Gamle og nye forestillinger om straff og rehabilitering møtes i Øystein Mamens «Straff». Forestillinger om det helende og vakre ved isolasjon, taushet og stillhet, der det monokrome uttrykket får en poetisk tyngde. Gunnar Iversen plasserer her filmen i et større perspektiv.
På 1800-tallet raste flere store debatter internasjonalt om forbrytelse og straff. Mest av alt handlet det om selve utformingen av straffen. To typer av fengselsstraff sto mot hverandre, og det ene systemet tok etter hvert over for det andre, men i begge disse typene av straff sto stillhet helt sentralt. Straff og stillhet var nært knyttet sammen.
I disse store debattene sto tilhengerne av det såkalte Pennsylvania-systemet på den ene siden. Her var total isolasjon av fangen helt avgjørende, og med isolasjon fulgte også stillhet. Fangen hadde ingen omgang med andre fanger, og var tvunget til taushet. På den andre siden sto de som foretrakk Auburn-systemet, som langsomt tok over for det strengere Pennsylvania-systemet. I Auburn-systemet var ikke fangen alene hele tiden, men arbeidet sammen i mindre grupper og kunne også spise eller mosjonere sammen. Når fangene var sammen, skulle de imidlertid være stille.
Felles for disse to systemene for fengselsstraff var forestillingen om at stillhet og taushet var veien til rehabilitering. Ikke bare fordi man tidlig forsto at i fengsel lærte man å bli forbryter av andre fanger, når man fikk anledning til å snakke sammen, men også fordi taushet førte til at man gransket seg selv. Man ble tvunget til å tenke over det man hadde gjort i stillhet, noe som var helt sentralt for rehabiliteringen. Uansett hvilket straffesystem man var tilhenger av, anså man at stillhet og taushet var helt avgjørende. Stillhet var både en del av selve straffen, en innskrenkning av individets frihet til å tale, og samtidig en forutsetning for den sjelegransking som gjorde reintegreringen i samfunnet mulig.
Disse forestillingene er kanskje fjerne for de fleste i dag, men stillhet og taushet har alltid vært knyttet til disiplin og selvkontroll på den ene siden, og tro og respekt på den andre siden. Taushet er gull, sier vi gjerne, og vi lærer tidlig når vi kan snakke og lage lyder, og når vi skal være helt stille. Det er en del av sosialiseringen, arbeidet med å inngå i et fellesskap og et samfunn. Ikke minst lærer vi hvilke steder og i hvilke sammenhenger vi skal være stille. Taushet er oftest koblet til introspeksjon og meditasjon, eller til bønn og stille respekt. Stillhet betyr også å lytte, ikke minst til seg selv.
En fersk norsk dokumentarfilm som diskuterer forbrytelse, taushet og stillhet, er Øystein Mamens Straff. Filmen har fått mange anmeldere til å ta fram superlativene og trille høye terningkast, og filmen fikk ekstra drahjelp av et lite, men spennende Dagsrevyen-innslag, som ikke minst var en anerkjennelse av hvilken betydning norsk dokumentarfilm har fått i medielandskapet her hjemme de siste årene. At Straff også vakte oppsikt på grunn av sin tematikk var naturlig. I dag er man jo skeptisk til mange av elementene i både Pennsylvania- og Auburn-systemene. Samhandling, samtaler, sosial omgang, og en bevegelse ut av isolasjon og mot felleskapet og verden, står sentralt i våre forestillinger om fengselsstraff i dag. Mamens film gir oss innblikk i andre måter å tenke på.
Utgangspunktet er at Halden fengsel siden 2013 har hatt et helt spesielt tilbud til sine innsatte. De kan velge å forsake TV og DVD, som en av de innsatte helt innledningsvis i filmen sier er det eneste som kan få fangene til å få tankene bort fra soningen og glemme at de er i fengsel. Isteden for å drømme seg bort med underholdning kan man imidlertid velge et jesuittisk stillhetsretreat. De kan velge å leve som munker, å være fullstendig tause, bortsett fra én daglig samtale med en prest.
Gamle og nye idéer, og forestillinger om straff og rehabilitering møtes i dette prosjektet, som Straff gir oss en unik tilgang til. Øystein Mamens film er blitt en film om forbrytelse og straff, om stillhet og skjønnhet, og om taushet som metode for selvinnsikt og introspeksjon. Det er en film som kobler oss i vår moderne støyete tid til tidligere forestillinger om det helende og vakre ved isolasjon, taushet og stillhet.
Selve åpningen av filmen understreker hva det hele er snakk om. Vi ser den åpne porten i Halden fengsel, og vi hører suset fra omgivelsene, men så går porten igjen med en skarp metallisk lyd. Så er vi innenfor murene, i et høyrisikofengsel. Her møter vi en gruppe innsatte som frivillig velger en annen type soning for en kortere tid. En fløy av fengselet er omgjort til et kloster, og her møter vi Hasan, Christian, Bjørn og John. De sitter inne for alvorlige forbrytelser, som drap og gjengkriminalitet. Vi møter også Marit, som er lederen for dette midlertidige fengselsklosteret, og kapellanen Terje.
I tre uker, over 21 dager, skal de fire fangene tilbringe tiden med taushet og stillhet. Det betyr ikke at alt er helt stille, og underveis i filmen følger vi flere diskusjoner omkring stillhet. Fangene hvisker til hverandre av og til, selv om Marit oppfordrer dem til å være så stille som mulig, men det er også individuelle samtaler med kapellanen og gruppediskusjoner sammen med Marit. Dette leder både til morsomme episoder og mer tankevekkende diskusjoner. Christian synes det er altfor bråkete når perioden starter, og blir lett stresset av det, selv om det er en tilværelse som er mer stille enn ellers i fengselet. Tvileren John er skeptisk til at musikk ledsager måltidene. Han plages av musikken, som han ikke synes passer inn, men ønsker heller mer gruppediskusjon. Mamen og hans klipper lager noen små humoristiske pauser knyttet til spørsmålene om stillhet og taushet, som da musikken til måltidene er erstattet av stillhet, noe som får Bjørns epleknasking til å runge rundt bordet. Andre små billedpauser, som innklipp av regn mot bakken eller sigarettrøyk som stiger mot lyset i taket, bidrar til å skape en ettertenksom rytme som rommer både følelser og tanker.
De fire tilbringer dagene med små aktiviteter og øvelser, som sammen både skal føre til at stillheten setter seg i kroppen, som Marit uttrykker det, men også at de innsatte skal akseptere en bred vifte av vanskelige følelser. De skal akseptere den de er, tenke over livet og det som førte dem til fengselsstraff, men også bidra til å skape noe nytt, bryte onde sirkler og vaner, og endre livet og vonde livsholdninger. Samtidig skal de gjennom å hengi seg til bønn og små ritualer søke tilgivelse.
På en nøktern og usentimental måte følger vi de fire innsatte. Christian er den glade gutten som samtidig påpeker at man lærer å holde opp en maske overfor omgivelsene, og han synes også at det er for enkelt og billig å be om tilgivelse for det drapet han har begått. John er tvileren som synes han har fått for streng straff og som ikke tror på en allmektig Gud. Bjørn ønsker å finne tilbake en tapt barnetro, men også han er plaget av dårlig samvittighet og redselen for at han kan bli oppfattet som en psykopat eller et monster. Derfor har han unngått å ta kontakt med Konfliktrådet, for kanskje å møte foreldrene til mannen han tok livet av. Og Hasan ønsker å finne tilbake til en identitet utenfor de kriminelle sirklene, ikke minst for å kunne ha mer kontakt med sin sønn.
I Straff følger vi disse fire gjennom sine uker i taushet og stillhet. Vi blir vitne til deres tvil og kvaler, og deres grublinger og stillferdige omgang med hverandre. Vi synker inn i en hverdag som skal endre og hele, som skal snu liv som har gått i baklås, og vi følger den langsomme prosessen som finner sted når de åpner seg opp og famlende prøver å finne en ny identitet.
Helt sentralt i Straff er forestillingen om at det å være kriminell både er et valg den kriminelle tar, noe som åpner opp for at man også kan velge å bryte de onde sirklene og gi opp den kriminelle identiteten, og at kriminalitet nærmest er en egen tilstand. Til og med en tilstand som skaper ro og identitet. Young Guns-medlemmet Hasan beskriver dette på en god måte når han forteller om hvordan det å bli gjengmedlem skapte en ny ro og etablerte et nytt fellesskap i livet hans. Desto tøffere han ble, desto mindre motstand møtte han. Vold fungerer, sier han. Mobbingen han ble utsatt for fordi hans familie var innvandrere, tok slutt når han tydde til vold. Og kan han da gi opp denne identiteten, som faktisk har hjulpet ham gjennom livet? «Jeg er den kriminelle», slår han fast. Det er det han er. Også for ham selv. Om han gir opp alt dette, blir en annen, velger en annen rute i livet, hva vil da skje? Forholdet til sin egen sønn vil bli bedre, det er han sikker på, men om han velger å bli en annen enn den kriminelle, hva vil han bli? «Hvem er jeg da?» spør han seg selv og den presten han samtaler med.
Dette er en sentral scene i Øystein Mamens film, og en scene som også peker på noe av grunnen til at dokumentarfilm har en helt særegen kraft. Det vi opplever i Straff er at vi ser hvordan Hasan langsomt blir en annen. Det samme skjer med de andre. Den gnagende følelsen Bjørn har hatt hele livet, om at noe var galt med ham, vitrer bort. Hasan kjemper med seg selv, han er redd for livet utenfor murene, og lengter til og med tilbake til den trygge og tause cella, men han ønsker også forandring. Han vil endre seg, han vil prøve å finne en egen identitet, og han vil bort fra den kriminelle identiteten og tilstanden. Han vil ikke bare overleve. Han vil leve.
Taushet og stillhet bidrar til denne bevegelsen, og Straff blir både et gruppeportrett og en skildring av fire forskjellige individer. De har forskjellige historier og bakgrunner, men er samtidig like. Sammen deler de hverdagen, og den prosessen som skal endre deres kriminelle identitet. Her er det avgjørende at mini-portrettene av Hasan, Christian, Bjørn og John bryter mot mange av de inngrodde forestillingene og fordommene mange har om innsatte. Vi får kanskje ikke vite så mye om dem, og deres forbrytelser er omkranset av en beskyttende taushet, men vi deler eller bivåner de gode øyeblikkene der vi ser at noe er i ferd med å skje eller allerede har skjedd med dem. En endring har funnet sted.
Dessuten blir de fire innsatte hele mennesker, noe annet enn enkle stereotypier, og filmen har mange små scener som fungerer ekstra godt fordi vi forventer noe annet. Når vi ser hvor god Bjørn er til å spille piano henimot slutten av filmen, eller hører Christian si til kapellanen hvordan han mener at det er for tidlig, selv etter fem års soning, å be om tilgivelse, blir alle våre stereotypiske forventninger brutt. Vi får glimt av de kriminelle som langt mer komplekse og sammensatte individer enn det som ellers ofte er det vanlige bildet i offentlige debatter eller i andre sammenhenger.
Et avgjørende trekk ved dokumentarfilmer som Straff, som både er portretter og prosessdokumentarer, er at vi får tid til å bli litt kjent med de som skildres, og at vi ser hvordan tiden virker inn på dem. De er litt annerledes når ukene i taushet og stillhet er omme. Noe har skjedd med dem, og vi ser så å si selve tiden virke inn på livene deres. Dette bidrar til å motvirke at vi setter de fire i båser, presser en stereotyp forestilling ned over deres liv, og det gir også tilskueren en annen inngang til mennesker og relasjoner, og til straff og taushet.
I filmer som Straff får også vi som ser tid. Vi sitter selv i taus stillhet. Og vi får tid til å synke inn i en livsverden og en livssituasjon som er annerledes enn vår egen. Vi får tid til å observere nøye de som skildres, i en mosaikk av mange små detaljer. Det er jo slik at en av lokkelsene i filmmediet er at vi uforstyrret kan stirre og glane på folk, som ikke kan se tilbake på oss som ser, men det gir oss også noe av den konsentrasjonen som er nødvendig for å dra lærdom av det vi ser og hører. Og vi får tid til å tenke med bildene og lydene. Vårt konsentrerte blikk skaper en helt annen tilskuerholdning enn den som preger oss når vi ser et Dagsrevyen-innslag om økende kriminalitet. Med tid følger ikke bare konsentrasjon, men også nyanserte tanker og sammensatte følelser.
Det som skal endre livene og identiteten til John, Hasan, Bjørn og Christian er ikke bare taushet og stillhet. Det er også kristen tro. Det «retreat» de har sagt ja til å bli en del av, er en slags asketisk klostertilværelse. Troen og alt som følger med kristen forkynnelse blir et annet språk som ligger fjernt fra de kriminelles tidligere liv. Det er en særegen kvalitet ved Straff at den kristne grunntonen i prosessen skildres på en så forsiktig, nøktern og åpen måte.
Det andre språket som skal endre og hele de kriminelle er et språk preget av en nærmest paradoksal dobbelthet. På den ene siden møter de kriminelle kanskje ord og konsept som ellers har vært fjernt fra deres liv, eller som bare har blitt opplevd som tom retorikk. Men det er et alvor som er annerledes enn straff og soning som de blir konfrontert med. I samtaler og bønn diskuterer de tilgivelse, sjelen, kjærlighetsbudskapet i den kristne troen, aksept og relasjoner. De hengir seg ikke til den kristne troen uten motstand og tvil, men langsomt åpner det seg opp et mulighetsrom som de kanskje ikke har tenkt på før, og som tvinger fram selvrefleksjon og introspeksjon.
Men det er ikke bare store ord. Like viktig er de små gestene. En av de mest fascinerende aspektene ved Mamens film, og ved hele dette jesuittiske stillhetsretreatet, er at dagene fylles av små ritualer. Når de starter sin klostertilværelse får de et religiøst bilde de kan henge i cella, og daglig får de små øvelser og oppgaver de skal fundere over. Noen av ritualene er nære den kristne tradisjonen, som bønn og lystenning, andre er små ritualer som får handlinger og tanker til å skifte retning samtidig som de får en egen tyngde i hverdagen. For eksempel velger de fire hver sin lille stein fra en liten boks, og denne steinen har de med seg over alt. Den legges på alteret i spesielle situasjoner. Og den lille steinen får en spesiell kraft. Bjørn pusser sin stein med sandpapir, kanskje slik at den skal passe bedre i hånden og lommen, og en slik tilsynelatende enkel rituell gest får sterk forankrende kraft.
Andre ritualer er mer typisk religiøse. To scener som skiller seg ut i filmen er en scene der syndene skal tilgis, og en annen er knyttet til ydmykhet og rollebytte. I en viktig sekvens skriver de innsatte ned det de ønsker å bli tilgitt for på et papir. Det legges i en konvolutt, som så spikres opp på et kors. Litt senere tar de konvoluttene ned og sammen brenner de brevene med de hemmelige bønnene om tilgivelse. Etterpå kan vi se en tydelig lettelse i ansiktene deres, stegene til Christian er lettere, og et smil kommer fram. Det er et ritual som får noe til på skje.
Mot slutten av oppholdet i fengselsklosteret blir de fire vekket på cellene. De får bind for øynene og bringes ut i et fellesrom. Mens de fremdeles har bind for øynene, ber enten prosjektlederen Marit eller kapellanen Terje om tillatelse til å vaske føttene deres. Også i denne sekvensen ser vi at noe skjer med de innsatte. De er kanskje ikke blitt så religiøse i løpet av den tause perioden, men dette lille og overraskende ritualet rokker til og med tvileren John. Alle sitter de med smil på leppene og et god følelse i kroppen.
Slik fungerer oppholdet ikke bare gjennom stillhet og taushet, som skal åpne opp for meditasjon, introspeksjon, respekt og disiplin, men også gjennom store ord og små ritualer. Det bidrar til at de åpner seg opp, ser nye muligheter, og oppdager seg selv på en ny måte. Både alvoret i ord og gester, og de små nye rituelle øvelsene, fungerer forløsende. Stillheten og tausheten forsterker det hele. De kan ikke vitse bort følelsene. Det blir ikke bedt om å sette ord på fornemmelser. De blir oppfordret til å åpne seg opp for verden.
Straff er ikke bare en interessant film på grunn av sitt innhold og sine temaer og motiv. Det er også en film som utfordrer rent formmessig sett. Filmen pendler mellom stilisering og realisme på en måte som passer innholdet godt. Mamens film er delt opp i fire «kapitler», etter et innledende anslag, og disse kapitlene antyder store følelser og konsepter. Det starter med kjærlighet, tar så for seg ondskap, går videre til nåde, før siste kapittel signaliserer håp. Disse delene gir filmen en egen rytme og puls som understreker både tvil og tro, stillhet og taushet.
Enda viktigere er at filmen er i svart-hvitt. Dette stiliserer de portrettene og den prosessen som skildres. Isteden for å filme med alle de naturlige fargene som omgivelsene har, tones det hele ned til et monokromt kondensat. Victor Kossakovsky gjorde det samme i naturfilmen Gunda (2021), og for ham var grepet knyttet til at han syntes det ble for vakkert med farger. For Mamen kan kanskje det motsatte vært tilfellet. De gnistrende vakre svart-hvite bildene omskaper soningen og straffen til en spesiell skjønnhet, og endrer selv de mest prosaiske og hverdagslige tagningene. Det monokrome uttrykket bidrar til å skape både alvor og skjønnhet, og gir prosessen de fire går gjennom en egen vakker poetisk tyngde.
Samtidig preges filmen av en observerende umiddelbarhet og nærhet. Mamen og hans lydmann er som fluer på veggen. De er til stede i de mest intime og selvutleverende samtalene. Riktignok er de relativt sjelden inne i de private rommene, der de innsatte sover og befinner seg store deler av dagen, men vi blir tilskuere til vanskelige samtaler. Ofte fokuserer Mamen, som den følsomme fotografen han er, på ansikter, og kameraet registrerer de minste rystelsene og minespillene når Christian diskuterer skyld og soning, eller Bjørn legger ut om sin bakgrunn og uro. Den observerende stilen passer også motivet godt, og vi føler nærvær og tilstedeværelse, uten å bli for opptatt av hvordan filmen er blitt til.
Slik pendler Straff mellom å komme så tett inn på mennesker som mulig, samtidig som det stiliserte uttrykket holder oss litt på avstand og estetiserer møtet. Noen ganger skaper filmen også hemmelighetsfulle pustehull, som forteller oss at vi kommer nære mennesker, men vi blir tross alt bare litt kjent med dem. I en av mange scener fra den lille luftegården, der de innsatte røyker, mosjonerer eller nyter et solfylt øyeblikk, ser vi for eksempel at Bjørn bearbeider steinen sin med sandpapir, eller vi ser Christian skrive noe med kritt på en steinblokk. Hva Christian skriver må vi selv fundere over, og hvorfor Bjørn pusser på steinen sin er også noe filmen tier med. Også vi som ser filmen bidrar til stillheten og tausheten på ulike måter, og må selv fylle ut der filmen tier.
Nyere hjerneforskning har antydet at stille meditasjon kan ha en helt spesiell effekt. Ved å måle hjerneaktiviteten til mennesker som praktiserer stille meditasjon med fMRI-teknologi, kan det se ut som om deres hjerner arbeider mer effektivt enn hjernene til de som ikke praktiserer en slik meditativ virksomhet. Stillhet og taushet kan fungere legende og helende, men også konsentrere tanken.
At stillhet og taushet også kan fungere forløsende er Straff et godt eksempel på. Filmen viser et soningssystem som ligger et sted mellom Pennsylvania- og Auburn-systemene. Og taushet og stillhet er ikke vanlig straff. Det er ikke berøvelse av friheten til å tale, men en frivillig meditativ og asketisk situasjon som åpner opp for respekt, tro og selvdisiplin. Med respektfull tålmodighet følger Mamen de fire hovedpersonene, og med observasjonell nøkternhet tar han hverken stilling til hva de fire innsatte har gjort, eller til den kristne forkynningen, men fokuserer på de gode øyeblikkene da ord og ritualer rokker ved de innsattes livssyn og livsholdninger. Kanskje konsentrerer stillheten og tausheten tankene både til de som blir sett og til oss som ser.
«Hvem er jeg da?» spør Hasan. Vi får ikke svar på dette spørsmålet. Straff er ikke interessert i klare svar. Det er en film som heller stiller spørsmål. Øystein Mamens film preges av en respektfull taushet, og taler på en ettertenksom, indirekte og forsiktig måte. Straff handler om forbrytelse og straff, om stillhet og soning, og om taushet og identitetsarbeid. Det er en film som åpner en port inn til et rom der man må kjempe med de aller største spørsmålene. En kamp som kanskje best utkjempes i stillhet og taushet.
Dette er artikkel nummer 117 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
Gamle og nye forestillinger om straff og rehabilitering møtes i Øystein Mamens «Straff». Forestillinger om det helende og vakre ved isolasjon, taushet og stillhet, der det monokrome uttrykket får en poetisk tyngde. Gunnar Iversen plasserer her filmen i et større perspektiv.
På 1800-tallet raste flere store debatter internasjonalt om forbrytelse og straff. Mest av alt handlet det om selve utformingen av straffen. To typer av fengselsstraff sto mot hverandre, og det ene systemet tok etter hvert over for det andre, men i begge disse typene av straff sto stillhet helt sentralt. Straff og stillhet var nært knyttet sammen.
I disse store debattene sto tilhengerne av det såkalte Pennsylvania-systemet på den ene siden. Her var total isolasjon av fangen helt avgjørende, og med isolasjon fulgte også stillhet. Fangen hadde ingen omgang med andre fanger, og var tvunget til taushet. På den andre siden sto de som foretrakk Auburn-systemet, som langsomt tok over for det strengere Pennsylvania-systemet. I Auburn-systemet var ikke fangen alene hele tiden, men arbeidet sammen i mindre grupper og kunne også spise eller mosjonere sammen. Når fangene var sammen, skulle de imidlertid være stille.
Felles for disse to systemene for fengselsstraff var forestillingen om at stillhet og taushet var veien til rehabilitering. Ikke bare fordi man tidlig forsto at i fengsel lærte man å bli forbryter av andre fanger, når man fikk anledning til å snakke sammen, men også fordi taushet førte til at man gransket seg selv. Man ble tvunget til å tenke over det man hadde gjort i stillhet, noe som var helt sentralt for rehabiliteringen. Uansett hvilket straffesystem man var tilhenger av, anså man at stillhet og taushet var helt avgjørende. Stillhet var både en del av selve straffen, en innskrenkning av individets frihet til å tale, og samtidig en forutsetning for den sjelegransking som gjorde reintegreringen i samfunnet mulig.
Disse forestillingene er kanskje fjerne for de fleste i dag, men stillhet og taushet har alltid vært knyttet til disiplin og selvkontroll på den ene siden, og tro og respekt på den andre siden. Taushet er gull, sier vi gjerne, og vi lærer tidlig når vi kan snakke og lage lyder, og når vi skal være helt stille. Det er en del av sosialiseringen, arbeidet med å inngå i et fellesskap og et samfunn. Ikke minst lærer vi hvilke steder og i hvilke sammenhenger vi skal være stille. Taushet er oftest koblet til introspeksjon og meditasjon, eller til bønn og stille respekt. Stillhet betyr også å lytte, ikke minst til seg selv.
En fersk norsk dokumentarfilm som diskuterer forbrytelse, taushet og stillhet, er Øystein Mamens Straff. Filmen har fått mange anmeldere til å ta fram superlativene og trille høye terningkast, og filmen fikk ekstra drahjelp av et lite, men spennende Dagsrevyen-innslag, som ikke minst var en anerkjennelse av hvilken betydning norsk dokumentarfilm har fått i medielandskapet her hjemme de siste årene. At Straff også vakte oppsikt på grunn av sin tematikk var naturlig. I dag er man jo skeptisk til mange av elementene i både Pennsylvania- og Auburn-systemene. Samhandling, samtaler, sosial omgang, og en bevegelse ut av isolasjon og mot felleskapet og verden, står sentralt i våre forestillinger om fengselsstraff i dag. Mamens film gir oss innblikk i andre måter å tenke på.
Utgangspunktet er at Halden fengsel siden 2013 har hatt et helt spesielt tilbud til sine innsatte. De kan velge å forsake TV og DVD, som en av de innsatte helt innledningsvis i filmen sier er det eneste som kan få fangene til å få tankene bort fra soningen og glemme at de er i fengsel. Isteden for å drømme seg bort med underholdning kan man imidlertid velge et jesuittisk stillhetsretreat. De kan velge å leve som munker, å være fullstendig tause, bortsett fra én daglig samtale med en prest.
Gamle og nye idéer, og forestillinger om straff og rehabilitering møtes i dette prosjektet, som Straff gir oss en unik tilgang til. Øystein Mamens film er blitt en film om forbrytelse og straff, om stillhet og skjønnhet, og om taushet som metode for selvinnsikt og introspeksjon. Det er en film som kobler oss i vår moderne støyete tid til tidligere forestillinger om det helende og vakre ved isolasjon, taushet og stillhet.
Selve åpningen av filmen understreker hva det hele er snakk om. Vi ser den åpne porten i Halden fengsel, og vi hører suset fra omgivelsene, men så går porten igjen med en skarp metallisk lyd. Så er vi innenfor murene, i et høyrisikofengsel. Her møter vi en gruppe innsatte som frivillig velger en annen type soning for en kortere tid. En fløy av fengselet er omgjort til et kloster, og her møter vi Hasan, Christian, Bjørn og John. De sitter inne for alvorlige forbrytelser, som drap og gjengkriminalitet. Vi møter også Marit, som er lederen for dette midlertidige fengselsklosteret, og kapellanen Terje.
I tre uker, over 21 dager, skal de fire fangene tilbringe tiden med taushet og stillhet. Det betyr ikke at alt er helt stille, og underveis i filmen følger vi flere diskusjoner omkring stillhet. Fangene hvisker til hverandre av og til, selv om Marit oppfordrer dem til å være så stille som mulig, men det er også individuelle samtaler med kapellanen og gruppediskusjoner sammen med Marit. Dette leder både til morsomme episoder og mer tankevekkende diskusjoner. Christian synes det er altfor bråkete når perioden starter, og blir lett stresset av det, selv om det er en tilværelse som er mer stille enn ellers i fengselet. Tvileren John er skeptisk til at musikk ledsager måltidene. Han plages av musikken, som han ikke synes passer inn, men ønsker heller mer gruppediskusjon. Mamen og hans klipper lager noen små humoristiske pauser knyttet til spørsmålene om stillhet og taushet, som da musikken til måltidene er erstattet av stillhet, noe som får Bjørns epleknasking til å runge rundt bordet. Andre små billedpauser, som innklipp av regn mot bakken eller sigarettrøyk som stiger mot lyset i taket, bidrar til å skape en ettertenksom rytme som rommer både følelser og tanker.
De fire tilbringer dagene med små aktiviteter og øvelser, som sammen både skal føre til at stillheten setter seg i kroppen, som Marit uttrykker det, men også at de innsatte skal akseptere en bred vifte av vanskelige følelser. De skal akseptere den de er, tenke over livet og det som førte dem til fengselsstraff, men også bidra til å skape noe nytt, bryte onde sirkler og vaner, og endre livet og vonde livsholdninger. Samtidig skal de gjennom å hengi seg til bønn og små ritualer søke tilgivelse.
På en nøktern og usentimental måte følger vi de fire innsatte. Christian er den glade gutten som samtidig påpeker at man lærer å holde opp en maske overfor omgivelsene, og han synes også at det er for enkelt og billig å be om tilgivelse for det drapet han har begått. John er tvileren som synes han har fått for streng straff og som ikke tror på en allmektig Gud. Bjørn ønsker å finne tilbake en tapt barnetro, men også han er plaget av dårlig samvittighet og redselen for at han kan bli oppfattet som en psykopat eller et monster. Derfor har han unngått å ta kontakt med Konfliktrådet, for kanskje å møte foreldrene til mannen han tok livet av. Og Hasan ønsker å finne tilbake til en identitet utenfor de kriminelle sirklene, ikke minst for å kunne ha mer kontakt med sin sønn.
I Straff følger vi disse fire gjennom sine uker i taushet og stillhet. Vi blir vitne til deres tvil og kvaler, og deres grublinger og stillferdige omgang med hverandre. Vi synker inn i en hverdag som skal endre og hele, som skal snu liv som har gått i baklås, og vi følger den langsomme prosessen som finner sted når de åpner seg opp og famlende prøver å finne en ny identitet.
Helt sentralt i Straff er forestillingen om at det å være kriminell både er et valg den kriminelle tar, noe som åpner opp for at man også kan velge å bryte de onde sirklene og gi opp den kriminelle identiteten, og at kriminalitet nærmest er en egen tilstand. Til og med en tilstand som skaper ro og identitet. Young Guns-medlemmet Hasan beskriver dette på en god måte når han forteller om hvordan det å bli gjengmedlem skapte en ny ro og etablerte et nytt fellesskap i livet hans. Desto tøffere han ble, desto mindre motstand møtte han. Vold fungerer, sier han. Mobbingen han ble utsatt for fordi hans familie var innvandrere, tok slutt når han tydde til vold. Og kan han da gi opp denne identiteten, som faktisk har hjulpet ham gjennom livet? «Jeg er den kriminelle», slår han fast. Det er det han er. Også for ham selv. Om han gir opp alt dette, blir en annen, velger en annen rute i livet, hva vil da skje? Forholdet til sin egen sønn vil bli bedre, det er han sikker på, men om han velger å bli en annen enn den kriminelle, hva vil han bli? «Hvem er jeg da?» spør han seg selv og den presten han samtaler med.
Dette er en sentral scene i Øystein Mamens film, og en scene som også peker på noe av grunnen til at dokumentarfilm har en helt særegen kraft. Det vi opplever i Straff er at vi ser hvordan Hasan langsomt blir en annen. Det samme skjer med de andre. Den gnagende følelsen Bjørn har hatt hele livet, om at noe var galt med ham, vitrer bort. Hasan kjemper med seg selv, han er redd for livet utenfor murene, og lengter til og med tilbake til den trygge og tause cella, men han ønsker også forandring. Han vil endre seg, han vil prøve å finne en egen identitet, og han vil bort fra den kriminelle identiteten og tilstanden. Han vil ikke bare overleve. Han vil leve.
Taushet og stillhet bidrar til denne bevegelsen, og Straff blir både et gruppeportrett og en skildring av fire forskjellige individer. De har forskjellige historier og bakgrunner, men er samtidig like. Sammen deler de hverdagen, og den prosessen som skal endre deres kriminelle identitet. Her er det avgjørende at mini-portrettene av Hasan, Christian, Bjørn og John bryter mot mange av de inngrodde forestillingene og fordommene mange har om innsatte. Vi får kanskje ikke vite så mye om dem, og deres forbrytelser er omkranset av en beskyttende taushet, men vi deler eller bivåner de gode øyeblikkene der vi ser at noe er i ferd med å skje eller allerede har skjedd med dem. En endring har funnet sted.
Dessuten blir de fire innsatte hele mennesker, noe annet enn enkle stereotypier, og filmen har mange små scener som fungerer ekstra godt fordi vi forventer noe annet. Når vi ser hvor god Bjørn er til å spille piano henimot slutten av filmen, eller hører Christian si til kapellanen hvordan han mener at det er for tidlig, selv etter fem års soning, å be om tilgivelse, blir alle våre stereotypiske forventninger brutt. Vi får glimt av de kriminelle som langt mer komplekse og sammensatte individer enn det som ellers ofte er det vanlige bildet i offentlige debatter eller i andre sammenhenger.
Et avgjørende trekk ved dokumentarfilmer som Straff, som både er portretter og prosessdokumentarer, er at vi får tid til å bli litt kjent med de som skildres, og at vi ser hvordan tiden virker inn på dem. De er litt annerledes når ukene i taushet og stillhet er omme. Noe har skjedd med dem, og vi ser så å si selve tiden virke inn på livene deres. Dette bidrar til å motvirke at vi setter de fire i båser, presser en stereotyp forestilling ned over deres liv, og det gir også tilskueren en annen inngang til mennesker og relasjoner, og til straff og taushet.
I filmer som Straff får også vi som ser tid. Vi sitter selv i taus stillhet. Og vi får tid til å synke inn i en livsverden og en livssituasjon som er annerledes enn vår egen. Vi får tid til å observere nøye de som skildres, i en mosaikk av mange små detaljer. Det er jo slik at en av lokkelsene i filmmediet er at vi uforstyrret kan stirre og glane på folk, som ikke kan se tilbake på oss som ser, men det gir oss også noe av den konsentrasjonen som er nødvendig for å dra lærdom av det vi ser og hører. Og vi får tid til å tenke med bildene og lydene. Vårt konsentrerte blikk skaper en helt annen tilskuerholdning enn den som preger oss når vi ser et Dagsrevyen-innslag om økende kriminalitet. Med tid følger ikke bare konsentrasjon, men også nyanserte tanker og sammensatte følelser.
Det som skal endre livene og identiteten til John, Hasan, Bjørn og Christian er ikke bare taushet og stillhet. Det er også kristen tro. Det «retreat» de har sagt ja til å bli en del av, er en slags asketisk klostertilværelse. Troen og alt som følger med kristen forkynnelse blir et annet språk som ligger fjernt fra de kriminelles tidligere liv. Det er en særegen kvalitet ved Straff at den kristne grunntonen i prosessen skildres på en så forsiktig, nøktern og åpen måte.
Det andre språket som skal endre og hele de kriminelle er et språk preget av en nærmest paradoksal dobbelthet. På den ene siden møter de kriminelle kanskje ord og konsept som ellers har vært fjernt fra deres liv, eller som bare har blitt opplevd som tom retorikk. Men det er et alvor som er annerledes enn straff og soning som de blir konfrontert med. I samtaler og bønn diskuterer de tilgivelse, sjelen, kjærlighetsbudskapet i den kristne troen, aksept og relasjoner. De hengir seg ikke til den kristne troen uten motstand og tvil, men langsomt åpner det seg opp et mulighetsrom som de kanskje ikke har tenkt på før, og som tvinger fram selvrefleksjon og introspeksjon.
Men det er ikke bare store ord. Like viktig er de små gestene. En av de mest fascinerende aspektene ved Mamens film, og ved hele dette jesuittiske stillhetsretreatet, er at dagene fylles av små ritualer. Når de starter sin klostertilværelse får de et religiøst bilde de kan henge i cella, og daglig får de små øvelser og oppgaver de skal fundere over. Noen av ritualene er nære den kristne tradisjonen, som bønn og lystenning, andre er små ritualer som får handlinger og tanker til å skifte retning samtidig som de får en egen tyngde i hverdagen. For eksempel velger de fire hver sin lille stein fra en liten boks, og denne steinen har de med seg over alt. Den legges på alteret i spesielle situasjoner. Og den lille steinen får en spesiell kraft. Bjørn pusser sin stein med sandpapir, kanskje slik at den skal passe bedre i hånden og lommen, og en slik tilsynelatende enkel rituell gest får sterk forankrende kraft.
Andre ritualer er mer typisk religiøse. To scener som skiller seg ut i filmen er en scene der syndene skal tilgis, og en annen er knyttet til ydmykhet og rollebytte. I en viktig sekvens skriver de innsatte ned det de ønsker å bli tilgitt for på et papir. Det legges i en konvolutt, som så spikres opp på et kors. Litt senere tar de konvoluttene ned og sammen brenner de brevene med de hemmelige bønnene om tilgivelse. Etterpå kan vi se en tydelig lettelse i ansiktene deres, stegene til Christian er lettere, og et smil kommer fram. Det er et ritual som får noe til på skje.
Mot slutten av oppholdet i fengselsklosteret blir de fire vekket på cellene. De får bind for øynene og bringes ut i et fellesrom. Mens de fremdeles har bind for øynene, ber enten prosjektlederen Marit eller kapellanen Terje om tillatelse til å vaske føttene deres. Også i denne sekvensen ser vi at noe skjer med de innsatte. De er kanskje ikke blitt så religiøse i løpet av den tause perioden, men dette lille og overraskende ritualet rokker til og med tvileren John. Alle sitter de med smil på leppene og et god følelse i kroppen.
Slik fungerer oppholdet ikke bare gjennom stillhet og taushet, som skal åpne opp for meditasjon, introspeksjon, respekt og disiplin, men også gjennom store ord og små ritualer. Det bidrar til at de åpner seg opp, ser nye muligheter, og oppdager seg selv på en ny måte. Både alvoret i ord og gester, og de små nye rituelle øvelsene, fungerer forløsende. Stillheten og tausheten forsterker det hele. De kan ikke vitse bort følelsene. Det blir ikke bedt om å sette ord på fornemmelser. De blir oppfordret til å åpne seg opp for verden.
Straff er ikke bare en interessant film på grunn av sitt innhold og sine temaer og motiv. Det er også en film som utfordrer rent formmessig sett. Filmen pendler mellom stilisering og realisme på en måte som passer innholdet godt. Mamens film er delt opp i fire «kapitler», etter et innledende anslag, og disse kapitlene antyder store følelser og konsepter. Det starter med kjærlighet, tar så for seg ondskap, går videre til nåde, før siste kapittel signaliserer håp. Disse delene gir filmen en egen rytme og puls som understreker både tvil og tro, stillhet og taushet.
Enda viktigere er at filmen er i svart-hvitt. Dette stiliserer de portrettene og den prosessen som skildres. Isteden for å filme med alle de naturlige fargene som omgivelsene har, tones det hele ned til et monokromt kondensat. Victor Kossakovsky gjorde det samme i naturfilmen Gunda (2021), og for ham var grepet knyttet til at han syntes det ble for vakkert med farger. For Mamen kan kanskje det motsatte vært tilfellet. De gnistrende vakre svart-hvite bildene omskaper soningen og straffen til en spesiell skjønnhet, og endrer selv de mest prosaiske og hverdagslige tagningene. Det monokrome uttrykket bidrar til å skape både alvor og skjønnhet, og gir prosessen de fire går gjennom en egen vakker poetisk tyngde.
Samtidig preges filmen av en observerende umiddelbarhet og nærhet. Mamen og hans lydmann er som fluer på veggen. De er til stede i de mest intime og selvutleverende samtalene. Riktignok er de relativt sjelden inne i de private rommene, der de innsatte sover og befinner seg store deler av dagen, men vi blir tilskuere til vanskelige samtaler. Ofte fokuserer Mamen, som den følsomme fotografen han er, på ansikter, og kameraet registrerer de minste rystelsene og minespillene når Christian diskuterer skyld og soning, eller Bjørn legger ut om sin bakgrunn og uro. Den observerende stilen passer også motivet godt, og vi føler nærvær og tilstedeværelse, uten å bli for opptatt av hvordan filmen er blitt til.
Slik pendler Straff mellom å komme så tett inn på mennesker som mulig, samtidig som det stiliserte uttrykket holder oss litt på avstand og estetiserer møtet. Noen ganger skaper filmen også hemmelighetsfulle pustehull, som forteller oss at vi kommer nære mennesker, men vi blir tross alt bare litt kjent med dem. I en av mange scener fra den lille luftegården, der de innsatte røyker, mosjonerer eller nyter et solfylt øyeblikk, ser vi for eksempel at Bjørn bearbeider steinen sin med sandpapir, eller vi ser Christian skrive noe med kritt på en steinblokk. Hva Christian skriver må vi selv fundere over, og hvorfor Bjørn pusser på steinen sin er også noe filmen tier med. Også vi som ser filmen bidrar til stillheten og tausheten på ulike måter, og må selv fylle ut der filmen tier.
Nyere hjerneforskning har antydet at stille meditasjon kan ha en helt spesiell effekt. Ved å måle hjerneaktiviteten til mennesker som praktiserer stille meditasjon med fMRI-teknologi, kan det se ut som om deres hjerner arbeider mer effektivt enn hjernene til de som ikke praktiserer en slik meditativ virksomhet. Stillhet og taushet kan fungere legende og helende, men også konsentrere tanken.
At stillhet og taushet også kan fungere forløsende er Straff et godt eksempel på. Filmen viser et soningssystem som ligger et sted mellom Pennsylvania- og Auburn-systemene. Og taushet og stillhet er ikke vanlig straff. Det er ikke berøvelse av friheten til å tale, men en frivillig meditativ og asketisk situasjon som åpner opp for respekt, tro og selvdisiplin. Med respektfull tålmodighet følger Mamen de fire hovedpersonene, og med observasjonell nøkternhet tar han hverken stilling til hva de fire innsatte har gjort, eller til den kristne forkynningen, men fokuserer på de gode øyeblikkene da ord og ritualer rokker ved de innsattes livssyn og livsholdninger. Kanskje konsentrerer stillheten og tausheten tankene både til de som blir sett og til oss som ser.
«Hvem er jeg da?» spør Hasan. Vi får ikke svar på dette spørsmålet. Straff er ikke interessert i klare svar. Det er en film som heller stiller spørsmål. Øystein Mamens film preges av en respektfull taushet, og taler på en ettertenksom, indirekte og forsiktig måte. Straff handler om forbrytelse og straff, om stillhet og soning, og om taushet og identitetsarbeid. Det er en film som åpner en port inn til et rom der man må kjempe med de aller største spørsmålene. En kamp som kanskje best utkjempes i stillhet og taushet.
Dette er artikkel nummer 117 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
