«Dette er en tung tid», sier den unge fiolinisten Nataliia i Trond Kvig Andreassens film Solistene. «Vi må spille disse konsertene», sier hun, «Men hver kveld jeg går på scenen og spiller, kjenner jeg en rar følelse. Fordi jeg må smile, selv om jeg ikke vil». Solistene er en film om det å holde ut. Livet går videre selv om krigen raser, men det er vanskelig å holde humøret oppe når hjemlandet Ukraina brenner.

I februar 2022 starter 15 musikere fra orkesteret «Kyiv Soloista» på det som opprinnelig skulle ha vært en kort turné i Italia. Da russiske styrker invaderer hjemlandet Ukraina blir turnéen imidlertid utvidet. De spiller andre steder i Europa før Arktisk Filharmoni i Bodø tilbyr musikerne jobb og et sted å bo. Selv om musikerne vet at oppholdet i Bodø er midlertidig, er de takknemlige for at turnéen settes på pause. De har blitt flyktninger. De befinner seg i et eksistensielt tomrom, de venter og holder ut, samtidig som de må ta mange beslutninger og valg om framtiden. Men hvordan kan man i det hele tatt foreta valg eller se for seg framtiden når hjemlandet står i brann på grunn av en angrepskrig? Dette er kjernespørsmålet som Trond Kvig Andreassens dokumentarfilm Solistene kretser om.

Solistene har allerede høstet priser og godord for sin skildring av musikerne fra «Kyiv Soloista». Filmen vant nylig hovedprisen ved dokumentarfilmfestivalen Human i Oslo. Juryens begrunnelse ga en sterk anbefaling da Trond Kvig Andreassens film fikk sin pris: «En sterk film om å holde ut og finne nye musikalske muligheter sammen når man er i en presset situasjon. Med sin ærlighet og vilje til å slippe oss inn i en verden av både fortvilelse og menneskelig varme, rørte filmen oss dypt. Musikken blir limet og katalysatoren som driver de vi møter og filmen framover. Med et slående foto gir filmen et oppslukende bilde av krigens menneskelige kostnad».

Trond Kvig Andreassens film er en respektfull, nøktern og sober framstilling av det vanskelige livet til musikerne i «Kyiv Soloista». Det er på mange måter en film som demonstrerer hvordan det enkle oftest er det beste. Det er også en film som tar oss med bak kulissene, ikke bare bak scenen, men bak nyhetsreportasjenes kalde blitzlys. Vi blir litt kjent med Kateryna, Slava, Nataliia og de andre musikerne som ufrivillig blir flyktninger da Russland invaderer Ukraina. Istedenfor å fokusere på frontlinjene og kampene i Ukrainas byer, ser vi vanlige menneskers kamp for et verdig liv. 

«Vi vil jo ikke gå glipp av livet», sier en av musikerne i en scene, men på mange måter står livet stille og på stedet hvil. Med respektfull avstand, men også nære og tett på kastes vi fra den ene følelsen til den andre, ettersom musikerne funderer over framtiden, tar vanskelige valg, og veksler mellom livsbejaende stolthet og tung skyldfølelse. Solistene er moderne dokumentarfilm på sitt beste. Tilsynelatende en enkel film, bare en skildring av en håndfull mennesker som ufrivillig har blitt kasteballer på grunn av krigen, men samtidig et gruppeportrett som bærer en type medmenneskelighet som er ekstra viktig i tunge tider.

Tre akter

Solistene er organisert i tre akter der vi følger livet til musikerne i orkesteret «Kyiv Solista». Filmen starter før krigen bryter ut, mens musikerne gjør seg klare til sin Italia-turné. Dagen etter at de har forlatt Ukraina invaderer Russland landet og krigen bryter ut. «Livet mitt ble snudd på hodet», sier fiolinisten Kateryna, men de bestemmer seg for å fortsette turnéen. Det er den beste måten de kan støtte hjemlandet på.

Orkesteret fortsetter å spille, og holder 46 konserter i åtte land i en to måneder lang periode. De blir også fler. Oksana hadde en ektemann i Italia og flyktet med sine to sønner når krigen brøt ut, og hun blir med orkesteret på deres reise som musikere og kulturelle ambassadører. De vil alle dele Ukrainas kultur med resten av Europa, og over alt får de applauser og sjokolade, men hvor lenge kan de fortsette som de gjør?

Filmens andre del tar til da orkesteret mottar og aksepterer et tilbud om et seks måneder langt engasjement med Arktisk Filharmoni i Bodø. Etter å ha vært på konstant reisefot i over to måneder blir det å få et rom i et hus, og til og med ha et eget kjøkken, en befriende opplevelse, men samtidig er akklimatiseringen brutal. Været i Nord-Norge viser seg fra sitt sureste, og gir de ukrainske musikerne noen nye utfordringer.

Om filmens første del etablerte noen hovedpersoner, som fiolinistene Kateryna og Nataliia, og også etablerer noen følelsesnivåer, gir filmens andre del en fordypning. Med tid til å skildre noen av musikerne nærmere, får vi et tydeligere bilde også av de dilemmaene musikerne har og de valgene de må ta. Ikke minst forstår vi mer av den spesielle situasjonen de befinner seg i som flyktninger. For en tid har de det bedre enn de fleste som ble igjen i hjemlandet, men det fører også til større skyldfølelse. Mange følelser må fortrenges, men de har tross alt hverandre. Orkesteret er mer enn et fellesskap. Det er en storfamilie som gjør det litt lettere å leve og håndtere de mange kompliserte og tilsynelatende motstridende følelsene de opplever.

Tiden i Nord-Norge varer imidlertid ikke mer enn seks måneder for mange av orkestermedlemmene. Kontrakten tar slutt. I filmens tredje og siste del følger hva som skjer med noen av musikerne. Kateryna får tilbud om jobb i Reykjavik og må ta farvel med sine gode venner i orkesteret, noen gir opp musikerkarrieren som Slava, og noen vender tilbake til Kyiv. Oksana tar med seg sine to sønner og reiser hjem. Eldstesønnen har blitt stadig mer rastløs i Bodø, og vil hjem til vennene, og vi følger med når han viser oss tilfluktsrommet de ofte må sove i når flyalarmen går. «Før krigen la vi planer for framtiden», sier Kateryna med en svak bitterhet i tonefallet. Planer om familieforøkelse må ligge nå som ektemannen er soldat og hun arbeider på Island. «Nå prøver jeg bare å leve», sier hun kort og nøkternt.

Kontrastspill

Solistene er en film helt og holdent bygget opp omkring et knippe skarpe kontraster. Dette bidrar til å strukturere filmens tre akter, men også å strukturere våre følelser når vi ser filmen. Dessuten gir kontrastspillet innsikt i situasjonen orkestermedlemmene i «Kyiv Soloista» befinner seg i. De store og overgripende kontrastene står mellom kultur og krig, og mellom livet musikerne lever i eksil og tilstanden hjemme i Ukraina.

Regissøren gjør nennsom bruk av bilder fra krigshandlingene i Ukraina for å skape et bakteppe for den vanskelige situasjonen orkestermedlemmene befinner seg i. Vi ser missilene treffe sivile mål, vi ser ruinene, og vi ser glimt av krigshverdagen bak fronten. Det er dette musikerne er flyktninger fra, men det er også deres hjem vi ser. I en scene ringer en av musikerne hjem. De kan fortelle at det er kaldt i nord, men også glede seg over mange små ting som gjør livet lettere å leve i deres ufrivillige eksil. Familien hjemme i Ukraina snakker om enklere gleder. De siste seks dagene har de hatt elektrisitet igjen, og håpet er at dette varer. Slik blir både musikerne og vi som ser filmen hele tiden minnet om den brutale krigsvirkeligheten, som er langt fra hverdagen til medlemmene i «Kyiv Soloista». Vi ser imidlertid også hvordan den første tidens tilsynelatende endeløse hyllest, når statsledere og kongelige er til stede på deres konserter, utvikles til et vanskeligere tomrom når krigen bare fortsetter og fortsetter.

Solistene gir et rørende og sterkt bilde av de følelsene som utvikler seg og raser i Kateryna og Nataliia og alle de andre i orkesteret. Filmen tar på en forsiktig, men klar måte temperaturen på følelsesutviklingen hos musikerne. De vil sette kultur mot krig, spille sin musikk til tross for at krigen raser, for å vise fram sin stolthet og patriotisme. De vil være kulturelle ambassadører for sitt land, men stoltheten og angsten erstattes av stadig mørkere følelser.

Trond Kvig Andreassen og hans medarbeidere observerer hvordan medlemmene i orkesteret endrer seg ettersom tiden går og krigen bare fortsetter å rase. Som i så mange andre dokumentarfilmer av denne typen, som følger noen mennesker over en lengre tid, ser vi også hvordan tiden nærmest virker på musikerne. Tiden leger ikke sårene, men skaper nye. Og skaper også nye følelser. De føler først skyldfølelse. Både over ikke å kunne gjøre mer for familiene og landet i en tung tid, men også over å ha det relativt bra i sin eksiltilværelse i nord. Så kommer nye følelser til. 

To scener med fiolinisten Kateryna utdyper hva som skjer med musikerne ettersom presset på dem bare fortsetter. De befinner seg i sitt gode tomrom langt borte fra krigen, men dette forandrer dem langsomt. «Som liten ville jeg bli kriger», slår Kateryna fast like før hun forlater Bodø for å ta en jobb i et orkester på Island, men følelsen av styrke er blitt erstattet av en stadig større følelse av svakhet. Og når hun befinner seg på Island, føler hun et stadig voksende hat mot Putin, Russland og invasjonsstyrkene. Slik ser vi hvordan den unge kvinnens følelsesliv langsomt endrer seg, fra livsglede og skyldfølelse til angst og hat. Vi ser hva krigen gjør med mennesker, også de som befinner seg i trygghet langt fra slagmarken og fronten. Musikerne i «Kyiv Soloista» representerer all den kultur som står så langt fra krig og aggresjon man kan tenke seg, men orkestermedlemmene brytes også ned, og hatet vokser ettersom tiden tærer på dem.

Flere andre kontraster står sentralt i Solistene. Fellesskapet betones hele tiden, og flere av musikerne slår fast hvor viktig det er å stå sammen og hvor avgjørende fellesskapet er. Kontrasten mellom det å være alene og det å være sammen med andre understrekes gang på gang. Vi ser det også i Kateryna som må ta farvel med sine gode venner og forlate dem for å ta jobben på Island. Hun sier at naturen og isbad avleder henne, og gir henne litt pusterom, men vi forstår hvor vanskelig hun har det når hun står helt alene.

To objekter får også en spesiell rolle i Trond Kvig Andreassens film, og skaper en annen type kontrastspill. Mobiltelefonene og instrumentene har noe av samme funksjon for musikerne som trøst og livbøyer. De klamrer seg til sine instrumenter, som gir sikkerhet som en av orkestermedlemmene sier i en scene, og de bruker også mobilene som trøst og livline i en vanskelig tid. En av fiolinistene sier at hun tar hundrevis av bilder, hver eneste dag, og sender mange hjem til familien. Selv om de er isolerte utenfor Ukraina har de hele tiden kontakt med sine venner og familier hjemme i Kyiv og andre steder i landet. Selv om konserthusene de engang spilte i er lagt i ruiner kan de snakke med familiemedlemmene og forsøke å holde motet oppe. Oksana som selv etter at hun flyttet tilbake til Kyiv har sin ektemann i Italia ringer til ham nesten hver eneste dag.

I Solistene blir både mobiltelefonene og musikkinstrumentene redskaper for livsnødvendig kommunikasjon. De oppretter kontakt med mange mennesker, ja til og med et stort menneskelig fellesskap, med musikken, og mobilene fungerer nærmest som en slags navlestreng som holder linjene og kontakten med hjemlandet åpen. Solistene er en film som viser hvor viktig felleskap, familie og samhold er for oss alle, og spesielt de som er strandet i en ufrivillig eksiltilværelse som flyktninger. Orkesteret blir nærmest som en storfamilie som forhindrer at de står alene med sine mange omtumlende følelser.

Orkesterfamilien

Midtveis i Solistene dukker popidolet Sondre Justad opp i filmen. «Kyiv Soloista» spiller når Justad har en stor konsert. Trond Kvig Andreassens fjorårsfilm var et følsomt og varmt portrett av Justad, og noen av temaene og strategiene fra Riv i hjertet videreføres i den nye filmen. Det er likevel store forskjeller mellom de to filmene. Om Riv i hjertet er en film om en ung artist som ønsker å sluke verden, er Solistene en film om en gruppe musikere som nærmest blir slukt av verden.

Der Riv i hjertet går uvanlig tett på den som portretteres, holder Solistene større avstand. Likevel kommer vi nært inn på noen av musikerne i orkesteret, mens andre forblir helt i utkanten. Spesielt fiolinisten Kateryna er det nærmeste vi kommer en hovedperson, men Solistene er mest av alt et gruppeportrett der gruppeidentiteten er like viktig som de ulike personlighetene. 

Det er likevel klare fellestrekk mellom Trond Kvig Andreassens to helaftensfilmer. Om fjorårsfilmen gjorde utstrakt bruk av hjemmevideoopptak, og vi kunne følge popartisten Justads karriere og livsreise fra Henningsvær til nasjonal berømmelse fra innsiden gjennom amatøropptak, er mobilopptak eller mobilbilder helt avgjørende i Solistene. Ikke bare fordi dette er musikernes livsnerve og kontakt med familiene og hjemlandet, men også fordi dette bidrar til å aksentuere kontrasten mellom kultur og krig. Noen ganger er det også bildene musikeren tar, eller videofilene de kikker på som gir oss innblikk i deres tunge stunder og sårbare øyeblikk.

Som musikkfilm spiller Solistene på flere temaer som er vanlige i dokumentarer om pop- og rockeartister. Ikke minst fungerer orkesteret som en storfamilie, på samme måte som et band ofte er en storfamilie i en typisk rockumentar. Om moderne pop- og rockedokumentarer handler om det å skape seg et image, og finne seg selv og sin egen identitet i et rockesirkus, handler Solistene mer om følelsen av å miste seg selv på grunn av krigen som forhindrer orkestermedlemmene i å vende hjem eller ha et normalt liv. De er kastet ut i et nytt liv som flyktninger, forsøker å mestre livet i krevende og usikre tider, og tviholder på musikken og storfamilien som de fremste redskapene for å beholde en identitet som er i stadig rystelse. 

Som de fleste musikkfilmer handler også Solistene om en identitet i bevegelse, og skisserer hvordan eksterne krefter skaper nye følelser og emosjonelle nivåer hos musikerne. Trond Kvig Andreassen er kanskje ikke så tett på musikerne i Solistene som i Riv i hjertet, men også den nye filmen handler til syvende og sist om å menneskeliggjøre og kompleksifisere bilder som nyhetsmedier har omgjort til faste former eller klisjéer. Møtene med Kateryna, Slava, Yuliia, Oksana, Nataliia og de andre nyanserer bildene vi har av menneskene i Ukraina-krigen. De blir mennesker mer enn noe annet, komplekse og sammensatte individer som reagerer forskjellig på presset de føler, og dette blir en viktig motvekt mot all annen medieforenkling.

Lytt til Ukraina

Solistene er en film om krig og hverdagsmot. Det er ingen krigsfilm, men Russlands invasjon av Ukraina er bakteppet for portrettet av et knippe musikere i ufrivillig eksil. Det er en film om de mange følelsene som orkestermedlemmene opplever, også de som de ganske sikkert ville vært foruten. Angst blir til hat, isolasjon skaper usikkerhet. «Jeg tenker ofte på døden», sier unge Kateryna, som har hele livet foran seg, men som bare kan tenke på slutten på livet. Slik lades det tilsynelatende hverdagslige med en følelsesmessig glød som er imponerende i Trond Kvig Andreassens ellers enkle og observasjonelle film.

Selv om Solistene er en film om helt spesielle mennesker i en helt spesiell situasjon, er det også en film som har en allmennmenneskelig og eksistensiell dimensjon. Det lyder kanskje banalt når man hører Nataliia si at hun synes at vi må være snillere med hverandre, fordi det er en så tung tid. Hun tenker først og fremst på medlemmene i orkesteret, som står sammen som en storfamilie, men hennes ord treffer også oss. Ikke minst med tanke på de mange diskusjonene om flyktninger og innvandrere her i landet. Det banale lades raskt med tung medfølelse, og det er ikke vanskelig å være enig i det Nataliia sier. Vi trenger å være litt snillere med hverandre.

Om Solistene er en film om krigen, og hva krigen gjør med vanlige mennesker, også de som ikke befinner seg midt oppe i selve krigen, er Trond Kvig Andreassens film dermed også en politisk film? Noen direkte politisk pamflett er filmen ikke, dens følelsesladete skildring av et knippe musikere ligger langt fra vanlig politisk retorikk og propaganda. Likevel har den et indirekte politisk budskap, og det er ikke en film som viker unna, men tar klart side. Vi ser jo hva som skjer i Ukraina i filmen, og vi ser hva som skjer med orkestermedlemmene når de prøver å leve sine liv som ufrivillige flyktninger.

Gang på gang under visningen av Solistene kom jeg til å tenke på den milde britiske propagandaformen som kanskje bidro til at den andre verdenskrigen fikk det resultatet den fikk. Jeg kom til å tenke på to filmer som er veldig forskjellige fra Solistene, men som likevel har noen fellestrekk med Trond Kvig Andreassens film, om ikke i form så i hvert fall i tonefall og budskap. Mens verdenskrigen raste på sitt verste i England lagde poeten Humphrey Jennings et knippe kortfilmer som viste hvor umulig det ville være å bombe England til underkastelse. 

I kortfilmene London Can Take It! (1940), laget sammen med regissøren Harry Watt, og kanskje spesielt Listen to Britain (1942), regissert sammen med klipperen Stewart McAllister, skildrer Jennings et krigsherjet land som kan stå imot det overlegne tyske krigsmaskineriet. I den første filmen er boksemetaforen sentral. Blir man slått ned i bokseringen må man opp på beina igjen raskt, og det viser Jennings’ film at London kan gjøre, til tross for tyske bombetokter natt etter natt. Og livet i bomberommene går sin gang, akkurat som i dag i Kyiv og andre ukrainske byer.

Listen to Britain er djervere i formuttrykket og skildrer musikklivet i England under krigen, fra storband, music hall og barneregler til pianisten Myra Hess som sammen med et orkester av soldater spiller Mozart i Londons National Gallery. Sandsekkene står oppstilt langs veggene, men intet kan rokke ved britenes stoiske ro og musikkinteresse. Hver eneste borger er blitt en slags soldat som holder landet oppe, med rolig patos og lun humor. Når man ser en slik film som dette vet man at London og hele England kan holde ut, reise seg igjen og fortsette å leve.

Solistene er selvsagt en film som er langt fra klassikere som dette, men den har noe av den samme holdningen, ånden og gløden som i Humphrey Jennings krigsdokumentarer. Når vi ser Trond Kvig Andreassens film og lytter til Ukraina vet vi at de kan holde ut. Tidene er vanskelige, følelsene er mange, men til syvende og sist handler det om å bruke musikk som en måte å leve og overleve på. Livene til musikerne i «Kyiv Soloista» blir snudd på hodet da invasjonen og krigen er et faktum, og det kan se ut som om Russland har tatt fra dem alt. Men Ukraina holder likevel ut. Solistene er en eneste stor oppfordring om å lytte til Ukraina, og om å holde ut.

Dette er artikkel nummer 122 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.