Foto fra «Morgendagens helter» og «Open Call».

De aller fleste filmregissører følger vel opptråkkede stier og lager filmer som føyer seg inn i etablerte og velrennomerte genretradisjoner. Noen filmskapere går imidlertid sine helt egne veier. De lager nye veier til filmen. Filmene de lager leder oss inn i helt nye filmrom. Ofte går den nye veien inn i mellomrommet. De nyskapende filmene finner et sted mellom ulike former, genrer eller stiler, og baner ny vei for filmmediet.

Sille Storihle og Mariken Halle er to regissører som velger å gå helt egne veier. De skaper filmer som befinner seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. De er opptatt av store spørsmål, til og med av noen av de største og viktigste spørsmålene vi har i dag, men blander alvor og lek på en måte som både er befriende og samtidig utfordrende. Halle og Storihle leker med våre forventninger, men også med selve filmuttrykket. Storihle vil i sin nye langfilm Open Call tematisere hvor vanskelig det er å definere hva kunst er, og stille spørsmål omkring hvilken rolle kunsten skal ha i samfunnet og byrommet, og Mariken Halles nye langfilm Morgendagens helter tar opp økologiske spørsmål og grensesnittet mellom natur og kultur.

Begge disse langfilmene har vakt oppsikt på filmfestivaler i vår, og vil få en bredere distribusjon til høsten. Open Call ble vist på den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i København i mars, mens Morgendagens helter ble vist på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo samme måned. At de to filmene har blitt vist på dokumentarfilmfestivaler i vår, er interessant. Det antyder ikke minst at dokumentarfilmen befinner seg i en situasjon der nytenkning og redefinisjon er avgjørende. De nye filmene til Storihle og Halle utfordrer tradisjonelle definisjoner knyttet til dokumentarbegrepet. De befinner seg på grensen, eller i et mellomrom, et sted mellom dokumentar og fiksjon.

Selv om det er store forskjeller mellom Open Call og Morgendagens helter har disse to filmene likevel mye til felles. De er overraskende morsomme filmer, som ofte har en satirisk impuls og komisk brodd på grensen til det infame. Vi er ikke vel vant med filmer av denne typen, og enda mindre vant med at humor og satire blandes med forsøkene på å finne opp nye former og stilgrep. Det er en spennende og livsbejaende holdning som bidrar til å puste liv i filmer som ellers kan ha en tendens til å lukke seg for mye omkring seg selv.

Felles har Morgendagens helter og Open Call også et element av leken improvisasjon og rollespill, som kanskje er årsaken til at de finner veien til dokumentarfilmfestivalene, selv om de ligger langt fra det vi vanligvis kaller dokumentarfilm. Halle og Storihle iscenesetter en teatral lek foran kamera og lar oss tilskuere observere det som skjer. Det er noen ganger utfordrende, og tvinger oss som ser og hører til å tenke og føle annerledes, men skaper samtidig nye tilskueropplevelser. Storihle og Halle er innerst inne samtidsetnografer, antropologer med kamera som vender linsen og mikrofonen mot det de ser omkring seg. De lar oss observere møter og øyeblikk, små gester og små handlinger, samtidig som de stiller store spørsmål.

Morgendagens helter og Open Call er filmer som nærmest sniker seg innpå sine tilskuere. De pranger ikke med sterke dramaturgiske grep eller dype karakterbeskrivelser. De folder ikke ut en intens handling og spenningsmettet fortelling. I stedet lar de oss puste på en annen måte. Langsomt beveger vi oss inn i et helt annerledes filmrom, som byr på sine egne overraskelser og gleder. Det overflatisk banale kontrasteres mot det dypt eksistensielle, og det lille mot det store, samtidig som satire og humor benyttes på en måte som gir oss litt distanse og perspektiv på de store spørsmålene som tross alt stilles i filmene.

Siste del av Morgendagens helter bruker labyrinten som et bilde på utviklingen av identitet i det moderne samfunnet, og både Sille Storihle og Mariken Halles nye langfilmer er spennende filmatiske labyrinter. Ved første øyekast tror vi at vi vet hvor vi er. Så går vi oss vill og mister oversikten. Vi mister fotfestet, famler og søker. Men til slutt finner vi veien igjen og ser labyrinten på en helt ny måte. Så faller vi kanskje nok en gang.

Hva bør kunst være?

Sille Storihles Open Call er en spennende filmlabyrint med en fascinerende bakgrunnshistorie som bidrar til å gi filmen en nesten svimlende dimensjon. Opprinnelig var filmen et jubileumsverk til Oslos 400-årsfeiring. Storihle ble invitert til å foreslå og senere til å realisere et jubileumsverk, og fagjuryen i Oslo var begeistret for Storihles prosjekt, der både tilskuerne og oppdragsgiveren blir utfordret til å tenke nytt om kunst i det offentlige rommet. Sentrale spørsmål som filmen stiller, er: Hva er kunst? Hva er instrumentell kunst? Hvem skal kunst være til for? Og om kunst skal være et redskap til noe, i så fall til hva?

I Open Call viderefører Storihle strategier fra hens forrige langfilm Gruppekritikken (2023), som man kan lese mer om her, men den nye filmen er blitt en strammere, rikere og mer interessant film. Det er en samfunnssatire, med en skarp brodd mot ulike holdninger til kunst og samfunnsliv. I likhet med den forrige filmen, er Open Call inspirert av ulike former for interaktiv og ludisk kunst, samt spilldesign og laiv. Såkalt live action roleplaying (LARP) spiller en helt avgjørende rolle i produksjonen av filmen, som i fiksjonalisert form inviterer fem Oslo-borgere til å presentere sine forslag til et jubileumsverk til Oslos 400-års jubileum for hverandre. Storihle skrev rammen for karakterene, samspillet og miljøet, og med dette utgangspunktet improviserer deltakerne i filmen fram handlingen i felleskap framfor kameraet. 

Her ser man tydelig den labyrintiske, selvreflekterende meta-formen som Open Call representerer. Filmen er selv jubileumsverket, men diskuterer ulike løsninger på spørsmål omkring kunst i det offentlige rommet gjennom en handling omkring konkurransen om et jubileumsverk. Handlingen og karakterene i filmen speiler selve utgangspunktet for filmen på en spennende måte. Den er som en slange som biter seg selv i halen, men som fremdeles har litt gift igjen til å levere en spenstig satire om våre ulike holdninger til kunst og samfunnsliv.

I Open Call møter vi dermed en kunstner, spilt av Sille Storihle selv, som setter i gang en prosess der fem oppdiktede Oslo-borgere legger fram sine forslag til et jubileumsprosjekt for hverandre. På demokratisk vis skal de så komme fram til en vinner, som skal bli selve jubileumsverket.

De fem er svært forskjellige, og representerer fem ulike holdninger til kunst som sådan og spesielt til offentlig kunst. I filmen møter vi Investoren (Ole Asgeir Madland). Han er en middelaldrende mann som ønsker å revitalisere Kvadraturen, og han foreslår dermed at en gigantisk skulptur av Christianias grunnlegger Christian IV vil være et perfekt jubileumsverk. Det er en 18 meter høy kopi av den skulpturen som i dag står på Stortorget. Guiden (Desiree Bøgh Vaksdal) mener også at et jubileumsverk bør være forankret i Oslos historie, og den unge kvinnen foreslår et middelalderspel om trollkvinner og bybrannen i 1624. Aktivisten (Ole Petter Ribe), en ung mann, har en helt annen holdning. Hans forslag ser for seg en grønn lunge på Sukkerbiten med bikuber som skal symbolisere biokratiet, et økologisk forankret demokratisk fellesskap. Læreren (Nosizwe Baqwa) vil på sin side lage en mer leken kunst på barn og unges premisser, der Oslo skal framstå som selve storstua for befolkningen ved hjelp av store skulpturer av godstoler, dører, et askebeger og lignende. Og den polske bygningsarbeideren (Pawel Stypula) vil at kunsten skal være billig og samtidig framstå som en hyllest til arbeiderne, og spesielt arbeidsinnvandrerne, som har bygget byen. Det er disse fem karakterene og deres konsepter omkring et jubileumsverk som utgjør selve kjernen i Open Call.

I tillegg møter vi ikke bare lederen av kunstprosjektet, men også en koordinator, en fasilitator og en assistent, og dessuten blir vi kort presentert for filmteamet som dokumenterer selve prosessen. Filmen starter med en introduksjon hvor selve prosjektet presenteres, før de fem utvalgte Oslo-borgerne presenterer sine forslag til jubileumsverk. Etter at alle har presentert sine forslag til kunstverk diskuterer de fem hva som gjør at et kunstverk er godt så vel som kommunens prosesser. Uenigheten er stor. «Jeg vet ikke hva jeg skal si», er en replikk som svirrer i luften mens diskusjonene blir stadig mer opprørte og kaotiske. Og til slutt kommer to dramatiske overraskelser som gir nye perspektiv på det vi har sett og opplevd.

På den ene siden er Open Call et forsøk på å synliggjøre ulike holdninger til offentlig kunst. De fem representative Oslo-borgerne – investoren, bygningsarbeideren, guiden, læreren og aktivisten – har alle svært ulike prosjektforslag som illustrerer flere ulike innganger til kunst generelt og offentlig kunst spesielt. Skuespillerne er ofte briljante, og gir liv til sine typer på en treffsikker og ofte infam måte. Læreren er overfølsom og sliten, og hun oser av passiv aggressivitet. Investoren er mer direkte aggressiv og bedrevitende, og mener at de andre kunstprosjektene så vel som selve prosessen er noe ordentlig tøv. Aktivisten er emosjonell og velmenende, men også rølpete og naiv. Guiden er også velmenende inntil det absurde, og bygningsarbeideren blir nærmest en spøk med sitt forslag om et billig kunstverk som for det meste er KI-generert.

På den andre siden utleverer kunstneren hvordan både kunstfeltet og kommunale prosesser er preget av floskler, svada og uklare begreper. Ikke minst spiller fasilitatoren, en svensk dialog-coach og motivasjonsekspert, en viktig rolle. Språket som brukes av denne eksperten og kommunens språk og holdninger, er preget av tomme floskler, og Storihles framstilling har her en detaljert presisjon som river sløret bort fra en vag og ofte meningsløs moderne diskurs. Det kan høres smart ut første gang, men ordene framstår mer og mer som tåkelegging. Det er ikke snakk om klargjøring, men en type konseptuell mørkelegging ved hjelp av store ord. Open Call ironiserer på en infam måte over vår tids møtekultur, med dialogmøter og prosessutvikling, og Storihle gir også kulturbyråkratiet noen treffende humoristiske kilevinker.

Open Call er en visuelt oppfinnsom film som på en uvanlig måte inviterer oss til å både le av og tenke over ulike holdninger til kunst og møtekultur. To sentrale ord som går igjen i filmen er kreativitet og samarbeide, men filmen viser hvor vanskelig det er å være kreativ når kunst skal diskuteres og veies og måles. Det er ikke overraskende at det som skulle være en konsensusdrevet sluttdiskusjon løses opp i et opphetet kaos der alle snakker forbi hverandre. I den spennende slutten, og i filmen for øvrig også, er både replikker og minespill presist tegnet. Alle som framstilles er satt på spissen, de er typer mer enn karakterer, men dette gjør at de blir enda tydeligere som representanter for forskjellige holdninger og følelser. 

Sille Storihles film er ikke dermed noen enkel film. Som den labyrinten filmen er viker den ofte unna når man prøver å holde den fast i tolkninger. Open Call har en befriende rikdom i uttrykket, med detaljer både i spill og replikker, som er tatt på kornet. Som kritikk av vårt floskelsamfunn er filmen drepende sann, og diskusjonene om hva kunst er og skal være, er tankevekkende og til å bli klok av. Alvoret i filmen balanseres imidlertid av en humoristisk letthet. Det er vanskelig ikke å humre og le både av personene og den prosessen som skildres i filmen. Men noen ganger stivner latteren i halsen, og man oppdager at man også har ledd av seg selv.

Hvem er morgendagens helter?

Morgendagens helter er Mariken Halles fjerde spillefilm, og hennes nye film har mye til felles med Open Call, selv om de to filmene også er svært forskjellige. Begge filmene er opptatt av samtaleformer og språk, møter og alt det som tilsynelatende er trivielt og banalt, men som lades med en underliggende spenning eller uro. Felles har filmene også en langsom rytme og et fravær av konvensjonell dramatikk. Morgendagens helter er kanskje mer utfordrende med en struktur som ved første øyekast kan virke nesten formløs, men også denne filmen er en presis observasjon av vår samtids idéer og holdninger, som framstilles med en god porsjon ironi og absurd humor.

Mariken Halle vakte oppsikt med kortfilmen No sex just understand i 2011, og allerede i denne elevfilmen hadde Halle meislet ut en helt egen filmholdning og kunstnerisk metode. Tilsynelatende ligner filmene hennes observasjonelle dokumentarer som skildrer samtaler og møter, men under den tilfeldig observerte overflaten finnes ladede stemninger, uro og uavklarte spenninger. Halles langfilmer skaper samme glidende usikkerhet knyttet til filmenes status som fiksjon eller dokumentar. Kanskje i morgen (2011) og Verden venter (2014) er tett knyttet sammen, nærmest som to deler av samme kunstneriske prosjekt, og består av tilsynelatende tilfeldige tverrsnitt fra hverdagslivet. Vi er her nå (2020) er en enda mer udefinerbar film, som følger en barselgruppe gjennom et års tid, men som knytter an til de tidligere spillefilmene med sin absurde humor og presise observasjon av hverdagsliv, kommunikasjon og samværsformer.

Kommunikasjon og identitet er avgjørende i Halles filmer, og dette er også helt sentralt i Morgendagens helter. Filmen har en slags hovedperson, Margaret (Guro Bruusgaard), og handlingen foregår omkring en økonomihøyskole under koronatiden. HR-sjefen Margaret prøver å realisere et teambyggingsopplegg for de ansatte på skolen, som skal fungere til tross for restriksjonene under pandemien. Hun vil at de ansatte skal stikke fingrene mer i jorden, se hvordan ting bli til, kanskje dyrke grønnsaker sammen. Koronatiden har skapt en følelse av umiddelbarhet og krise, full av avstand, misforståelser og forstyrrelser, og kanskje vil det være nyttig å komme nærmere naturen og stille nye spørsmål?

I filmens første drøyt timelange del er turene rundt dette teambyggingsopplegget det sentrale, og Halle iscenesetter den ene scenen etter den andre der småabsurde samtaler og forvirrede forsøk på kommunikasjon skaper små møter som viser hvordan alle famler og forsøker å skape mening i en situasjon som synes usikker og ute av kontroll. Halle legger mye vekt på det rare, pussige og pinlige. På samme måte som i Sille Storihles Open Call er halles nye film en spennende utforsking av samtale- og samværsformer. Morgendagens helter er i enda større grad, liksom Halles tidligere filmer, en mikrostudie av mennesker og møter, gester og hverdagsspråk, alt lagt fram i en besnærende mosaikk av små pussige øyeblikk.

Forvirring, kommunikasjonssvikt og misforståelser spiller en stor rolle, og her skaper Halle rom for en befriende ironisk humor når ting ikke går som Margaret eller andre vil at det skal gå. Forberedelsene til teambyggingsopplegget strander fordi stedet de vil bruke plutselig ikke lenger blir tilgjengelig, men det kan synes som om dette leder fram til en fruktbar andredel av filmen, der et alternativt opplegg skildres.

Halle har i et intervju her på Rushprint pekt på at filmens to deler både henger sammen og samtidig ikke, og dette skaper en interessant brytning i Morgendagens helter. I filmens andre del, som nesten er timelang, følger vi det som kan tolkes som et alternativ til det opprinnelige opplegget med teambygging, ettersom Margaret og noen andre vi har sett tidligere tar del i dette partiet. Denne delen av filmen er en versjon av Lisa Lies teaterprosjekt Vake, og her ser vi det som nærmest framstår som en rituell renselse av persepsjon og følelser hos en gruppe mennesker. Deltagerne får bind for øynene, hører en slags mytologisk fortelling over lydanlegget, og geleides inn og ut av rommene på høyskolen. Rommet blir for deltakerne en labyrint som skal gjenskape nærheten til omgivelsene og andre mennesker, og dermed åpne opp for nye følelser og sansninger.

Ettersom vi ser at Margaret er en del av denne rituelle forestillingen, er det nærliggende å tolke filmens siste del som et alternativ til det opprinnelige teambyggingssopplegget, som strander på ulike misforståelser og utviklingen under koronatiden, men filmen har en fruktbar åpenhet som også stiller noen spørsmål til en slik tolkning. Og noe av det karakteristiske ved Halles filmer er nettopp nærmest en sentrifugal bevegelse som kaster alle filmens deler, bruddstykker og biter utover, i stedet for å ha den tradisjonelle sentripetale bevegelsen der alt samles i den enkel dramaturgiens klargjørende prisme.

For underveis i filmens første del aner vi også andre fortellinger, som blir små kommentarer til grunntemaet og Margarets forsøk på ledelsesutvikling. Spesielt barn spiller en viktig rolle i filmen. Fordi det er pandemi er barn alltid med de voksne på jobb, og de blir både vitner og stumme kommentatorer. Margaret har en sønn, og scener med to små jenter som kler seg ut veves inn i filmens første del på en underfundig måte. De to jentene møter to ganger en ung mann som tilsynelatende har flyttet ut i naturen, og sover ute, men som samtidig nesten er besatt av å følge med på siste nytt i storpolitikken. 

Også på økonomihøyskolen skapes en slags kontrast mellom studentene og lærerne. Studentene får all undervisning på Zoom, men de har forstått at skolen samtidig leies ut til ulike arrangementer, og de gjør stillferdig opprør ved å stille spørsmål til skolens håndtering av koronaen, sniker seg inn for å møtes, og for å skape egne undervisningsopplegg omkring alternative økonomiske modeller. 

Barnas blikk, spørsmål og nærvær, og studentenes småtrassige opprør, blir en skarp kontrast til Margaret og de andres tafatte teambyggingsiver. De står litt utenfor hovedfortellingen, og representerer alt det som lærerne og de voksne ikke står for eller får til. En litt annerledes fortelling vokser fram nærmest i utkanten eller i marginalen av det som synes å være en hovedhandling. Alt dette bidrar til å skape en film som har en labyrintisk form og som er full av hemmeligheter.

Nye veier til filmen

Både Open Call og Morgendagens helter er filmer som utforsker mellomrommet mellom fiksjon og dokumentar. De ligger etter min mening nærmere spillefilmen enn dokumentaren, men har bragt mange av dokumentarfilmens impulser og metoder inn i framstillingen av fiktive historier og prosesser. I begge filmene har regissørene laget et rammeverk for kollektiv improvisasjon, og deretter observerer man det som skjer foran kamera. Morgendagens helter blander både amatører og etablerte skuespillere, så både Thorbjørn Harr og Andrine Sæther dukker opp i filmens første del, og Mariken Halle har uttalt at målet er å skape en situasjon og et knippe «karakterer» som kamera kan observere, nærmest som flua på veggen i en observasjonell dokumentar.

De to filmene har dermed en helt annen energi og puls enn det vi vanligvis forventer av en langfilm. Vi synker langsomt inn i en situasjon eller et rom der mennesker møtes og samtaler utvikles. Småpraten bølger fram og tilbake, og kontraster utvikles og observeres. Mest tydelig er dette kanskje i deler av Morgendagens helter, der natur og kultur ofte står mot hverandre. Margaret prøver å få til noe med sine lærere, men kanskje er det barna og studentene som vet bedre enn «de voksne». Og i Open Call skaper det byråkratiske og gruppedynamiske samspillet rom for satire, ironi og absurd humor når kunsten skal telles og måles og vurderes på ulike måter. Kreativiteten nærmest smuldrer opp når Post-it lappene dekker stadig større deler av en whiteboard.

Begge filmene skaper effektive kontraster som skaper mye lun humor og treffende satire. Ikke minst ved å skape en kontrast mellom det lille og det store. I Open Call humrer vi av hvor forskjellige holdningene til de fem hovedpersonene er, eller av hvordan gruppedynamiske prosesser ikke tar høyde for den kreativiteten som til syvende og sist er det sentrale. I Morgendagens helter er de mange scenene med barn som kjeder seg hver gang de voksne gjør noe «viktig», eller bare leker og gjøgler foran kamera, en kommentar til det latterlige alvoret i teambygging og moderne organisasjonskultur. Også studentene i Halles film skaper en sterk kontrast til lederne og lærerne ved skolen. I en scene klager en gruppe elever over at de ikke får være på skolen på grunn av koronarestriksjonene mens to ledere drikker champagne og feirer at de har fått til noe de anser som viktig.

I slike øyeblikk blir samfunnssatiren i Open Call og Morgendagens helter tydelig. Mye av det vi tar for gitt i hverdagen gjøres fremmed, og blir dermed gjenstand for effektiv kritikk og satire. Det er godt sett og tatt på kornet. Andre ganger skaper organisasjonskaos eller misforståelser alt fra infam mørk humor til mild ironi. De nye filmene til Sille Storihle og Mariken Halle er kanskje ikke for alle, og de utfordrer på hver sin måte våre forestillinger om hva en langfilm skal være. Men deres nye veier til filmen er vel ferd å ferdes på, og kan by på både latter og ettertanke.

Dette er artikkel nummer 126 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.