Nesten én time inn i Håvard Bustnes’ premiereklare film Geronimos tapte stamme synes alt å gå galt. Filmprosjektet har tatt en ny og overraskende vending. Det som tilsynelatende skulle være en film som jaktet på en del av apache-folket som aldri ble drept eller kuet av det amerikanske militæret, sporer av. Alt blir vanskelig og vondt. Og stadig mer problematisk. Istedenfor å hylle et urfolk, skaper filmen uro og dårlig stemning. Filmskaperne blir også urolige, og de viser filmmaterialet for en representant for de amerikanske urfolkene, som sier at hun bare blir trist av det hun får se. Hun kritiserer filmen kraftig og angriper selve premisset for fortellingen. Regissøren får større og større kvaler, forstår at de har tråkket feil i sitt arbeid, og krangler åpenlyst med filmens hovedperson. Så får hovedpersonen et hjerteattakk.

Geronimos tapte stamme er en film som starter som én historie, tar en overraskende vending, sporer av igjen, og kommer til slutt inn på et helt nytt avsluttende spor. Filmen snubler og famler, forsøker én vei, men ender opp et helt annet sted. Det er historien om en omtumlende reise. En reise i USA og Mexico, en reise tilbake i tid, og en moderne erkjennelsesreise. Det er også en film om skyld og uskyld. 

Håvard Bustnes’ nye film skaper mange og motstridende følelser. Det er ikke en udelt vellykket film, men det er en film som stiller noen av de viktigste spørsmålene en dokumentarfilm kan stille: Hvem har lov til å fortelle en historie? Hvilket ansvar har man som dokumentarist og historieforteller? Hvem er det filmskaperne egentlig forteller om? Og hvem henvender de seg til med sin historie?

Håvard Bustnes har det siste tiåret framstått som en av våre mest internasjonale dokumentarfilmskapere. Selv om han også har vendt filmkamera mot norske forhold og laget noen viktige filmer om norske spørsmål og norsk politikk, er det kanskje først og fremst hans internasjonale prosjekter som har gjort størst inntrykk til nå. Bustnes har imidlertid alltid pendlet mellom nasjonale og internasjonale prosjekter.

Debutfilmen Blod & ære (2008) var et nyansert portrett av bokseren Ole «lukkøye» Klemetsen, men også en familiefortelling om far og sønn. Den omdiskuterte NRK-dokumentaren Helsefabrikken (2010), som skildret hvordan det norske helsevesenet gjøres om til en fabrikk av nyliberale politikere, vakte berettiget oppsikt, og viste fram en mer direkte politiske side ved Bustnes som regissør. Dette fulgte han opp i sine neste to kinofilmer. Med Opprørske oldemødre (2014) tok Bustnes turen til Seattle i USA, for å fortelle historien om Shirley og Hinda, to «raging grannies» som stiller vanskelige og ubehagelige spørsmål omkring miljø og økonomi. Er økonomisk vekst virkelig løsningen, spør de to, og slår fast at ideologien om evig økonomisk vekst bidrar til å skape finanskriser og økonomiske «bobler». Vi kan ikke vokse inn i evigheten, og befinner oss kanskje allerede på kanten av stupet, sier filmen.

I Hatets vugge (2018) skildret Bustnes det indre livet i det greske høyreekstreme politiske partiet Gyllent daggry. Denne filmen tok oss med til Europas nye mørke hjerte, men var også et portrett av tre kvinner som tilsynelatende er helt vanlige og normale, men som i løpet av filmen avslører sine fascistiske og rasistiske holdninger og ideologier. Bustnes framsto selv i filmen som en vennligsinnet nordmann med mange spørsmål, en som bare vil vite mer om partiet og deres nye ledere, og han har senere rendyrket denne diskrete, men viktige tilstedeværelsen i sine filmer. Regissørens egen rolle er viktig i mange av filmene hans, men hans nærvær blir ikke overveldende eller påtrengende.

Om Bustnes tok steget opp i dokumentarfilmens internasjonale eliteserie med Opprørske oldemødre og Hatets vugge, viste Trond Giske – makta rår (2022) at han også kunne lage en viktig film om hjemlige politikere og våre egne politiske maskespill. Bustnes tar med seg det nølende, tvilende og usikre i egen rollefigur inn i et nyansert bilde av Arbeiderpartiets kronprins etter at anklager om seksuell trakassering sender Trond Giske ut av rikspolitikken. Bustnes følger tett Giskes forsøk på politisk comeback med nysgjerrig skepsis. Han kommer kanskje ikke så langt bak politikerens velregisserte maskespill, men resultatet er likevel usedvanlig sammensatt og vellykket. Mer om Trond Giske – makta rår kan man lese her.

I sin nye film forener Håvard Bustnes det internasjonale og det nasjonale perspektivet på en måte som gjør inntrykk, men det er samtidig en film som føles mer famlende og usikker enn hans tidligere dokumentarer. Det er også en film som lenge gir en noe emmen og vond smak i munnen. Geronimos tapte stamme starter som et naivt og ufølsomt guttebokeventyr, men ender som en film om hvordan nasjonal skyld kanskje kan rettes opp. Om den lykkes i å rette opp det innledende inntrykket, er litt usikkert, men det styrker filmen at den inviterer sine tilskuere til å bli med på en snublende og ukontrollert prosess, som samtidig er en moderne identitetsreise for hvite skandinaver.

Geronimos tapte stamme starter som én fortelling, men blir etter hvert en helt annen historie. Det er en uren film. Noen vil sikkert si at den er like rotete og fomlete som den historien den innledningsvis ønsker å fortelle, men dens mange vendinger og villspor er til syvende og sist produktive og engasjerende. Den er ikke uten lyter og feil, men som alle gode dokumentarfilmer stiller filmen flere spørsmål enn den gir svar. Og de spørsmål som stilles er blant vår tids mest sentrale og viktige spørsmål.

På jakt etter et tapt folk

Det hele starter som et slags portrett av den danske forfatteren Lars K. Andersen. Han er skribent og filmmanusforfatter, utenfor Danmark kanskje mest kjent for det revisjonistiske okkupasjonsdramaet Flammen & citronen (Ole Christian Madsen, 2008), men han var også manuskonsulent på Opprørske oldemødre. Andersen har helt fra han var liten av hatt en sterk fascinasjon overfor westernfilmer, men er også opptatt av moderne oppdagelsesreisende og eventyrere. Spesielt Helge Ingstad fascinerer ham, og han er interessert i Ingstads ekspedisjon til Mexicos Sierra Madre i 1938. Ingstad var på jakt etter en gruppe apacher som flyktet til Mexico istedenfor å bli internert i reservat og fengsler på slutten av 1800-tallet.

Anslaget i filmen har en selvrefleksiv tone. «Lars, kom hit», sier regissør Bustnes, «Stå der så kamera ser deg». Og dansken Andersen ser ut over det karrige, ørken-lignende landskapet med de fjerne fjellene. Så forteller dansken om seg selv, og om hvordan han endte opp i et gammelt Apache-område. Det åpner med tvil. «Jeg vandret inn i en historie som ikke var min», sier han, og sier at han forsøkte å fortelle en historie som ikke var hans, men det tar lang tid før tvilen fører til at filmens fortelling begynner å slå sprekker.

Det er fascinasjonen overfor apache-folket som har brakt Lars K. Andersen til grenseområdet mellom USA og Mexico. Han vil fortape seg i en drøm. Han er betatt av Helge Ingstads røverhistorie om en ekspedisjon som skulle finne de fortapte «indianerne», og han vil gå i sin helts fotspor og fullføre Ingstads prosjekt. I Mescalero-reservatet begynner han å treffe folk, og nøster opp tråder til sin historie, og fortellingen tar en ny vending når han møter Pius Garcia. Han er høvding Geronimos tippoldebarn, arbeider for å forhindre selvmord blant apache-folket, og blir Andersens følgesvenn og medsammensvorne i den videre jakten på den mytiske delen av et «fortapt folk».

Etter mye famling gir et besøk i en lokal radiostasjon i Mexico nytt håp. Andersen kommer i kontakt med Holguin-søstrene, som selv påstår de er etterkommere av apachene som flyktet fra USA til Mexico. I Apache-reservatet er Pius Garcia skeptisk, men han har et åpent sinn, og blir med filmskaperne til grensen der de skal møte søstrene. Det går galt. «Dette går over styr», sier Pius, når han forstår at det disse kvinnene har gjort er å begå identitetstyveri. Dette er begynnelsen på slutten av filmens første del. Alt synes å rakne, og spesielt regissør Bustnes blir mer og mer overbevist om at de kanskje ikke har spilt med så åpne kort som de har gitt inntrykk av likevel. Kanskje det aller beste hadde vært om noen andre hadde fortalt denne historien? Og kanskje det beste er å la apachene i Mexico, dersom de fremdeles eksisterer som et eget lite folk, være i fred?

En drøy time inn i filmen har alt gått galt. Hjerteattakk er én ting, et avslag fra Det Danske Filminstituttet er også et tilbakeslag, men den fundamentale tvilen overfor selve filmprosjektets legitimitet er noe annet. Bustnes blir mer og mer overbevist om at det ikke er sikkert at de som hvite menn har lov til å fortelle den historien de har fortalt til nå, noe som får Andersen til å bli fortvilet. «Skal jeg klippes ut?», raser han til en stadig mer skeptisk og ubekvem filmregissør.

Men filmen slutter ikke der. Det er som om all den motstand Andersen og Bustnes har fått får dem til å gå tilbake til en annen kilde: Ingstad selv. Det er hans ekspedisjon i slutten av 1930-årene som de nærmest har gått i fotsporene av, men nå stiller de andre spørsmål. Mytene om det fortapte apache-folket erstattes av andre problemstillinger. Fant Ingstad apachene, eller ikke? Og turen går til slutt den diametralt motsatte vei av det vi aner og forventer. Vi beveger oss ikke inn i de mytiske blå fjellene i Mexico, men til Brattalid i Norge, til huset Ingstad bygde.

Om filmen etter den knappe selvrefleksive åpningen har etterlignet en eventyrlysten ekspedisjon, blir naivitet og uskyld erstattet av en knapp historie om norsk skyld. For hva finner de på loftet blant Ingstads etterlatte papirer og objekter. Juristen, forfatteren og arkeologen Helge Ingstad tok med seg en hodeskalle fra Mexico tilbake til Norge, skallen til en kvinne som ble skutt og drept. Å bringe denne skallen tilbake til stedet der kvinnen ble drept blir Andersen og Bustnes’ siste reise, for å gi en fortapt sjel og bortkommen ånd hvile igjen. 

Etiske problemer og dilemmaer

Geronimos tapte stamme er ikke en entydig god eller uproblematisk film. Selv om den til slutt tilsynelatende har en god avrunding, og stiller avgjørende og viktige spørsmål, tar det altfor lang tid før tvilen for alvor slår inn i filmprosjektet og tvinger fram en annen historie enn den opprinnelige fortellingen. Den litt vonde smak i munnen man får av filmens første deler forsvinner ikke helt av det som skjer når filmen sporer av og tar en ny og overraskende retning. Spørsmålet er kanskje først og fremst om de innledende delene av filmen bidrar til å stille spørsmål om etiske dilemmaer og problemer, og om dette er et retorisk grep som bidrar til å gjøre tilskueren urolig og åpen for tvil og uro.

Bustnes’ film har et klassisk premiss som i dag i økende grad har blitt problematisert og kritisert. Selv om det har tatt en god del år å få ferdigstilt filmen, var det åpenbart problematisk å starte filmprosjektet på den måten Andersen og Bustnes gjorde for noen år tilbake. Det som driver Andersen, og som er den første narrative motoren i filmen, er Andersens personlige ønske om å finne en glemt del av apache-folket. Og hva er det som inspirerer ham? Det er to ting. Først gamle westernfilmer, og her får vi servert et klipp fra John Fords klassiker Stagecoach (1939), og deretter ekspedisjoner til eksotiske og fremmede land. En hvit mann som skal «finne» en «tapt stamme». Forestillingen om en slik «tapt verden» hører til en av de mest sentrale i kolonialismens høytid, ikke minst popularisert av kjente forfattere som H. Rider Haggard og Edgar Rice Burroughs, og har vært sentrale for å videreføre idéer om hvit makt, hvit uskyld og hvit eksepsjonalisme.

En av de mest sentrale og slitesterke forestillingene bak mye hverdagsrasisme er idéen om hvit uskyld. Vi skyller gjerne på at vi vil godt, men ikke vet bedre. I Geronimos tapte stamme illustreres dette på en tydelig måte i scenen der Lars K. Andersen spør en apache han møter på deres reservat hvilken westernfilm han liker best. Mannen svarer litt høflig: «Ingen egentlig». Det handler alltid om de hvite, forklarer mannen med samme høflige tone. Tydeligere kan ikke utgangspunktet for filmens første deler illustreres. Det som for urfolkene i USA og Canada er og forblir historien om en serie grusomme folkemord, blir til hvit underholdning. Tydeligere kan ikke giftig hvit «uskyld» illustreres.

Det som gjør at Geronimos tapte stamme likevel stiller viktige spørsmål, er hvordan moralske kvaler og etisk tvil langsomt, men sikkert bryter opp «den gamle hvite fortellingen», der Andersen er en moderne «frelser» som skal finne de apachene som apachefolket selv ikke har klart å finne på egenhånd. Den altfor naive og ufølsomme første delen av filmen erstattes av en serie sekvenser som illustrerer sentrale dokumentar-etiske spørsmål.

Medievitere summerer gjerne opp dokumentaretikk i én setning: «Hvem forteller om hvem, om hva og til hvem?» Det er spørsmålet dokumentaristen må forholde seg til. Og en dokumentarteoretiker som Bill Nichols kokte det hele ned til en annen kort og konsis setning. For ham handler det om: «What to do with people». Hva kan du gjøre med folk. Geronimos tapte stamme aktualiserer slike utsagn og spørsmål. Når Andersen spør en museumsmann på Apache-reservatet om han har hørt om Ingstad og hans ekspedisjon svarer mannen kontant: «Det er ikke en del av vår historie». Så er det kanskje ikke om apachene dette egentlig handler om?

Langt på vei starter Geronimos tapte stamme som en historie om en hvit mann som leter etter en annen hvit mann. Det er Ingstad og hans historie som er det sentrale. Apache-folket er bare et påskudd. Som Ingstad vil Andersen innledningsvis mest av alt snakke til og for urbefolkningen, fortelle så å si på vegne av folk som ikke selv kan tale, fordi de selv ikke ennå eier sin historie og identitet fullt ut. Pius Gracia kommer tilbake til dette gang på gang, men på en så forsiktig og høflig måte at filmskaperne nok ikke forstår dette med en gang. Det tar tid før de forstår hva de er i ferd med å gjøre.

Etter hvert blir det imidlertid klarere og klarere i filmen, og for Andersen og Bustnes, at hva de er i ferd med å gjøre er problematisk og uetisk. Innledningsvis kaller Andersen filmekspedisjonen han er en del av et minefelt, men det blir tydeligere etter hvert, etter mange krangler og kvaler, at de kanskje ikke har rett til å fortelle denne historien. I hvert fall ikke på denne måten. De ser apache-folket fra utsiden, med mytiske briller som fungerer som en slags rekolonialisering, fordi maktbalansen er så tydelig i favør av filmskaperne fra nord.

Håvard Bustnes’ tidligere filmer har ofte kretset om spørsmål omkring media og definisjonsmakt. I den nye filmen står dette også sentralt, men på en helt annen måte. Politikerne Bustnes skildret i filmer som Hatets vugge og Trond Giske- makta rår forsøker å bruke Bustnes til å skape et mediebilde, et image. Han stritter mot, stiller tilsynelatende uskyldige, men ubekveme spørsmål som gir perspektiv til de politiske maskespillene. I Geronimos tapte stamme handler det om definisjonsmakt på en litt annerledes måte.

Vendingen i filmen kommer da filmskaperne snakker med Amanda Fayant. De har vist henne endel filmmateriale, og hun er trist og opprørt. «Vi vil fortelle våre historier», sier den kanadiske kunstneren og forskeren som selv tilhører urfolk. Apacher og andre urfolk bør selv få definere hvem de er, og hva de står for i dag. Den tiden da man kunne fortelle deres historier på vegne av dem, er forbi. Deres historier er ikke noe man bare kan ta, da gjør man det samme som hvite settlere gjorde med landet på 1800-tallet. Først tok man landet, nå tar man identiteten til urfolk, antyder hun.

Helt på slutten av filmen har også Andersen snudd. Først blir han irritert og sint, og han sier klart at det ikke betyr noe hvem man er. Alle har rett til å fortelle alle typer historier, sier han. Men han endrer holdning til slutt. «En historie er aldri uskyldig», slår han fast helt avslutningsvis i filmen, og den som forteller har et spesielt ansvar. «Tross alt var det ikke min historie», sier han, og sirkelen er sluttet.

Identitetstyveri

En sentral sekvens i filmen foregår i Mexico og i grenseområdet mellom Mexico og USA. Det er her filmen begynner å gå opp i sømmene og strukturen i fortellingen langsomt går i oppløsning. På sin rastløse jakt på den tapte stammen har Andersen og filmteamet krysset grensen til Mexico og de kommer i kontakt med Holguin-søstrene, som påstår at de er etterkommere av apachene, ja kanskje av Geronimo selv. De er utrustet med kilder, bilder og bøker, men i møtet med Pius Garcia og hans familiemedlem Robert, blir det klart at disse kvinnene trolig ikke har apacheblod i årene. De tror det kanskje selv, men de tilhører neppe urfolket.

Dette er en helt sentral sekvens som tar opp to problemkompleks som er helt avgjørende for urfolkene i Nord-Amerika, det som urfolkene selv ofte kaller Turtle Island, og som begge har med tilhørighet og identitet å gjøre. Det første er behovet av slektsforskning, kontakt og kilder for å sette fortiden inn i riktig perspektiv. Holguin-søstrene har med seg det de selv mener er god dokumentasjon, og som støtter under deres påstander om hvem de er, men denne dokumentasjonen overbeviser ikke Pius Garcia. Han stiller også flere impertinente spørsmål: Hvorfor har dere ikke besøkt reservatet? Hvorfor har dere ikke gått til de nasjonale arkivene? I stedet for å etablere kontakt med sin nasjon holder de seg for seg selv. Og så kommer kvinnene med tvilsomme påstander der de tolker gamle familiehistorier og fotografier på sin måte, uten å gjøre noen større undersøkelser.

Det andre problemkomplekset som filmen så vidt kommer inn på her er identitetstyveri. I filmen framstår Holguin-søstrene som litt skrullete personer, som skulle ønske de var medlemmer av et urfolk, og som kler seg i en imitasjon av hvordan de tror «indianere» skal se ut. Pius Garcia sier at de skal slutte med å utføre seremonier og slikt, men filmen forlater raskt dette møtet og beveger seg videre.

Det er synd at denne åpenbart så sentrale sekvensen i filmen ikke utnyttes bedre til å gi mer sammenheng, bakgrunn og kontekst. Hvorfor er Pius så sint og irritert? Hvorfor denne knappe replikken om seremonier? I diskusjoner om urfolks rettigheter i både USA og Canada i mange år har de mange såkalte pretendians stått sentralt. Det er et godt ord. Mennesker som later som (pretend) at de er medlemmer av en stamme eller urfolk-nasjon (indians). Spesielt i det siste tiåret har antallet avsløringer av slike pretendians vært viktig. 

I noen tilfeller handler det om folk som nærmest bare skulle ønske de var urfolk-medlemmer, men ofte dreier det seg om identitetstyveri som en mulighet til vinning eller å skaffe seg et fortrinn på en eller annen måte. En ting er privilegert tilgang til jakt og fiske, stipender eller andre rettigheter. En annen ting er hvordan en påstått urfolk-identitet har gitt spesielle muligheter innen arbeidslivet. Antallet akademikere innen Indigenous Studies som har laget seg en falsk identitet eller bakgrunn og blitt avslørt, har vært stort. Også filmskapere som gjennom å si at de selv kommer fra et urfolk har skapt seg en egen identitet som skulle gi større autentisitet, har blitt avslørt. Og avsløringene har stilt spørsmål ved hvem som kan påstå å tilhøre et urfolk og hva de kan gjøre. Hva skjer når falske urfolkmedlemmer holder seremonier og lignende? Mest oppsiktsvekkende i filmens verden var avsløringen av kanadiske Michelle Latimer for et par år tilbake, en regissør mest kjent for dokumentarfilmen Inconvenient Indian (2020) og TV-serien Trickster (2020). To utmerkede filmer, men også et resultat av identitetstyveri.

Det er derfor Pius Garcia er så opprørt. Først tok hvite fra dem landet og de rike ressursene, så tar de til og med deres identitet, historie og egenart. Litt mer informasjon om dette, vevet inn i fortellingen, hadde gjort filmen rikere og mer sammensatt. Det hadde også gitt større forståelse for noen av de etiske gråsonene som Andersen og Bustnes beveger seg inn i. For gjennom å lage sin film «stjeler» de jo selv deler av urfolkets historie. Og selv om de prøver å gjøre alt godt igjen henimot slutten av filmen, og kommer til ny forståelse for apachenes holdninger, religion og følelser, kunne litt mer bakgrunnshistorie og informasjon forklart hva som står på spill for dagens urfolk for filmens tilskuere.

Personifiseringens dilemma

Moderne dokumentarfilmer er ikke bare besatt av å fortelle gode historier, slik at publikum åndeløst sitter og følger med på fortellinger fra virkeligheten, noe som ofte medfører at det å informere om saker og idéer kommer helt i bakgrunnen av den gode historien. Moderne dokumentarfilmer er også besatt av å finne én eller flere personer som kan gi kropp og stemme til den gode fortellingen, og personifisere problemkompleks og sosiale spørsmål. 

Håvard Bustnes har tidligere vist hvordan han mestrer å finne en balanse mellom å konsentrere seg om et eller flere mennesker, og illustrert samfunnsspørsmål gjennom disse personene og deres historier. Shirley og Hinda i Opprørske oldemødre er eksemplariske i så måte. De spørsmål de to gamle damene stiller til økonomer, eller deres ofte eksentriske oppførsel, tvinger fram enkle svar på sammensatte og vanskelige spørsmål. Det får også fram det beste og det verste i folk de møter på sin vei. Også i Hatets vugge og Trond Giske – makta rår fungerer fokus på noen få personer eller et individ utmerket. De som portretteres er innganger til større sosiale og politiske spørsmål, og samtidig mennesker som gjør ideologier eller politiske spørsmål tydelige gjennom dem de er.

I Geronimos tapte stamme fungerer betoningen på Lars K. Andersen ikke like godt. Han blir for sentral, suger for mye oppmerksomhet til seg, og blir rett og slett for dominerende. Ved første øyekast er han en slående hovedperson. Litt forsoffen og malplassert, i sin kremgule vinterfrakk, med en Chesterfield i munnviken, i apache-reservatet eller på grensen mellom Mexico og USA. Selv om han gjennomgår en sterk utvikling i filmen, fra naiv hvit eventyrer til en som vil gjøre opp for gamle hvite synder, står han ofte i veien for å gi et større bilde av mange av de spørsmålene som filmen pirker på som de gamle sår de er.

Hva får vi for eksempel vite om Apache-folket i dag? Jakten på Ingstad og det tapte folket blir så sentral at filmen ikke har tid til å stoppe opp og gi en grundigere og tykkere beskrivelse av de menneskene vi møter. Pius Garcia er unntaket, men mangelen på et egentlig portrett av apachene, bortsett fra kontrasten mellom de innledende bildene av det glorete kasinoet og de mer nedslitte boligene til gamle folk, er slående. Å snike inn informasjon i en historie, eller gjennom en person, er det avgjørende i mange dokumentarfilmer, men i Bustnes’ nye film synes denne balansegangen å bli for veivende og famlende. På samme måte som noe mer informasjon om moderne identitetstyveri og de mange såkalte pretendians hadde gitt filmens tema mer kraft, blir de moderne apachene også for uklare og diffuse. Vi blir mer kjent med Andersen enn urfolkene, og det er symptomatisk. 

Dette peker på at vi ser apache-folket hele tiden fra utsiden, fordi det til syvende og sist ikke er deres historie vi opplever. Den egentlige historien handler om Andersens oppvåkning. Fra trassige nei til forståelse for spørsmålet om han har rett til å fortelle denne historien, eller hva det betyr å fortelle en historie på vegne av noen, til stadig økende tvil og til slutt erkjennelsen at han hadde feil holdning i begynnelsen av prosjektet. Han starter som en som gir seg ut for å være helt uskyldig, men innrømmer motvillig etter hvert ansvar og skyld.

At filmens struktur følger denne prosessen, nærmest en moderne erkjennelsesreise omkring hvit definisjonsmakt og hverdagsrasisme, gjør det vanskelig å gi filmen et endelig skussmål. Første gang jeg så filmen ble også jeg litt trist. Andre gang så jeg stadig flere kvaliteter. Med selv etter tredje gjennomsyn er jeg litt usikker hvor godt det hele fungerer til slutt. Det som er helt sikkert, og det kan tolkes på flere ulike måter, er at jeg tror ikke en film som Geronimos tapte stamme hadde vært mulig å gjøre i Nord-Amerika i dag.

Skyld og uskyld

De siste femten minuttene av Håvard Bustnes’ film handler om en helt annen myte enn den myten filmen starter med. Guttebokeventyret har blitt alvor. Og til slutt handler det om norsk skyld. Det er en dobbel opprydding i gamle myter som Bustnes og Andersen foretar. Først handler det om Helge Ingstad. I begynnelsen av filmen er han Andersens «helt». En eventyrer som hadde gode intensjoner og ville finne representanter for det urfolket han beundret så høyt og som levde et eventyrlig liv.

Dokumenter som langsomt kommer fram forteller en mer nyansert, men også problematisk historie. Dro Ingstad egentlig til Mexico for å finne en «tapt stamme», eller var det en gullskatt som lokket? Langsomt avtegnes et bilde av den gamle arkeologen og eventyreren som ikke er like flatterende. Bildet av en «edel» hvite mann på jakt etter en vill og utemmet stamme, falmer mer og mer, og hans egen datter og hennes sønn gir ammunisjon til et dødsstøt. Den lette tonen i filmen blir mørkere og stadig mer tvilende inntil vi oppdager skallen i kista på loftet. Da blir vondt virkelig vondt.

Avsløringen av hodeskallen på loftet blir en vond, men perfekt illustrasjon på det ufølsomme i fortidens holdninger blant hvite forskere og eventyrere, som ikke bryr seg så mye om moral når det gjelder å sanke inn objekter som tilhører urfolk. Også her illustrerer Geronimos tapte stamme på en diskret og indirekte måte et helt sentralt problemkompleks, men uten å gå særlig i dybden. Å samle hellige objekter, eller til og med hodeskaller, er noe som har en lang og sår historie, som vi ikke minst godt kjenner fra den umoralske behandlingen av våre egne samiske urfolk. Repatriering av hellige gjenstander eller hodeskaller samlet inn i rasehygienen, kolonialismens og hvit makts ånd er fremdeles noe som langt på vei er avsluttet.

Filmens litt famlende holdning også her illustreres i den sentrale sekvensen der Pius Garcia og filmskaperne møter Holguin-søstrene på grensen mellom USA og Mexico. For å løse tvisten tar Andersen fram noen DNA-tester. Søstrene fra Mexico demonstrerer sin manglende kontakt med urfolktradisjoner og generell ufølsomhet ved å si at de gjerne stiller opp på det, men forutsatt at deres DNA testes opp mot Geronimo selv. De foreslår at man skal grave ham opp og ta prøver av beinrestene. Dette avslører ikke bare manglende respekt for religion og tradisjon, og blir trolig det endelige beviset at disse kvinnene er pretendians, men til slutt synes det mest av alt å handle om Andersen, som beklager at han foreslo noe slikt. Selv om dette blir en slags plantering som får uttelling i avslutningen, der Ingstads stjålne hodeskalle skal føres tilbake til stedet der det ble tatt, skusles muligheten til å fortelle noe om apachenes forhold til tradisjoner, forfedre og åndelighet bort for å fortelle en god fortelling og ikke pepre filmen med informasjon.

Geronimos tapte stamme ender kanskje på beina, fordi filmen er så motsigelsesfull og fordi den til tross for sine mange skjønnhetsfeil klarer å stille og illustrere viktige spørsmål, men selv om nedslaget er spennende er den avsluttende poengsummen ikke den aller beste. Redder de avsluttende delene filmen? Bare delvis, vil jeg si. Filmen blir for snublende og famlende til å få full poenguttelling, om man skal fullføre sportsmetaforen. 

Håvard Bustnes’ nye film stiller mange viktige spørsmål, og gjør etter hvert mye for å rette opp det innledende naive inntrykket. Geronimos tapte stamme ønsker å stille og besvare moralske og etiske spørsmål knyttet til identitets- og representasjonspolitikk, men blir ofte litt for naiv og uinformert, eller vag og motstridende. Som filmen selv antyder, handler det om filmskapere som famler, og som prøver å finne et nytt fotfeste. Som snubler, men forsøker å komme seg på beina igjen.

«Geronimos tapte stamme» har norsk kinopremiere denne uken.

Dette er artikkel nummer 114 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.