. Selv om verden ikke holdes helt på avstand, og økologiske spørsmål blir viktige for Nikolai, er det en type nesten bekymringsfri gutteverden som skildres i filmen. På engelsk kalles dette gjerne bro culture, og vi får se nok av dette i filmen. Ikke bare i glimtene av fise- og penishumor, men også i skildringen av Nikolai. Han er seg selv nok, og kan bare hjelpe seg selv, som han sier i scenen med broren i bilen. Vekten på å være seg selv, og i hvert fall tilsynelatende leve et liv uten kjærester, bare omgitt av beundrere fjernt og nære, gir et glimt inn i en ikke uproblematisk maskulinitet.
Her kan man kanskje trekke en parallell til mange av de gamle tidenes polfarere, som jo var sin tids ekstremsportutøvere. Roald Amundsens polferder ble ofte den måten han klarte å komme seg ut av flokene med kvinnehistorier på. Ekstremsporten i Ski blir en lignende manndomsprøve, men også en måte å flykte fra deler av livet. Det er ikke tilfeldig at Nikolai en kort stund flørter med døden.
Det er slående hvor norsk denne filmen er, selv om den forteller om internasjonale miljøer og om et frikjørerideal som kanskje først og fremst vokste fram i Nord-Amerika. Det er en nasjonal fortelling som Nikolai Schirmer gjør bruk av i sin film. Vår nasjonale identitet er intenst knyttet til polferder og idrettsbragder, uberørte landskap og rikelig med snø og is. Og spesielt til manndomsprøver der naturen skal overvinnes.
Som sportsdokumentar er Ski langt på vei typisk, og den fører videre temaer som er blitt dekket i filmer som skildrer ekstremsport eller vintersport tidligere. I norsk dokumentarfilmhistorie er det nesten ingen sommerfilmer. Thomas Robsahms Myggen (1996) og Marah Strauchs Sunshine Superman (2015) er nærmest unntakene som bekrefter regelen. Sjur Paulsens Loop (2005) dekker også flere årstider og stiller flere spørsmål, men ellers er det gjerne vinteridrett det gjelder i norsk film. Fra Tancred Ibsens Olympiafilmen (1952) til Filip Christensen og Even Sigstads Supervention-filmer (2013 og 2016) og portrettet Aksel (2021), er det vinteridrett som gjelder.
Det er også de nye idrettene og de nye idrettsheltene som gjelder. De som ikke bryr seg så mye om konkurranser, og som går helt egne veier. Her føyer Ski seg inn i en liten moderne tradisjon. Vekten er på frihetsfølelse og ungdomsopprør, lek og moro. En kort stund fokuserer Ski på trening og blodslit, men det ender ikke med triumf. Riktignok er det Vegard gjør en bragd i seg selv, og Nikolais frikjøring er mer enn imponerende, men mange av målene forblir uoppnåelige.
Ski spiller på eller leker med ulike nasjonale og personlige identiteter på en spennende måte. Den representerer en slags banal nasjonalisme, som den engelske sosiologen Michael Billig har kalt det. For hvorfor skulle ikke Vegard og Nikolai være best? Vegard har vært besatt av å gå på ski siden han var to år, så han er jo nesten født med ski på beina.
Ski er en personlig historie. Et selvportrett og en film om det å finne tilbake en venn og gjenopplive et gammelt vennskap. Det er en film om ungdomskultur og en alternativ sportskultur, som er like opptatt av moro og frihet som priser, rekorder og medaljer. Riktignok ønsker Vegard å gjennomføre den ultimate manndomsprøven, gjøre noe ingen andre har gjort før, og Nikolai ønsker anerkjennelse gjennom priser, men til syvende og sist er de opptatt av å være seg selv til det ytterste.
Nikolai Schirmers film har noen lyter og uklarheter. Kronologien er av og til utydelig og forvirrende, og kanskje går det litt fort når Vegard går fra å være mystisk zen-munk til gammel kompis, men filmen gir både noe å tenke på og klamme håndflater. Det er også en film som på en interessant måte tydeliggjør både et personlig og nasjonalt identitetsarbeid. Det er mye godt i filmen, selv om den av og til blir litt for selvopptatt.
Det er naturlig avslutningsvis kort å sammenligne Schirmers film med fjorårets Momentum av Matias Myklebust. I denne filmen er ekstremsporten bare utgangspunktet, og alt dreier seg om hvordan man kommer seg etter at en ulykke har snudd livet på hodet. Bernt Marius Rørstad lever og ånder for ekstremsport, og står på ski om vinteren og driver med speedgliding på sommeren. Etter at han faller ned og må amputere beinet blir spørsmålet enkelt og vanskelig på samme tid: Hvordan kommer livet hans til å bli? Momentum handler som de aller fleste sportsfilmene om mestring, men på en helt annen måte enn Ski.
Der Momentum har en eksistensiell tyngde som også gir rom for allmennmenneskelige erfaringer, og gir plass for livsvisdom og ettertanke, blir Ski en imponerende film for øyeblikket. En film som imponerer med sin halsbrekkende lek i fjellsider, men ikke en film som etterlater det samme sterk inntrykket. I Momentum kolliderer Bernt Marius med fjellsiden og må komme seg opp fra en fysisk og psykisk bølgedal, mens livsvisdommen i Ski kommer aldri nærmere enn utsagn om ekstremsport som: «Det er akkurat som livet. Du kan alltid risikere å krasje.» Mer enn det er det ikke.
Dette er artikkel nummer 121 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
