I årene 1942 og 1943 skrev Arne Skouen en lang rekke epistler, korte stemningsskildringer fra livet i Oslo, under pseudonymet Bjørn Stallare. Disse små epistlene kom til som et ønske fra Den norske legasjonen i Stockholm, og stemningsgløttene ble så spredt videre. De ble trykket som fast spalte i Norsk Tidend i London og fikk stor betydning under krigen. I disse såkalte skinnbrevene kommer Skouen stadig tilbake til kvinnene i bybildet. Enten de var tyske kvinner eller kvinner som gikk med tyskerne, så fikk de sitt pass påskrevet i disse små propagandastykkene.

I desember 1942 skriver Skouen om en jente som bare blir kalt «Donnerwetter» og som står til disposisjon for tyske soldater. To måneder senere er det Marry og Svanhild som blir skildret, der de beruset går «godt opphengt i armene til stormennene» gjennom gatene i Oslo. I disse epistlene er tyske kvinner for stygge til at nordmenn lar seg friste, og «Donnerwetter» har bare en ørliten ert av en hjerne. Om «Donnerwetter» spør Skouen til og med rett ut: «Kan hun tas som et tegn på at kvinnekjønnet står dårligere imot en okkupasjon enn mannkjønnet?» Selv om han umiddelbart selv svarer, «Slett ikke», kan man ane en tone av problematisk kjønns- og seksualpolitikk i disse små propagandastykkene.

Én ting er illegale skinnbrev som skrives både for hjemmefronten og utefronten, midt under krig og okkupasjon, en annen ting er holdninger i årene etter krigen, ja til og med i dag. Mye av det samme som preget epistlene til Skouen karakteriserte både holdningene til vanlige folk og myndighetene i lang tid etter krigens slutt, og de samme holdningene var sentrale da staten aktivt gikk inn for å straffe de såkalte tyskerjentene etter frigjøringen. Tyskerjentene ble et av de fremste symbolene på landssvik, og ble gjenstand for en lang rekke overgrep som er en rettsstat uverdig. Først i oktober 2018, mer enn 70 år etter frigjøringen, kom statsminister Erna Solberg med en unnskyldning, som pekte på at grunnleggende rettsprinsipper ble brutt i behandlingen av tyskerjentene.

Det er det doble sviket som er den tematiske kjernen i Lena-Christin Kalles dokumentar De rettsløse. Sviket mot nasjonen settes opp imot nasjonens svik. Og hovedvekten ligger på det siste, selv om de to henger tett sammen. De rettsløse er en viktig dokumentarfilm som tar opp en rekke kritikkverdige forhold både rett etter krigen og i tiår etter tiår etter frigjøringen. Kalles film er en både nøktern og patosfylt skildring av tapernes historie. De rettsløse viser hvordan sårene fra krigen ennå ikke er grodd, og mange av de holdningene som begynte å florere allerede under krigen fikk betente utløp etter krigen. Og fordommene lever ennå videre, og holder ennå sårene åpne.

Lena-Christin Kalles film er viktig ikke bare fordi den forteller en annerledes historie om krigen og frigjøringen, men også fordi den med all mulig tydelighet demonstrerer hvordan holdninger fra krigens tid og den første etterkrigstiden lever videre i dag. De rettsløse er en film om svik og hemmelighold, og om overgrep og mistenkeliggjøring. Og det er en film om menneskene og enkeltindividene i en vanskelig og turbulent tid.

Tyskerjentene og historien

Krigen skaper fremdeles et sterkt engasjement, og bidrar stadig til å definere hvem vi nordmenn er som nasjon. Krigen er en nasjonal fortelling som former oss, og som står sentral i vår forståelse av oss selv. Denne nasjonale fortellingen har endret seg gang på gang i takt med samfunnsforandringene i årene etter krigen, men noen områder er belagt med sterke tabuer, og har endret seg lite. Det er områder som det også har blitt gjort relativt liten forskning på, og som det dermed er knyttet mye uklarhet omkring. Et slikt område er knyttet til krigsprofitørene, gjerne kalt brakkebaroner eller plankebaroner, og forholdsvis lite forskning er gjort omkring såkalt «utilbørlig ervervsvirksomhet for fienden», som er den norske definisjonen av krigsprofitt.

En slik definisjon slår fast at ervervsvirksomhet for fienden kan være både tilbørlig og lovlig, og dette skapte problemer under rettsoppgjøret. Ikke bare var det snakk om bedrifter, ikke alltid eid og styrt av én enkelt person, men viktigere var spørsmålet om hvordan man skulle fastsette en utilbørlighetsstandard som var så klar og entydig at den kunne brukes i rettsapparatet? Mange menn og bedriftseiere gikk klar under rettsoppgjøret. Verre var det for tusenvis av kvinner. Både de statlige myndighetene, lokalt politi og folk i gatene hadde en klar standard for hva som var utilbørlig når det gjaldt kvinner. Det som av og til ble kalt «horisontalt landssvik» eller rett ut «seksuelt landssvik» var ikke bare utilbørlig, en form for å «yte fienden råd eller dåd», men ble spesielt hardt slått ned på etter krigen. Dette til tross for at det ikke fantes lovhjemler for å straffe kvinner som hadde kjærlighetsforhold til tyske menn.

Den vanlige betegnelsen på kvinner som hadde kjærlighetsforhold eller giftet seg med tyske soldater var «tyskertøser», noe som gir assosiasjoner både til moralsk lettlivethet og prostitusjon. Som Lena-Christin Kalle kommer tilbake til gang på gang i sin film gjaldt dette imidlertid bare en liten andel av kvinnene. Likevel ble tyskerjentene stort sett dratt over én kam. Variasjonen i forholdet disse kvinnene kunne ha til tyske soldater var stort, fra arbeid utført for okkupantene, et blikk eller en uskyldig flørt, til kortere eller lengre kjærlighetsforhold eller ekteskap.

Tre aspekter av De rettsløse er avgjørende her og bidrar både til å gi perspektiv på, nyansere og stille viktige spørsmål knyttet til hvordan tyskerjentene ble behandlet i etterkrigsårene. Det første er selve omfanget og graden av overgrep. Selv om tallene varierer sterkt, noen kilder sier at et sted mellom 40 000 til 50 000 kvinner hadde forhold til tyske soldater i løpet av krigsårene, mens Kalle et sted i filmen anslår at kanskje opp til 100 000 kvinner opplevde en forfølgelse som i mange tilfeller ikke bare har vært livslang, men som også har gått langt over generasjonene. Det er fremdeles stigmatiserende å ha en tyskerjente i familien, så for mange er krigen slett ikke over. Den bare fortsetter. Tyskerjentene ble nærmest et folkelig symbol på selve landssviket, og de ble dermed behandlet på svært brutal måte. Selv om det altså ikke var ulovlig å ha et kjærlighetsforhold til en tysk soldat, ble tusenvis av norske kvinner internert i egne straffeleire, og de 4000 kvinnene som hadde giftet seg med tyske soldater mistet statsborgerskapet og ble deportert.

Det motsatte av å kvantifisere og slå fast hvor stort omfanget var, både antallet kvinner som på ulike måter ble straffet, selv om de ikke hadde brutt noen konkrete lover, er å individualisere og menneskeliggjøre tyskerjentene. Det er en av filmmediets fordeler, at vi kan møte og bli litt kjent med historiens aktører eller ofre. Hvem var disse tyskerjentene egentlig? På ulike måter svarer Lena-Christin Kalle på dette spørsmålet, først og fremst ved hjelp av forskjellige tidsvitner og noen av tyskerjentene selv, men også gjennom å intervjue arkivarer og historikere. Å gi den store gruppen kvinner ansikter og nyanserte personlige historier, er helt avgjørende ikke bare for å levendegjøre historien, men også for å nyansere og gi motforestillinger til fasttømrede, fordomsfulle og problematiske forestillinger.

Et tredje og viktig aspekt ved De rettsløse og filmens perspektivering av tyskerjentenes skjebne, er å problematisere den omfattende gatejustisen rett etter frigjøringen. Kalles film viser tydelig hvordan verken myndighetene, politiet eller rettsvesenet gjorde noe for å forhindre gatejustis, en justis som ofte hadde seksualiserte undertoner. Klipping av håret, ofte på den mest brutale måten, var en vanlig foreteelse i mange norske byer og gater. Et kort intervju med en tidligere politisoldat, som kom fra Sverige rett etter frigjøringen, forteller at gatejustisen ikke bare ble utført av vanlige folk, men nærmest ble sanksjonert og også utført av de norske polititroppene.

På flere ulike måter gir Lena-Christin Kalle et nytt og mer nyansert bilde av overgrepene mot mange kvinner rett etter krigen så vel som i hele etterkrigstiden. Ved å vise til størrelsen på overgrepet skaper hun engasjement, menneskeliggjøringen av kvinnene viser oss enkeltskjebnene i historien, og ved å problematisere gatejustisen stiller hun viktige spørsmål omkring hvordan hårklipping og hets er en del av volden mot kvinner i vårt samfunn før og nå.

Journalistisk gravearbeid

De rettsløse er et resultat av mange års journalistisk gravearbeid. I årene mellom 2009 og 2023 arbeidet regissøren med å samle inn opplysninger om tyskerjentenes skjebne. Et viktig tema som springer ut av bakgrunnsarbeidet for filmen, er hvor lite innsyn en journalist får i de mange arkivene som kunne belyst denne saken. De dokumentene som beskriver hvordan Norge behandlet tyskerjentene er i hovedsak klausulert, av hensyn til de involverte. Hemmelighetsstempelet kan synes nødvendig og skånsomt, men tolkningen av personvernet skaper også problemer dersom man vil belyse tyskerjentenes skjebne etter frigjøringen. Ikke minst dersom man skal se nærmere på deler av rettsoppgjøret og interneringspraksisen.

Lena Christin-Kalle er selv en hovedperson i De rettsløse. I filmen ser vi henne når hun intervjuer tidsvitner og arkivarer, og vi følger også hennes journalistiske ferd til de mørkeste sidene ved denne historiereisen. Vi får se og høre om hennes vanskelige møter med arkivverket, men ser også hvordan man kan få opplysninger fra åpne kilder. Sannhetsjakten og gravearbeidet, måten hun følger papirsporet på, er en viktig del av filmen, og det argumenterer også for at Norge som nasjon ennå ikke virkelig har tatt et oppgjør med måten tyskerjentene ble behandlet på, til tross for offentlige beklagelser.

Helt avgjørende i filmen er avsløringene omkring interneringen av mer enn tusen kvinner i en leir på Hovedøya utenfor Oslo. Det er en rystende historie, som regissøren vil vite mer om, men som arkivverket ikke gir henne innsyn i. Ved hjelp av forskere og gamle åpne dokumenter på nasjonalbiblioteket, blant annet gamle statsbudsjett, avslører Kalle en historie som sier alt om holdningene til disse kvinnene i statsapparatet rett etter krigen. Det er en skamplett på nasjonen, og en fortelling om hvordan det offentlige pynter på tall for å forsvare sin ulovlige virksomhet.

I leiren på Hovedøya blir mer enn tusen kvinner internert uten lov og rett i lang tid etter frigjøringen. Om de sender brev til en advokat for å få sin sak prøvd, sensureres brevet og når aldri fram til adressaten. Noen kvinner isoleres. Forholdene er brutale. Noen kvinner steriliseres, andre kategoriseres som mindre begavede. En psykolog gjør IQ-studier på kvinnene, men pynter på alle tall slik at kvinnene skal kunne defineres som åndssvake. En fortelling formes i de første etterkrigsmånedene, som finner veien til vår samtids offentlighet. De rettsløse forteller en annen historie. Sløret av historien rives av og det som skjuler seg i mørket er vondt og brutalt. Ingen lovhjemmel fantes for dette skitne arbeidet, annet enn at kvinnene ble kategorisert som de som hadde hatt et «utilbørlig» forhold til fienden.

Det journalistiske arbeidet som vi også blir vitne til i filmen, er viktig for argumentene omkring hemmeligholdet av opplysninger som kan nyansere eller avsløre viktige sider ved rettsoppgjøret og holdninger som holdes ved like selv i dag. Selv om riksarkivar Inga Bolstad har gode argumenter for klausulering av noen dokumenter, holder ikke alle hennes argumenter vann. Noen vedtak er bekymringsverdige og problematiske. Beskytter hemmeligholdet bare kvinnene eller også de som begikk overgrep? Også Bolstads utsagn om at arkivarer er nøytrale og har gode holdninger motsies i filmen. En arkivar som nekter regissøren innsyn på Riksarkivet har som argument at disse kvinnene må beskyttes ekstra, fordi de var prostituerte. Gang på gang leder Lena-Christin Kalles film oss tilbake til hvordan seksualitet og kjønn var avgjørende i sakene omkring tyskerjentene. Det seksuelle sviket var det aller mest problematiske sviket.

Krigshistoriens seksualpolitikk

I de første etterkrigsårene var det to grupper av nordmenn som ble foraktet på aller sterkeste måte i det norske samfunnet. Frontkjemperne hadde tatt sine valg, og valgte å trekke i uniform for å kjempe tyskernes sak. De var enda verre enn hirden og NS-folk. Den andre foraktede gruppen var de som hadde tatt et annet valg, å innlede et kjærlighetsforhold til tyske soldater. Om frontkjemperen var den mannlige ekstremisten, var tyskerjentene den kvinnelige motsvarigheten.

På den ene siden handler tyskerjentenes historie om kvinnevold og seksualpolitikk. «Seksualiteten tilhører nasjonen», sier et av tidsvitnene i filmen, og illustrerer en side ved den lovløse og skamfulle behandlingen som ikke har vært belyst så mye tidligere. Det å innlede et kjærlighetsforhold eller rent av å gå til sengs med fienden, ble regnet som så skandaløst at helt spesielle tiltak måtte tas.

På den andre siden hører seksualitet og reproduksjon til de sidene av vårt samfunn som fremdeles er belagt med tabuer, og det er også en av årsakene til at straffen for kvinnene var så sterk, spontan og omfattende. Kulturhistorikeren Anne Eriksen, som med boken «Det var noe annet under krigen» (1995) skrev en av de beste bøkene om hvordan vi har brukt krigen i vårt nasjonale identitetsarbeid siden krigsslutt, har trukket fram dette. I en kort diskusjon av tyskerjentenes skjebne bruker hun antropologen Mary Douglas og hennes diskusjoner omkring det rene og det urene, for å slå fast at i forbindelse med de forbrytelser som et samfunn ikke kan nå med vanlige sanksjonsmidler trer ulike urenhetsforestillinger i kraft. «Dette kvinnelige landssvik ble ikke fanget opp av lovverket», skriver Eriksen, «men på den annen side ble det oppfattet som så grunnleggende krenkende at sterke midler måtte til for å gjenopprette en orden der ‘forbryteren’ ble klart satt på plass. Sett slik blir både hårklipping og internering utslag av det samme behovet for å tydeliggjøre det uhørte og dypt forferdelige».

At det var snakk om kjærlighet og seksualitet gjorde det enda tydeligere at tyskerjentene var «urene» og måtte isoleres og støtes ut for at samfunnet skulle bli rent igjen. Dermed måtte også omfanget av kjønnssykdommer overdrives, og jentene stemples som smittefarlige og prostituerte. Tyskerjentene måtte støtes ut to ganger. Først symbolsk ved å karakteriseres som smittefarlige prostituerte, og andre gang gjennom internering. Ingen nyanser var mulige. Selv i dag lever dette tankegodset videre.

Tidsvitner og individualisering

En av styrkene ved De rettsløse ligger i at vi også får høre noen av tyskerjentenes egne historier. Filmen forsøker å svare på spørsmålet om hvem de egentlig var, og bidrar med de nyansene som ikke var mulige i de første etterkrigsårene. Kalles film gir oss både ansikter og historier, som gir et litt annerledes bilde av tyskerjentene.

Dette er både en styrke og en mulig svakhet ved filmen. Det er sterke historier vi får høre. Og at det fremdeles er vanskelig og stigmatiserende å framstå som tyskerjente så mange år etter krigen, er åpenbart. En av kvinnene viser først ansiktet sitt helt på slutten av filmen, etter at hun til og med har blitt portrettert av Vebjørn Sand. Andre står fram med sine historier og ansikter, og forteller sine historier.

Bare Ragnhild, som var gift med en tysk soldat og som dermed ble deportert til Tyskland etter krigen, synes virkelig å ha tatt inn over seg at det å innlede et kjærlighetsforhold til en tysk soldat mens landet var okkupert og i krig var et valg. «Det var jo jeg som hadde tatt det valget», sier hun. Selv om hennes historie er brutal, og hun åpenhjertig forteller om hva hun måtte gjøre for å overleve i de tyske ruinene, har hun en klar forståelse at det var snakk om et valg.

Annerledes er det med andre tidsvitner, men det som er felles er at blind kjærlighet framstår som den eneste årsaken til at man valgte en tysk soldat som kjæreste. «Han hadde så skjønne brune øyne», sier Ragnhild. Hun var bare 16 år da krigen brøt ut, og hun forelsker seg i soldaten Erich. Når hun tar opp det faktum at folk har begynt å snakke svarer han bare: «Ikke hør på det». Og Rigmor nærmest fnyser av at hennes Ernst var en fiende. «Han var ikke noen fiende», sier hun, og fortsetter: «Han var ikke skyldig i noen krig.» Rigmor forteller at når han senere ble sendt til Østfronten, ja da skulle han i krigen. «Så ble det jo sånn det ble», synes å være forklaringen på hvorfor jentene gjorde sine valg.

Motfortellingen som presenteres om tyskerjentene i De rettsløse, er langt på vei historien om noen uskyldige unge kvinner som setter kjærligheten over alt når de møter den rette. At han er tysk soldat som okkuperer landet, synes nesten irrelevant. Denne alternative historien fungerer som en effektiv motvekt mot bildet av urene og kyniske prostituerte, men den framstår også som ufullstendig. Var de virkelig så naive? Er dette hele fortellingen? Er det så enkelt?

En styrke ved Lena-Christin Kalles film er at vi også får møte noen andre tidsvitner, som gjør skildringen av de aller første frigjøringsdagene mer nyansert enn tall, filmavisklipp og dokumenter. Vi møter bergenseren Einar som var tenåring under krigen, og som setter ord på manges sinne. «De gjorde det triveligere for tyskerne å være her», sier Einar, og fortsetter: «De sviktet oss da vi trengte det mest». Egil, en gammel politimann som kom fra Sverige rett etter frigjøringen som del av en spesialenhet er også et godt tidsvitne, som gjør historien levende og mer nyansert. Og vi møter også tyskerbarn, som forteller sine sterke historier.

Dokumentarfilmen kan gjøre noe som historiebøkene ikke kan gjøre. I De rettsløse møter vi historiens tidsvitner, de som ble utsatt for grove overgrep og noen av de som bare sto og så på da det skjedde. Historien blir levende på en helt konkret måte, og nye alternative fortellinger kan prøves ut. Noen ganger synes jeg kanskje at Kalle ikke makter å skildre de tyskerjentene som våger å stå fram i så mye helfigur som de kanskje burde, men på den andre siden har de blitt straffet altfor hardt allerede, så hvorfor noen ikke vil vise ansiktet er tragisk, men fullt forståelig. Noen ganger blir kanskje også musikken for patosfylt og påtrengende, og argumenterer på sin måte, men dette er småting i en god og viktig film.

Tapernes historie

De rettsløse forteller tapernes historie. Det er en sterk og tankevekkende film som på en grundig og reflektert måte viser hvordan tyskerjentenes historie er historien om et dobbelt svik. Mange av tyskerjentene tok klare valg, og visste hva de gjorde når de innledet et kjærlighetsforhold til en okkupant, men de måtte lide for sviket. Men de ble også sveket av en stat som begikk det ene overgrepet mot dem etter det andre. De var uten lov og rett, og fikk ikke en behandling som er et demokrati og en rettsstat verdig.

Samtidig forteller Lena-Christin Kalles film om andre valg som har bidratt til å tåkelegge eller hemmeligholde historien om myndighetens behandling av disse kvinnene. Er alle arkiver stengt for andre enn pårørende og forskere bare på grunn av hensyn til tyskerjentene? Var ikke dette det som ble sagt rett etter krigen også? At de ble internert i leire for at de skulle beskyttes? Hvem beskyttes egentlig? De rettsløse stiller mange viktige spørsmål.

Kvinnenes rolle under krigen har blitt glemt eller fortrengt i mange tiår. Mange sider ved kvinnenes krig har blitt underkommunisert, sopt under teppet, bagatellisert eller stigmatisert. Vi har ikke fått de samme okkupasjonsdramaene om kvinnelige helter, også de som deltok aktivt i hjemmefrontens arbeid, og mange sider ved rettsoppgjøret er ennå uutforsket og uklart. Med Lena-Christin Kalles film har vi blitt mye klokere omkring tyskerjentenes rettsløse skjebne og myndighetenes overgrep.

Dokumentaråret 2025 har begynt sterkt. De rettsløse er en viktig film. Den gir oss et mer nyansert bilde av krigen og de første etterkrigsårene, og den viser hvordan krigen ennå lever videre i dag, gjennom enkeltmenneskers liv og gjennom holdninger i arkivverket. Kalles film fortjener et stort publikum. Det er en film å bli litt klokere av. De rettsløse gir noen svar, men stiller også mange nye spørsmål. Det er sånn det skal være i en god dokumentarfilm.

Dette er artikkel nummer 120 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.